SA i desember, samboeren har gått videre, mens jeg henger litt igjen

[AnonymBruker]

Hei.

Vi opplevde en SA i desember, var da 13 uker på vei. Jeg ble veldig dårlig og det endte med ambulansetur og innleggelse et par dager på sykehus. Jeg synes hele episoden var traumatiserende, og føler at det hele måtte være min skyld på ett eller annet vis... Samboeren min taklet alt veldig godt og var ved min side hele tiden. Jeg for min del følte meg helt knust, men jeg føler at mannen min tok litt for «lett» på det. Min opplevelse er at han klarte å gå videre veldig lett, mens jeg har blitt hengende litt igjen.

Jeg vet at han ønsket dette barnet over alt på jord. Han har tidligere hatt en samboer som han prøvde å få barn med i nesten 5 år, uten at de klarte å bli gravide. Kan dette være årsaken? At han synes det er en seier at vi i det hele tatt ble gravide?

Vi er helt enige om at vi ønsker å prøve igjen så fort som mulig (er allerede i gang)😊

Er det flere som kjenner seg igjen i det samme?

 

Anonymkode: 6df4c...b6e

[AnonymBruker]

Det er nok vanlig at mannen kommer seg videre fortere enn kvinnen. Du har hatt fosteret inni deg, sikkert hatt noen symptomer og det var du som måtte gjennom denne smerten ved SA. Samboeren din har ikke kjent det på kroppen selv, så det er kanskje vanskelig for ham å relatere. Ikke for å si at han dermed ikke bryr seg, det gjør han nok. Det er også mulig at han ble glad for at dere i det hele tatt klarte å bli gravid, at bare dét er en seier for han fordi da vet han at det er mulig. Det skjønner jeg, etter å ha prøvd i 5 år uten å klare det med forrige kjæreste. Det er også veldig mange som mister, og det er overhodet ikke ens egen feil! Det er ingenting du kunne ha gjort annerledes. Fosteret var ikke levedyktig. Jeg kjenner igjen følelsene dine da av at det er noe feil meg en, jeg har selv mistet to ganger og sitter nå med en 6 mnd gammel gutt. Så jeg får håpe at det ender godt for dere neste gang  

Anonymkode: a307a...a9f

[AnonymBruker]

Opplevde det samme selv med mine 2 SAer. En del av det er nok forskjell i kjønn. 
Jeg kjente jo forandringer på kroppen, en sterk tilknyttning, der jeg kunne gjort alt for å beskytte den lille. Og kunne ta meg i å snakke til den innimellom. 

For noen fedre er jo dette en abstrakt ting foreløpeligg, knyttet til ønsker og håp. Det er heller ikke han som har den daglige påminnelsen av å blø hver gang man er på toalettet i etterkant. Stølheten i livmoren. Og hormonkrøllet i etterkant.
Min samboer ønsker å fokusere på det han kan gjøre noe med, og har krysset av og regnet fram når jeg har eggløsning hver mnd. Han fokuserer fremover. Jeg vet han er trist og lei seg for at det ikke gikk. Men som han forteller selv, så ønsker han ikke å prate om det for han er redd for at jeg skal bli tristere. 

Anonymkode: 333ea...a02