Er det noen andre som føler seg som hater seg selv etter en sosial interaksjon?

[AnonymBruker]

Er det noen andre enn meg som går gjennom alle sosiale interaksjonene som har skjedd ila dagen, føler at alle blikkene man fikk var dømmende og at de synes jeg er rar. At den minste stillheten gir meg hetta og tenker at «Nå tenker de at jeg er drit rar». Og kommer hjem og tenker på situasjonene og sier høyt «hater meg selv»? Jeg var svært utadvendt og sosial før, men ila de 5 siste årene har jeg blitt mer og mer slik (er midten av 20-årene). Lurer selv på hva som har skjedd med meg... Jeg vet med meg selv at de andre ikke går hjem og tenker på hvor merkelig jeg er, men føler det til tross for at jeg egentlig vet det.

Noen andre enn meg som har det slik eller hatt det slik og har noen forslag til hvordan jeg kan slutte å ha slik tankegang? Tenker å oppsøke psykolog for dette, men vil gjerne ha innspill fra andre først.

Anonymkode: 4ec66...3c6

[AnonymBruker]

Feil i tittel, skal stå «Er det noen andre som hater seg selv etter en sosial interaksjon?»

Anonymkode: 4ec66...3c6

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, ingen gode råde desverre 🤷‍♀️ har blitt litt bedre med årene 

K29

Anonymkode: 1dd90...fba

[Myerart]

Ja, jeg gjør det. Kommer av oppvekst hos meg. Foreldre som ikke møtte behovene mine. Ble ikke sett og hørt, blant annet.

[AnonymBruker]

Jeg har det slik, pga flere år med sosial angst. 
Lang forklaring, men jeg ender opp med å hate meg selv enda mer. Som fører til mer angst, mer selvforakt, mer grubling, mer bekymring og til slutt isolering og unnvikelse. En evig runddans. 

Jeg har gått igjennom hele sosial angst løpet en gang tidlig. Men, jeg har også kommet meg videre, jeg ble frisk. Jeg hadde milde symptomer og jeg taklet mer og jeg unngikk mindre i den perioden. Så jeg var "frisk" og ikke 100% frisk. 
Etter 3 år som "frisk" så er jeg dessverre nå tilbake til at symptomene stiger, jeg har begynt å falle tilbake til gamle vaner med å unngå, grublingen og gruingen er på vei tilbake igjen. Alt som jeg ble be kvitt som frisk. 
Orker ikke å forklare, det er irrelevant men det er sosial angst som er på vei tilbake, men ikke av samme grunn som første gang. Men jeg vet at jeg kan bli frisk av det, fordi jeg har klart det en gang før. Jeg må bare ikke la meg selv bli lammet av angsten igjen og å stå i det. Og å bruke psykologen som hjelp. 

Anonymkode: 1ef01...1bb

[AnonymBruker]

4 timer siden, Myerart skrev:

Ja, jeg gjør det. Kommer av oppvekst hos meg. Foreldre som ikke møtte behovene mine. Ble ikke sett og hørt, blant annet.

Samme her. Jobber med det. 

Anonymkode: a2814...279

[AnonymBruker]

Jeg har lignende tanker, men på en litt annen måte. Det er uansett den samme utfordringen: tankevirksomhet og automatiske reaksjoner.

Vi er jo sånn at vi reagerer / tenker / føler automatisk. Våre reaksjonsmønstre er tillært, som regel helt ubevisst. Det er det vi må jobbe med, reaksjonsmønsteret.

Det jeg jobber med er å prøve å observere meg selv i situasjonene jeg er i. Legge merke til at jeg får slike tanker, og angst, og prøve å være nysgjerrige på det hele. Hva prøver de å fortelle meg? Som regel forteller de meg om farer som ikke finnes. Så prøver jeg å akseptere at følelsene og tankene er der, uten at jeg trenger å gi dem særlig mye oppmerksomhet. "okei, der er du ja, tanken om at de garantert misliker meg. Du er ikke særlig rasjonell, og jeg trenger deg ikke." og så fokuserer jeg igjen på det jeg holder på med. Det hjelper også å øve i "fredstid". Dvs når du sitter hjemme i trygghet, og tankene kommer. Da kan du øve deg på observere dem, istedet for å tenke og spinne på dem. Så kan du f.eks se for deg at du putter tanken inn i en gassballong og slipper den fri, det er mange som synes det hjelper.

Så ja. Det gjelder å ikke hekte seg på, for tankene er som et tog som kjører i 200 km/t. Og du skal ikke være med. Du kan gjerne prøve å visualisere at du går av toget. Målet er å slutte å bry seg om tankene/følelsene, slutte å gi dem tid og makt. Å bli enig med deg selv om at du ikke er redd for dem, for de er ikke sanne.

Det krever en del øving, men det gir mening etter hvert. Det viktigste å begynne med er å bli bevisst på at de kommer, så du kan ta en observerende rolle. Som du sier så er du klar over hvor irrasjonelt dette er. Så hva er vitsen med å gi tankene så stor plass, når de bare er tull?

Anonymkode: 06526...b71

[AnonymBruker]

Ofte, prata nettopp med tanta mi på tlf og følte at jeg kanskje prata litt for mye. Nå føler jeg meg helt jævlig. Jeg vet jo egentlig at det ikke er så farlig, men jeg føler meg likevel som verdens største idiot

Anonymkode: b9864...5cf

[AnonymBruker]

Har det helt likt som deg TS. Aner ikke hvorfor det skjer. Har alltid trodd det har noe å gjøre med lav selvfølelse

Anonymkode: 1d28c...8f2

[AnonymBruker]

Tror de fleste yngre føler det slik. Har noen blaff enda, selv etter 40, men sjeldnere og sjeldnere, kanskje 1 gang pr mnd nå, mens det var etter hver en samtale med andre de første 25 årene.

Anonymkode: 7c0a5...6e6

[AnonymBruker]

Anbefaler kognitiv terapi. Da lærer du fine teknikker som du kan bruke for å bryte tankekjøret når det starter, før du virvler deg inn i alle de destruktive tankene og følelsene! 

Anonymkode: 34820...b02

[exictence]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen andre enn meg som går gjennom alle sosiale interaksjonene som har skjedd ila dagen, føler at alle blikkene man fikk var dømmende og at de synes jeg er rar. At den minste stillheten gir meg hetta og tenker at «Nå tenker de at jeg er drit rar». Og kommer hjem og tenker på situasjonene og sier høyt «hater meg selv»? Jeg var svært utadvendt og sosial før, men ila de 5 siste årene har jeg blitt mer og mer slik (er midten av 20-årene). Lurer selv på hva som har skjedd med meg... Jeg vet med meg selv at de andre ikke går hjem og tenker på hvor merkelig jeg er, men føler det til tross for at jeg egentlig vet det.

Noen andre enn meg som har det slik eller hatt det slik og har noen forslag til hvordan jeg kan slutte å ha slik tankegang? Tenker å oppsøke psykolog for dette, men vil gjerne ha innspill fra andre først.

Anonymkode: 4ec66...3c6

Jeg gjorde det en god del før. Nå gjør jeg det ikke. Jeg tror det er mange som har disse tankene, og er ofte opptatt av hva andre tror og tenker om seg selv.

Sannheten er at folk flest er opptatte av hvordan de selv skal bli likt, hvordan de selv fremstår. Folk henger seg ikke opp i hva andre sier, eller om andre dummer seg ut. De tenker på seg selv.

Det er veldig vanlig for unge mennesker å ha disse tankene. Man blir tryggere på seg selv med alderen.

 

 

[AnonymBruker]

Ja jeg blir kjempe deppa etter å ha vært sosial og tenker alle egentlig ikke liker meg og at jeg gjorde eller sa noe galt

Anonymkode: a2ae9...880

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg kan feks ikke ta lunsj med kollegaer for da klarer jeg ikke konsentrere meg resten av arbeidsdagen.

Anonymkode: ce582...4fe