ASPERGER OG VENNER

[AnonymBruker]

Hei. Vet ikke hvordan jeg skal formulere dette, men jeg kan begynne med å skrive litt info om meg selv, så det er lettere å forstå situasjonen min.

Jeg er en jente på 18 år, som ble diagnotisert med aspergers, depresjon og add da jeg var 17 år. I og med at jeg ble diagnotisert så sent, så fikk jeg ikke noe tilrettelegging. Noe som førte til at jeg ble så psykisk utslitt at jeg droppet ut. Jeg kuttet kontakten med de fleste "vennene" jeg hadde på skolen, fordi jeg følte meg misforstått og fordi jeg var lei av at jeg alltid måtte ta initiativ og de hadde uansett andre venner de gikk til før meg.                                                                                                                                                                                               

Uansett, alt dette har ført til at jeg er utrolig ensom, og har ingen venner. Har jo personer jeg snapper med, men ingen jeg kan være med eller snakke med hvis det er noe. Har utrolig lyst på venner, men jeg vet ikke hvordan. Har prøvd å søke etter nettsider hvor man kan få venner, men det virker ikke som det finnes noen. Det er heller ikke mange på min alder som vet hva aspergers er, og det er også et problem.

Jeg vil tørre å påstå at man nærmest ikke ser på meg at jeg har asperger. Jeg bruker utrolig mye energi på å skjule det, og prøve å være normal. Jeg bruker mye tid før og etter jeg har møtt noen på å tenke gjennom hva jeg skal si, hva kunne jeg sakt annerledes, "la de merke til at jeg ikke så de i øynene mer enn 2 sekunder av gangen?" osv..  

Er det noen som enten har asperger, eller kjenner noen som har det som har tips til enten hvordan man kan få seg venner, eller hvordan man kan fortelle til nye relasjoner at man har det?

Anonymkode: 8c957...783

[Horten Market]

La mest merke til at du startet to tråder om temaet.

Mulig du kan skjule det ganske godt, men når folk kommer nærmere (forstår du hva jeg mener med det?) og blir bedre kjent med deg, så er det uunngåelig at din annerledeshet blir tydelig. Men det trenger ikke være ensidig negativt. Generelt er det mer slitsomt å være sammen med folk som prøver å være noe de ikke er, kanskje det gjelder her også? Hvis du prøver for hardt å skjule utfordringene dine, så kan det bli mer slitsomt for andre å være sammen med deg. Så jeg tror åpenhet er viktig. Men ikke for tidlig, du trenger ikke annonsere for alle og enhver at du har aspergers. Folk du ønsker nærmere kontakt med bør på et tidspunkt få vite det. Når er for tidlig, når er tiden inne til å fortelle om det? Åpenhet kan støte folk bort om den oppleves upassende, eller bringe folk nærmere om den er passende. Dette er umulig å svare konkret på, dette er slikt som varierer, nettopp slike ting aspergere sliter med å forholde seg til. Heldigvis er folk flest ganske tilgivende til sosiale feilsteg, så du trenger ikke overtenke om dette.

Det jeg tror kunne hjulpet deg mye, er om du hadde én nær venn som kunne hjulpet deg litt sosialt. Hvis du kunne funnet denne vennen, så vil det gå mye lettere å få flere venner.

Husk at det er normalt å slite med å få venner. Man må finne en møteplass der andre også søker nye vennskap. Studenter er en gruppe der alle er i samme båt, alle ser etter venner i starten av studietiden, derfor er det veldig lett å finne venner. Andre møtesteder kan være idrettslag og foreninger.

Endret 11. januar 2020 av Horten Market

[AnonymBruker]

Prøv Hey Vina! (en app hvor man kan finne venninner) eller Hey Girl - gruppene på Facebook. Feks finnes en Hey Girl Oslo osv for noen av de større byene. 

Anonymkode: 82883...1d6

[AnonymBruker]

Hei.

Har en gutt på din alder med samme diagnose, kjenner meg (oss ( igjen) i alt det du skriver.

Kan formidle kontakt via nett/facebook/mail dersom du vil snakke med en i samme situasjon, snill og ordentlig ungdom.

Anonymkode: 83c3d...210

[AnonymBruker]

Er du i jobb? Er det noen der du kan bli venn med?

Anonymkode: 5d2ba...5f6

[AnonymBruker]

Jeg er også 18 år. Kjenner meg godt igjen, og jeg fikk også diagnosen i sen alder. Jeg fikk diagnosen da alt begynte å gå dundass: jeg mistet venner, og nå lever jeg med konsekvensene av det. Etter å ha vært mye alene, og vært litt ensom, har de sosiale ferdighetene mine blitt dårligere.

Jeg også prøver å være normal; jeg kler meg normalt og sånt, og jeg prøver å være normal, men når jeg er i grupper eller med andre folk kan jeg være stille som en mus. Øyebevegelsene mine, hodeplasseringen min, hendene mine, alt er rart når jeg er i grupper. Det er mye bedre hvis jeg er alene med en annen person; da kan jeg fint si det jeg har på hjertet.

Hvis noen vil snakke er det bare å si ifra. Kanskje du over her med sønn i samme situasjon kan si noe mere om dette? Det er hvis fyren selv vil det da. Kanskje TS vil bli med og. Eller kanskje du TS bare vil snakke her i tråden generelt om temaet? Skal si jeg er lei av å være alene da. Folk med asperger er ikke følelsesløse idioter som folk skal ha oss til. Stort sett er vi vanlige folk, vi bare fungerer litt annerledes i sosiale situasjoner. Vi tenker også litt annerledes, men vi fungerer i samfunnet, og det er mange med aspergers som har venner-- men det er også mange andre som ikke har det, og når man ikke har venner er det ganske vanskelig å skaffe nye venner og :/

Anonymkode: 38f98...74b

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Har en gutt på din alder med samme diagnose, kjenner meg (oss ( igjen) i alt det du skriver.

Kan formidle kontakt via nett/facebook/mail dersom du vil snakke med en i samme situasjon, snill og ordentlig ungdom.

Anonymkode: 83c3d...210

Hei. Vil gjerne snakke med sønnen din

TS.

Anonymkode: 8c957...783

[Gjest "brukernavn"]

På 12.1.2020 den 7.58, AnonymBruker skrev:

Jeg er også 18 år. Kjenner meg godt igjen, og jeg fikk også diagnosen i sen alder. Jeg fikk diagnosen da alt begynte å gå dundass: jeg mistet venner, og nå lever jeg med konsekvensene av det. Etter å ha vært mye alene, og vært litt ensom, har de sosiale ferdighetene mine blitt dårligere.

Jeg også prøver å være normal; jeg kler meg normalt og sånt, og jeg prøver å være normal, men når jeg er i grupper eller med andre folk kan jeg være stille som en mus. Øyebevegelsene mine, hodeplasseringen min, hendene mine, alt er rart når jeg er i grupper. Det er mye bedre hvis jeg er alene med en annen person; da kan jeg fint si det jeg har på hjertet.

Hvis noen vil snakke er det bare å si ifra. Kanskje du over her med sønn i samme situasjon kan si noe mere om dette? Det er hvis fyren selv vil det da. Kanskje TS vil bli med og. Eller kanskje du TS bare vil snakke her i tråden generelt om temaet? Skal si jeg er lei av å være alene da. Folk med asperger er ikke følelsesløse idioter som folk skal ha oss til. Stort sett er vi vanlige folk, vi bare fungerer litt annerledes i sosiale situasjoner. Vi tenker også litt annerledes, men vi fungerer i samfunnet, og det er mange med aspergers som har venner-- men det er også mange andre som ikke har det, og når man ikke har venner er det ganske vanskelig å skaffe nye venner og😕

Anonymkode: 38f98...74b

 

Endret 9. mars 2020 av "brukernavn"
Glemte en ting

[Nesly]

Har en sønn med AS og han synes også det er vanskelig med vennskap. Mine tips til deg er å skaffe deg en hobby eller fritidsinteresse, hvis du ikke allerede har en.  Lettere å bli kjent med noen via felles interesse😊 Ellers; vis interesse for andre ved å spørre dem om hva de har gjort i helgen etc. Og vær deg selv! Det er gøy med annerledeshet!😘

[AnonymBruker]

Jeg har ikke asperger selv, men kjenner noen som har det. Mitt beste tips er bare å være deg selv. Har du noen interesser du liker? Fokuser på interesser. Jeg vet at med interesse som cosplay finnes det treff, grupper og samlinger som torucon hvor det er mulig å bli kjent med nye venner.

Interesser kan gjøre det enklere å bli kjent og få nye venner.

Anonymkode: 4bcd3...cd9

[Silva Pluvialis]

Hvor bor du? 😊