Tørr ikke bli ufør pga barnet

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar. 

Ekstremt syk for tiden, og er helt i kjelleren. Jeg har mottatt arbeidsavklaringspenger i snart 4 år nå. 

Prøvd arbeidsrettede tiltak, og løy om at det gikk kjempe fint i frykt for å bli sett på som lat eller tåpelig... Jeg har aldri villet innrømme for meg selv eller andre at jeg er psykisk syk, fordi moren min mobbet meg hele barndommen. 

Jeg har selv en baby nå som jeg elsker over alt på jord, men hver dag etter han er lagt, så gråter jeg. Jeg gråter fordi jeg føler meg som en mislykket mor. En fysisk frisk kvinne, men som er hjemme hver dag. Jeg hater å være hjemme, men det er det som holder meg i livet.

Hvis jeg jobber gir jeg alt, og det ødelegger meg. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kan jobbe mer enn 1 dag i uken uten å bli syk. Som regel ikke det engang. Med andre ord så er arbeidslivet mitt ganske dømt. 

Jeg vet jeg burde ha søkt om uføretrygd for flere år siden, men jeg tørr ikke. Jeg tørr ikke nå pga jeg har barn. Jeg har paranoide tanker om at barnet mitt skal bli tatt fra meg fordi jeg er deprimert. Jeg vet selv at jeg ikke viser depresjonen min for omverdenen, men det vet ikke barnevernet eller nav... og jeg er så redd for at barnevernet skal få en bekymringsmelding av nav..

Jeg vet at ting hadde blitt bedre hvis jeg nok engang søkte om hjelp hos en psykolog, men jeg tørr ikke det heller pga det nevnte over. 

Barnet mitt betyr alt for meg, og jeg får angstanfall på natten av tanken på å miste han...

Tankene mine er helt sikkert ikke realistiske, men jeg har ingen å lufte dem til fordi psykisk sykdom blir sett så sterkt ned på i min familie...

 

Jeg vil bli ufør, fordi vi kommer aldri til overleve på disse pengene, og jeg vet jeg ikke er i stand til å jobbe. 

Hva gjør jeg? (Hvordan går jeg frem) 

Anonymkode: 4781e...14c

[Belima]

Dette må ta du ta opp med fastlegen din. Der skal du få all videre informasjon.
Lykke til med alt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Belima said:

Dette må ta du ta opp med fastlegen din. Der skal du få all videre informasjon.
Lykke til med alt.

Dette her. Det du spør om er altfor alvorlig til at tilfeldige mennesker på kg bør svare

Anonymkode: 1d74c...044

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Belima skrev:

Dette må ta du ta opp med fastlegen din. Der skal du få all videre informasjon.
Lykke til med alt.

Fastlegen hennes kan også sende en bekymringsmelding til bvtj.

Anonymkode: 3f412...e94

[AnonymBruker]

uff...😢 nettopp det også...

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Fastlegen hennes kan også sende en bekymringsmelding til bvtj.

Anonymkode: 3f412...e94

 

Anonymkode: 4781e...14c

[AnonymBruker]

Snakk med behandleren din. Kanskje mannen/samboeren din kan bli med og forklare? 

Forsøk å søke jobber der du kan jobbe to halve dager i uken? 

Anonymkode: 4e6d7...c56

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Fastlegen hennes kan også sende en bekymringsmelding til bvtj.

Anonymkode: 3f412...e94

For et hjelpsomt svar til en som står på kanten av et stup.

Jeg prøver å rapportere denne tråden, det er så barbarisk når antibarnevern-geriljaen skremmer mødre som åpenbart trenger hjelp fra fastlege

Anonymkode: 1d74c...044

[AnonymBruker]

Forstår deg så godt og jeg føler meg lurt . Lurt fordi jeg oppsøkte hjelp på dps og ble straffet for det . Fikk ikke prøverør pga min dps historikk . Men det ble slutt med mannen , er nå ufør og håper jeg kan bli gravid med ny mann . 

Anonymkode: 21336...53e

[AnonymBruker]

Har fått litt gi faen holdninger nå . Barnet har også en far , så de kan ikke bare ta barnet fra far også . Vil jeg bli gravid så blir jeg gravid 

Anonymkode: 21336...53e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For et hjelpsomt svar til en som står på kanten av et stup.

Jeg prøver å rapportere denne tråden, det er så barbarisk når antibarnevern-geriljaen skremmer mødre som åpenbart trenger hjelp fra fastlege

Anonymkode: 1d74c...044

Jeg gir heller et ærlig svar til henne enn å villede henne. Hvor har du fått anti-bv påstandene dine fra? Ro ned fordommene dine nå.

Anonymkode: 3f412...e94

[AnonymBruker]

 

hva skjer når maxtiden på AAP er over og du må eventuelt over på sosialstønad? Det er råtøft å være på sosialstønad. Hva om du får en knekk? Da vil du jo måtte få hjelp. Eller om du begynner å jobbe? Og møter veggen? 
 

Om du har hatt AAP i 4 år har du vel fortsatt mulighet til forlengelse i opptil 2 år om jeg ikke er helt ute på viddene, men da må du være ærlig med lege og veileder for å kunne få den hjelpen du trenger. 
 

Jeg skjønner deg så utrolig godt, og har ingen tvil om deg som forelder eller potensiell uføre, så ikke ta noe jeg sier som vondt ment. Alt jeg tenker er at den mentale helsen din er som den fysiske: om du har tegn på at noe kan bli verre er det bedre å ta grep om det med en gang før det eventuelt kan gå utover deg som forelder.

Om BV skal motta en bekymringsmelding ang. din mentale helse vil de legge vekt på at du har tatt kontakt tidlig og jobber med problemet slik at du tar vare på deg selv og sørger for en trygg fremtid for barna dine. 
 

ønsker deg en masse lykke til❤️
 

Anonymkode: 77e0a...f3a

[AnonymBruker]

Så lenge du evner å gi ungen omsorgen den trenger så har det ingenting å si at man er psykisk syk på den ene eller andre måten. Om det å stå i arbeid går ut over evnen til å gi omsorgen den fortjener og trenger så er du i en situasjon hvor det sikkert er best å få senket skuldrene og få en slutt på evig mas fra nav om arbeid og prøving. Men da må du jo være ærlig om hvordan du har det til de som kan hjelpe, først og fremst. 

Å bli uføretrygdet trenger ikke være resten av livet og det at man får det på plass kan være en slags behandling i seg selv.

Anonymkode: 8c7e0...b0f

[AnonymBruker]

Det er ganske så mange uføre som har barn. Å være ufør betyr ikke at barnevernet blander seg. De får heller ikke melding når en får innvilget ufør. 

Det er faktisk verre om du kjører deg i veggen med dette løpet, enn om du snakker skikkelig med nav og fastlege. Du bør søke hjelp! 
 

Drit i hva familien din mener. Du vet selv at du sliter psykisk, da må du faktisk ta ansvar og få hjelp for det. I barnevernets øyne er det bra å søke hjelp når man har det vanskelig. Å ikke søke hjelp er faktisk så utrolig dårlig gjort mot barnet ditt. Barnet ditt merker at du sliter og da sliter faktisk barnet ditt også. 

Anonymkode: 1fa5d...6c1

[AnonymBruker]

Dette med å søke hjelp ... skal være en styrke og ikke en svakhet . Dessverre så fungerer det ikke i praksis og kan bli brukt imot deg 

Anonymkode: 21336...53e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette med å søke hjelp ... skal være en styrke og ikke en svakhet . Dessverre så fungerer det ikke i praksis og kan bli brukt imot deg 

Anonymkode: 21336...53e

Nemlig! Men det er enkelte her som prøver å huske det ned! 
 

Anonymkode: 3f412...e94

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nemlig! Men det er enkelte her som prøver å huske det ned! 
 

Anonymkode: 3f412...e94

Hysje*

Anonymkode: 3f412...e94

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

uff...😢 nettopp det også...

 

Anonymkode: 4781e...14c

Okei, hør nå.

Jeg er alenemor med tvangspreget personlighetsforstyrrelse og tilbakevendende angst og depresjon. Jeg har stått utenfor arbeidslivet en tid fordi kreftene ikke strekker til, spesielt mtp at barnet har ADHD. 

Barnevernet er inne i bildet - med avlastning. Kun avlastning. Fordi barnet ikke har samvær med far (barnevernet støtter dette mtp fars manglende omsorgsevne) og jeg ikke fungerer uten pauser.

Du har en frisk mann. Som kan styre skuta når du må slå inn bremsen og ivareta deg selv. Dersom noen melder bekymring (hvilket de ikke kommer til å gjøre så lenge barnet er godt ivaretatt) kommer barnevernet i høyden til å spørre hvordan dere sikrer at barnet har det bra og at familien fungerer. Intet mer. 

Vær så snill, snakk med fastlegen, før du blir så nedkjørt at du ikke lenger fungerer. Både for din egen del, men ikke minst for at den lille skal få beholde den gode mamma'n du er.

Anonymkode: 9cb57...f92

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette med å søke hjelp ... skal være en styrke og ikke en svakhet . Dessverre så fungerer det ikke i praksis og kan bli brukt imot deg 

Anonymkode: 21336...53e

Det har funka her. Det viser selvinnsikt. 

Anonymkode: 1fa5d...6c1

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bipolar. 

Ekstremt syk for tiden, og er helt i kjelleren. Jeg har mottatt arbeidsavklaringspenger i snart 4 år nå. 

Prøvd arbeidsrettede tiltak, og løy om at det gikk kjempe fint i frykt for å bli sett på som lat eller tåpelig... Jeg har aldri villet innrømme for meg selv eller andre at jeg er psykisk syk, fordi moren min mobbet meg hele barndommen. 

Jeg har selv en baby nå som jeg elsker over alt på jord, men hver dag etter han er lagt, så gråter jeg. Jeg gråter fordi jeg føler meg som en mislykket mor. En fysisk frisk kvinne, men som er hjemme hver dag. Jeg hater å være hjemme, men det er det som holder meg i livet.

Hvis jeg jobber gir jeg alt, og det ødelegger meg. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kan jobbe mer enn 1 dag i uken uten å bli syk. Som regel ikke det engang. Med andre ord så er arbeidslivet mitt ganske dømt. 

Jeg vet jeg burde ha søkt om uføretrygd for flere år siden, men jeg tørr ikke. Jeg tørr ikke nå pga jeg har barn. Jeg har paranoide tanker om at barnet mitt skal bli tatt fra meg fordi jeg er deprimert. Jeg vet selv at jeg ikke viser depresjonen min for omverdenen, men det vet ikke barnevernet eller nav... og jeg er så redd for at barnevernet skal få en bekymringsmelding av nav..

Jeg vet at ting hadde blitt bedre hvis jeg nok engang søkte om hjelp hos en psykolog, men jeg tørr ikke det heller pga det nevnte over. 

Barnet mitt betyr alt for meg, og jeg får angstanfall på natten av tanken på å miste han...

Tankene mine er helt sikkert ikke realistiske, men jeg har ingen å lufte dem til fordi psykisk sykdom blir sett så sterkt ned på i min familie...

 

Jeg vil bli ufør, fordi vi kommer aldri til overleve på disse pengene, og jeg vet jeg ikke er i stand til å jobbe. 

Hva gjør jeg? (Hvordan går jeg frem) 

Anonymkode: 4781e...14c

Jeg har Aspergers. Har vært verre nede enn det du er. Har plaget legevakten med både besøk og telefoner på kveldstid. Har plaget fastlegen med både besøk og telefoner på dagtid. Samme greia med DPS. Alt på grunn av depresjon og angstanfall. Ikke en eneste person sendte bekymringsmelding til barnevernet. Jeg leverte i barnehagen med 110 i CRP og alvorlig lungebetennelse. De ansatte har i ettertid innrømmet at de var en SMULE bekymret for meg fordi jeg så helt for jævlig ut, men jeg klarte jo å ta vare på barnet mitt så de så ikke noe grunn til å kontakte noen. I mine øyne så er denne frykten for barnevernet veldig overdrevet.

Jeg snakket med en venninne en gang om hvordan det var å være midt opp i depresjon og angstanfall. Hun ringte barnevernet dagen derpå og kalte meg alt fra a til å. Så, selvfølgelig, så trenger du å snakke med noen. Problemet er at mange som ikke helt forstår hva det er å være oppi psykisk sykdom, så om du skal snakke med noen så skaff deg en profesjonell som på f.eks DPS. De har taushetsplikt og du kan fortelle dem om ting uten at de blir vettskremte og tenker at du er helt håpløs. Det lærte jeg den harde veien og fikk meg dessverre til å ringe DPS utrolig mye i perioder.  (Barnevernet samlet sammen litt informasjon, leste gjennom det og sa ok.. dette fungerer fint... også var saken avsluttet. Hehe.) De viktigste tillitspersonene du har i den situasjon vil være din fastlege og din fremtidige psykolog. Fastlegen din vil hjelpe deg og støtte deg gjennom dette.  Bruk dem for det de er verdt. Du trenger å lufte tankene dine med noen du og! Det er VIKTIG. Alle mennesker har behov for å snakke med noen og hvis man ikke gjør det, så kan gjerne en liten tanke bli veldig stor. 

Dessuten... hva tror du egentlig foregår på NAV? At de sitter og sender over utallige mengder med informasjon til barnevernet? Bare slapp av. Dette er mennesker som  gjør dette hver dag og jobber med denne type saker hver dag. Den statlige NAV-delen har heller ingen nærme bånd med barnevernet og det er ikke vanlig å melde saker til barnevernet. Det er ikke der som det skjer. Sånn sett, så vil det kanskje være bedre for deg å holde deg der og ikke gå over på sosialstønad?  Sosialkontoret er gjerne røffere, og går inn i sakene på en annen måte. Der du mister du all kontroll over din egen økonomi. Noen skal analysere alt du bruker pengene på og alt du bruker på ditt eget barn. De leser legeerklæringer og tenker... hmmm... hvorfor har hun ikke oppsøkt hjelp? hvordan fungerer hun med barnet? ønsker hun ikke å bli en god mor? hva skjuler hun? hmm... dette må barnevernet se på. Typisk kommunen.  

Anonymkode: 41921...cd0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det har funka her. Det viser selvinnsikt. 

Anonymkode: 1fa5d...6c1

Det betyr ikke at du mangler selvinnsikt hvis du ikke ønsker å søke hjelp🤦🏼‍♀️ alt er ikke svart/hvitt.

Anonymkode: 3f412...e94