Ikke inkludert på jobb..

[AnonymBruker]

Jeg er den som aldri blir invitert/inkludert på jobb. Jeg er den som ikke har så mange venninner og den sim har null barndomsvenninner... 

Vi hadde nylig en fest med jobb, 150 stk. Så og si alle var invitert på fors. Så og si alle har en gjeng på jobb de møter og reiser bort med. Ikke meg... 

Så går veldig i meg selv og lurer på hva som er galt med meg. Snakker jeg for mye, lite.. Er jeg for negativ? Spør jeg for mye? Vil ikke snakke om meg selv, men heller ikke mase. 
 

Sliter med å finne ut hvordan jeg skal være/forandre meg for at folk skal like meg. 
 

Og ikke si at jeg må være meg selv, det har aldri funket... 

 

Så, hvordan type menneske liker du? Hvilke typer er interessante? Merker det at folk ikke liker meg sånn veldig godt... 

Anonymkode: 836c5...1ba

[AnonymBruker]

Men hva gjør du selv for å bli en del av dette da? Tar du noe initiativ selv?

Anonymkode: 3cbba...bb4

[OnFire]

Aktuelt å bytte jobb/arbeidssted, prøve på nytt med nye folk? 

[AnonymBruker]

Jeg er innflytter og har lite nettverk her vi bor. Jobbet på en skole, hvor jeg trivdes greit nok, men når jeg fikk første barn og var i permisjon var det ingen fra jobb som tok kontakt. Når jeg kom tilbake var folk fremdeles hyggelige, men jeg følte meg ikke inkludert. Det var veldig klikkete på arbeidsplassen. Hvis det ene langbordet var fullt i lunsjpausen og jeg satt meg på et annet bord opplevde jeg ofte at de som kom etter meg satt seg på et annet bord enn mitt og sammen med gjengen sin. Samme skjedde når vi hadde personalmøter. Jeg ente med å bytte jobb, av flere grunner, og jeg angrer ikke. Arbeider nå et sted hvor folk setter seg der hvor de ser andre sitter, ingen sitter aleine. Er selvsagt noen som har "fast plass", og noen som er mer sammen enn andre, men et helt annet miljø! Så mitt tips er å vurdere å bytte arbeid, hvis det er mulig. 

Anonymkode: 9048b...283

[AnonymBruker]

Jeg kan gjøre noe med det selv såklart, men det er ikke lett. Det er ikke lett med alle disse klikkene.. 

Prøver å alltid svare hyggelig på snap, jeg ser at de åpner, men sjelden noe svar. Om jeg f eks legger ut en forspørsel om å bytte vakt er det ikke noe respons. Andre får mange..

Som sagt så er det alltid noen hvor folk flokker seg rundt. Det er flere som er på hytteturer, skiturer etc, og de blir en gjeng. Det er vondt og aldri bli inkludert eller spurt..Hadde vel vært enklere å invitert om jeg selv ble invitert en gang, for jeg er så redd for å få et nei... 

 

Hvilken type person er den du liker på jobb? Er det en pen person? Tynn? En som snakker mye, og i såfall om hva? Seg selv eller en at du blir spurt...? Er det en stille person? 
På fest i helgen spurte jeg flere jeg møtte «lenge siden sist, så koselig å se deg, alt bra? « Og får til svar; «jo takk, alt bra». En annrn jeg møtte klarte til og med å rope til noen andre midt i svaret om at det gikk bra, at hun hadde skaffet et bord til noen i gjengen. Jeg ble ikke spurt om å bli med.. 
 

Jeg forstår bare ikke. Er jo en oppegående person, barn, mann... 

Anonymkode: 836c5...1ba

[Cer3s]

Veit veldig godt åssen du har det! Jeg har har prøvd alt! Være tilbaketrukken, pågående, ett sted i mellom.. Prøvd diverse hobby og aktiviteter. Og samme hva jeg gjør så blir det jeg heller ikke inkludert og får aldri bli med i "klikker". Nå har jeg begynt å gi opp. Det er ensomt men bedre det enn å bli skuffa gang på gang.

Har du prøvd hobbyer, trening osv som du kan møte folk? 

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Cer3s skrev:

Veit veldig godt åssen du har det! Jeg har har prøvd alt! Være tilbaketrukken, pågående, ett sted i mellom.. Prøvd diverse hobby og aktiviteter. Og samme hva jeg gjør så blir det jeg heller ikke inkludert og får aldri bli med i "klikker". Nå har jeg begynt å gi opp. Det er ensomt men bedre det enn å bli skuffa gang på gang.

Har du prøvd hobbyer, trening osv som du kan møte folk? 

 

Nei har ikke det da. Men veit jo ikke hva folk trener... Har noen få venninner utenom jobb, kun en god. Så vet ikke hva jeg gjør galt i livet.. 

Anonymkode: 836c5...1ba

[Tatja]

Mest sannsynlig virker du avvisende eller uinteressert, det er iallefall slike personer jeg ikke lett tar kontakt med. Sirkelen blir jo gjerne verre og verre for deg, når du gjør deg noen dårlige erfaringer også.

Har du noen nære du kan spørre, om et ærlig svar på hvordan andre oppfatter deg? Mannen din? Det kan kanskje hjelpe deg videre.

[Blingblingtahei]

Jeg liker å jobbe med mennesker som er åpne og forteller litt om seg selv, men som også er stille og lytter når jeg prater. Jeg syntes det er respektfullt å lytte når andre prater og ikke prate I munnen på hverandre, men også å la den andre slippe til. Veldig slitsomt med de som prater på inn og utpust og som jeg legger merke til ikke hører etter når jeg skal si noe. Da føler jeg meg lite sett. 

Jeg liker mennesker som er positive men som kan ha en viss selvironi uten at det bare blir å snakke negativt om seg selv. Jeg har ingen problem med å snakke folk opp og skryte, men det er igjen slitsomt å hele tiden skal gi kollegaer selvtillitboost. 

Jeg liker mennesker som det ikke er vanskelig å spørre om hjelp om jeg trenger det, og som er glade når de får hjelp tilbake. 

Utseendet har ingenting å si for om jeg liker personen eller ikke, setter pris på at personen er ren og ikke lukter vondt. 

Kan like både utadvendte og innadvendte personer, men nok enkleste å bli kjent med de som byr mer på seg selv. Men de er igjen ofte litt slitsomme der jeg jobber.. Mye prat og mye lyd. Ofte blir det ført 2 forskjellige samtaler mellom 3 personer, skulle ønske vi kunne holdt oss til et emne av gangen. 

Jeg vet ikke om det var til hjelp, men det er hvertfall sånne mennesker jeg trives best med 😊

[AnonymBruker]

Bedrevitere og de som avbryter en historie for så å fortsette på sin egen bare enda mer dramatisk/trist/større/mindre er ute av min verden etter to lunsjer....

Anonymkode: d2221...924

[atropos]

Det er lov å invitere seg selv på vors tenker jeg. Se deg ut en gjeng du synes er hyggelig, samle litt mot og gå bort å spør. Kanskje de ikke tror du er interessert? 
jeg har et par-tre ganger i livet flyttet til steder der jeg ikke kjenner noen, og da må man ofte være litt frempå. Invitere seg inn og være litt «klegg». Oslo var den vanskeligste byen å komme innafor av de stedene jeg har bodd. Det er store lokale forskjeller.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Blingblingtahei skrev:

Jeg liker å jobbe med mennesker som er åpne og forteller litt om seg selv, men som også er stille og lytter når jeg prater. Jeg syntes det er respektfullt å lytte når andre prater og ikke prate I munnen på hverandre, men også å la den andre slippe til. Veldig slitsomt med de som prater på inn og utpust og som jeg legger merke til ikke hører etter når jeg skal si noe. Da føler jeg meg lite sett. 

Jeg liker mennesker som er positive men som kan ha en viss selvironi uten at det bare blir å snakke negativt om seg selv. Jeg har ingen problem med å snakke folk opp og skryte, men det er igjen slitsomt å hele tiden skal gi kollegaer selvtillitboost. 

Jeg liker mennesker som det ikke er vanskelig å spørre om hjelp om jeg trenger det, og som er glade når de får hjelp tilbake. 

Utseendet har ingenting å si for om jeg liker personen eller ikke, setter pris på at personen er ren og ikke lukter vondt. 

Kan like både utadvendte og innadvendte personer, men nok enkleste å bli kjent med de som byr mer på seg selv. Men de er igjen ofte litt slitsomme der jeg jobber.. Mye prat og mye lyd. Ofte blir det ført 2 forskjellige samtaler mellom 3 personer, skulle ønske vi kunne holdt oss til et emne av gangen. 

Jeg vet ikke om det var til hjelp, men det er hvertfall sånne mennesker jeg trives best med 😊

Dette var et godt svar altså, tusen takk 😊 

Anonymkode: 836c5...1ba

[AnonymBruker]

1 time siden, atropos skrev:

Det er lov å invitere seg selv på vors tenker jeg. Se deg ut en gjeng du synes er hyggelig, samle litt mot og gå bort å spør. Kanskje de ikke tror du er interessert? 
jeg har et par-tre ganger i livet flyttet til steder der jeg ikke kjenner noen, og da må man ofte være litt frempå. Invitere seg inn og være litt «klegg». Oslo var den vanskeligste byen å komme innafor av de stedene jeg har bodd. Det er store lokale forskjeller.

Jo, det er lov. Men ofte får jeg ikke vite om det da, bare hører om at det har skjedd. Og det er trist..

Anonymkode: 836c5...1ba

[kaleidoskop]

Er du "sær og rar"? Sier du ting og forteller historier ingen andre kjenner seg igjen i? Vi har ei på min jobb, som egentlig er veldig hyggelig. Men det er så vanskelig å snakke med henne. Hennes interesser er blandet annet reiki og alternative ting, som ingen av oss andre har interesse av eller klarer å forholde oss til. Dette er et eksempel, for hun har også andre ting som for oss blir litt "sære". Dette gjør at når hun forteller noe i lunsjen, så er samtalen død etter at hun har fortalt sitt, det er ingen som klarer å bygge videre på det hun har snakket om. Ingen naturlig flyt. 

[Gjest ti10]

På 19.1.2020 den 12.05, AnonymBruker skrev:

Jeg er innflytter og har lite nettverk her vi bor. Jobbet på en skole, hvor jeg trivdes greit nok, men når jeg fikk første barn og var i permisjon var det ingen fra jobb som tok kontakt. Når jeg kom tilbake var folk fremdeles hyggelige, men jeg følte meg ikke inkludert. Det var veldig klikkete på arbeidsplassen. Hvis det ene langbordet var fullt i lunsjpausen og jeg satt meg på et annet bord opplevde jeg ofte at de som kom etter meg satt seg på et annet bord enn mitt og sammen med gjengen sin. Samme skjedde når vi hadde personalmøter. Jeg ente med å bytte jobb, av flere grunner, og jeg angrer ikke. Arbeider nå et sted hvor folk setter seg der hvor de ser andre sitter, ingen sitter aleine. Er selvsagt noen som har "fast plass", og noen som er mer sammen enn andre, men et helt annet miljø! Så mitt tips er å vurdere å bytte arbeid, hvis det er mulig. 

Anonymkode: 9048b...283

Jeg blir så oppgitt når jeg leser sånt. Og på en skole, av alle steder. Skal disse som selv "praktiserer" klikker lære barn om å inkludere hverandre og ikke stenge folk ute? Det verste er at de ser det nok ikke selv heller. De går fra rett fra å ha utestengt kollegaen sin og ut i fakkeltog for inkludering og mot mobbing. Og så poster de noen velvalgte visdomsord i sosiale medier om hvor viktig det er å ta vare på hverandre. 

[AnonymBruker]

På 19.1.2020 den 10.44, AnonymBruker skrev:

Jeg er den som aldri blir invitert/inkludert på jobb. Jeg er den som ikke har så mange venninner og den sim har null barndomsvenninner... 

Vi hadde nylig en fest med jobb, 150 stk. Så og si alle var invitert på fors. Så og si alle har en gjeng på jobb de møter og reiser bort med. Ikke meg... 

Så går veldig i meg selv og lurer på hva som er galt med meg. Snakker jeg for mye, lite.. Er jeg for negativ? Spør jeg for mye? Vil ikke snakke om meg selv, men heller ikke mase. 
 

Sliter med å finne ut hvordan jeg skal være/forandre meg for at folk skal like meg. 
 

Og ikke si at jeg må være meg selv, det har aldri funket... 

 

Så, hvordan type menneske liker du? Hvilke typer er interessante? Merker det at folk ikke liker meg sånn veldig godt... 

Anonymkode: 836c5...1ba

Du må ikke ta dette for alvorlig, jeg leser at du tar dette personlig. Dette er bare jobb. 150stk blir jo veldig overfladisk da.

Du viser også mye usikkerhet om din egen adferd, noe som igjen gjør at du setter i gang mange tanker i hodet ditt. Så beste for deg er å ikke bruke så mye tid på dette, la det stå til. Du må jo også ta iniativ til ting selv, ikke alle på jobb søker venner via jobb. Husk på det.

La jobb være jobb 🙂 Fokuser på fritiden din, den er viktig!

Anonymkode: 13509...888

[AnonymBruker]

2 timer siden, kaleidoskop skrev:

Er du "sær og rar"? Sier du ting og forteller historier ingen andre kjenner seg igjen i? Vi har ei på min jobb, som egentlig er veldig hyggelig. Men det er så vanskelig å snakke med henne. Hennes interesser er blandet annet reiki og alternative ting, som ingen av oss andre har interesse av eller klarer å forholde oss til. Dette er et eksempel, for hun har også andre ting som for oss blir litt "sære". Dette gjør at når hun forteller noe i lunsjen, så er samtalen død etter at hun har fortalt sitt, det er ingen som klarer å bygge videre på det hun har snakket om. Ingen naturlig flyt. 

Nei det har jeg aldri syntes selv. Jeg har normale verdier, kler meg vanlig osv..,

Anonymkode: 836c5...1ba

[AnonymBruker]

5 timer siden, kaleidoskop skrev:

Er du "sær og rar"? Sier du ting og forteller historier ingen andre kjenner seg igjen i? Vi har ei på min jobb, som egentlig er veldig hyggelig. Men det er så vanskelig å snakke med henne. Hennes interesser er blandet annet reiki og alternative ting, som ingen av oss andre har interesse av eller klarer å forholde oss til. Dette er et eksempel, for hun har også andre ting som for oss blir litt "sære". Dette gjør at når hun forteller noe i lunsjen, så er samtalen død etter at hun har fortalt sitt, det er ingen som klarer å bygge videre på det hun har snakket om. Ingen naturlig flyt. 

Ingen er sær, vi er forskjellige.

Anonymkode: 13509...888

[Cinnamondiva]

Kanskje de er andre er sjalu/misunnelig på deg på et vis

[AnonymBruker]

Jeg tror du må se litt bort fra de som skriver "jeg liker ikke å være med slike som gjør sånt" og "er du sånn og sånn, det faller kanskje ikke i god jord hos andre" og bladidah. Nei, du kan være en fantastisk, god og spennende person, og likevel havne utenfor. Det går bare på hvilket jobbmiljø du havner i, og hvor sterkt hierarkiet er på jobben din. Selv var jeg ansatt i et firma hvor vi var godt over 100 stk, og helt fra starten av ble jeg fryst ut av jentene på min egen alder. Fikk god kontakt med noen av gutta derimot, og holdt meg heller til dem. Akkurat det var som å hive bensin på bålet, for jentene mislikte tydeligvis at jeg var godt likt blant gutta. Derfor ble jeg overrasket da jeg plutselig ble bedt på jentevors, og naiv som jeg var ble jeg med på det. I løpet av kvelden prøvde flere av jentene å stikke mobilkameraene under skjørtet mitt, det var utrolig ubehagelig. Jeg kunne ikke reise meg uten å få et mobilkamera opp under skjørtet. Viste seg senere at disse jentene hadde prøvd på dette fordi de ville spre bilder av meg på jobben. Jeg kunne ikke tro at jenter (les: kvinner) som for lengst var ferdig med videregående kunne gjøre noe slikt... Etterhvert var det ei kollega som "tok meg under vingene sine", og fortalte meg at denne jentegjengen hadde lagt sitt hat på meg fordi den kjekkeste fyren på jobben hadde et godt øye til meg. Ikke at jeg visste noe om det, og hadde ikke noe godt øye til ham heller. Men det var nok til å harselerere og fryse meg ut. Endte med at jeg sluttet etter et knapt halvår. Gikk over til konkurrenten, og havnet i en fin og god gjeng fra dag én. En miks av jenter og gutter, og helt uten drama. Vi satt sammen i lunsjen, festet litt nå og da, og hadde en Snap-gruppe hvor vi kjaset og fleipet. Jeg var godt likt i den gruppen, og fikk opp selvtilliten min igjen. Veldig glad jeg ikke gikk inn for å holde ut i den forrige jobben; jeg tror det hadde knekt meg helt til slutt.

Anonymkode: a8559...770