"Trassig" to-åring: Hva gjør vi?

[borchgrevink]

Vår sønn på to år er som regel en deilig liten krabat, men oftere og oftere får han "raptuser" hvor han skriker NEI til oss begge og ikke vil være med på noen ting. Han kan også en gang i blant slå.

Vi prøver å snakke med han, avlede, lokke, "true" men ingenting ser ut til å hjelpe.

Noen råd?

[Laila]

Der tror jeg det er viktig å være konsekvent.Ikke lokke og slikt.Det blirr litt feil.

Og en annen ting er å stå ved den metoden dere velger.Ikke gi opp.Selv om det kan virke som det ikke hjelper,så vil det gjøre det på sikt uansett tror jeg.

Lykke til med krabaten.De vet jammen hva de vil ja.

[amarq]

Jeg har litt tro på å fjerne barnet fra situasjonen ei lita stund. Sette det inn på et kjedelig rom et minutt eller to å bare la barnet rase. Unngå øyekontakt. Så får det komme ut når det er ferdig.

Det er fort gjort hvis man lokker, kjefter, forhandler gir man barnet oppmerksomhet på en negativ måte. Noe som forsterker adferden.

Jeg syns også det er viktig å gi masse ros og oppmerksomhet etterpå når barnet har roet seg ned.

Jeg synes dette fungerer bra på mine egne barn.

[Gjest ww]

Jeg har litt tro på å fjerne barnet fra situasjonen ei lita stund. Sette det inn på et kjedelig rom et minutt eller to å bare la barnet rase. Unngå øyekontakt. Så får det komme ut når det er ferdig.

Det er fort gjort hvis man lokker, kjefter, forhandler gir man barnet oppmerksomhet på en negativ måte. Noe som forsterker adferden.

Jeg syns også det er viktig å gi masse ros og oppmerksomhet etterpå når barnet har roet seg ned.

Jeg synes dette fungerer bra på mine egne barn.

Denne metoden bruker jeg også. Fungerer utmerket! (men det tar ofte litt lenger enn et par minutter...)

[amarq]

Ett par minutter er kanskje litt i minste laget ja

[millemei]

Det er kjempeviktig å være konsekvent. Hvis dere har et nøytralt, kjedelig rom kan det bli et utmerket "tenke-rom" eller en annen plass i huset. I gangen kanskje? Hvis barnet slår tar du øyeblikkelig barnet med og setter det ned inntil veggen i gangen og sier noe sånt som: Mamma blir lei seg når du slår. Det er ikke lov å slå. Du må sitte her i 2 (antall år barnet er)minutter FORDI du slo. Viktig å forklare for barnet hvorfor det må sitte der. Og så må man bestemt geleide barnet tilbake hver gang det reiser seg. Når to minutt er gått, går man tilbake og forklarer igjen hvorfor barnet måtte sitte der og at man blir lei seg. Hver gang barnet slår gjentar man dette. Det funker som bare det så lenge man er konsekvent og IKKE gir seg

[:-) anna]

Hold ut det går over!

Trøsten er at dette er en naturlig og nødvendig del av det å utvikle egen vilje. Og beklageligvis kommer det slike perioder flere ganger i årene fremover. Så det er bare å lære seg å telle til ti en gang for alle.

Ettersom dette som oftest ikke handler om det som det krangles om, men derimot om hvem som har bestemt det, så kan det være lurt å prøve å avverge konfliktsituasjonene når det går. Å tulle det bort, brukte å funke her i gården.

Eller å tilsynelatende gi seg.

En gang kjempa jeg i en og en halv time med å få toåringen vår til å legge seg til å sove. Vi var på ferie og reisesenga stod på samme rom som dobbeltsenga vi sov i. Jeg prøvde ALT fra å legge ham i senga vår til ferbers metode, men guttungen spratt opp i stående i det øyeblikket jeg la ham ned.

Til slutt sa jeg:

"Du kan få lov til å sove i min seng eller å sove i din seng, men du får IKKE lov til å sove i pappas seng." (Det var naturligvis bare tull)

Guttungen gikk rett på limpinnen og sier "Jeg VIL sove i pappas seng", og jeg sier de forløsende ordene "ok, jeg gir meg, du får lov til å sove i pappas seng"

Flytta guttungen over og han sovna på et blunk.

Fordi han i sitt hode hadde fått viljen sin.

[kkristin]

Jeg er av en helt annen oppfatning enn de fleste her inne. Jeg erfarer det både med min egen toåring, med toåringen jeg er dagmamma for, og jeg erfaret det i barnehagen jeg jobbet i. Denne type oppførsel er ikke trass. Det er barnets indre konflikter som går over hodet på ham. Han vil så gjerne, og trenger så intenst bekreftelse på at han har sin egen vilje, og at han "klarer selv". Samtidig med at han gang på gang føler han mislykkes, enten ved å ikke klare å nå sine mål (feks knytte skoene....) eller at han blir hindret i sin uavhengihet av foreldrene som hele tiden på flere måter minner ham på at han bare er et lite barn. Det som hjelper å løse opp konfliktene er å være tålmodig, la ham gjøre det aller meste han kan selv, sselv om det tar lang tid. Det styrker ikke bare selvfølelsen hans, men får ham også til å føle seg likeverdig og respektert. Sier man stadig "nei du kan ikke kle på deg selv, for vi har ikke tid!" er dette en måte å fortelle ham at han er udugelig, og

sinker resten av familien med sin udugelighet på. Dette øker bare konfliken inni ham.

[amarq]

jeg er delvis enig med Kkristin.

Jeg har to toåringer+ en liten på 6- måneder. Når jeg for eksempel skal i barnehagen må jeg ha med alle sammen, så hvis alle skal klare alt sjøl så kommer vi oss aldri dit. Men selvfølgelig får de lov å kle på og av seg seg selv det de klarer, når vi har tid.

Når vi skal i barnehagen forventer jeg at alle er samarbeidsvillige. Hyling og skriking og kasting av sko er forbudt. Da blir ungene tvangspåkledd og blir henvist til rommet for å rase seg ferdig. Da forklarer jeg selvfølgelig hvorfor det må være sånn. Det er ikke sikkert de skjønner det akkurat nå, men forhåpentligvis vil det sige inn etterhvert.

Et annet eksempel er huskestativet. Der må de huske på omgang. Da forventer jeg at de skal vente på tur. Hyling og skriking fordi den blir satt ned for at det er den andre sin tur aksepterer jeg heller ikke. Da havner ungen i gangen ei lita stund til den slutter å hyle å skrike. Når den har roet seg ned får den huske igjen.

Dette er regler jeg føler jeg må være konsekvent på. Ellers så ender det med at ungene styrer meg. Jeg er ute etter å gjøre hverdagen enklest mulig for meg selv. Hyling å skriking er jeg ikke så tålmodig med.

Jeg gjør det slik fordi det fungerer for meg. Hva som er rett vet jeg ikke. Men jeg håper at dette kan lære barna at de ikke kan

være sjef over verden, like lite som det hjelper å hyle å skrike for å få viljen sin.

[Klips]

Det som hjelper å løse opp konfliktene er å være tålmodig' date=' la ham gjøre det aller meste han kan selv, sselv om det tar lang tid.[/quote']Men det er ikke disse situasjonene vi har problemer med, fordi vi har dårlig tid, og er stressa sure foreldre.

Vi sliter kanskje heller fordi hun vil pusse tenner selv, og det kan hun faktisk ikke gjøre. Eller vi har misforstått hvordan hun så for seg at noe skulle skje, og hun blir illsint. Eller vi henter i barnehagen med sykkel med barnesete mens hun vil kjøre bil, eller vi har bil og hun vil kjøre vogn.

Det kan godt hende det er indre konflikter, men jeg skjønner ikke hvordan de skal unngås?

[kkristin]

Slik oppføresen pleier å være et symtom på at barnet føler seg overkjørt i mange andre situasjoner. Det er ikke lett, med tidspress, barnehage og alt som skal passe inn, men dette er såpass viktig at jeg gjør ihvertfall alt jeg kan for å lirke gjøremålene slik at de passer best mulig for barnet også. Men det er ikke lett! En veldig bra bok om dette temaet er "ditt kompetente barn". Etter jeg leste den gikk alt mye lettere her hjemme.

[Klips]

Skjønner, men jeg synes ikke vi har så mye tidspress.

For eksempel når hun vil pusse tennene selv om kvelden suger hun bare av all tannkremen.

Vårt ønske er å få pusset tennene grundig, med tannkrem.

Og vi ønsker ikke å bruke lang tid på dette, ikke fordi vi er stresset, men fordi vi synes det er viktig å ikke tyne leggetiden fordi hun vil det.

Jeg tror ikke det stemmer at ungen min føler seg overkjørt i mange andre situasjoner, som du sier, hun får nemlig lov til å prøve det aller meste selv.

Det er kun i disse situasjonene hvor jeg ikke ser noen annen løsning at jeg blir nødt til å overkjøre henne.

Hva kan jeg gjøre i stedet?

[:-) anna]

Det å ønske å bestemme selv er en slitsom men nødvendig del av det å bli et selvstendig menneske. Det er da ikke nødvendigvis et symptom på at barnet ikke har det bra og at foreldrene gjør noe feil.

[kkristin]

Det å ønske å bestemme selv er en slitsom men nødvendig del av det å bli et selvstendig menneske. Det er da ikke nødvendigvis et symptom på at barnet ikke har det bra og at foreldrene gjør noe feil.

Det har jeg heller ikke sagt.

[amarq]

Jeg gjør også så mye jeg kan for at barnet skal få være så selvstendig som mulig. Like vel overkjører jeg dem ofte når jeg synes strikken er tøyd for langt for min egen tålmodighet. Har ikke dårlig samvittighet av den grunn. Jeg tror mine barn vil bli like selvstendige som andre. En toåring tror jeg ikke bestandig er i stand til å skjønne sitt eget beste, så derfor trenger den grenser.

Men bare for å ha sagt det, er det krangling mellom tvillingene jeg har mest problem med da. De skal ha akkurat samme ting samtidig og det går jo ikke. Uansett om de har to biler skal begge ha den samme. Hvordan kan man bruke tålmodighet i en slik situasjon?

Gutten vinner og jenta legger seg ned og hyler. Vi pleier å oppfordre henne til å ta igjen, i stedet for å synes synd på henne. Noen ganger har de havnet på skrikerommet i lag:) Etterpå er de som regel gode venner å deler leker. Det syns jeg er positivt.

[Klips]

Det å ønske å bestemme selv er en slitsom men nødvendig del av det å bli et selvstendig menneske. Det er da ikke nødvendigvis et symptom på at barnet ikke har det bra og at foreldrene gjør noe feil.

Det har jeg heller ikke sagt.

[kkristin]

Det svaret var relatert til dette :

vi henter i barnehagen med sykkel med barnesete mens hun vil kjøre bil' date=' eller vi har bil og hun vil kjøre vogn.[/quote']

Jeg forstod det sånn et dette var et stort problem og at det var derfor du tok det opp.

[mari]

noen ting; som å pusse tenna går det jo ann å lirke litt på. Vi pusser tenna først, barna pusser etterpå. Vi har en på 3,5 og en på 1,5 og har ikke hatt problemer med å pusse tenna på dem. De synes det er kjempe stass å få gjøre litt selv også, men det er veldig viktig at man pusser tenna først for ellers går det som du sier, bare rett av med tannpastaen

Vi har også brukt time out på han på 3,5. Vi brukte rommet før, men har gått over til å sette han på en stol på stuen (eller kjøkkenet hvis vi er på stua), og det har faktisk funket mye bedre, da ser han oss og har lyst til å komme ned. Blir sittende i 3 min og han har faktisk begynt å roe seg ned etter 1.

Det er en periode fra 2 og oppover hvor de tester grenser (håper den slutter en gang ) og det må man bare godta, men den kan nok gjøres lettere hvis man er konsekvent.

Samtidig er jeg veldig glad for å ha barn med sterk vilje, det tror jeg er veldig sunt og tror de lærer å være sterke når de blir voksende også!

[millemei]

Men bare for å ha sagt det, er det krangling mellom tvillingene jeg har mest problem med da. De skal ha akkurat samme ting samtidig og det går jo ikke. Uansett om de har to biler skal begge ha den samme. Hvordan kan man bruke tålmodighet i en slik situasjon?

Gutten vinner og jenta legger seg ned og hyler. Vi pleier å oppfordre henne til å ta igjen, i stedet for å synes synd på henne. Noen ganger har de havnet på skrikerommet i lag:) Etterpå er de som regel gode venner å deler leker. Det syns jeg er positivt.

En venninne av meg hadde det samme problemet med sine to små. Hun tok leken som var årsak til krangling bort, og sa; Enten deler dere på lekene, eller så tar jeg de bort!!! Og så gjorde hun det også hver gang det ble noe tull. Nå bytter de på og kranglingen om leker er opphørt. Det nytter så lenge man er konsekvent