Hvordan akseptere for meg selv at jeg ikke blir gift med kjæresten?

[AnonymBruker]

Jeg har verdens beste kjæreste, straks samboer. Vi mener begge at vi har truffet livets kjærlighet, og har snakket mye om planer videre, at vi skal være sammen livet ut. Det er bare ett "men" her. Han vil ikke gifte seg. Det sa han allerede da vi bare snakket sammen på Tinder, han ønsker ikke å gifte seg formelt, blant annet grunnet dårlig erfaring med ekteskap fra tidligere. Jeg har også vært gift før, men er ikke imot ekteskap. Grunnen til min skilsmisse var ikke ekteskapet som sådan, men at min eksmann viste seg å være en drittsekk. 

Jeg har sagt til ham at jeg forstår hans posisjon, og at jeg aldri kommer til å mase, nevne giftemål eller lure ham til å bli gift, for eksempel ved å fri på skuddårsdagen osv. 

Han har fra tid til annen gitt meg noen hint om at han kanskje endrer mening likevel (han selv som startet disse samtalene). Men en uke siden da vi diskuterte en venninne som ble lurt av sin samboer, som lovet henne ekteskap og så ombestemte seg, sa han ut av det blå "ja, du vet hvor jeg står når det gjelder giftemål". Det sa jeg at jeg visste.

Så til mitt spørsmål - hvordan akseptere at vi aldri blir gift? Jeg har aldri ønsket meg noe stort bryllup overhode, hadde holdt med en liten seremoni i menigheten der vi begge tilhører. Men må innse at det aldri skjer, og ønsker råd om hvordan akseptere dette for meg selv og ikke henge meg opp i det. 

Anonymkode: 35b1b...6db

[AnonymBruker]

Jeg er også sammen med en person som ikke ønsker å gifte seg igjen. Jeg føler litt på samme sorgen som deg. Vi har begge vært gift før. Jeg vil absolutt ikke gifte meg nå, men jeg kunne godt tenkt meg det etter mange år med min kjære. Han derimot er helt imot og sier at det aldri kommer til å bli aktuelt.

Jeg syns det er trist. Jeg vil gjerne oppleve å giftes igjen en gang, men jeg tar ikke hans grunner for å ikke gifte seg personlig. Så tenker jeg at jeg ikke kan vite hva som skjer etter mange år. At han kanskje er med på en liten vielse likevel når vi er eldre og allerede har hatt en stor del av livet sammen.

Jeg tror dette hadde vært vanskeligere å forholde seg til hvis eksen jeg giftet meg med hadde sagt det samme. Etter å ha opplevd et ekteskap og skilsmisse er ikke det å gifte seg like viktig i livet lenger. Jeg for min del tar heller mange år som ugift med riktig mann selv om det betyr at jeg aldri blir gift.

Du får nesten avgjøre hva som er viktigst for deg. Hvis det er viktig for deg å inngå ekteskap bør du være tydelig på det. Ikke bare forholde deg til det han sier og akseptere at sånn er det. Dere er tross alt to, og dine ønsker er like viktige som hans.

Anonymkode: dd077...ee7

[exictence]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Så til mitt spørsmål - hvordan akseptere at vi aldri blir gift? Jeg har aldri ønsket meg noe stort bryllup overhode, hadde holdt med en liten seremoni i menigheten der vi begge tilhører. Men må innse at det aldri skjer, og ønsker råd om hvordan akseptere dette for meg selv og ikke henge meg opp i det. 

Anonymkode: 35b1b...6db

Vet at det ikke er så enkelt, men likevel: Rett og slett aksepter at han ikke vil gifte seg. Du vil ikke gifte deg med en som ikke vil gifte seg. 

Ingen forhold er helt perfekte. Men er man sammen, så aksepterer man hverandre, og fokuserer på det man liker, det som er positivt. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har verdens beste kjæreste, straks samboer. Vi mener begge at vi har truffet livets kjærlighet, og har snakket mye om planer videre, at vi skal være sammen livet ut. Det er bare ett "men" her. Han vil ikke gifte seg. Det sa han allerede da vi bare snakket sammen på Tinder, han ønsker ikke å gifte seg formelt, blant annet grunnet dårlig erfaring med ekteskap fra tidligere. Jeg har også vært gift før, men er ikke imot ekteskap. Grunnen til min skilsmisse var ikke ekteskapet som sådan, men at min eksmann viste seg å være en drittsekk. 

Jeg har sagt til ham at jeg forstår hans posisjon, og at jeg aldri kommer til å mase, nevne giftemål eller lure ham til å bli gift, for eksempel ved å fri på skuddårsdagen osv. 

Han har fra tid til annen gitt meg noen hint om at han kanskje endrer mening likevel (han selv som startet disse samtalene). Men en uke siden da vi diskuterte en venninne som ble lurt av sin samboer, som lovet henne ekteskap og så ombestemte seg, sa han ut av det blå "ja, du vet hvor jeg står når det gjelder giftemål". Det sa jeg at jeg visste.

Så til mitt spørsmål - hvordan akseptere at vi aldri blir gift? Jeg har aldri ønsket meg noe stort bryllup overhode, hadde holdt med en liten seremoni i menigheten der vi begge tilhører. Men må innse at det aldri skjer, og ønsker råd om hvordan akseptere dette for meg selv og ikke henge meg opp i det. 

Anonymkode: 35b1b...6db

Jeg håper det er mye mer til historien enn dette, for det å ombestemme seg for slikt kan da virkelig ikke kalles for lureri. En (forhåpentligvis) livslang avgjørelse er noe man til en hver tid har rett til å ombestemme seg med i tiden før. Lureri hadde da vitterlig vært om personen giftet seg selv om han visste at han egentlig ikke ønsket å være gift! Man kan fint føle og tro at jo, dette vil jeg - for deretter å oppdage at nei, vet du hva, dette er faktisk ikke slik jeg ønsker å leve livet. 

Anonymkode: 9fa95...8f3

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper det er mye mer til historien enn dette, for det å ombestemme seg for slikt kan da virkelig ikke kalles for lureri. En (forhåpentligvis) livslang avgjørelse er noe man til en hver tid har rett til å ombestemme seg med i tiden før. Lureri hadde da vitterlig vært om personen giftet seg selv om han visste at han egentlig ikke ønsket å være gift! Man kan fint føle og tro at jo, dette vil jeg - for deretter å oppdage at nei, vet du hva, dette er faktisk ikke slik jeg ønsker å leve livet. 

Anonymkode: 9fa95...8f3

Nå er denne samtalen mellom meg og kjæresten ikke relevant for denne diskusjonen, derfor ønsker jeg ikke å utbrodere det. Det jeg ville frem til ved å nevne det, var at det ikke var jeg som tok opp temaet ekteskap og maste, men at vi diskuterte en venninne som trengte støtte. Og da sa han til meg :" ja, du vet hvor jeg står når det kommer til ekteskap". 

Men hos det andre paret gikk det i at han lovet henne giftemål, de ble forlovet, planla bryllup i nesten ett år, så kom han en dag og sa at han ikke ønsket å gifte seg likevel. Når det gjelder livslang avgjørelse så har de fått to barn, noe som er mye mer forpliktende for livet enn et ekteskap. 

 

Ts.

Anonymkode: 35b1b...6db

[AnonymBruker]

15 minutter siden, exictence skrev:

Vet at det ikke er så enkelt, men likevel: Rett og slett aksepter at han ikke vil gifte seg. Du vil ikke gifte deg med en som ikke vil gifte seg. 

Ingen forhold er helt perfekte. Men er man sammen, så aksepterer man hverandre, og fokuserer på det man liker, det som er positivt. 

Selvfølgelig vil jeg ikke det. Og jeg vil akseptere ham slik han er. Er bare ute etter råd om hvordan bli ok med det fortest mulig.

 

Ts

Anonymkode: 35b1b...6db

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også sammen med en person som ikke ønsker å gifte seg igjen. Jeg føler litt på samme sorgen som deg. Vi har begge vært gift før. Jeg vil absolutt ikke gifte meg nå, men jeg kunne godt tenkt meg det etter mange år med min kjære. Han derimot er helt imot og sier at det aldri kommer til å bli aktuelt.

Jeg syns det er trist. Jeg vil gjerne oppleve å giftes igjen en gang, men jeg tar ikke hans grunner for å ikke gifte seg personlig. Så tenker jeg at jeg ikke kan vite hva som skjer etter mange år. At han kanskje er med på en liten vielse likevel når vi er eldre og allerede har hatt en stor del av livet sammen.

Jeg tror dette hadde vært vanskeligere å forholde seg til hvis eksen jeg giftet meg med hadde sagt det samme. Etter å ha opplevd et ekteskap og skilsmisse er ikke det å gifte seg like viktig i livet lenger. Jeg for min del tar heller mange år som ugift med riktig mann selv om det betyr at jeg aldri blir gift.

Du får nesten avgjøre hva som er viktigst for deg. Hvis det er viktig for deg å inngå ekteskap bør du være tydelig på det. Ikke bare forholde deg til det han sier og akseptere at sånn er det. Dere er tross alt to, og dine ønsker er like viktige som hans.

Anonymkode: dd077...ee7

Jeg er heller ikke ute etter giftemål allerede nå, og tar heller ikke grunnene hans personlig. Som sagt, han sa klart fra om det før vi i det hele tatt ble et par, så det har ingenting med meg å gjøre. Det viktigste for meg er å tilbringe hver dag med denne fantastiske mannen, noe som ser ut til å være det viktigste for ham også. 

 

Ts

Anonymkode: 35b1b...6db

[annebanane]

Legg fokuset over på å fikse dere en god samboerkontrakt, og over tid eventuelle forsikringer og testamentskriv på hverandre slik at dere klarer dere godt når en faller fra. Da går litt av tiden bort fra å tenke på giftemål i det minste. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Moonwalker skrev:

Legg fokuset over på å fikse dere en god samboerkontrakt, og over tid eventuelle forsikringer og testamentskriv på hverandre slik at dere klarer dere godt når en faller fra. Da går litt av tiden bort fra å tenke på giftemål i det minste. 

Det har vi allerede gjort. 

Ts

Anonymkode: 35b1b...6db

[AnonymBruker]

Hvorfor må du være så passiv da? Er det ikke noe dere kan snakke om? Hvorfor skal han diktere dialogen? 

Sånn å si: «du vet hvor jeg står» er jo bare fryktelig manipulativt, tolker jeg det som. For da sier han jo at du må innfinne deg i det, ferdig snakka. Det er ikke noe rom for deg. Og ja, du skal innfinne deg i det, MEN du må få lov å snakke om det med han.

Jeg sier ikke at du skal begynne med å overtale han, på ingen måte, men kan du ikke fortelle han at du sliter litt med å akseptere det. At du syns det er vanskelig, og gjerne vil ha hans støtte for å komme deg gjennom det? Det er jo åpenbart noe som plager deg og som du bør snakke ned ham om. 
 

Med andre ord: bare snakk sammen! Ikke bare nikk og si «ja» hver gang han poengterer fakta, og ikke bare la han være den som tar det opp.
 

Det er jo litt trist at du må ty til forum for en så personlig sak? Det er jo ikke noe galt i å kommunisere. Spesielt ting som du syns er vanskelig. Er det ikke derfor man har en livspartner? Hvis du er redd for at det skal bli oppfattet som mas eller drama, så tenker jeg at det er et større problem her.

 

Det var litt tough love, mener bare godt og lykke til 💖

Anonymkode: 80570...70e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må du være så passiv da? Er det ikke noe dere kan snakke om? Hvorfor skal han diktere dialogen? 

Sånn å si: «du vet hvor jeg står» er jo bare fryktelig manipulativt, tolker jeg det som. For da sier han jo at du må innfinne deg i det, ferdig snakka. Det er ikke noe rom for deg. Og ja, du skal innfinne deg i det, MEN du må få lov å snakke om det med han.

Jeg sier ikke at du skal begynne med å overtale han, på ingen måte, men kan du ikke fortelle han at du sliter litt med å akseptere det. At du syns det er vanskelig, og gjerne vil ha hans støtte for å komme deg gjennom det? Det er jo åpenbart noe som plager deg og som du bør snakke ned ham om. 
 

Med andre ord: bare snakk sammen! Ikke bare nikk og si «ja» hver gang han poengterer fakta, og ikke bare la han være den som tar det opp.
 

Det er jo litt trist at du må ty til forum for en så personlig sak? Det er jo ikke noe galt i å kommunisere. Spesielt ting som du syns er vanskelig. Er det ikke derfor man har en livspartner? Hvis du er redd for at det skal bli oppfattet som mas eller drama, så tenker jeg at det er et større problem her.

 

Det var litt tough love, mener bare godt og lykke til 💖

Anonymkode: 80570...70e

Det verste er at vi kommuniserer utrolig godt om alt mulig rart ellers. Sex, husarbeid, tidligere erfaringer med ekser, jobb, sparing, barneoppdragelse osv. Men akkurat det med giftemål mener jeg er litt ømtålig tema, jeg er redd for å fremstå som masete sånn at han vil tro at jeg ønsker å lure ham inn i et giftemål.

 

Ts

Anonymkode: 35b1b...6db

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette er en sak med mange aspekter. Og at med såpass god dialog dere har, om andre ting, så bør dere klare å snakke om dette også.

Kanskje er hans "jeg vil ikke gifte meg"- bastanthet egentlig en forsvarsmekanisme? Altså at det er hans måte å sikre seg å ikke være den som får nei til et frieri, eller som blir trukket raskt inn i et ekteskap som ryker fordi forholdet egentlig ikke hadde livets rett?
Kan det være at om du åpner for å snakke om at du synes han og deres forhold er så mye viktigere enn ekteskap. At du har VALGT han, selv om du da har visst at det ville bety at dere ikke giftet dere. Samtidig som du viser/sier at det å gifte seg igjen, med han, er noe du gjerne skulle gjort.
Altså, snakke om at dette har vært noe du har ønsket deg, og at det er et savn hos deg. Men at det er et savn du er villig til å leve med, fordi du og han har et så godt forhold som dere har.

Uten at jeg ønsker å skape et håp hos deg, om noe som kanskje aldri skjer. Det kan være at hvis han VET at dette er noe du ønsker deg, men at du respekterer hans "nei". (Det betyr at dere kan snakke om dette en gang eller to, men at temaet da er "dødt" fra din side.) At han plutselig føler at dette egentlig kunne vært hyggelig likevel, og at han velger å fri overraskende.

Det er jo uansett ikke sånn at et ekteskap endrer et forhold. Det er jo kun en sosial og formell kunngjøring om at dere har valgt hverandre. I de aller fleste tilfeller er et samboerskap like forpliktende for de to som er i forholdet, og de fleste rundt dere vil kanskje ikke engang tenke over om dere er gift eller ikke.

Anonymkode: 0e98d...072

[AnonymBruker]

Dere vil ulike ting. Du må bare finne ut om du kan leve med det han vil. 

Anonymkode: 1f3ef...786

[AnonymBruker]

Hva endrer det å gifte seg??? Ingenting i praksis! Man kan skille seg lett som ingenting, og hva er da vitsen? Jeg har vært gift, men er nå sammen med samboer på 20.ende året. Ser ikke at noe endrer seg ved å lage bryllupsstyr.

Anonymkode: 96a90...553

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva endrer det å gifte seg??? Ingenting i praksis! Man kan skille seg lett som ingenting, og hva er da vitsen? Jeg har vært gift, men er nå sammen med samboer på 20.ende året. Ser ikke at noe endrer seg ved å lage bryllupsstyr.

Anonymkode: 96a90...553

Det er ikke det som var spørsmålet i HI. 

 

Ts

Anonymkode: 35b1b...6db

[AnonymBruker]

Min sambo garn vært gift tidligere, men ikke jeg. Det er en stor sorg i livet at det ikke virker som jeg noen gang vil få oppleve det og må si at jo lenger tiden går jo vanskeligere blir det. Når vi møttes hver jeg ung og hadde ikke så lang horisont, 10 år og 2 barn down the road web der fortsatt sårt og jeg begynnere å føle på overfladiske ting som at selv om han skulle ombestemme meg så vil jeg bli en gammel og ikke like vakker brud som om han hadde fridd tidligere, eller inder minste nå. Den siste delen her er jeg helt klar over er veldig overfladisk og kanskje latterlig så jeg skulle aldri nevne det til noen IRL men inne i meg er det trist. Hans standpunkt er at vi har to fantastiske barn til sammen hvilket betyr for honom enn et ekteskap (han hadde ikke barn med eksen) og det derfor er unødvendig  å gifte seg. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan ha begge. Må bare si at det er ikke sikkert dere noen gang vil bli enig og at du noen gang vil synes det er elt greit at du aldri fikk oppleve bryllup og ekteskap. Jeg kommer alltid være lei meg over det. Men har fortsatt håp at det plutselig skal komme frieri, selv om jeg sikkert burde slippe drømmen etter så lang tid. 

Anonymkode: 6ef5f...074

[AnonymBruker]

Jeg har desverre ingen råd til deg men kan forstå at du er trist og fortvilt. At mannen ikke vil gifte seg er dealbreaker for meg. Det at menn har holdninger om at giftemål er for å lure mannen er dealbreaker. Jeg kjenner til menn som har robbet hus og formue fra damens eie og slekt. Og til og med de som det ender sånn med gifter seg av kjærlighet men man kan ikke vite da at det ender galt, og det skal også være lov til å skille seg om noe som vold eller utroskap oppstår syns jeg. De færreste gifter seg for å "lure" noen , og mange historier har også damen gått i kvinnefella og betalt hundre tusener i matutgifter gjennom årene mens mannen har nedbetalt lån og bygd opp egen formue for de pengene,  så da skulle det bare mangle at kvinnen får igjen noe når hun trossalt har hjulpet han å øke sin formue uten å øke sin egen. 

Mest av alt så gifter moderne folk seg for å sikre barna og evn gjenlevende partner etter død og det er kjempeviktig. En som har hjerte til å drive partner til fattigdom ved evn egen død , bare for å ruge på formuen selv det syns jeg er teit. 

Så er det også en kjempefeiring av kjærligheten,  sånn generelt,  og for alle troende et svært intimt og viktig løfte under Gud. 

Jeg liker ikke de som mener ekteskap er tull men de skal jo få mene det men jeg vil ikke være med de selv... Det må være tungt for deg å akseptere dette ts, men han sa jo faktisk fra fra starten av så du kunne ikke forvente det heller når du ble med han etter han nevnte det første gangen

Anonymkode: d8636...63a

[AnonymBruker]

Jeg har også en samboer som ikke vil gifte seg. Vi har snakket noen runder om dette. Jeg har fått sagt hvorfor jeg vil gifte meg, og han har forklart hvorfor han ikke vil. I bunn og grunn går det på at for han så er det ikke et giftemål som gjør at vi er en familie, men det at vi bor sammen, har barn sammen og deler sorger og gleder som gjør oss til en familie. Disse ordene gjør at jeg kan leve med å "bare" være samboere, og har kommet dit hen at jeg synes det går greit. 

Anonymkode: 831bf...05a

[AnonymBruker]

5 timer siden, exictence skrev:

Vet at det ikke er så enkelt, men likevel: Rett og slett aksepter at han ikke vil gifte seg. Du vil ikke gifte deg med en som ikke vil gifte seg. 

Ingen forhold er helt perfekte. Men er man sammen, så aksepterer man hverandre, og fokuserer på det man liker, det som er positivt. 

Og her han aksepterer henne?

Anonymkode: 55712...9d7

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere vil ulike ting. Du må bare finne ut om du kan leve med det han vil. 

Anonymkode: 1f3ef...786

Han burde kunne leve med det hun vil. Strekke seg litt for partneren. Jeg ville gjort hva som helst for en jeg elsket om det betydde mye for han. Herlighet, damer går med på analsex bare for å gjøre mannen glad. En dag i kirken eller på rådhuset i dress er faktisk ikke mye å kreve! 

En av de teiteste argumentene mot giftemål jeg har hørt er at "jeg liker ikke å gå i dress, og gidder ikke at hun skal føle seg prinsesse for en dag og bli bridezilla mot meg". Virkelig?! Hva for en mann gidder ikke pynte seg for damen én dag, når menn forventer damen skal daglig pynte seg for han, gå i vonde høye hæler helst, vokse underlivet en gang i måneden auuu... Og hva for en mann er i mot at damen skal få føle seg som prinsesse for en dag, når hun alle  de andre dagene varter opp for han som får være center of attention og kongen i godstolen? 

Nei å gifte seg burde menn ville. 

Anonymkode: d8636...63a