Motløs, bitter og rådløs

[AnonymBruker]

Jeg er stuck i karrieren. Har en lang utdannelse, men null selvtillit. Alt på studiene var slit fordi jeg hadde et tungt utgangspunkt.Var faglig sterk på videregående og hadde vel høyere tanker om fremtiden enn det som har blitt en realitet. Jeg hadde kun en sann lidenskap og det var tegning/ kunst, men kom ikke inn på skolen og ble frarådet å satse på lidenskapen av familien. Hvem kan leve av noe sånt, ikke sant?..Smarte meg skulle heller bli jurist, for når plan a ikke fungerer, så tar man til  fornuft og blir jurist. Inn kom jeg, men deretter ble det mørkt.

Dårlige karakterer, ingen tilhørighet og ensomhet bidro til depresjon og angst. Ikke følte jeg meg hjemme i akademikermiljøet og ting ble så feil. Så kom arbeidslivet og nok en gang ble det mørkt. Alt for ydmyk og engstelig takket jeg ja til en elendig betalt jobb. "Hvem vil vel ha meg" var tankene jeg satt med. Moren min terpet på at et sted måtte jeg begynne, at jeg kom langt med ydmykheten min og at jeg må passe meg for hva andre synes om meg. Hun har aldri sagt jeg er flink til noe. Jeg har aldri hatt noen stemme , men prøver å bryte mønsteret. Jeg føler noen ganger at jeg går med usynelige lenker. Jeg er så kontrollert og kuet, tør ikke bli lagt merke til.

Ydmykhet hjalp ikke, men hun prøvde bare å støtte meg. Stillingen var for lav og helt feil. Jeg hadde feil kompetanse og fikk beskjed om å finne noe annet. Jeg presterte til slutt og fikk fortsette, med nød og neppe. 

Så kom oppkjøpet og en ny leder på banen som nå nedgraderte meg til en stilling uten krav til utdannelse. Lønnen har stagnert og er ikke til å leve av. Søker nye jobber, men alle stiller spørsmål ved CV'en min og når jeg legger ved vitnemål kommer avslagene. Har ikke relevant erfaring til å jobbe med jus og karaktetene er dårlige.

Snakket med kjæresten som så på stillinger jeg tenkte å søke på og sa at jeg ikke kom til å få napp pga.manglende arbeidserfaring i tillegg til at de ønsket seg søkere med konsulentbakgrunn, noe han mente var above my league. Han sa det ikke direkte, men sa først at jeg ikke var kvalifisert nok og deretter at ingen med konsulentbakgrunn kom til å ta en så kjip stilling.

Ser tilbake på hvem som i dag er i konsulentselskapene, og vet at flere av de hadde dårligere karakterer enn meg på vgs. Husker spesielt en jente som virkelig ikke skjønte stort på vgs og hun fikk konsulentjobb, riktignok ikke som ingeniør men innenfor HR, utrolig nok.

Jeg fikk gode karakterer, tok et krevende studie og har kjørt meg fast mens de som sluntret unna tjener fett.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Alt føles meningsløst og tviler på meg selv. Føler til tider at ikke en gang kjæresten ønsker meg bedre. Tenker noen ganger at han er så konkurransedrevet at han vil tjene mest og er redd jeg skal nå han igjen. Familien min skjønner knapt hva jeg jobber med og har aldri anstrengt seg for å forstå. Karriererådgivere prøver, men rådene er urealistiske. De tenker at jeg skal satse på noe mer "kunstrelatert" etter resultatene fra en enkel personlighetstest og vil at jeg glemmer studiebakgrunnen.

Jeg tenker ofte at vgs ga meg feil karakterer og at jeg kanskje har lav iq. Tenkt at jeg har skjult adhd eller en annen lidelse.Jeg tenker så på en kollega som spurte hvorfor jeg satt i den stillingen fordi jeg strengt tatt burde gjøre noe for å oppnå bedre, for "du er jo så dyktig". Det varmet. 

Noen som har opplevd å være i lignende situasjon?

Hva gjorde dere?

 

 

Anonymkode: 87af0...c28

[AnonymBruker]

Jeg får ikke tak i hva du selv vil? 

 

Anonymkode: aa852...fd6

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får ikke tak i hva du selv vil? 

 

Anonymkode: aa852...fd6

Hun spør om råd.

Anonymkode: 61f70...93f

[AnonymBruker]

Høres ut som et ordentlig vondt sted å være, ts. Mange varme klemmer til deg.

Først og fremst ville jeg pratet med noen om dette. Noen gode venninner? Er det noen i familien din som er gode lyttere? Eventuelt oppsøk profesjonell hjelp. Det høres ut som at du har fått en destruktivt tankemønster, som en profesjonell muligens kan hjelpe deg med. Det er heller ingen skam å bytte yrke. Hvis dette ikke føles riktig for deg, kan man alltid utdanne seg til noe annet, eller i ditt tilfelle, ta en pause og satse på kunsten. Livet er kort - ikke kast bort mye tid på jobb og relasjoner som ikke gjør deg lykkelig!

Anonymkode: 8e6ca...783

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun spør om råd.

Anonymkode: 61f70...93f

Det skjønner jeg. Men hun baserer seg på hva "alle andre" mener hun skal gjøre. 

Anonymkode: aa852...fd6

[AnonymBruker]

Karakterer er vel så mye resultat av egeninnsats og evne til å strukturere seg, som IQ. TS, de aller aller fleste av oss er normalt smarte. Det som skiller oss er sosial komptentanse, flaks/uflaks, egeninnsats, være rett person på rett sted etc.

Anonymkode: 74b8c...421

[AnonymBruker]

Du må få deg litt skarpere tenner og skarpere klør. Drit i hva folk sier. Alt vi oppnår er det vi kjemper for, og du må selv velge din vei. 

Anonymkode: 335b0...b91

[AnonymBruker]

Forsøk å ikke tenke deg tilbake til VGS. Jeg forstår at det var en arena der du blomstret og var en vinner. Men VGS er noe annet enn høyere utdanning - som du merket. Og begge disse er noe helt annet enn yrkeslivet. 

At noen med dårlige karakterer på VGS gjør drt skarpt i yrkeslivet, det skjer. Og omvendt. Og noen med en flott karriere kan lande på bar bakke. Og du i din situasjon kan klatre. 

Mor di har rett, mye kommer med erfaring. Men, søk deg opp. Søk på de jobbene du vil ha og tenk hvorfor du vil ha jobben, hva du kan gjøre. Og forsøk å få intervjuet. Selvtillit kan du først fake - erfaringen kommer. Vær ærlig på et intervju om manglende erfaring, men fokuser på hvem du er (eller, hvem du vil være og hvem du føler du kan være med støtte og en god oppstart i ny stilling) så kan du klatre. 

Samboeren din forsøker kanskje å støtte deg, men det kommer skeivt ut. Det finnes flere måter å støtte noen på, den ene er den du søker; noen som dytter deg ut av redet og sier at du kan fly uten at du har flydd før. Eller den som han trolig gjør: forsterker deg du mener fordi han vil støtte deg blindt. Og om du er usikker, har lav selvtillit eller finner på unnskyldninger (det kan være reelle unnskyldninger) så kan det være en form for støtte at han sier at den jobben får du neppe fordi osv osv. 

Altså, jeg tror ikke han mener å holde deg nede. Men det er vanskelig å dytte en man elsker ut av redet. Så snakk med ham og si at kommentarer om at disse jobbene henger for høyt svir. Og at du trenger noen som heier deg frem til å sende søknaden uansett. 

Anonymkode: 37180...728