Som far så datter?

[Pia Sofia]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er oppvokst også med en far som er utrolig frekk og stygg i kjeften ovenfor min mor og alle andre.  Jeg har giftet meg nå og jeg lar alt gå utover min mann noe jeg ikke klarer å la være:/ jeg kontrollerer min mann og kaller han for mye stygt:/ en dag vil han sikkert gå fra meg men akkurat nå han holder ut og jeg prøver å forandre meg så godt jeg kan, ta prat med henne ikke gi henne ryggen din bare fortell henne at du ikke liker det osv, vis henne at du mener det. Vi kan ikke kontrollere oss selv, og måten hu er blitt oppvokst på:/ 

Anonymkode: 0129f...393

Så bra at du er bevisst det! Da er det mulig å endre seg!

For det hjelper jo ikke at du har en "unnskyldning", det gjør ikke tilværelsen noe bedre for en partner. 

Men det at du ser det selv må jo gjøre at du klarer å si unnskyld, i det minste? 

Jeg tenker at selvforakten når din mann til slutt bare får nok, blir såpass ille at det burde være motivasjon til å oppføre seg mer respektfullt nå? 

 

[AnonymBruker]

On 1/21/2020 at 2:52 PM, AnonymBruker said:

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Her er det min mor som er den sure, klagende, kritiserende, og jeg har et konstant underliggende sinne over hvordan hun har behandlet min far som har vært en engel i en kaotisk oppvekst. 

Jeg har vært åpen om det med samboer, og vi har snakket om hvilken type partner vi vil være, og jeg vil være en som hjelper uten å klage, som lytter og støtter. Så hender det at jeg havner rett i møkka, og svarer han spydig på helt banale ting, og det er ikke rart - det er jo det jeg vet, kan og har kjent på. Samboer er god og tar meg på det med en gang, og siden dette er noe vi har snakket mye om, så kan jeg si unnskyld med en gang, for det er ikke noe å forsvare eller krangle på. Og så kan jeg rette opp i det med å gi ekstra mye kjærlighet den dagen, forsikre han om at han ikke har gjort noe galt.

Alle par møter gnisninger, det er hvordan man reparerer og forbedrer seg som teller, og beveger seg mot et felles mål.

Anonymkode: a72d4...b8c

Dette. 
 

kjenner meg ekstremt igjen i trådstarter, jeg kunne nesten vært den samboeren. Min far var og er helt ufordragelig, som svigerfaren beskrevet. 
 

Jeg begynte å bli veldig bevisst på dette i midten av tyveårene, og forsøkte å ta mange oppgjør med meg selv rundt dette, livredd for å ende opp som en far jeg ikke kunne fordra. 
 

Det som hjalp meg mye var å snakke om dette med venninner og venner og på den måten sette ord på dynamikken og bevisstgjøre både meg selv og dem på visse karaktertrekk jeg ville unngå å bringe videre. Ba de rett ut «ta meg på det» om fulgte samme mønster. 
 

Og nå, som voksen og etablert med mann og barn har jeg som fra sitatet over hatt mange gode samtaler med mannen min om oppveksten og følelsene rundt dette. At jeg er livredd for å bli som faren min, samtidig som jeg kjenner at visse deler av meg ulmer og dukker opp under krangler eller vanskelige tider. 
 

Men poenget er: ved å snakke om dette, være bevisst på det, og be om tilbakemeldinger - både på når jeg viser samme tendends, men også når jeg ikke gjør det (ros i mine øyne), har jeg med tiden klart å forandre meg mye. 
 

Jeg er selvsagt ikke perfekt, men jeg begynner oppriktig å tro på at jeg ikke er min far og at jeg ikke behovet å bli ham heller. 
 

Har derimot samboeren din noen som helst interesse av å ta til seg dette, eller ønske om å endre seg (som min far...), vet jeg virkelig ikke om jeg hadde orket om jeg var deg. Jeg kan ikke begripe at min mor orket, og fremdeles orker. Og det har jeg sagt til henne. Og ja, jeg vet det ikke «bare er å gå». Folk har selvsagt sine grunner. Men man må ta vare på seg selv og. 

Anonymkode: a42cf...d97

[AnonymBruker]

Film (eller ta lydopptak) henne når hun kommer med slike sinnesutbrudd. Gjør det konsekvent gjennom en hel uke. Spill aå av alle sammen for henne. Antagelig er hun ikke selv klar over oppførselen sin, hverken hyppighet eller alvorlighet.

Anonymkode: 4841c...3d0

[~ m a u d e ~]

På 21.1.2020 den 14.22, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer sjeldent eller aldri med noen kommentarer til henne. Men hun kan mene at jeg sier upassende ting til hennes barn. De er 13 og 11 år og svært oppegående. Vi snakker om hva som skjer i verden osv, blant annet hva som skjer i Iran. Dette er jo galt i følge henne, jeg skremmer dem. Hvis jeg vitser og tuller litt med familiemedlemmer, selv om de synes det er moro, er det galt i følge henne. Gir jeg ungene for mye nugatti på skiva, eller for få poteter er det galt, eller hvis noe blir borte er det jeg som har surret det bort. Og ting som jeg har gjort galt en gang i fortiden trekkes da frem og terpes på igjen og igjen.

Hun gjør store nummer ut av det og snakker i en nedsettende tone til meg hvor mye galt jeg gjør. Ungene hennes kommer meg i forsvar 😮  

Anonymkode: ee62c...9dd

Herregud!

Er enig med den som sier at her er det ikke bare hun som må skjerpe seg.

Du skrev i HI at dere har ingen barn. Men hun har jo åpenbart det. Da må du kunne bistå i den oppdragelsen som hun ønsker å gi disse barna, i stedet for å «være på lag med ungene, mot moren deres». 

Dette er sånn skikkelig pinlig lesning, hvor man forstår at disse manne-babyene man leser om her inne, faktisk eksisterer.

 

På 21.1.2020 den 14.53, AnonymBruker skrev:

Dette endrer jo saken litt.. Eller mye. Du kan se på det som harmløst å smøre på godt med nugatti på ungenes brødskive men en gjennomtenkt forelder tenker kroppshelse, tannhelse og søvnkvalitet. Mye sukker og søtsaker er ødeleggende og det blir også dyrt å alltid bruke opå nugattiboksen på dobbelt så kort tid som man trengs. 20 kr tenker du, men 20 kr hver uke blir mye ila et år og sløser man sånn med alt annet også er det mye penger ut av vinduet som kunne vært spart til ferietur eller BSU konto til barna. 

Uansett hvor oppegående du syntes barna hennes er så er de 11 og 13 år og skal ikke bli foret med fryktfulle holdninger om krig og muslimer.  For få poteter er også et forståelig irritasjonsmoment, det bør ikke være så vanskelig å regne ut hvor mange poteter som er nok + noen ekstra for sikkerhetsskyld og ikke bare ta med seg et tilfeldig antall. Bagatell tenker du, men hele familiens bensin og middag. Det er ikke bare å lage en annen middag om man har planlagt poteter og karbonader og kokt sausen klar og ikke rekker å handle etter jobb fordi man må hente ungene på skolen og spør deg om du kan kjøpe med. Nå mener jeg ikke at det er forståelig å klikke for enkeltepisoder men det kan jo virke som sånne ting skjer hele tiden og at hun derfor er sånn ofte også.

Ta deg tre minutter til å lese denne tegneserieillustrasjonen  https://www.theguardian.com/world/2017/may/26/gender-wars-household-chores-comic

Anonymkode: 9e2f3...cfe

Har alltid ristet litt på hodet av den stripa, men her kom den til sin rett. 

[Gjest CamillaCollett]

På ‎22‎.‎01‎.‎2020 den 3.58, AnonymBruker skrev:

Jeg er oppvokst også med en far som er utrolig frekk og stygg i kjeften ovenfor min mor og alle andre.  Jeg har giftet meg nå og jeg lar alt gå utover min mann noe jeg ikke klarer å la være:/ jeg kontrollerer min mann og kaller han for mye stygt:/ en dag vil han sikkert gå fra meg men akkurat nå han holder ut og jeg prøver å forandre meg så godt jeg kan, ta prat med henne ikke gi henne ryggen din bare fortell henne at du ikke liker det osv, vis henne at du mener det. Vi kan ikke kontrollere oss selv, og måten hu er blitt oppvokst på:/ 

Anonymkode: 0129f...393

Det er bare tull at du ikke kan gjøre noe med det. Joda, du har det med deg fra oppveksten, og det er helt sikkert vanskelig. Men du er et voksent menneske, og du kan forandre deg. Du må bare ville det nok, slik at du jobber nok med det. Du har selvinnsikten, da er du langt på vei!

[Illuminatum]

På 22.1.2020 den 3.58, AnonymBruker skrev:

Vi kan ikke kontrollere oss selv,  

Anonymkode: 0129f...393

Det er vel stort sett bare det vi kan kontrollere i verden.

[AnonymBruker]

Det smarteste og det beste du kan gjøre for deg selv er å avslutte forholdet med henne før det går for langt. Hun kan ha narsissistisk personlighets forstyrrelser eller andre forstyrrelser som sin far.  Det er desv ofte arvelig...gå før du blir traume bundet.

Anonymkode: 90e30...036

[AnonymBruker]

12 timer siden, ~ m a u d e ~ skrev:

Herregud!

Er enig med den som sier at her er det ikke bare hun som må skjerpe seg.

Du skrev i HI at dere har ingen barn. Men hun har jo åpenbart det. Da må du kunne bistå i den oppdragelsen som hun ønsker å gi disse barna, i stedet for å «være på lag med ungene, mot moren deres». 

Dette er sånn skikkelig pinlig lesning, hvor man forstår at disse manne-babyene man leser om her inne, faktisk eksisterer.

 

Har alltid ristet litt på hodet av den stripa, men her kom den til sin rett. 

TS her. Jeg bistår henne svært mye i oppdragelse av ungene. Hjelper med lekser, drar på turer og lager frokost fordi mor vil sove lenge. Setter grenser og forsøker å være en god rollemodell. Sett under et gjøre jeg langt mer for henne enn omvendt. Så jeg kjenner meg overhode ikke igjen i den beskrivelsen du kommer med. Det finnes veldig mange menn der ute som stiller opp for sine steunger. Mitt inntrykk er at menn er langt mer vennlig innstilt til hennes barn enn kvinner er av den nye mannens barn.

Anonymkode: ee62c...9dd

[~ m a u d e ~]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt inntrykk er at menn er langt mer vennlig innstilt til hennes barn enn kvinner er av den nye mannens barn.

Anonymkode: ee62c...9dd

Hva har det med saken å gjøre?

Uansett, vi kan jo ikke gi råd her, når du bare forteller det du vil fortelle, og vrir historien i din favør. Du skal selvfølgelig ikke bare tåle at et menneske kjefter og kritiserer. Men jeg tror dere hadde hatt mer nytte av å snakke med en tredjepart, gjerne hver for dere, slik at dere begge kunne ha lagt frem deres sak.

[AnonymBruker]

dra henne med til en terapeut... Og få en 3. part til å observere og råde dere til hvordan dere skal prate. Det er ikke tabu, men er en måte å finne ut på om dere på sikt kan snakke samme språk.

Anonymkode: f2eb8...683