Mild aspergers og intimitet/seksualitet

[Nebi]

Jeg er en nevrotypisk kvinne, med en samboer som nok ikke havner i kategorien aspergers, men som har noen sterke trekk (jeg har familiemedlemmer som også ligger tett opptil i følge deres psykolog, så tar ikke dette ut av løse luften). Noen av trekkene ser jeg nok litt som fordeler, jeg er for eksempel glad i å kommunisere direkte og konkret, og det er fint med en partner som setter pris på det. Andre trekk, som rutinepreget og trenger tid for seg selv er litt fint, noen ganger litt morsomt, og noen ganger irriterende. Han er også veldig flink til å la meg være meg, det setter jeg stor pris på. Og vi tenker veldig likt om hvordan vi vil organisere livet, og hva som er viktig. Han er en sosial person som det er lett å like. 

Det eneste som har vært et problem alle årene er det seksuelle (og måten han trekker seg fullstendig inn i seg selv når han går gjennom noe vanskelig). Og jeg hadde egentlig gitt det helt opp, men vi har begynt å kommunisere bedre og ønsker å få det til å fungere. Jeg er i utgangspunktet glad i mye sex. Gjerne med litt kreativitet, i det minste litt variasjon. Han virker som han har en på/av knapp, og helst bør det avtales et klokkeslett på forhånd. Han forstår ikke forspill og ser på sex som et samleie som starter ved avtalt tidspunkt og ender med at vi går hver til sitt eller sover med en gang. Han har aldri kommentert eller gitt tegn til at jeg eller noe jeg har på meg er sexy eller pirrende, og aldri befølt meg eller tatt på meg på noen seksuell måte utenom i sengen når det er sex-tid, og da er det rett på. Han sier selv at sexy undertøy eller lignende ikke gir ham noe. Det virker som om det å ta på kroppen min ikke gir ham noe (har ikke inntrykk av at det gjelder spesifikt min kropp). Han gjør noen ganger ting jeg har sagt jeg liker (ta på brystene), men det blir så mekanisk. Jeg får inntrykk av at han ikke har evnen til å følge med på om det treffer eller ikke (og jeg er ikke redd for å være tydelig, men jeg ønsker ikke at det skal føles som å gi ordre i en militærleir heller). Litt av gleden i sex er jo å utforske hverandres kropper, men for ham er gleden en rutine (igjen mitt inntrykk). At det føles godt med selve samleie, men at kropp og beføling ellers er bare skummelt og ekkelt. Jeg synes også at selve samleiet er godt, men det at han aldri tar initiativ og det at min nytelse ikke betyr noe for ham har ført til at det til tider ikke har føltes verdt det. Og når jeg har gitt opp å forsøke så har han aldri tatt over, og vi har hatt et temmelig sexløst forhold i årevis. Han har hatt en trygg rutine med porno som har føltes nok for ham (det hjelper nok ikke, men utfordringen er like mye personligheten). Han høres ut som verdens største egoist når jeg beskriver det seksuelle, men det stemmer veldig dårlig overens med personligheten hans ellers. Han er et ja-menneske, og jeg føler meg satt høyt ellers. Han gjør gjerne ting for å glede meg, og han sier også at jeg bare må si fra om det er noe han skal gjøre i senga. Men jeg tenker at det ikke er der man begynner når man ikke føler seg særlig ønsket i senga fra før. Jeg har tidligere hatt et veldig avslappet forhold til sex, men med ham har det blitt mer og mer anstrengt. Føler jeg kunne hatt en one night stand og slappet mer av, og også blitt bedre sett. Jeg har også i utgangspunktet god selvtillit, men kombinert med at han siste par årene har hatt mye utfordringer utenfor forholdet som har gjort at han har trukket seg veldig unna ellers også, så nådde jeg til slutt min grense etter å ha forsøkt å forklare hvordan jeg har det mange ganger uten at noe endret seg. Nå har vi begynt å prate, og han er seriøs på å fikse ting. Jeg tror dette med sex og intimitet kan bli det vanskeligste, det er der vi er lengst fra hverandre. Det var først når jeg begynte å lese om asperges og seksualitet at jeg endelig kjente meg igjen i noe og følte et håp om å kunne forstå ham bedre. For jeg tror eneste måten å få det til på er at jeg forstår hans utganspunkt ordentlig. Jeg tror ikke han kan ta seg sammen og ha et normalt sexliv som en normal person. Men vi kan gjøre det beste ut av utgangspunktet. Det kan hende en litt mekanisk tilnærming til å utvide reportoaret kan føles mer ok for meg om jeg forstår bedre at det bare er sånn han er. 

Så det jeg ønsker meg her er ikke kommentarer fra nevrotypikere om at dette hadde jeg aldri akseptert eller "dump ham" eller annet det er enkelt å slenge ut av seg. Jeg er helt sikker på at dette er mannen jeg ønsker å dele resten av livet med, selv om det krever en innsats fra oss begge å få det til. Det er ikke så mye informasjon å finne om aspergers og sex, så jeg vil gjerne høre fra andre med aspergers eller trekk, eller andre som har vært i forhold med noen som har det. For å forstå bedre hvordan det er for ham. Konstruktive metoder vi kan forsøke. Hvordan best kommunisere om det. Jeg vet at folk med aspergers er ulike, så forventer ikke en fasit. Men han er liksom fra en annen planet enn meg og alle andre jeg har vært intim med, så alt hjelper. Det lille jeg har lest på nett til nå har vært veldig nyttig, aller mest folks erfaringer og forklaringer fra egne forhold. 

Vi har begynt å kommunisere om det, men det går veldig sakte. Han er veldig dårlig på å åpne seg og snakke om private ting. Så det ligger langt inne for ham og jeg vil ikke presse på for mye. Vil gjerne at han skal bli mer komfortabel med å prate med meg, og da nytter det ikke å overvelde ham eller la det bli et stress. Samtidig så sniker han seg unna om jeg ikke pusher litt på. 

[AnonymBruker]

https://www.amazon.com/Sex-Dummies-Sabine-Walter/dp/047004523X

Anonymkode: 3524b...c70

[AnonymBruker]

Stakkars deg. Dette kan du ikke redde. Skaff deg en elsker.

Anonymkode: 133c7...daa

[AnonymBruker]

Ingenting som heter mild aspergers. Det er det første du må fjerne fra tankegangen din.

Anonymkode: adebc...304

[Nebi]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingenting som heter mild aspergers. Det er det første du må fjerne fra tankegangen din.

Anonymkode: adebc...304

At man kan befinne seg ulike steder på spekteret er vel noe både fagfolk og folk med diagnosen er enig om? Om man kaller det "mild" eller noe annet spiller vel liten rolle for vår situasjon. At jeg har familiemedlemmer som er nærme spekteret uten å kvalifisere til diagnose har de fra psykolog, så det er ikke min definisjon. At min mann minner meg om disse familiemedlemmene på mange måter er min observasjon. Og at å lese om aspergers og seksualitet om det er skrevet av psykologer, mennesker med aspergers eller partnere, er det eneste jeg finner som beskriver vår situasjon og min opplevelse med vårt sexliv er grunnen til at jeg tar det som utgangspunkt. 

Hvordan mener du at å endre hvilket begrep jeg bruker vil bedre vår situasjon? Og hvorfor slenger du det ut uten å utdype? Det er lite konstruktivt. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Nebi skrev:

At man kan befinne seg ulike steder på spekteret er vel noe både fagfolk og folk med diagnosen er enig om? Om man kaller det "mild" eller noe annet spiller vel liten rolle for vår situasjon. At jeg har familiemedlemmer som er nærme spekteret uten å kvalifisere til diagnose har de fra psykolog, så det er ikke min definisjon. At min mann minner meg om disse familiemedlemmene på mange måter er min observasjon. Og at å lese om aspergers og seksualitet om det er skrevet av psykologer, mennesker med aspergers eller partnere, er det eneste jeg finner som beskriver vår situasjon og min opplevelse med vårt sexliv er grunnen til at jeg tar det som utgangspunkt. 

Hvordan mener du at å endre hvilket begrep jeg bruker vil bedre vår situasjon? Og hvorfor slenger du det ut uten å utdype? Det er lite konstruktivt. 

Fagfolk? Mennesker som skal gi andre en diagnose er jo ille nok i seg selv.

Skolepsykologien er ikke nok til å definere mennesker.

Anonymkode: adebc...304

[aazy]

Er han av typen som kan bli mer interessert i dette om det er litt utfordringspreget? Han er kanskje ikke helt klar over variasjonen og ferdighetene involvert i å ha et godt sexliv. Porno er greit for å se det i praksis, jeg tror kanskje han kunne hatt godt av å se litt mer "teoretisk" på det? Høres kanskje dumt ut, men virker som at han kan bli en bra partner om du finner en grei måte å "sparke igang" interessen. Intimitetsproblemer er det flere enn folk på spekteret som har, men jeg har merka at for min del så går det mye på at jeg ikke "tør" og dermed tror jeg ikke "vil". Det er kanskje en start. Lykke til

[Nebi]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fagfolk? Mennesker som skal gi andre en diagnose er jo ille nok i seg selv.

Skolepsykologien er ikke nok til å definere mennesker.

Anonymkode: adebc...304

Jeg forstår fortsatt ikke helt hva du forsøker å bidra med i tråden min. Om du er motstander av psykiatere eller psykologer generelt så er det en helt annen debatt. For min del er det ikke noe mål å diagnosere samboeren min, jeg tror tvert imot at han ikke kvalifiserer for en diagnose. Det jeg forsøker er å forstå ham bedre, slik av vår relasjon kan bli bedre. Ikke å definere ham. Han er en kompleks person. 

For å komme med et annet eksempel så er ikke jeg en person som kvalifiserer for angst som diagnose. Men jeg har lett for å få angst-lignende symptomer, og fobier. Og da kan fagstoff om angst hjelpe meg å overvinne eller leve bedre med dette. For eksempel informasjon om eksponeringsterapi. Jeg har flyskrekk, men flyr. Og det går litt bedre for hver gang fordi jeg jobber med meg selv. Så for meg handler ikke det å lytte til fagfolk om å plassere i en bås, men heller om å finne måter å leve et best mulig liv ut fra sitt ugangspunkt. 

5 timer siden, aazy skrev:

Er han av typen som kan bli mer interessert i dette om det er litt utfordringspreget? Han er kanskje ikke helt klar over variasjonen og ferdighetene involvert i å ha et godt sexliv. Porno er greit for å se det i praksis, jeg tror kanskje han kunne hatt godt av å se litt mer "teoretisk" på det? Høres kanskje dumt ut, men virker som at han kan bli en bra partner om du finner en grei måte å "sparke igang" interessen. Intimitetsproblemer er det flere enn folk på spekteret som har, men jeg har merka at for min del så går det mye på at jeg ikke "tør" og dermed tror jeg ikke "vil". Det er kanskje en start. Lykke til

Tusen takk for konstruktivt svar! :) Jeg tror her er mye potensiale. Tidligere har han trukket seg veldig unna temaet sex, delvis fordi han selv føler seg annerledes uten å klare å forklare hvordan. Og delvis fordi han har skammet seg sånn over dette med porno, som har føltes som en avhengighet for ham (han har nylig fortalt om det). Siden vi begynte å snakke om det, og jeg har tatt det bedre enn han hadde sett for seg, så er han mye mer avslappet. Han har ikke det samme behovet for å "koble ut" med porno, og er mer gira på vanlig sex. Så det er et veldig godt utgangspunkt. 

Men så er det å komme til et punkt hvor sex kanskje kan bety orgasme for begge, slik at det for meg ikke blir kjedelig i lengden. Uten at han føler på at han er annerledes eller blir såret fordi jeg "ikke er fornøyd" med det enkle og rutinepregede samleiet uten særlig med lidenskap. At vi kanskje kan bygge opp til at det skal skje, heller enn å avtale det konkret hver gang som om det er en legetime. Jeg aner ikke helt hva som er mulig, og tenker at selv om prøving og feiling må til så er det fint om bedre forståelse kan bidra til litt mindre feiling på veien. 

Jeg forstår godt hva du mener med å ikke ville fordi man ikke tør. Har inntrykk av at det er mye sånn for ham også. At han søker mot det trygge som han kjenner godt. Om han er redd for å ikke strekke til så lar han heller være å prøve. Han er også sånn med praktisk arbeid. Kan bruke mer tid på å tenke ut potensielle fallgruver enn å faktisk gjøre jobben. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingenting som heter mild aspergers. Det er det første du må fjerne fra tankegangen din.

Anonymkode: adebc...304

Du tar feil.

Anonymkode: e7625...89f

[MuffinStud]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Ingenting som heter mild aspergers. Det er det første du må fjerne fra tankegangen din.

Anonymkode: adebc...304

Når du sier dette, synes jeg du skal være tydeligere. Sier du dette fordi:
* Asperger ikke lenger eksisterer som teknisk diagnose? Det stemmer forsåvidt.
* Å bruke begrepet "mild" gir ikke fritak for at diagnosen må stilles ordentlig. 
* (noe annet?)
 

TS:

Det høres jo ut som om han i liten grad opplever noe gjennom deg. Nærhet gjennom kjærtegn, flørting, beføling og ømhet er pirrende fordi de er indirekte og selv om vi liker berøring i seg selv, så er de også ment å spille på assosiasjonene de gir. De er på mange måter det motsatte av den direkte kommunikasjon du også beskriver. Utfordringer på dette er vanlige manifesteringer av diagnoser i autismespekteret, som du selv påpeker. 

Når du karakteriserer deg selv nevrotypisk (heller enn "normal"), så tenker jeg at du vil være en god støtte dersom din kjære skal innfinne seg med å være nevroatypisk.

Jeg synes også det er bra at du bare bruker begrepet "egoistisk" som beskrivende av adferden. Handlingen er ikke nødvendigvis mer egoistisk motivert mer enn en blind person som ikke møter blikket ditt er uhøflig. 

Har du gjort deg noen tanker hvordan han selv ville taklet dette? Er det andre aspekter av hans liv hvor dette medfører begrensninger/friksjon? Eller er det kun det seksuelle som du håper å bedre ved å eventuelt koble på fagpersoner?

[Nebi]

7 timer siden, MuffinStud skrev:

Det høres jo ut som om han i liten grad opplever noe gjennom deg. Nærhet gjennom kjærtegn, flørting, beføling og ømhet er pirrende fordi de er indirekte og selv om vi liker berøring i seg selv, så er de også ment å spille på assosiasjonene de gir. De er på mange måter det motsatte av den direkte kommunikasjon du også beskriver. Utfordringer på dette er vanlige manifesteringer av diagnoser i autismespekteret, som du selv påpeker. 

Når du karakteriserer deg selv nevrotypisk (heller enn "normal"), så tenker jeg at du vil være en god støtte dersom din kjære skal innfinne seg med å være nevroatypisk.

Jeg synes også det er bra at du bare bruker begrepet "egoistisk" som beskrivende av adferden. Handlingen er ikke nødvendigvis mer egoistisk motivert mer enn en blind person som ikke møter blikket ditt er uhøflig. 

Har du gjort deg noen tanker hvordan han selv ville taklet dette? Er det andre aspekter av hans liv hvor dette medfører begrensninger/friksjon? Eller er det kun det seksuelle som du håper å bedre ved å eventuelt koble på fagpersoner?

For meg kommer flørting, kjærtegn og lignende naturlig, men jeg har etterhvert vent meg av med det fordi det er noe som oftest har skremt ham bort. Han har en tendens til å finne en unnskyldning til å forsvinne om jeg begynner noe. Har også spurt ham om der er noe jeg kan gjøre som kan indikere at jeg tenker i de baner uten å avtale det spesifikt, som han er komfortabel med. Men han kommer ikke på noe annet enn å bare si det. 

Han er også veldig ukomfortabel med å være i sengen/på soverommet uten å sove. Om jeg forsøker å nærme meg på morgenen spretter han opp med en gang. Legger jeg meg tidlig legger han seg sent, og omvendt. Eller så spretter han opp fordi han ikke får sove om jeg legger meg samtidig og forsøker å prate eller kose. 

Jeg er glad i sex, men jeg savner alt rundt mer enn selve sexen. Særlig det å føle seg begjært. 

Vi koser når vi ser tv, men selv det liker han å planlegge. Han liker å holde hender når vi går tur da, det tar han selv initiativ til. 

Jeg vil ikke si at det setter begrensninger for ham ellers i livet på noen opplagt måte, utenom at han er så konfliktsky at det påvirker ham veldig å ha vanskelige personer innpå seg, uten at han får gjort noe med det. Og det har han hatt i to aspekter av livet utenom vårt forhold nå en stund, noe som har gjort ham veldig fjern og avvisende på hjemmebane. Han skal ikke plage andre med sine problemer, men får dem ikke ut av hodet og ender med å fremstå veldig kald. Det gjør han ikke normalt sett, jeg vil ellers beskrive ham som en varm person. Det høres kanskje ikke sånn ut når jeg beskriver ham i denne tråden, fordi jeg fokuserer på det som er vanskelig. Men han er omsorgsfull, flink til å tilpasse seg den han snakker med, og en person som virkelig ønsker det beste for alle. Så han har gode langvarige relasjoner vennskapelig. Han er også genuint interessert i andre mennesker, og finner noe interessant med alle. 

Tidligere har han bodd for seg selv, og skilt mellom å være en utadvendt fyr på jobb og i det sosiale, for så å være veldig introvert (i mangel på bedre ord) på hjemmebane. Der har han tatt ned fasaden og vært seg selv. Han har hintet om at han ser på seg selv som annerledes og at han kanskje ikke har sett seg selv som en person som passer til å ha samboer og barn. Han var ikke ung da vi møttes, og hadde liksom akseptert at han ikke skulle det. Samtidig ønsket han omtrent at jeg skulle flytte inn på dagen, og han fikk etterhvert lyst på barn også. Så jeg vet at han er mye mer avslappet og kanskje mer seg selv med meg enn han har vært med noen tidligere. Han klarer å få meg til å føle meg spesiell for ham selv om han ikke er så kjærlig. 

Ordet egoistisk tok jeg kun frem for å komme folk med lite å bidra med i forkjøpet. Jeg er klar over at måten han forholder seg til intimitet på kan høres egoistisk ut når det er beskrevet. Når jeg ikke tenker på det som egoistisk handling så er det fordi jeg kjenner ham godt og vet at han virkelig ikke er en egoistisk person. Eksen min var god på å tilfredsstille meg, men han var helhetlig en mer egoistisk person enn samboer, uten tvil. 

Siden vi begynte å virkelig snakke om ting har han vært mye mer avslappet, og tilstede. Det har vært en tilvenning for meg at han plutselig er der hele tiden. Han sier han er veldig glad for at vi har begynt å grave litt i ting, selv om det sitter langt inne for ham, for han er virkelig lykkeligere sånn det er nå. Vi hadde også sex i går som var mye mer avslappet og bedre enn det har vært (men så har det vært veldig anstrengt lenge da). Det var avtalt, som han liker det. Men jeg benyttet muligheten til å starte tidlig for å kompensere for manglende forspill, og gjorde et forsøk på å vise ham hva jeg liker. 

Jeg vet ikke helt hvordan han vil reagerer på at jeg tar opp temaet, men jeg tror egentlig at han vil være litt lettet. At det å kanskje kunne slippe litt mer av fasaden hjemme med oss kan være avslappende. Jeg ser ikke for meg at han kommer til å innta forsvarsposisjon eller bli fornærmet, men man vet jo aldri. Det er i alle fall noe jeg skal ta opp på riktig tidspunkt. Koble på fagpersoner har jeg ingen planer om, det får han i så fall vurdere selv. Jeg synes vi har god fremgang i å bare prate åpent om ting for nå. Jeg hadde sett det som positivt om han hadde villet selv, men vet hvor langt ute av komfortsonen han er bare ved å prate med meg. Så det er ikke noe jeg kommer til å pushe på ham. 

 

[MuffinStud]

Må først si at jeg synes han er heldig som har deg.

Hvor mye av aversjonen rundt nærhet og 1-til-1 situasjoner vil du tilskrive selve (fraværende) diagnosen og hvor mye vil du tilskrive at han har tidligere dårlige erfaringer?
Det alle forunt å kunne bli bedre versjoner av seg selv og det er viktig å ha en makker som ser potensiale i en selv der man selv ikke ser det. Men det er gjerne slik at når man jobber med folk innenfor autisme spekteret, så står man i fare for å tro at man kan jobbe med flere av disse problemene enn man egentlig kan og man overtolker (tegn til) progresjon.

Mange vil si at kjærlighet er viljen til å gå utenfor sine egne grenser for å frembringe egenvekst i andre. Alle kan vokse, også din kjære, men du må nok også "pick your battles" i og med at en del ting som faller oss andre lett og naturlig kan være uoppnåelige. Eller vil bli realisert gjennom en fasade understøttet av manus, formaninger og huskeregler. Altså det motsatte av selvrealisering. Alle i forhold må gå en balansegang mellom aksept av nåværende og det fremdyrke dennes potensiale. Og det høres ut som om du har en stor utfordring som du later til å takle prisverdig godt.

[AnonymBruker]

Jeg har datet en som har Aspergers, det som var typisk var at han ikke kunne klemme meg uten å stå med siden til, han skvatt hvis jeg prøvde å holde rundt han bakfra, han hadde totalt angst for bakterier, kysset meg aldri, slikket meg aldri, satt aldri i sofaen sammen med meg, når det kom til det seksuelle var det bare en stilling han klarte å ha sex i, skje, forfra, han kysset meg aldri på kroppen, kjærtegnet meg aldri! Han var i tillegg sex/runke avhengig og alt dreide seg om hans tilfredsstillelse og få dekket hans egne behov..Ofte at han måtte få komme to ganger inni meg etter hverandre, selv om det gjorde meg sår så det holdt!!

Alle diskusjoner osv var sort/hvitt, og kun fra hans side!!

Ikke klarte han å lage mat selv, spiste bare Grandiosa og is, hver eneste dag til middag!

I tillegg hadde han ingen venner, klarte ikke være med på en middag ute, på en kino, på en bytur, det eneste han gjorde utenom jobb og puling, var å sitte foran PC og spille, null fritidsaktiviteter, interesser osv .

Så det store spørsmålet er, hvorfor og hvordan orker du å være sammen med et sånt menneske?!

 

Anonymkode: 97554...8a2

[Nebi]

2 timer siden, MuffinStud skrev:

Må først si at jeg synes han er heldig som har deg.

Hvor mye av aversjonen rundt nærhet og 1-til-1 situasjoner vil du tilskrive selve (fraværende) diagnosen og hvor mye vil du tilskrive at han har tidligere dårlige erfaringer?
Det alle forunt å kunne bli bedre versjoner av seg selv og det er viktig å ha en makker som ser potensiale i en selv der man selv ikke ser det. Men det er gjerne slik at når man jobber med folk innenfor autisme spekteret, så står man i fare for å tro at man kan jobbe med flere av disse problemene enn man egentlig kan og man overtolker (tegn til) progresjon.

Mange vil si at kjærlighet er viljen til å gå utenfor sine egne grenser for å frembringe egenvekst i andre. Alle kan vokse, også din kjære, men du må nok også "pick your battles" i og med at en del ting som faller oss andre lett og naturlig kan være uoppnåelige. Eller vil bli realisert gjennom en fasade understøttet av manus, formaninger og huskeregler. Altså det motsatte av selvrealisering. Alle i forhold må gå en balansegang mellom aksept av nåværende og det fremdyrke dennes potensiale. Og det høres ut som om du har en stor utfordring som du later til å takle prisverdig godt.

Takk :) Jeg vil si vi er heldige som har hverandre. Alle har sine utfordringer, han er veldig god på å gjøre det beste ut av mine. Og han har enormt gode sider som ikke kommer frem her, både fordi det er en tråd om en problemstilling, ikke en roman om forholdet vårt, og fordi de positive sidene er mer synlige på utsiden og hadde gjort det enklere å avsløre hvem det handler om. Jeg ønsker heller ikke andres synspunkter på om vi bør være sammen, kun utvekslinger av erfaringer som kan få oss til å forstå hverandre bedre og derfor ha et bedre utgangspunkt for et godt og langvarig forhold. 

Det med å forsøke å ikke endre mer enn det som er realistisk å holde på, eller det som kan endres uten at det har en stor kostnad for ham, er en av motivasjonene til å få bedre forståelse. Og også en grunn til å fokusere på det å bli bedre kjent, heller enn å kjøre på med sex-utforskning som bare gjør alt verre. For når han er ukomfortabel blir jeg det også, han skjuler det ikke så godt som han tror. Før vi snakket ordentlig sammen om dette lurte jeg på om eneste løsning om vi skulle fortsette var å bli enige om å separere det seksuelle fra resten av forholdet, eller rett og slett være gode venner som bor sammen og har barn sammen. Fordi det gikk såpass ut over min selvfølelse etterhvert å skulle ha et håp og ønske om et sexliv med en person som jeg bare følte meg unngått av. Han har et veldig sterkt ønske om at vi skal få sexlivet til å fungere, men jeg er usikker på om grunnen er at han genuint ønsker det i seg selv, eller om det er mest fordi han ser for seg at det hadde ført til at jeg hadde møtt noen andre og at vi dermed hadde blitt en splittet familie noe som er hans store skrekk. Og virkelig ikke noe jeg ønsker heller. Jeg vil ikke være i et ulykkelig forhold, men jeg ønsker mer enn noe at vi skal få til noe som fungerer for oss begge og holde sammen. 

Siden jeg ikke er psykolog og ingen har diagnostisert ham, så holder jeg meg til å kalle det et personlighetstrekk. Du spør hvor mye som er personlighetstrekket og hvor mye som er erfaringer. Han har en mor med psykiske problemer som problematiserer ting og som hisser seg opp over rasjonelle svar på sine problemer. Han er den av barna som har klart seg desidert best, men som har endt opp som hakkekyllingen. Alt han gjør er tullete og han må for all del ikke klage på noe. Hun har ikke alltid vært så ille, og han hadde en fin barndom. Men jeg tror nok dette har påvirket mye av det med å ikke skulle plage andre med sine problemer og at han er såpass konfliktsky. Noe som igjen fører til dårlig kommunikasjon og unnvikende adferd i forhold. Han har hatt lett for å få seg kjæreste, men har ikke hatt særlig lange forhold før meg. Jeg ser at han er oppriktig lettet over å snakke åpnere med meg enn han er vant til, men der er også mer enn bare en vane bak det at det sitter så langt inne for ham. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har datet en som har Aspergers, det som var typisk var at han ikke kunne klemme meg uten å stå med siden til, han skvatt hvis jeg prøvde å holde rundt han bakfra, han hadde totalt angst for bakterier, kysset meg aldri, slikket meg aldri, satt aldri i sofaen sammen med meg, når det kom til det seksuelle var det bare en stilling han klarte å ha sex i, skje, forfra, han kysset meg aldri på kroppen, kjærtegnet meg aldri! Han var i tillegg sex/runke avhengig og alt dreide seg om hans tilfredsstillelse og få dekket hans egne behov..Ofte at han måtte få komme to ganger inni meg etter hverandre, selv om det gjorde meg sår så det holdt!!

Alle diskusjoner osv var sort/hvitt, og kun fra hans side!!

Ikke klarte han å lage mat selv, spiste bare Grandiosa og is, hver eneste dag til middag!

I tillegg hadde han ingen venner, klarte ikke være med på en middag ute, på en kino, på en bytur, det eneste han gjorde utenom jobb og puling, var å sitte foran PC og spille, null fritidsaktiviteter, interesser osv .

Så det store spørsmålet er, hvorfor og hvordan orker du å være sammen med et sånt menneske?!

 

Anonymkode: 97554...8a2

Nei seriøst, det store spørsmålet er hvorfor du gadd dette. Jeg er ikke sammen med et "sånt menneske". Det våre to har til felles er lite kyssing og intimitet, og at oralsex og lignende er avstøtende for ham. Jeg kan ikke se bort ifra at han er såpass dårlig på å lese meg i en seksuell setting at det kanskje hadde vært mulig å gjøre noe som var vondt om jeg ikke hadde kommunisert det med ord, men det er helt sikkert at han aldri hadde fortsatt eller gjort det igjen om jeg hadde sagt ifra. Og han hadde blitt lei seg. Jeg hadde uansett aldri latt ham gjøre noe vondt uten å si ifra, og jeg tror ikke alle med samme diagnose eller personlighetstrekk er identiske personer, så jeg og du er nok også temmelig ulike. 

Min er god på å lage mat, og den som oftest kokkelerer når vi inviterer til middag eller lignende, noe vi gjør ofte fordi vi har et stort sosialt nettverk med mye fine mennesker som vi begge setter pris på. Her er heller ingen mangel på interesser, selv om småbarnstiden setter sine begrensninger for tiden. Han interesserer seg rett og slett for mye variert, og er såpass intelligent og engasjert at han kan bestemme seg for å lære noe nytt og bli skikkelig god på det på kort tid. Dette er noe jeg liker med ham, og egenskaper han ikke hadde hatt om han hadde vært mer "normal". 

Om du finner deg i alt for mye så kan du få dårlige erfaringer fra mennesker med og uten diagnose. Det eneste jeg får ut av posten din er at jeg håper du klarer å både ta et bedre valg og sette grenser for hva du finner deg i neste gang du befinner deg i et forhold. For dette hørtes ikke bra ut. Og heldigvis ikke veldig gjenkjennelig. Jeg håper dere ikke var sammen lenge, og at du kommer over det etterhvert og får bedre erfaringer. 

[AnonymBruker]

På 11.1.2020 den 11.24, Nebi skrev:

På 11.1.2020 den 11.24, Nebi skrev:

Jeg er en nevrotypisk kvinne, med en samboer som nok ikke havner i kategorien aspergers, men som har noen sterke trekk (jeg har familiemedlemmer som også ligger tett opptil i følge deres psykolog, så tar ikke dette ut av løse luften). Noen av trekkene ser jeg nok litt som fordeler, jeg er for eksempel glad i å kommunisere direkte og konkret, og det er fint med en partner som setter pris på det. Andre trekk, som rutinepreget og trenger tid for seg selv er litt fint, noen ganger litt morsomt, og noen ganger irriterende. Han er også veldig flink til å la meg være meg, det setter jeg stor pris på. Og vi tenker veldig likt om hvordan vi vil organisere livet, og hva som er viktig. Han er en sosial person som det er lett å like. 

Det eneste som har vært et problem alle årene er det seksuelle (og måten han trekker seg fullstendig inn i seg selv når han går gjennom noe vanskelig). Og jeg hadde egentlig gitt det helt opp, men vi har begynt å kommunisere bedre og ønsker å få det til å fungere. Jeg er i utgangspunktet glad i mye sex. Gjerne med litt kreativitet, i det minste litt variasjon. Han virker som han har en på/av knapp, og helst bør det avtales et klokkeslett på forhånd. Han forstår ikke forspill og ser på sex som et samleie som starter ved avtalt tidspunkt og ender med at vi går hver til sitt eller sover med en gang. Han har aldri kommentert eller gitt tegn til at jeg eller noe jeg har på meg er sexy eller pirrende, og aldri befølt meg eller tatt på meg på noen seksuell måte utenom i sengen når det er sex-tid, og da er det rett på. Han sier selv at sexy undertøy eller lignende ikke gir ham noe. Det virker som om det å ta på kroppen min ikke gir ham noe (har ikke inntrykk av at det gjelder spesifikt min kropp). Han gjør noen ganger ting jeg har sagt jeg liker (ta på brystene), men det blir så mekanisk. Jeg får inntrykk av at han ikke har evnen til å følge med på om det treffer eller ikke (og jeg er ikke redd for å være tydelig, men jeg ønsker ikke at det skal føles som å gi ordre i en militærleir heller). Litt av gleden i sex er jo å utforske hverandres kropper, men for ham er gleden en rutine (igjen mitt inntrykk). At det føles godt med selve samleie, men at kropp og beføling ellers er bare skummelt og ekkelt. Jeg synes også at selve samleiet er godt, men det at han aldri tar initiativ og det at min nytelse ikke betyr noe for ham har ført til at det til tider ikke har føltes verdt det. Og når jeg har gitt opp å forsøke så har han aldri tatt over, og vi har hatt et temmelig sexløst forhold i årevis. Han har hatt en trygg rutine med porno som har føltes nok for ham (det hjelper nok ikke, men utfordringen er like mye personligheten). Han høres ut som verdens største egoist når jeg beskriver det seksuelle, men det stemmer veldig dårlig overens med personligheten hans ellers. Han er et ja-menneske, og jeg føler meg satt høyt ellers. Han gjør gjerne ting for å glede meg, og han sier også at jeg bare må si fra om det er noe han skal gjøre i senga. Men jeg tenker at det ikke er der man begynner når man ikke føler seg særlig ønsket i senga fra før. Jeg har tidligere hatt et veldig avslappet forhold til sex, men med ham har det blitt mer og mer anstrengt. Føler jeg kunne hatt en one night stand og slappet mer av, og også blitt bedre sett. Jeg har også i utgangspunktet god selvtillit, men kombinert med at han siste par årene har hatt mye utfordringer utenfor forholdet som har gjort at han har trukket seg veldig unna ellers også, så nådde jeg til slutt min grense etter å ha forsøkt å forklare hvordan jeg har det mange ganger uten at noe endret seg. Nå har vi begynt å prate, og han er seriøs på å fikse ting. Jeg tror dette med sex og intimitet kan bli det vanskeligste, det er der vi er lengst fra hverandre. Det var først når jeg begynte å lese om asperges og seksualitet at jeg endelig kjente meg igjen i noe og følte et håp om å kunne forstå ham bedre. For jeg tror eneste måten å få det til på er at jeg forstår hans utganspunkt ordentlig. Jeg tror ikke han kan ta seg sammen og ha et normalt sexliv som en normal person. Men vi kan gjøre det beste ut av utgangspunktet. Det kan hende en litt mekanisk tilnærming til å utvide reportoaret kan føles mer ok for meg om jeg forstår bedre at det bare er sånn han er. 

Så det jeg ønsker meg her er ikke kommentarer fra nevrotypikere om at dette hadde jeg aldri akseptert eller "dump ham" eller annet det er enkelt å slenge ut av seg. Jeg er helt sikker på at dette er mannen jeg ønsker å dele resten av livet med, selv om det krever en innsats fra oss begge å få det til. Det er ikke så mye informasjon å finne om aspergers og sex, så jeg vil gjerne høre fra andre med aspergers eller trekk, eller andre som har vært i forhold med noen som har det. For å forstå bedre hvordan det er for ham. Konstruktive metoder vi kan forsøke. Hvordan best kommunisere om det. Jeg vet at folk med aspergers er ulike, så forventer ikke en fasit. Men han er liksom fra en annen planet enn meg og alle andre jeg har vært intim med, så alt hjelper. Det lille jeg har lest på nett til nå har vært veldig nyttig, aller mest folks erfaringer og forklaringer fra egne forhold. 

Vi har begynt å kommunisere om det, men det går veldig sakte. Han er veldig dårlig på å åpne seg og snakke om private ting. Så det ligger langt inne for ham og jeg vil ikke presse på for mye. Vil gjerne at han skal bli mer komfortabel med å prate med meg, og da nytter det ikke å overvelde ham eller la det bli et stress. Samtidig så sniker han seg unna om jeg ikke pusher litt på. 

Er du så naiv at du tror det er mulig å lære en autist normal seksualitet? 

Anonymkode: 4d431...bb6

[Nebi]

Tja. Nå har jeg allerede nevnt at jeg ikke tror han hadde klassifisert for en diagnose, fordi han i tillegg til noen trekk som passer veldig godt for aspergers så har han også andre trekk som er heller motsatt. Jeg har også familiemedlemmer som er på samme måte, og vi har et barn med temmelig "splittet personlighet" på den måten (ekstremt nerdete, klisterhjerne, langt over sitt nivå, opptatt av rutiner og sliter med overganger, men også opptatt av det sosiale og følelser, og veldig godt likt av andre barn i alle aldre). Så jeg tror det er mer komplisert enn å plassere ham i en boks. Det er heller ikke målet mitt. 

Det ene familiemedlemmet jeg har som i følge psykolog er nærme spekteret er en av de varmeste personene jeg vet om. Samtidig forstår jeg hva psykologen mener, og det hjelper vår situasjon (og min tålmodighet med ham) å vite om det. Jeg tror også han finner det nyttig selv. 

Jeg aner fortsatt ikke hva som er mulig å få til med sexlivet vårt, jeg er ikke noen naiv optimist der. Men jeg har vært heldig med mye god og interessant sex i mange år før jeg møtte ham. Og selv om sex er noe jeg egentlig setter høyt, så kommer det ikke i nærheten av å være like viktig som det fine familielivet vi har. For det fungerer virkelig godt. 

Man trenger ikke være verken optimist eller pessimist, jeg er bare villig til å gjøre det beste ut av situasjonen. Om vi så bestemmer oss for å ikke ha et sexliv med hverandre etterhvert, så er det bedre enn at det er uavklart og umulig å forstå seg på som det har vært til nå. 

Har du kompetanse på feltet siden du ser ut til å mene sterkt om det? Noe konstruktivt å bidra med? 

[Kniv & gaffel]

Kanskje dette er noe for dere?

https://m.facebook.com/OssToOgASF/?ref=m_notif&notif_t=group_activity

[AnonymBruker]

På 12.1.2020 den 22.15, Nebi skrev:

Og selv om sex er noe jeg egentlig setter høyt, så kommer det ikke i nærheten av å være like viktig som det fine familielivet vi har. For det fungerer virkelig godt. 

Med det kloke og fine utgangspunktet burde fremtidsutsiktene være lyse:) Lykke til!

Anonymkode: 4d431...bb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2020 den 11.39):

Ingenting som heter mild aspergers. Det er det første du må fjerne fra tankegangen din.

Anonymkode: adebc...304

Dette er helt feil!

Anonymkode: e00c7...8af

[Mardina]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette er helt feil!

Anonymkode: e00c7...8af

Og det måtte du inn i en 3 år gammel tråd for å skrive? 😄