Hva synes du om folk som ikke har venner

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: 62dde...2f4

[AnonymBruker]

Mange har ikke venner, så slapp helt av. Ofte er det bare bekjentskap.

Anonymkode: cf899...89d

[AnonymBruker]

Fornuftige mennesker.

Anonymkode: 5b160...957

[AnonymBruker]

Jeg er i utgangspunktet skeptisk da en del venneløse er det fordi de er vanskelig å komme overens med, men bakgrunnshistorien/årsaken til at de ikke har venner er selvfølgelig avgjørende. 

Anonymkode: 4a83d...fa1

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er litt trist, og jeg lurer på om de er frivillig vennløse. Jeg har en bror som aldri har hatt venner. Aldri. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet ikke om han syns det er dumt selv. 

Anonymkode: 164bd...1a4

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dem er tapere. Er de så dårlig og mislikt på det sosiale at de ikke klarer å få seg venner?

Jeg er en av dem som ikke har venner selv.

Anonymkode: 94771...dc6

[AnonymBruker]

Jeg tenker Viggo venneløs og taper. Dessverre. 

Anonymkode: f35f4...a17

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere menn som ikke har venner. De har bekjente og kollegaer, men ingen venner. De er flotte menn som synes det er vanskelig å slippe folk tett innpå seg. Så lenge de var gift gikk det fint, for da var de sosiale med konens venner. Etter skilsmissen har de blitt ensomme.

Jeg tenker ingenting negativt om dem, annet enn at jeg synes det er trist at de ikke tør å slippe folk innpå seg/ikke vet hvordan de skal få venner. De er ikke rare eller teite på noen som helst måte. Skjønne menn som bare ikke klarer å få venner.

Ensomhet er ingen skam. Livet er vanskelig nok som det er og vi må være generøse overfor hverandre.

Anonymkode: 2861d...b45

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig venneløs. Tenker ikke synd på meg selv. Får alt av det nødvendige sosiale på jobb med kolleger og pasienter. Trenger da mer tid for meg selv utenfor jobb. Funker helt fint sosialt og er profesjonell på jobb.

Andre som ikke er frivillig venneløse synes jeg mer synd på. Hva har skjedd i livet som gjør at de ikke får venner, eller klarer å holde på dem?

Anonymkode: a6d79...780

[AnonymBruker]

Er som regel noe rart med de som ikke klarer å få/holde på venner. Noe feil liksom. Eller så er de så simple mentalt at det rett og slett ikke er stimulerende å omgås med dem. Da kan de godt være hyggelige å være med, men de fleste voksne mennesker trenger nyanserte samtaler, gjerne om litt dypere temaer en gang i blant...

Virker jo kjipt å ikke ha venner i det hele tatt. Personlig er jeg frivillig venneløs på universitetet, prioriterer heller mine mer ekte venner. Men det er jo et valg hvertfall.

Anonymkode: 76ce4...2f2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er frivillig venneløs. Tenker ikke synd på meg selv. Får alt av det nødvendige sosiale på jobb med kolleger og pasienter. Trenger da mer tid for meg selv utenfor jobb. Funker helt fint sosialt og er profesjonell på jobb.

Andre som ikke er frivillig venneløse synes jeg mer synd på. Hva har skjedd i livet som gjør at de ikke får venner, eller klarer å holde på dem?

Anonymkode: a6d79...780

Kan bare snakke for meg selv, men i mitt tilfelle er det snakk om psykisk sykdom som gjør det å opprettholde vennskap over tid alt for krevende. Venner vil gjerne møtes for å henge/drikke/gå ut oftere enn jeg har kapasitet til, konstant snakke i telefon/facetime og da opplever jeg hele relasjonen som  ett intenst mas og ork. Jeg skulle gjerne hatt venner siden jeg er ufør og derfor ikke får noen sosial omgang gjennom jobb/studier og jeg savner noen å være med iblant,  men jeg klarer ikke å oppfylle forventningene de har til meg og vår relasjon.

Anonymkode: ad22d...2ed

[s0la]

Jeg har venner, men henger ikke med dem så alt for ofte. Drar ut sammen og har et par vinkvelder nå og da, men det er det.   Har ingen problemer med å få venner og er en sosial, glad person. Men jeg liker også alenetid og samboertid. Det er godt det også! 

Tenker ikke noe negativt om de som ikke har noen, men synes synd på de som er ufrivillig venneløse og ensomme. Jeg kjenner igjen den tomme, triste følelsen fra jeg gikk på barneskole. For meg endret det seg etterhvert, da jeg åpnet meg mer og turte å dumme meg ut. Ble et helt annet liv. Men noen ønsker jo ikke å ha venner, noe som er helt greit.

[Silva Pluvialis]

Jeg tenker selvsagt ikke noe negativt om dem. Får veldig vondt av dem. Alle fortjener en venn ❤️

[AnonymBruker]

Fuck'em

Anonymkode: 9fed7...7c7

[AnonymBruker]

På 21.1.2020 den 17.46, AnonymBruker skrev:

Kan bare snakke for meg selv, men i mitt tilfelle er det snakk om psykisk sykdom som gjør det å opprettholde vennskap over tid alt for krevende. Venner vil gjerne møtes for å henge/drikke/gå ut oftere enn jeg har kapasitet til, konstant snakke i telefon/facetime og da opplever jeg hele relasjonen som  ett intenst mas og ork. Jeg skulle gjerne hatt venner siden jeg er ufør og derfor ikke får noen sosial omgang gjennom jobb/studier og jeg savner noen å være med iblant,  men jeg klarer ikke å oppfylle forventningene de har til meg og vår relasjon.

Anonymkode: ad22d...2ed

Samme her også. Jeg har ikke hatt noen venn på flere år (og jeg er bare i 20årene) pga psykiske diagnoser som har gjort det vanskelig å få og opprettholde vennskap. Når en er så deprimert at en såvidt kommer seg fram til kjøleskapet da sier det seg selv at venner ikke er noe jeg kan ha.

Anonymkode: 90fdd...31a

[AnonymBruker]

Er det virkelig et stigma???

Jeg har ingen venner, men et rikt sosialt liv. Har mange bekjente her vi bor, ofte foreldre med barn på samme alder som våre. Vi kan godt gjøre ting sammen, men regner ingen av dem som venner. Har et stort og godt nettverk på jobb, og kan gjerne være sosial med dem, men de er kollegaer, ikke venner. Så har vi mye sosial omgang med familie, men det regner jeg ikke som venner. 
 

Venner var noe jeg hadde som barn. Nå lever jeg et travelt voksenliv, med mange bekjente og mye sosialt. Uten venner. Jeg stortrives, har et rikt liv, og ville ikke hatt det annerledes. 

Anonymkode: dc3b5...b2a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de er rare eller svært usosiale av seg, rett og slett fordi det er min erfaring.  De fleste jeg kjenner som er alenebarn er venneløse også, faktisk. De er så rare og vanskelige å komme overens med, i tillegg er de ganske så skrytete. 

Men f.eks min far er svært usosial. Han går aldri ut av huset utenom når han skal på jobb. Han hadde venner før, men ble mer og mer usosial med tanke på barn og oppussing og når vi barna ble store så har han nå ingen igjen. Heldigvis har min mor venner som ofte kommer på besøk og da sosialiserer han seg.

Anonymkode: 89a1d...7e0

[Viviann]

Jeg har ingen venner og det er bare trist. Jeg er aldri bra nok.

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det virkelig et stigma???

Jeg har ingen venner, men et rikt sosialt liv. Har mange bekjente her vi bor, ofte foreldre med barn på samme alder som våre. Vi kan godt gjøre ting sammen, men regner ingen av dem som venner. Har et stort og godt nettverk på jobb, og kan gjerne være sosial med dem, men de er kollegaer, ikke venner. Så har vi mye sosial omgang med familie, men det regner jeg ikke som venner. 
 

Venner var noe jeg hadde som barn. Nå lever jeg et travelt voksenliv, med mange bekjente og mye sosialt. Uten venner. Jeg stortrives, har et rikt liv, og ville ikke hatt det annerledes. 

Anonymkode: dc3b5...b2a

Jeg tenker som deg! 

Anonymkode: 6677d...cc8

[Nattero]

Livet er aldri i svarthvitt, og det finns en haug med ulike grunner! Så finns det de som alltid dømmer eller forklarer hvordan du skal være... Ikke rart mange kan bli usikre, og bruker lengre tid på og få tillitt til folk. Heller ikke rart om noen da heller foretrekker gå være mer seg selv alene uten at "alle" skal "bry seg"!  Veldig mange(også de som liksom har "venner") føler seg ensomme her til lands!  Mange grunner!  Stoler forressten MYE mer på "venneløse" enn de som fordømmer dem! Det sier bare litt om dem som fordømmer sin personlighet- og det syns ikke jg lyder noe positivt!