Igår ville han gifte seg,idag sitter jeg alene...

[Gjest Veronica]

Ha tålmodighet med meg,for dette blir et langt brev. Jeg må forklare hvordan mine siste 4 måneder har satt min holdning til livet og kjærligheten fullstendig på hodet!! :o

Jeg er 28 år. Mitt første forhold varte fra jeg var 13 til 23, mitt andre brøyt jeg ut av etter 3 år pga mange brutte løfter og alkoholmissbruk. Jeg følte jeg måtte komme meg på beina igjen, bli sterkere, og tanken på at en ny mann skulle få komme inn i livet mitt igjen var veldig fjern. Jeg kunne igrunn ikke forstå at det i det hele tatt fantest en mann der ute som jeg skulle kunne få det bra med…(sikker bra typisk tankegang etter ett brudd) Jeg visste jeg måtte bruke tid på meg selv og verne om meg og mitt før jeg lot noen komme nær igjen.

Men så etter kun 2 mnd (!) som lyn fra klar himmel,møter jeg en mann (23) som fullstendig bergtar meg. Jeg må heretter si at jeg tror på kjærlighet ved første blikk. Jeg kjente i samme sekund jeg så han at dette var en mann som skulle få stor betydning for meg. Han var fullstendig hengiven fra første stund. Han sa allerede etter 2 dager at han var glad i meg...(!) Jeg fikk da litt hetta for dette var jo tross alt en mann jeg aldri hadde møtt før og visste svært lite om. Jeg kunne ikke fatte hvordan han etter så kort tid kunne føle noe mer en begeistring for meg… Tross alt hadde jeg jo ikke delt så mye av meg selv med han. Dette var på en måte for godt til å være sant. Vi var sammen praktisk talt daglig og jeg kjente jeg ble så inderlig glad i han. Tanken om å være forsiktig lå hele tiden i bakhodet, men det ble etter hvert helt umulig å stritte imot. Vi hadde mye de samme holdningene til livet og hva som er viktig og igjen mindre viktig. Er begge to impulsive av natur og veldig følelses mennesker. Han ga meg så mye oppmerksomhet og kjærlighet som jeg aldri har kjent før.

Jeg introduserte han til mine kjente og kjære og de ble alle lykkelige over at den kjærligheten de så vi hadde mellom oss. Alle deres advarsler om å trå varsomt frem svant henn når de traff han og ble kjent med han. For dette var virkelig en mann som gang på gang ga meg bekreftelser og bevis på at han forgudet meg og alltid ønsket å være der for meg…

Han begynte tidlig å snakke om sine drømmer og fantasier om oss som familie. Han sa til meg at han håpte så inderlig at jeg stolte på han for han elsket meg over alt i verden. Han visste jeg nylig var blitt kraftig brent og at jeg derfor trengte godt med tid før jeg turte gi meg helt henn til en ny mann. Han forsto det godt og ville gi meg all den tid jeg trengte, men som han sa klarte han ikke holde tilbake de følelsene han hadde for meg. Han pratet ofte om hordan han så for seg oss med barn (han er fullstendig opphengt i unger – han blir helt pudding når han møter dem og ungene elsker han)

Jeg ble etter hvert han fullstendig hengiven. Jeg elsker han og føler at livet mitt har frem til nå forberedt meg på å møte han. Skjebnen! Jeg følte i hvert fall at vi kunne få et veldig fint og harmonisk liv sammen.

Jeg bor på hybel og han sammen med en kompis. Jeg spurte om han ville flytte sammen med meg, men han takket nei. Han vil gjerne vente pga flere praktiske årsaker som usikker jobb og kompisen er for øyeblikket avhengig av han for å dele boutgifter. Jeg fikk også en liten følelse av at han syntes det var noe tidlig i forholdet.

Noen uker senere drar ei venninne på ferie og hun spurte meg om vi ville bo der imens, 1 mnd. Jeg ville gjerne, men jeg hadde hans avslag friskt i minne slik at jeg bestemte meg for å ikke spørre han. Jeg ville ikke legge noe slags press på han til å gjøre noe han ikke følte seg klar for. Men til slutt tok jeg motet til meg og spurte om han ville bo her med meg og han ble kjempeglad! Han sa at han hadde håpet jeg skulle spørre fordi han så gjerne ville flytte sammen med meg, men det praktiske lå ikke til rette. Men når vi nå fikk muligheten til å prøve oss en mnd under samme tak var alt bare lykke.

To dager før vi skulle flytte inn, fikk han dårlige nyheter hjemmefra; hans foreldre er midt oppi et traumatisk brudd. Han ble vanvittig skuffa og fikk skikkelig angst for at noe slik skulle skje med oss. Men som han sa visste han innerst inne det aldri kunne skje.

Etter en uke som samboere har han i dag gått fra meg med beskjed om at jeg har mistet han for all tid :cry: Han sier han er 100% sikker på at vi ikke har noen fremtid sammen og han ønsker overhodet ikke gi oss noen ny sjangs!! Jeg er i sjokk. Han klarer ikke gi meg en eneste grunn til hvorfor, han sier bare at han ikke er klar!

Uka som samboere var ikke lett – pga bekymringer på hans hjemmefront, han er i tillegg sykemeldt (for første gang i sitt liv) og venter svar på sykehus. I tillegg er han samboer for første gang. Så uka har hatt både sine gleder og gnistninger. Men hva ellers kan man forvente!!? Jeg har gjordt det meste som kan gjøres for å gjøre dagene hans lettere og han sier at bruddet er på ingen måte forårsaket av meg. Han sier det er han som ikke var klar.

Hvordan kan han si at han elsker meg og at alt i han ønsker å dele fremtiden sammen med meg. For så neste dag ikke ville ha noe med meg å gjøre??? Jeg er helt fortvilet og føler meg nesten lurt :evil: ! Han brukte så lang tid på å vinne min tillit og når han får den kaster han den på havet!!!

Har noen opplevd noe lignende eller har dere noen meninger om hva dette kan være?

[Anie]

Oj oj oj.... ja her kjente jeg meg igjen i mya av det du skrev. Jeg har vel egentlig bare et godt råd til deg, ikke ring eller mas på han. Det kan bare gjøre det vondt værre.

Selvom du føler deg trist, savner han og vil bare gjøre alt godt for han, så hver sterk.. Han vil evt komme til deg om han angrer seg.

[Venus]

:blunke: Hei på deg...

Dette var sikkert trist for deg, ikke vanskelig å forstå det !!!

MEN : Lyste det ingen varsel-lamper for deg i forkant ???

Når en mann er SÅ villig til å gi ALT før de egentlig kjenner oss, DA er det ofte noe som ikke stemmer... Selv ville jeg blitt svært mistenksom. :o

Kanskje spenningen forsvant for han ? For mye, for tidlig... :-?

Dessuten er han jo en del år yngre enn deg. Kanskje med lite erfaring i tillegg ?

Mulig dette med aldersforskjellen egget han også...

Var det egentlig en KJÆRESTE han hadde mest behov for ???

Hva vet jeg... Prøver meg bare med noen teorier.

Du sier at du føler deg lurt. Det vet ikke JEG om du er. Men det er ofte slik hvis vi føler det !!! Så stol på intuisjonen din du !!!

Ta deg en pause fra menn, det tror jeg er nyttig for mange. Meg for eksempel.

Og lykke til videre da !!! :kgsmil:

Vennlig fra Venus.

[Mortie]

Fint brev, føler med deg!

Pussig skrue, denne mannen i ditt liv. Men vi er jo litt vanskelige å forstå vi menn også noen ganger.

Virker som han ble skremt egentlig.

Kanskje bruddet mellom hans foreldre ble så vondt at han selv ikke tør å prøve?

Er redd det ender på samme måte med dere, og vil spare seg selv for smerten som "må" komme?

Ikke godt å si. Muligheten er jo der for at du faktisk har blitt lurt, men som oftest er det bare en følelse vi sitter igjen med.

Håper du får eller finner svar etterhvert. Og håper dette ikke skremmer deg for mye med tanke på fremtiden, og om du kan stole på noen andre senere i livet.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Det er en del menn som reagerer med å "treke seg" når de oppdager hvor glad de blir i en og oppdager at de føler dette er alvor. (dere to altså) Har opplevd det selv.

La han få den tiden han trenger på å tenke seg om. Ikke mas på han, ikke gråt eller klag. "Smil" og vis at du lar han selv velge... men at du fortsatt er glad i han. At han kan komme tilbake hvis han ønsker når han får tenkt seg om. Det finnes nemlig nydelige menn av den typen som du nevner... som rett og slett får et "sjokk" når de oppdager hvor glad de har blitt i en...

Kommer han tilbake til deg, så har han funnet ut at han elsker deg Kommer han ikke tilbake, ville du aldri blitt lykkelig ...og en annen som vil elske deg enda høyere venter der ute

[Gjest Anonymous]

Det siste min eks-samboer sa til meg før han gikk på jobb: JEG ELSKER DEG MER ENN NOE ANNET HER I VERDEN.

Så forsvant han... :o

Men nå kan jeg le av det...

[Gjest Anonymous]

Jeg har akkurat vært gjennom det du beskriver her. Jeg reagerte først med vantro og trakk meg unna. Da jeg fikk analysert hele hendelsen fant jeg ut at dette antakelig dreide seg om panikk fra hans side. Jeg forholdt meg helt rolig overfor ham, ringte ikke, maste ikke, men jeg skrev et par mailer der jeg saklig forsøkte å beskrive hva jeg trodde hadde skjedd, og at jeg forsto reaksjonen hans fordi jeg delvis hadde følt likedan. Men jeg la klar vekt på at jeg ikke trodde han hadde tatt rett avgjørelse, og at dette gikk det an å snakke om. Jeg forsøkte å utvise stor selvtillit de gangene han ringte meg. Jeg var forsiktig og "smilende" bestemt - uten noen form for press! - på at vi måtte møtes igjen. Og nå er han atter min.... :D

Jeg tror det er veldig viktig for deg å ikke ta på deg en offer-rolle. Vær positiv og sterk, forsøk å stråle av selvtillit selv om det kan virke umulig. Selvsikkerhet er som regel attraktivt overfor andre mennesker. Jeg var etter litt grubling i begynnelsen ganske "skråsikker" på at han ville komme tilbake. Kanskje jeg bare var heldig, men jeg tror riktig innstilling hjelper....

Lykke til - ingenting er umulig!

[Gjest Venus, ikke innlogget]

Ja, selvtillit kan utrette mirakler !!! Der er jeg enig med deg ovenfor her.

Vesentlig å ha denne egenskapen i samfunnet vårt.

Og har du det IKKE... VEL- - -så la i det minste andre TRO at du besitter denne egenskapen !!! Det er enormt attraktivt. Spesielt for oss kvinner. MEN OGSÅ FOR MENN så klart.

Men hvordan gikk det med deg ? Kom han tilbake ? Eller glimrer han fortsatt med sitt fravær ?

Gjelder sistnevnte er jeg sikker på at du kan klare deg uten en slik "vinglete" mann.

Men kom han tilbake, så er vel alt bare braaaa.... :blunke:

Ha det fint !!!

[Gjest veronica]

Tusen hjertligst for alle deres svar :D !!

Det var virkelig godt å høre fra flere hold! Det har hjulpet meg i noen tunge dager…

Jeg har idag, 4 dager etter bruddet, kommet meg over sjokket.

Han har ikke tatt kontakt og det regnet jeg heller ikke med.

Han er og blir en liten guttepjokk og jeg er vanvittig takknemlig for at han trakk seg ut av forholdet såpass tidlig!!

Han fikk meg virkelig til å få opp øynene for forskjellen mellom ord og handling! Syns han taklet sine negative følelser på en svært umoden måte, og jeg glemmer nok ikke de siste dagers hendelser med det første! :x

Men sinne bringer meg ingen plass så jeg orker ikke dvele over hvorfor og hvordan han kunne gjøre dette. Det får være hannes greie å finne ut av. Jeg aksepterer heller at han ikke var klar for et voksent forhold, og føler med han som ikke kjenner seg selv bedre!

Kanskje han en dag vil se tilbake og kanskje forstå hvordan han missbrukte min tilitt, kanskje han t.o.m vil angre seg..? Hvem vet? Det eneste som er sikkert er at han har så definitivt brukt opp sin sjangse hos meg, ingen skal behandle meg på den måten, jeg fortjener så absolutt bedre!

Jeg kommer sterkere ut av dette, kjenner det allerede nå at jeg ser opp og frem!

Magefølelsen skal jeg definitivt lære meg å lytte mer til!!!

Tusen takk igjen for all støtte!!!!!!!!!!!!!!

Klem fra ei som fortsatt har trua