BULIMI

[Gjest Anonym nå]

Er inne i en vanskelig periode nå, og trenger å høre fra andre i samme situasjon. Har slitt siden jeg var vel 13-14 år med bulimi. I dag er jeg begynnelsen av 30 årene. Jeg har desverre aldri fått hjelp. Kaster ikke opp lenger, men sliter fremdeles med de samme tankene.

Har gått til flere psykologer, men det har ikke gitt noen resultater.

Redselen for å bli tykk gnager fremdeles i meg, og hadde det ikke vært for ungene, så hadde jeg aldri kommet meg oppover.

Jeg går rundt med SKAM over meg selv når det gjelder det meste. Får dårlig samvittighet for hver gang jeg putter noe i munnen, men.......Jeg klarer ikke å lavære å tenke på mat. Klarer ikke lavære å spise. Uansett hvor jeg befinner meg og i hvilken situasjon, så er tanken på mat der.

Jeg spiser meg aldri mett og følelesen av å bli mett er ganske så fjern. :-(

Når jeg spiser ute, så ser jeg alltid på andre for å passe på å ikke spise mer eller fortere. Sliter med at jeg sammenligner meg med mennesker, og det verste av alt er at disse menneksene stort sett er ungjenter i 13-14 årsalderen.

Jeg vet det er galt å sammenligne meg med dem, men klarer ikke å la være. På det minste veide jeg overkant av 40 kilo. :cry:

Til dere som har vært/ eller er oppe i sammen situasjon, hvordan klare å overvinne dette?

[Gjest gjesta]

eg har ikkje vore oppe i samme situasjon, men ville berre ønske deg god bedring og lykke til..

[Nella]

Har heller aldri vært i samme situasjon og kan ikke sette meg inn i hva du sliter med.

Men jeg har lest at på Modum bad er de veldig flinke med behandling av forskjellige spiseforstyrrelser. Det må da være bedre enn psykolog om du ikke får noe ut av det.

Se her: http://www.modum-bad.no/mbn/spisef.htm

Få legen din til å søke for deg evnt psykolog. Her dekkes alt av det offentlige også.

Flott sted. Kjenner noen som har vært der med andre problemer som var veldig fornøyde.

[kristianna]

Sånne ting er vanskelig....å bli frisk kostet meg mange år og et forhold. :-(

Det startet da jeg var 14 år...skulle bare ikke ha frokost en dag. Det var så lett å slutte å spise. Neste dag ville jeg ikke ha middag heller...det tok selvsagt ikke lang tid før det ble slått alarm i heimen om at jeg ikke spiste, og jeg hadde BARE å spise! Slik startet bulimien...Jeg spiste og spydde...av og til flere ganger for dagen. Jeg tømte meg totalt, så intenst at hjertet av og til hoppet over noen bank.

På tre mnd. gikk jeg ned 15 kg. Veide knappe 50 kg, midt i puberteten. Mensen forsvant. Jeg fortsatte å slite med dette, på det verste var jeg vel en 40 kg. Så ikke særlig bra ut med mine 1,73.

Jeg levde på slanke shaker, og overspiste i helgene. 1 pizza, flere sjokoladeplater, chips; U name it, I ate it! Etterpå gledet jeg meg til å "tømme" meg selv. Og for et KICK det var da alt var ute. Noen ganger gjorde jeg dette 4-7 ganger på rad. Magen min kunne faktisk ikke holde på mat lenger, den var bare vant til flytende shaker....

Da jeg traff eksen min, visste han sevsagt ingenting. Det var først da vi flyttet sammen at han forsto at noe var fryktelig galt med meg. Jeg hadde rare vaner; Støv på hjernen, treningsnarkoman og levde for skolen. Alt handlet om kontroll og orden.

Med tiden etter mye slit i forholdet, og da det 3 år senere tok slutt, gikk det et lys opp for meg.

Spiseforrstyrrelser handler ikke om mat, vel ikke bare; Faktisk handler det mest om kontroll. Kontroll over det eneste du kan styre 100%! Kroppen din.

Da jeg gikk tilbake om hvordan jeg hadde det da det hele startet, så var det mye problemer i hjemmet og med meg selv. Jeg sluttet ikke å spise fordi jeg ville bli tynn, for jeg var ganske fin som jeg var, Men jeg følte at hele livet mitt raste forbi meg, mens jeg sto igjen skrikende fordi jeg ikke fikk være med å bestemme hva som skulle skje med meg. Kontroll!

Jeg måtte ta et valg, for jeg visste at kroppen min på skrale 40 kg. ikke kunne gå særlig lenger. Jeg var tappet for krefter, og jeg visste med meg selv at jeg ikke ville dø. Jeg ville leve! Jeg ville ha barn, ha venner, en mann...en fremtid.

Så traff jeg en fantastisk mann. Søt, kjekk, snill, god, morsom ALT!

Ville jeg virkelig bare la det passere pga. min bestettelse? Handlet ikke alt om kontroll? Jeg hadde jo absolutt ikke noen kontroll lenger. Bulimien hadde tatt meg.

Motsatt psykologi; Jeg BEGYNTE å spise for å få kontroll. Feilet noen ganger, men med babysteps så gikk det til slutt. Jeg ville leve, få barn!

Spiseforrstyrrrelser ER arvelig; Genetisk. Sjansen er større hvis du har den når de er tilstede. Altså; For å redde mine fremtidige barn MÅTTE jeg bli frisk.

I dag er jeg en normal og livsglad jente. Er bare 23, men har vært i helvete og tilbake. Jeg overlevde. Overlevde jeg det, så vet jeg at du også kan klare det.

Ta kontroll på deg så og livet ditt. Det er ikke vits i å være ulykkelig for hver bit du putter i munnen.

Spis og vær lykkelig og takknemmelig for det du har

KLEM

Kristianna

[Gjest anonym nå]

Sånne ting er vanskelig....å bli frisk kostet meg mange år og et forhold. :-(

Det startet da jeg var 14 år...skulle bare ikke ha frokost en dag. Det var så lett å slutte å spise. Neste dag ville jeg ikke ha middag heller...det tok selvsagt ikke lang tid før det ble slått alarm i heimen om at jeg ikke spiste, og jeg hadde BARE å spise! Slik startet bulimien...Jeg spiste og spydde...av og til flere ganger for dagen. Jeg tømte meg totalt, så intenst at hjertet av og til hoppet over noen bank.

På tre mnd. gikk jeg ned 15 kg. Veide knappe 50 kg, midt i puberteten. Mensen forsvant. Jeg fortsatte å slite med dette, på det verste var jeg vel en 40 kg. Så ikke særlig bra ut med mine 1,73.

Jeg levde på slanke shaker, og overspiste i helgene. 1 pizza, flere sjokoladeplater, chips; U name it, I ate it! Etterpå gledet jeg meg til å "tømme" meg selv. Og for et KICK det var da alt var ute. Noen ganger gjorde jeg dette 4-7 ganger på rad. Magen min kunne faktisk ikke holde på mat lenger, den var bare vant til flytende shaker....

Da jeg traff eksen min, visste han sevsagt ingenting. Det var først da vi flyttet sammen at han forsto at noe var fryktelig galt med meg. Jeg hadde rare vaner; Støv på hjernen, treningsnarkoman og levde for skolen. Alt handlet om kontroll og orden.

Med tiden etter mye slit i forholdet, og da det 3 år senere tok slutt, gikk det et lys opp for meg.

Spiseforrstyrrelser handler ikke om mat, vel ikke bare; Faktisk handler det mest om kontroll. Kontroll over det eneste du kan styre 100%! Kroppen din.

Da jeg gikk tilbake om hvordan jeg hadde det da det hele startet, så var det mye problemer i hjemmet og med meg selv. Jeg sluttet ikke å spise fordi jeg ville bli tynn, for jeg var ganske fin som jeg var, Men jeg følte at hele livet mitt raste forbi meg, mens jeg sto igjen skrikende fordi jeg ikke fikk være med å bestemme hva som skulle skje med meg. Kontroll!

Jeg måtte ta et valg, for jeg visste at kroppen min på skrale 40 kg. ikke kunne gå særlig lenger. Jeg var tappet for krefter, og jeg visste med meg selv at jeg ikke ville dø. Jeg ville leve! Jeg ville ha barn, ha venner, en mann...en fremtid.

Så traff jeg en fantastisk mann. Søt, kjekk, snill, god, morsom ALT!

Ville jeg virkelig bare la det passere pga. min bestettelse? Handlet ikke alt om kontroll? Jeg hadde jo absolutt ikke noen kontroll lenger. Bulimien hadde tatt meg.

Motsatt psykologi; Jeg BEGYNTE å spise for å få kontroll. Feilet noen ganger, men med babysteps så gikk det til slutt. Jeg ville leve, få barn!

Spiseforrstyrrrelser ER arvelig; Genetisk. Sjansen er større hvis du har den når de er tilstede. Altså; For å redde mine fremtidige barn MÅTTE jeg bli frisk.

I dag er jeg en normal og livsglad jente. Er bare 23, men har vært i helvete og tilbake. Jeg overlevde. Overlevde jeg det, så vet jeg at du også kan klare det.

Ta kontroll på deg så og livet ditt. Det er ikke vits i å være ulykkelig for hver bit du putter i munnen.

Spis og vær lykkelig og takknemmelig for det du har

KLEM

Kristianna

Handler det virkelig om kontroll???? Det har ikke gått opp for meg, men jeg var en trenings narkoman og er veldig opptatt av å ha det ryddig rundt meg. Jeg forstår meg ikke på meg selv.

Tusen takk for støttende ord.

Klem

[kristianna]

Bare hyggelig vet du

Symptonene er de samme; har snakket med flere som har/har hatt bulimi/anorexi; Og det bunner ut i det samme. KONTROLL!

Håper det blir litt lettere nå som du har fått innsikt i roten på problemet

Er her visst du trenger å snakke....