Angrer på at jeg fikk barn.. normale følelser?

[AnonymBruker]

Jeg fikk en sønn i april i fjor og jeg må først og fremst si at jeg elsker han over alt på jord. Jeg er livredd for at noe skal skje med han og jeg gjør alt jeg kan for at han skal få en god barndom. Men jeg sliter likevel ofte med følelsen av å angre.. han er en krevende baby og er mye misfornøyd. Frem til han var 5 mnd var vogn uaktuelt og jeg slet med å komme meg ut døra. Ble noen bæreseleturer, men selv i den hadde han lite tålmodighet. Han har vært utredet for alt mulig.. da pratet jeg mye med psykiatrisk sykepleier og psykolog på helsestasjonen ettersom jeg var helt utslitt. Og det ble en del bedre, selv om han fortsatt er ganske krevende.

Jeg er først i vennegjengen med barn (selv om jeg er 29 år). Har en bra utdannelse og jobb. Fantastisk samboer. Men jeg bor langt unna familie og har dermed lite avlastning. Gutten min er ikke så fortrolig med venninner at jeg tørr å la de passe.. dessuten er de mye opptatt med sitt. Så samboer blir den eneste avlastningen jeg får.

Jeg føler fortsatt at jeg burde ventet.. at jeg ikke angrer på sønnen min, men at jeg skulle ønske jeg ventet med å få han.. hvis dere skjønner. Jeg føler meg litt tom.. Er dette "normale" følelser? Er det noe som vil passere?

Anonymkode: 68f61...38e

[AnonymBruker]

Dette er helt normale følelser som ny mamma. og det tar tid å komme inn i rollen, ingenting blir som man hadde forestilt seg og for deg ble det nok ekstra krevende med tanke på at han har krevd mer enn andre babyer kanskje. Men sakte men sikkert går det seg til og du får mer overskudd og mestringsfølelse. Prøv å senke skuldrene og nyte de øyeblikkene som er fine og du har litt overskudd. dette ordner seg ❤️

Anonymkode: 6d0e9...e87

[AnonymBruker]

Det er godt at du har pratet med helsepersonell om dette. Det er lurt å lufte seg litt og ikke kun snakke med samboer. 

Det er skikkelig tungt å bli forelder. Starten er som alle sier, unntakstilstand. 

Det blir bedre. Han begynner å forstå, han begynner å kommunisere. Da vil du nok føle det mye lettere enn nå. Men samtidig, alle perioder har sine utfordringer. Det er ikke enkelt å være foreldre. Men man gjør vårt beste og premien er de varme klemmene til de små som vi er så glade i. 

Hva tenker du om avlastningshjem? Hvor er foreldrene til samboer? Føler du at du trenger mer avlastning så snakk med helsestasjonen om de kan hjelpe deg på vei. 

❤️

Anonymkode: 6f6ac...0be

[SmithID]

Helt normalt. Lik situasjon her. Tar meg i å savne tiden uten barn, og tenker av og til at hadde jeg visst, så hadde jeg utsatt dette noen år til..

[AnonymBruker]

Ja, det er normalt. Den fantastiske morslykken man ser på film er ikke representativ, mange går igjennom et spekter av ulike følelser. Spedbarnstiden er intens på godt og vondt, livet blir snudd på hodet. Plutselig har man ansvar for en liten, fremmed klump som gråter og krever oppmerksomhet, ofte uten at man skjønner hvorfor og hva man kan gjøre for å hjelpe. Den konstante nærheten og hudkontakten kan være utmattende. Å være mamma i permisjon er litt som å være på en fremmed planet, langt unna resten av verden. Man vet det finnes mange i samme situasjon der ute, men likevel oppleves det utrolig ensomt. Ingen forstår akkurat hvordan du og babyen har det, det er primalt og ikke-språklig. 

Men det blir bedre. Tiden går fort, og plutselig har man et småbarn som går, pludrer og som det er lettere å tolke. Man blir kjent med hverandre, lærer hverandres mønstre, knytter et mor-og-barn-bånd utover kun pupp, grining og soving. Barnet begynner hos dagmamma eller i barnehagen, og man får komme seg tilbake på jobb og blir noe mer enn bare en mamma igjen. Når barn utvikler språk og motorikk skilles de også fra oss til en viss grad, de er ikke lenger klistremerker som krever hudkontakt 24/7. De kan leke med andre barn på lekeplassen, mens man sitter og følger med, det blir litt pusterom. Og det er lettere for pappaen å ta mer av jobben, når du ikke lenger ammer. Hold ut!

Anonymkode: 0a703...a19

[milla80]

Sitat

Jeg føler meg litt tom.. Er dette "normale" følelser? Er det noe som vil passere?

Vil si det er helt normalt  Er nok bare en fase som vil gå over ,som du selv sier du elsker han overalt på denne jord og jeg tror det er mange foreldre som kan skrive under på at de av og til tenker at tidspunktet for å få barn her i livet kanskje kunne vært annerledes ..

Jeg var 24 da jeg fikk min første , alle venninnene mine var single og uten barn ,kjenner igjen veldig det du sier om at man kan føle seg ensom og bundet opp på en måte . Men tok ikke mange årene så snudde det ,da fikk de mann og barn og da var jeg ferdig med bleieskift og våkenetter selv

[Zoey]

Ja og nei. 

Ja, det er normalt. Det er normalt å ønske dem bort for en dag, samtidig som man elsker dem. 

Det er normalt å kjenne at ansvaret tynger. 

Min yngste er 3 år og jeg har flere barn og kan kjenne meg igjen i det du skriver. 

Men jeg sier også nei, fordi april i fjor ikke er så lenge siden og det kan være en form for fødselsdepresjon. Jeg sleit nok litt med det etter nr to, jeg rasjonaliserte det med samvittighet til førstenann, lite søvn og var jo glad for barnet og glad i barnet. Men jeg snakket likevel litt med legen om det er par ganger og fikk snakke litt ekstra med jordmor og helsesøster. 

Jeg var nok ikke blant de hardest angrepne, men det var godt å snakke om likevel. Det er bra du fikk snakke om det. For meg gikk ikke helt det tunge bort på et knips, men ble sakte bedre. Helt når jeg var over det, vet jeg ikke. Kanskje det er spor av det ennå. 

Og det kan også være tøft å ikke ha venner som forstår, som vet hvor skummelt det kan være for enkelte mødre å ta med en baby på tur. Mange virker å mestre det uten bekymring, og andre overtenker alle problem og mulige situasjoner med gråt og sult og bleieskift hvor det ikke passer. Vi er ulike både som mennesker og mødre. Veldig ulike. 

For meg passerte ikke følelsene av at kanskje barna var for tette, kanskje vi ikke skulle fått den siste. Kanskje vi skulle flyttet nærmere mine foreldre.. Men de følelsene og tankene kommer sjeldnere og sjeldnere og sjeldnere. 

Jeg skriver med nick så du eller andre kan sende meg PM om dere ønsker. Selv om jeg ikke har så nye erfaring og absolutt null relevant utdanning. Bare en mulig skulder. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er normalt. Den fantastiske morslykken man ser på film er ikke representativ, mange går igjennom et spekter av ulike følelser. Spedbarnstiden er intens på godt og vondt, livet blir snudd på hodet. Plutselig har man ansvar for en liten, fremmed klump som gråter og krever oppmerksomhet, ofte uten at man skjønner hvorfor og hva man kan gjøre for å hjelpe. Den konstante nærheten og hudkontakten kan være utmattende. Å være mamma i permisjon er litt som å være på en fremmed planet, langt unna resten av verden. Man vet det finnes mange i samme situasjon der ute, men likevel oppleves det utrolig ensomt. Ingen forstår akkurat hvordan du og babyen har det, det er primalt og ikke-språklig. 

Men det blir bedre. Tiden går fort, og plutselig har man et småbarn som går, pludrer og som det er lettere å tolke. Man blir kjent med hverandre, lærer hverandres mønstre, knytter et mor-og-barn-bånd utover kun pupp, grining og soving. Barnet begynner hos dagmamma eller i barnehagen, og man får komme seg tilbake på jobb og blir noe mer enn bare en mamma igjen. Når barn utvikler språk og motorikk skilles de også fra oss til en viss grad, de er ikke lenger klistremerker som krever hudkontakt 24/7. De kan leke med andre barn på lekeplassen, mens man sitter og følger med, det blir litt pusterom. Og det er lettere for pappaen å ta mer av jobben, når du ikke lenger ammer. Hold ut!

Anonymkode: 0a703...a19

Wow for en fantastisk beskrivelse!

Anonymkode: a01be...79a

[Zoey]

Jeg vil også legge til at for meg så endret mye seg når barna begynte å snakke, på et litt mer abstrakt plan. Når de kunne si hvilken farge de likte, når de rødmet av kompliment, når de hvisker unnskyld etter å ha gjort noe galt før tilsnakk. Når de bruker fantasien, når de mestrer noe nytt. 

Baby var litt som en elskelig dukke for meg. Jeg gav og gav, og fikk ikke mye igjen. Litt eldre så er de virkelig familie - som jeg kan dele opplevelser, erfaringer og kos med, bli kjent med. Nå gir de meg noe hele tiden. I form av latter, en klem, en rampestrek, nye ord og invitasjon til lek. 

Kanskje du er litt som meg. Det finnes endel mødre som ikke klarer helt å blomstre i babytiden. 

[AnonymBruker]

Også har du sånne som meg hvor det å angre aldri går over. Jeg er glad for at de finnes og elsker dem. Men hadde jeg visst hvordan det skulle bli og hvordan jeg kom til å ha det, ville jeg ikke gjort det.

Anonymkode: 4a31f...c13

[AnonymBruker]

Ganske likt her. Vogn, bæresele og bil var uaktuelt, så kom meg ingen steder. Bodde over en times kjøring fra all familie og venner, så ingen kom på besøk og jeg kunne jo ikke kjøre noe sted. Mannen jobbet langt unna og var borte i 12 timer per dag. Baby skulle bæres hele dagen, og ikke sove, verken dag eller natt. Ble sykmeldt da baby var 7 måneder, da var jeg helt ødelagt. Kom meg tilbake på jobb da han var 9 måneder, og det hjalp så mye. Nå er han 11 måneder og jeg elsker å være mamma. Han er en så fin person, og fra å ønske at jeg aldri hadde fått barn, er jeg nå der at jeg gleder meg til å ta noen måneders ulønnet permisjon så jeg kan gå hjemme og kose med den lille gutten.

Det kommer til å snu! 

Anonymkode: 8218e...470

[Forever22]

Alt du beskriver kan jeg relatere meg til. Har ei på snart 2 år som har vært krevende siden fødsel. Hun hadde kolikk til nærmere 7-8 mnd alder og var stadig misfornøyd. Vi utredet også for alt mulig. Hun er fremdeles VELDIG krevende men også verdens beste. Vi har nylig fått en baby til som jammen meg fikk kolikk også 😭 jeg er så utslitt og tar meg selv i å tenke; hvorfor gjorde jeg dette.
jeg elsker barna mine over alt i hele verden, men fyfaen jeg er sliten. Jeg er også den første i venne gjengen til å få barn så jeg går mye alene da de er opptatt med sitt.

vi får også lite avlastning da min familie bor flere timer unna.. men jeg tenker at alt dette går seg til når barna blir litt eldre❤️ 

[AnonymBruker]

TS her,

Tusen takk for at dere tok dere tiden til å lese, og ikke minst svare så fint og detaljert!

Det hjelper veldig å høre at flere kan relatere, og at det ikke er noe å skamme seg over. Da jeg var i kontakt med helsevesenet så de ikke tegn til fødselsdepresjon, men heller at utmattelsen og lite søvn gikk hardt ut over psyken. Som sagt har den delen blitt en del bedre nå. Jeg valgte jo selv å få barn, og siden søsteren min har en liten gutt var jeg klar over at det ikke er så rosemalt som det kan fremstilles som i sosiale medier. Likevel ble jeg tatt på sengen. Men jeg prøver å se fremover!

Det gjør så utrolig mye å bare høre fra andre som kan relatere, og å høre at det (for de fleste) har gått seg til. Det gjør at jeg ikke føler meg like alene om det 😊 så takk til dere! 🧡

Anonymkode: 68f61...38e

[AnonymBruker]

Samme her. Fikk barn i fjor sommer og funderer ofte på om det var riktig av meg å få barn. Elsker babyen min, men føler jeg har mistet meg selv helt etter jeg ble mamma. Føler ofte stor sorg over at jeg har mistet det gamle livet mitt.

Prøver å jobbe mentalt med meg selv om at det må bli bedre en gang. Kanskje det hjelper når jeg begynner i jobb og ikke skal være mamma 24/7?

Anonymkode: 12901...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2020 den 9.56):

Samme her. Fikk barn i fjor sommer og funderer ofte på om det var riktig av meg å få barn. Elsker babyen min, men føler jeg har mistet meg selv helt etter jeg ble mamma. Føler ofte stor sorg over at jeg har mistet det gamle livet mitt.

Prøver å jobbe mentalt med meg selv om at det må bli bedre en gang. Kanskje det hjelper når jeg begynner i jobb og ikke skal være mamma 24/7?

Anonymkode: 12901...cb7

Håper det går bedre nå. 

Anonymkode: edbcd...496

[AnonymBruker]

Jeg ventet til midten av 30 årene med barn. Mentalt en perfekt alder å drive med barn, men kroppslig begynner jo noen å få problemer med å bli gravide. Jeg tok sjansen og utsatte, og ble heldigvis gravid. Jeg har ingen uro i meg, selv om dagene egentlig kun handler om baby. Vet jeg ikke hadde taklet det like godt som 20,25 eller 29, for da drev jeg enda og utviklet meg selv og skapte en karriere.  Men jeg hadde vel tenkt på det positive uansett, vært takknemlig for at jeg kunne få barn. Og at det ble friskt. Og at ting blir bedre og bedre. Og kost meg med de små ting. 

Anonymkode: a190f...a7f