Er så lei av hvordan mamma snakker om andre

[AnonymBruker]

Det har seg slik at min mor har veldig dårlig selvtillit. Ikke har hun tenkt å gjøre noe med det heller. Hun har hatt det i ganske mange år, mistenker at det ble ille etter at pappa var utro. Jeg har flere ganger rådet henne til å snakke med psykolog men ikke faen om hun hører. Det som er problemet er at hun ofte liker å snakke ned seg selv. Jeg er ikke så flink til å løfte henne opp, mest fordi jeg har nok med meg selv. Jeg har slitt psykisk i mange år, og har et "forvrengt" (min tidligere psykolog sine ord)/dårlig selvbilde. Jeg har gått i behandling i mange år for å bli bedre, og gjør det fortsatt. Å gi komplimenter er ikke min sterkeste side, jeg vet jo knapt hvordan jeg skal snakke godt til meg selv, men noe jeg aldri gjør er å snakke nedlatende om andre. Hverken deres personlighet eller utseende. Om jeg observerer noen jeg anser som mindre attraktiv er dette noe jeg vil holde for meg selv og kun tenke i mitt eget hode, men jeg skal være ærlig, dette forekommer svært sjeldent. Dette fordi det for meg ikke betyr så mye. Når jeg ser andre mennesker legger jeg merke til utseendet deres, og ofte kan jeg bite meg i merke særpreg, spesielle ting jeg liker. Jeg kan se ekstra lenge på noen jeg syns er pen/attraktiv, gjelder begge kjønn. Sjeldent tenker jeg stygt om andre, fordi hvorfor? Det faller meg ikke naturlig. Når jeg ser meg selv, derimot, da kommer de stygge tankene. Jeg prøver ikke fremstille meg selv som en helgen her, jeg bare forklarer hvordan MIN hjerne fungerer og hvordan jeg dømmer andre i mitt stille sinn. Dermed er det åpenbart at jeg heller ikke snakker nedlatende om andre åpenlyst.

Mamma elsker å kommentere andres utseende. Da i negativ grad. Hun kan si at den og den mannen har dårlig smak som er sammen med den og den kvinnen, den og den kvinnen ser sånn og sånn ut, hun kan si rett ut at noen er kjempestygg/mindre heldig, og noen ganger blir hun ganske så kreativ i sine kommentarer. Hun kan peke ut små detaljer ved kvinner som jeg i utgangspunktet ikke har bitt meg merke i (dette kan skje når vi er ute og spiser eller når vi går rundt blant folk i forbindelse med shopping, for eksempel), og betegne de som stygge. 

Jeg hater det. Og jeg har mange ganger hatt lyst til å konfrontere henne med hennes oppførsel, men jeg vet at hun da vil gå til angrep på meg og vri om ting jeg har sagt til å høres ut som verre enn det hun sier. Dette har skjedd før, derfor har jeg blitt litt sky for konflikter, ettersom hun skal tråkke hardest mulig på meg når jeg prøver å vise henne at det hun gjør, ikke er så greit. Hun har også snakket stygt om seg selv, og hun har ofte påpekt trekk ved seg selv hun ikke liker, som jeg har arvet. Ergo, jeg har de samme trekkene, som hun ikke liker. Det er ikke kjekt for ei lita jente å høre at moren hater, la oss si nesen sin, og så har den lille jenta akkurat samme nese, og vokser opp til å bli helt lik sin mor akkurat på det "punktet". Hun sier hun vil operere nesen sin, jeg sier at jeg vil det samme. Jammen, ingenting er da galt med nesen din? Herregud, vi er nærmest identiske. Altså? 

Er du en mamma som snakker stygt om andre til ditt barn? Vær så snill, reflekter over din egen oppførsel og dine ikke så velvalgte ord, gå i deg selv og forstå hva det er du faktisk mynter over på ditt barn, hva du lærer barnet ditt, hvordan det å snakke nedlatende om andre påvirker barnet ditt. 

Noen som har opplevd lignende med sin forelder? Jeg har prøvd å gjøre noe med det, men har funnet ut at det beste bare er å ignorere når hun kommer med kommentarer om andre, snakke det bort og ikke diskutere det. Har som sagt konfrontert henne med lignende tidligere, men piggene kommer ut på sekundet. 

Anonymkode: 8724b...ecf

[Cinnamondiva]

Vel, det er virkelig ikke en grei oppførsel å kalle andre for stygge. Typisk for de som sliter selv. Hun må innså at hun trenger noen å snakke med og forbedre det hun sliter med. Og komme mer på en positiv spor igjen

[Nymerïa]

Dette tror jeg du håndterer best med følgende kommentarer når hun setter i gang om andres utseende.

"Å, synes du det? Jeg synes Kari er en kjempedame. Petter tenker sikkert at han er heldig som er gift med henne." (Når det er noen du kjenner)

"Virkelig? Jeg synes hun ser helt fin ut."(Om fremmede på offentlig sted)

Hvis det ikke stopper strømmen av negativitet får du prøve teflonkommentarer som "jeg er sikker på at du mener det".

[AnonymBruker]

Ofte er det en overlevelses strategi for egoet. En måte å føle at man er verdt noe på.

Noen ganger er det faktisk lov å si at noen er irriterende, feil med. For eksempel når de velger å rygge-parkere bilen, når de har biler bak seg. Også bruker dem lang tid på det i tillegg. Slike mennesker er veldig egoistiske og da kommenterer man jo dem av den grunn.

Anonymkode: c7e9d...05f

[exictence]

Barnslig og dum oppførsel å trakke ned andre. Når noen gjør det, så ikke la deg "rive med". Bare si f.eks. "jeg oppfatter det ikke sånn". Prøv å snakk om noe positivt, eller la være med å si noe.

[AnonymBruker]

Hun prøver å bonde med deg, og være veninne. Du er trygg for henne å snakke drit om andre til og det får henne nok til å føle seg bedre.

Det  er en skikkelig dum vane som er garantert er vanskelig å snu.

Du kan jo ignorere utsagnene og skifte samtaleemne kansje?

Anonymkode: ae67d...d5b

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 04d8e...16e

[-Titania-]

Så ubehagelig. Her hadde jeg satt ned foten, og sagt henne i mot.