Shit, nå er jeg så ensom at jeg vil gråte hele tiden

[AnonymBruker]

Nå har ensomheten min blitt en så stor del av meg at jeg ikke aner hvordan jeg skal komme ut av den. Før greide jeg i alle fall å finne på ting alene, som å gå på kino eller en tur. Men nå er jeg så ensom og jeg skammer meg sånn over det at jeg vil gråte bare jeg ser andre mennesker. Jeg var på forelesning i går og i dag, og jeg må virkelig kjempe for å holde tårene tilbake. Jeg føler meg så forferdelig alene. Det er helt grusomt. Enda verre blir det jo når jeg virkelig har prøvd alt for å få til noe i denne byen. Jeg har tatt inititativ, jeg har til og med startet en studentgruppe og jeg har møtt folk utenfor studiet. Jeg har også flere ganger vært med på ting som jeg egentlig ikke hadde lyst til bare for å forsikre meg om at jeg ikke gikk glipp av noen muligheter til å få en venn. Jeg har rett og slett solgt sjelen min, og nå er jeg så sliten at jeg ikke greier å gjøre noe. Jeg er hjemme alene hver kveld og hver helg. Jeg går stort sett på trening alene, det er noe jeg bare må finne meg i hvis jeg vil trene det jeg trives best med. Jeg kan gå med andre, men da får jeg aldri gjort det som passer meg. Sånn er det stort sett, at hvis jeg skal være med andre må jeg gjøre ting jeg ikke liker. Hvorfor er det ingen som vil være med meg på fjelltur, eller kino, eller museum, eller konsert eller bare sitte stille på en benk i parken en solskinnsdag og nyte en deilig kopp kaffe? Hva er det jeg gjør feil? Hadde noen sagt til meg at det var slik jeg skulle leve i midten av tyveårene hadde jeg ikke trodd på dem ett sekund. Det er tydeligvis normalt at man sliter litt med ensomhet når man flytter til et nytt sted, men nå har jeg gitt denne byen en sjanse i snart 1,5 år. Jeg er så mye alene at jeg er redd for å klikke. Og nå har jeg fått så mange avvisninger at jeg er redd for å ta mer initiativ. En avvisning til vil bare resultere i at jeg vil brase ut i gråt, akkurat som et lite barn. Jeg vil så gjerne være sammen med noen som OGSÅ har lyst til å være sammen med meg. Jeg er møkk lei av å sitte alene hjemme i helgene, men jeg er også lei av å være et usynlig spøkelse på fester. Og tro meg, JEG PRØVER. Jeg snakker med folk, spør dem om spørsmål og viser interesse, men det er klin umulig å få noen respons i gjengjeld. 

Måtte bare få det ut, har ingen å dele dette med så.... Jeg aner ikke hvordan jeg skal snu denne vonde sirkelen. 

Anonymkode: 1b458...216

[Gjest SVK]

 Vet ikke om du ønsker tips, men det er ganske mange som skriver lignende tråder på Kvinneguiden. Om du skriver hvor du holder til og at du ønsker venner så kan kanskje det hjelpe? Du kan jo starte en ny tråd, om ikke ønsker å si hvor du holder til i denne tråden. 

Endret 16. januar 2020 av SVK

[AnonymBruker]

Uff.. dette hørtes ikke noe særlig ut ❤️. Hvilken by er det du bor i?  
 

Anonymkode: 5c6dc...9a0

[AnonymBruker]

Akkurat nå har jeg ikke gutts til å si hvor jeg bor.. Kanskje en annen dag når jeg føler meg litt bedre. 

Ja, jeg vil jo gjerne ha venner, men jeg har prøvd alt og det inkluderer å treffe folk fra nettet. Det er alltid hyggelig å møte nye mennesker, men fordi alle lever så travle liv skjer det sjeldent at man møtes flere ganger etter det... Alle er travle, og det er vel det som har vært hovedproblemet mitt. De jeg møter på skal alltid noe annet og "har ikke tid". 

Jeg skulle gjerne hatt motet til å fortsette å gå ut, men nå har jeg jo fått det problemet at jeg begynner å gråte for nesten ingen ting. Det gjør meg ekstra engstelig for å gå ut døra, for jeg tviler på at det tar seg godt ut at jeg bryter fullstendig sammen på en forelesning, eller et møte i en eller annen studentforening.. Hadde jeg bare greid å være litt mer glad så kunne jeg jo ha forsatt å sondere terrenget.

Anonymkode: 1b458...216

[AnonymBruker]

skjønner det ❤️ 
Jeg møtte ei i går på lunsj, kjempe trivelig, men det er som du sier.. man går tilbake til sitt eget liv også blir det med det ene møtet.. 

nå er jeg heldig at jeg bor med samboer som jeg har det utrolig morsomt og bra med, har søstrene mine i umiddelbarnærhet og har jo venner rundt meg, men savner å ha en «bestevenn». Føler meg sykt barnslig når jeg sier det slik.. 

Anonymkode: 5c6dc...9a0

[exictence]

Har du invitert noen hjem til deg på middag? Hvis du ber 4 - 6 stykker, må du beregne at noen ikke kan og sier nei. Men noen sier helt sikkert ja takk til det. Jeg er omtrent sikker. Uansett, så fint av deg å ta initiativ til det du har gjort. 

[Gjest SVK]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Akkurat nå har jeg ikke gutts til å si hvor jeg bor.. Kanskje en annen dag når jeg føler meg litt bedre. 

Ja, jeg vil jo gjerne ha venner, men jeg har prøvd alt og det inkluderer å treffe folk fra nettet. Det er alltid hyggelig å møte nye mennesker, men fordi alle lever så travle liv skjer det sjeldent at man møtes flere ganger etter det... Alle er travle, og det er vel det som har vært hovedproblemet mitt. De jeg møter på skal alltid noe annet og "har ikke tid". 

Jeg skulle gjerne hatt motet til å fortsette å gå ut, men nå har jeg jo fått det problemet at jeg begynner å gråte for nesten ingen ting. Det gjør meg ekstra engstelig for å gå ut døra, for jeg tviler på at det tar seg godt ut at jeg bryter fullstendig sammen på en forelesning, eller et møte i en eller annen studentforening.. Hadde jeg bare greid å være litt mer glad så kunne jeg jo ha forsatt å sondere terrenget.

Anonymkode: 1b458...216

Skjønner godt at du ønsker å ta en pause fra vennejakten.  Ta ting i ditt eget tempo. 

Angående fjellturer som du skriver at ingen vil være med på. . Mange steder er det studentforeninger som driver med friluft. Har du prøvd deg i noen av disse? Turistforeningen(dnt.no) har også en ungdomsgrupper for de opp til 26 år. I tillegg er jo voksengruppa åpen for alle. Har du sjekket om de er aktive der du bor?

 

Endret 16. januar 2020 av SVK

[AnonymBruker]

7 minutter siden, SVK skrev:

Skjønner godt at du ønsker å ta en pause fra vennejakten.  Ta ting i ditt eget tempo. 

Angående fjellturer som du skriver at ingen vil være med på. . Mange steder er det studentforeninger som driver med friluft. Har du prøvd deg i noen av disse? Turistforeningen(dnt.no) har også en ungdomsgrupper for de opp til 26 år. I tillegg er jo voksnegruppe åpen for alle. Har du sjekket om de er aktive der du bor?

 

Har ikke undersøkt det nei. Skal se nærmere på det en dag motet er litt bedre 😊

10 minutter siden, exictence skrev:

Har du invitert noen hjem til deg på middag? Hvis du ber 4 - 6 stykker, må du beregne at noen ikke kan og sier nei. Men noen sier helt sikkert ja takk til det. Jeg er omtrent sikker. Uansett, så fint av deg å ta initiativ til det du har gjort. 

Jeg har liten plass her jeg bor, så det er ikke så veldig besøksvennlig. Har hatt besøk, men føler ikke at folk er veldig interessert i å komme hit...

Det er noe med interessen min som er fraværende. Jeg føler meg rett og slett usynlig.

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

skjønner det ❤️ 
Jeg møtte ei i går på lunsj, kjempe trivelig, men det er som du sier.. man går tilbake til sitt eget liv også blir det med det ene møtet.. 

nå er jeg heldig at jeg bor med samboer som jeg har det utrolig morsomt og bra med, har søstrene mine i umiddelbarnærhet og har jo venner rundt meg, men savner å ha en «bestevenn». Føler meg sykt barnslig når jeg sier det slik.. 

Anonymkode: 5c6dc...9a0

Skjønner godt at du vil ha en bestevenn. Husker også at jeg savnet det da jeg hadde samboer. Du var flink som dro å møtte ei på lunsj da. Det er jo på den måten at man kan lykkes. Det er ytterst sjelden at noen banker på døren din, i allefall ikke nå lenger. 

 

Tusen takk for støtten alle sammen❤️ Det hjelper å vite at noen der ute "ser" meg og dette kjipe problemet mitt. Jeg får bare spise noe mat og se serier til dagen er over. Så får jeg håpe at morgendagen bringer med seg noe bedre. 

Anonymkode: 1b458...216

[Gjest Familytree]

Storre klem til deg❤ Alt vil bli bedre😊

[Charlene87]

Føler med deg, har hatt tider jeg er har vært veldig ensom. får mye "nei" når jeg spør, men jeg fortsetter å spørre* ja det er slitsomt, men jeg aksepterer at det er sånn bare. 

[AnonymBruker]

Jeg er også fryktelig ensom men har så mye angst at jeg klarer ikke prøve  å få venner eller opprettholde vennskap. Det å akseptere ensomheten har hjulpet meg litt. 

Jeg har vondt av deg så forferdelig du føler deg

Har du sett i facebook gruppen som heter Venninner ❤️

(med hjerte  < 3 i gruppenavnet) 

Der er det mange medlemmer som er aktive og omtenksomme og veldig åpne. Alle vil ha venninner

Anonymkode: ff3c2...904

[AnonymBruker]

Må du fortsette å bo der da? Jeg skjønner at du studerer, men hvis du er så ensomt, er det da verdt det? 

Anonymkode: 08a4a...57d

[AnonymBruker]

Åh, TS, dette var nesten som å lese om mitt eget liv. Er på tredje året mitt i studiebyen min. I dag foreslo jeg å finne på noe med to jeg kjenner fra gruppa mi, og svarene jeg fikk var så vage at jeg forsto at de ikke hadde noe lyst. Da kjente jeg at det nesten ble for mye for meg, var som om en mørk sky bare la seg over meg og jeg følte meg helt, helt alene. Noen dager er jeg optimistisk og får mye ut av små samtaler på universitetet, å smile til en fremmed, prate litt med de i kassa osv. Mens andre dager, sånn som i dag, føler jeg meg mest av alt jævlig mislykket for at jeg enda ikke har klart å få noen gode venninner her. 
Klem til deg ❤️ 

Anonymkode: 83885...f6c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må du fortsette å bo der da? Jeg skjønner at du studerer, men hvis du er så ensomt, er det da verdt det? 

Anonymkode: 08a4a...57d

Jeg har vel bestemt meg for å flytte til en by mye nærmere hjemme... Har konkludert med at å ha det på dette viset er faen ikke verdt det. Og da får jeg jobbet mye ved siden av studiene, så jeg sparer studielån, pluss at jeg har venner og familie et par timer unna. Forhåpentligvis er det det rette å gjøre. Men for å være ærlig er jeg livredd for å bli ensom der også. Føler at jeg har fått en slags "traume" av denne opplevelsen. Jeg har rett og slett fått angst for ensomhet og er livredd for å bli avvist eller forlatt. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åh, TS, dette var nesten som å lese om mitt eget liv. Er på tredje året mitt i studiebyen min. I dag foreslo jeg å finne på noe med to jeg kjenner fra gruppa mi, og svarene jeg fikk var så vage at jeg forsto at de ikke hadde noe lyst. Da kjente jeg at det nesten ble for mye for meg, var som om en mørk sky bare la seg over meg og jeg følte meg helt, helt alene. Noen dager er jeg optimistisk og får mye ut av små samtaler på universitetet, å smile til en fremmed, prate litt med de i kassa osv. Mens andre dager, sånn som i dag, føler jeg meg mest av alt jævlig mislykket for at jeg enda ikke har klart å få noen gode venninner her. 
Klem til deg ❤️ 

Anonymkode: 83885...f6c

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åh, TS, dette var nesten som å lese om mitt eget liv. Er på tredje året mitt i studiebyen min. I dag foreslo jeg å finne på noe med to jeg kjenner fra gruppa mi, og svarene jeg fikk var så vage at jeg forsto at de ikke hadde noe lyst. Da kjente jeg at det nesten ble for mye for meg, var som om en mørk sky bare la seg over meg og jeg følte meg helt, helt alene. Noen dager er jeg optimistisk og får mye ut av små samtaler på universitetet, å smile til en fremmed, prate litt med de i kassa osv. Mens andre dager, sånn som i dag, føler jeg meg mest av alt jævlig mislykket for at jeg enda ikke har klart å få noen gode venninner her. 
til deg ❤️ 

Anonymkode: 83885...f6c

(Den siste kommer to ganger, får ikke til å ordne det)

Åj, så utrolig å lese om din erfaring i dag. Vi har begge hatt en ordentlig drittdag! Kjenner meg så godt igjen i den responsen du fikk av de to jentene. Det er så kjipt å få sånn respons når man endelig har humøret på plass og moter seg opp til å ta initiativ til noe. Jeg kjenner også veldig på det samme når det kommer til gode og dårlige dager. Sender deg en god klem ❤️❤️❤️ du er i allefall ikke alene, og i værtfall ikke mislykket! Folk er virkelig uheldig (og dumme) som går "glipp" av oss! 

Anonymkode: 1b458...216

[AnonymBruker]

Er akkurat som å lese noe jeg kunne skrevet. Har det akkurat likt. Forskjellen er at jeg er i jobb. 

Jeg føler med deg og vet akkurat hvordan dette føles. Du er ikke alene!❤

Anonymkode: b92e3...3c2

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er også student og har flyttet fra vennene jeg hadde til nytt sted. Er ensomt

Men hvor bor du, kanskje vi kan treffes? 😊

Anonymkode: 0cf11...0b3

[AnonymBruker]

Slik har vell de fleste det? Er ikke vanlig å henge med andre hver eneste helg.

Har det slik selv, men det er av eget ønske. Elsker å være alene.

Anonymkode: b4c10...0be

[Menchit]

På 16.1.2020 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Har ikke undersøkt det nei. Skal se nærmere på det en dag motet er litt bedre 😊

Jeg har liten plass her jeg bor, så det er ikke så veldig besøksvennlig. Har hatt besøk, men føler ikke at folk er veldig interessert i å komme hit...

Det er noe med interessen min som er fraværende. Jeg føler meg rett og slett usynlig.

Skjønner godt at du vil ha en bestevenn. Husker også at jeg savnet det da jeg hadde samboer. Du var flink som dro å møtte ei på lunsj da. Det er jo på den måten at man kan lykkes. Det er ytterst sjelden at noen banker på døren din, i allefall ikke nå lenger. 

 

Tusen takk for støtten alle sammen❤️ Det hjelper å vite at noen der ute "ser" meg og dette kjipe problemet mitt. Jeg får bare spise noe mat og se serier til dagen er over. Så får jeg håpe at morgendagen bringer med seg noe bedre. 

Anonymkode: 1b458...216

For et fint svar ts ♥️ 

Du høres ut som en både raus og oppegående jente 🙂 Pass på at du ikke mister deg selv i denne prosessen. Jeg har ikke noen gode råd til deg dessverre. Jeg har også vært mye alene, men det var fordi jeg fikk barn og ble alene med dem tidlig, og kjente ingen i samme situasjon. Men jeg hadde det så travelt at jeg fikk ikke tid å kjenne på ensomheten på samme måte.

Støtter forslaget om turistforeningen, jeg husker jeg meldte meg inn i Barnas turlag, både for å få tilgang til rimelige aktiviteter, men også for å gjøre ting sammen med andre. Det er riktignok lenge siden, men jeg ble tatt utrolig godt imot. 

Det varier sikkert også noe rundt i landet, men  jeg har inntrykk av at turistforeningen er en veldig inkluderende organisasjon.

Ensomhet er jo også et kjent problem blant studenter. Jeg mener jeg har sett en del avisoppslag, der studentorganisasjoner snakker om å forebygge, og også hjelpe studenter som sliter med ensomhet. Finnes det noe tilbud der bor du kna benytte deg av?

[AnonymBruker]

På 19.1.2020 den 6.07, AnonymBruker skrev:

Slik har vell de fleste det? Er ikke vanlig å henge med andre hver eneste helg.

Har det slik selv, men det er av eget ønske. Elsker å være alene.

Anonymkode: b4c10...0be

Så bra for deg at du liker å være alene. Jeg vet ikke hva som er "normalt" å forvente til det å være alene og å være sammen med andre. Men ut fra min livskvalitet per nå så kjenner jeg et sterkt behov for å være mer sammen med andre. Vi er alle forskjellige og noen liker godt å være alene. Men jeg får personlig en nedtur av å være alene en hel helg. Nå har jeg hatt det slik kontinuerlig i over ett år, det tærer mye på livskvaliteten min. Så dette er noe jeg er fast bestemt på å komme meg ut av. Jeg vil ikke leve livet mitt i ensomhet.

På 19.1.2020 den 12.13, Menchit skrev:

For et fint svar ts ♥️ 

Du høres ut som en både raus og oppegående jente 🙂 Pass på at du ikke mister deg selv i denne prosessen. Jeg har ikke noen gode råd til deg dessverre. Jeg har også vært mye alene, men det var fordi jeg fikk barn og ble alene med dem tidlig, og kjente ingen i samme situasjon. Men jeg hadde det så travelt at jeg fikk ikke tid å kjenne på ensomheten på samme måte.

Støtter forslaget om turistforeningen, jeg husker jeg meldte meg inn i Barnas turlag, både for å få tilgang til rimelige aktiviteter, men også for å gjøre ting sammen med andre. Det er riktignok lenge siden, men jeg ble tatt utrolig godt imot. 

Det varier sikkert også noe rundt i landet, men  jeg har inntrykk av at turistforeningen er en veldig inkluderende organisasjon.

Ensomhet er jo også et kjent problem blant studenter. Jeg mener jeg har sett en del avisoppslag, der studentorganisasjoner snakker om å forebygge, og også hjelpe studenter som sliter med ensomhet. Finnes det noe tilbud der bor du kna benytte deg av?

Takk for hyggelige ord 🥰

Ja, at studenter er ensomme er jo et kjent problem. Det er studentforeninger her jeg bor men jeg har ikke greid å engasjere meg så mye da jeg har begynt å slite med depresjoner. Jeg tar det forferdelig tungt å ikke ha et nettverk. For meg er det så skammelig at jeg syns det er et ork å gå ut for å møte folk. Det er i de øyeblikkene at min ensomhet føles som sterkest, og da er det lettere å bli sittende hjemme. Dette er jo en vond sirkel. 

Men jeg skal jobbe meg ut av dette, både ut av depresjonen og av ensomheten. Jeg har allerede begynt å bli mer ærlig om hvordan jeg faktisk har det her. Jeg fortalte det til ei jeg studerer med. Hun kunne faktisk kjenne seg godt igjen i det jeg sa, og hun mente at det var flere på studiet vårt som følte det samme. Og vips, ved å være ærlig fikk jeg to fluer i en smekk; jeg fikk en bekreftelse på dette problemet ikke er unikt for meg OG jeg båndet kanskje litt med en potensielt ny venn ved å tørre å dele noe sårt og personlig 😊

Anonymkode: 1b458...216

[AnonymBruker]

Hvordan går det med dere ensomme i dag?

Hilsen ensom

Anonymkode: 8ae36...fe5