Uttykket "ikke hatt hell i livet"

[Gran3]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

TS her. Det dukket opp mange tilfeller her som ikke samsvarer helt med damen i intervjuet. Hun sa at hun hadde hatt en litt vanskelig barndom, og en skilsmisse. Ganske vanlig vel? Det som tippet henne helt over til bitterheten, var at hun reiste to ganger til syden mens hun var langtidssykemeldt. Hun visste at det ikke var lov, slik reglene ble tolket da. Havnet dermed i NAV-skandalen. Dette ville hun aldri komme over, det hadde ødelagt livet hennes osv. Så har denne damen vært uheldig med livet? 

Anonymkode: 87a54...720

Lurer litt på hvorfor du syntes dette er så viktig å få svar på. Spiller det noen rolle?

[AnonymBruker]

6 timer siden, loveli skrev:

Sorry TS, men du forstår virkelig ikke hvordan enkelte har hatt det. Du generaliserer ganske grovt og det oppfattes som provoserende.

På den andre siden er det mange som klager for mye og inntar offerrollen. Og mange som tar feil valg og skjønner ikke selv at de har et ansvar for det som skjer.

Så det er mer todelt (mangedelt) enn jeg føler du fremstiller det. Noen har faktisk mye med egen ulykke å gjøre, men andre har faktisk ikke det.

Jeg kjenner en mann som har rasert eget ekteskap og som er på randen til sammenbrudd. Han føler seg som et evig offer fordi alle kvinner går fra han. Men han ser faktisk ikke at det er han selv som er problemet. Han er fysisk og psykisk voldelig, egoistisk, nedlatende, sur og sint 24/7, bitter på alt, sjalu, misbruker osv... Men han synes selv at det er kona som er problemet og som trigger han så det er hun som gjør han sånn, han ønsker jo ikke egentlig å være på den måten. HAN kan jeg vøre enig i at ikke har en dritt han skulle sagt om ulykke. Han har bare minus i selvinnsikt og er uvanlig glemsk om egne handlinger og husker bare det alle andre gjør mot han.

Kona til han jeg beskrev overfor har faktisk tatt valget om å gifte seg med denne mannen. De skiller seg jo nå, men hun tar ansvar for at det er hun som har tatt et dårlig valg. Hun synes det er kjipt, men hun så jo tegnene men overså dem.

Så har du de som faktisk ikke er ansvarlig for egen ulykke. Men disse sier som oftest ikke at de har blitt utsatt for ulykke, de snakker ikke så høyt om det. Folk som skriker høyest om at de har gått livets harde skole f.eks, er også flinke til å innta offerrollen og er bitre mennesker. Så hvis det er de du mener så skjønner jeg deg. Men det er mange som faktisk ikke har valgt å bli voldtatt av pappa hver samversuke og truet til taushet ved at pappa sier han skal drepe manna hvis man sier noe om hva han gjør mot deg. Da mener du man skal løfte seg opp og smile til verden slik at den smiler tilbake?

Det er ikke så enkelt. Man kan bli ensom fordi man ikke stoler på mennesker. Man går ril terapi for å bli bedre, men man stoler ikke på psykologen engang. Enda man fikk speialbehandling og fikk utdelt kvinnelig psykolog. Man prøver å reise seg men man klarer det ikke. Man klarer ikke opprettholde vennskap. Kjærlighet kan man bare glemme fordi man ikke vil at noen skal ta på deg. Gi deg klem. Sitte for nærme.

Man er redd hele tiden og titter seg over skulderen. Fordi pappa er ute av fengselet og har sagt han skal drepe deg hvis han finner deg. Eller kanskje du aldri har sagt noe til noen, du har tatt avstand fra han, men resten av familien ber han i alle selskaper fordi han er en kjernekar alle liker. Du blir utstøtt av familien, det må være noe galt med deg fordi du ikke vil ha noe med den snille pappaen din å gjøre. Du har altså ingen venner, og heller ingen familie. Ingen folk utenfor familien vet ikke hvem du er, familien hater deg og utstøter deg. Til jul får du ikke julekort, men sms fra farmor som skriver at hun er såret, skuffet og sint på deg fordi du har tatt avstand. Hun avslutter ikke meldingen med "jeg savner deg", hun skriver alt mulig annet som bryter deg ned og den ensomme julen blir uutholdelig vond å komme seg igjennom.

Så TS, noen har faktisk rett til å si at de har hatt ulykke i livet. Det skjer ting med noen mennesker som ødelegger dem. Ikke alle kan reise seg. Noen er helt ødelagt.

Men mange hadde hatt godt av å eie egne problemer og ta ansvar for eget liv. Noen kan velge å være ofre, andre er det.

Jeg tror vi er ganske enige, faktisk 🙂. Hilsen TS

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

1 time siden, Gran3 skrev:

Lurer litt på hvorfor du syntes dette er så viktig å få svar på. Spiller det noen rolle?

Om du ikke liker å diskutere ord og uttrykk, så kan du vel bare unngå å følge denne tråden. 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Dette skulle ikke handle om meg, men tror jeg må presisere litt sånn at dere ikke tror at jeg har bare har duret gjennom livet uten motstand, og har dårlig utviklet empati. Jeg har for masse år siden skilt meg fra en mann, etterfulgt av flere år med vold og trusler. Og jeg har i godt voksen alder blitt ufør pga kronisk sykdom som hindrer meg i mye "vanlige folk" gjør. Men da det stormet som verst, så hadde jeg flotte kollegaer, noen få, men gode og støttende venner og verdens fineste sønn. Og nå har jeg hatt en snill samboer i 20 år. For meg var det ikke et alternativ å gi opp. Min filosofi er at man må overleve de dårlige dagene, og nyte de gode. 

Anonymkode: 87a54...720

Det verste er kanskje at du ikke engang ser at du har hatt mye flaks selv. For det første fordi man er født i Norge, og for det andre fordi du fikk innvilget uføretrygd. Det er absolutt ikke en selvfølge, særlig for de som faller mellom flere stoler - for syk til å kunne stå i jobb, men for frisk til å få uføretrygd. Har man for eksempel ikke vært syk på den måten at man har en klar diagnose er det ikke sikkert man får innvilget uføretrygd. Det igjen betyr mye usikkerhet for resten av livet der man kontinuerlig lever med økonomisk usikkerhet som i verste fall betyr sosialstønad dersom det ikke finnes en annen utvei. Andre igjen har lidelser som kan gjøre at det er vanskeligere å snakke for seg/stå opp for seg selv. Det er heller ingen høydare når man som syk i dag møter NAV. 

Anonymkode: 304cb...61f

[AnonymBruker]

Vi kan ikke velge bort alt som er ubehagelig i livet, og vi kan heller ikke bare velge å få alt det vi vil ha, men alle kan velge hvordan de vil reagere på det de ikke har kontroll over. Det er helt sant, men likevel ikke like enkelt bestandig.

Kanskje denne dama du sikter til, TS, er deprimert eller har andre traumer hun ikke snakker om, og at det med Nav var det som skulle til for at hun ramlet i sammen. For noen med sterk psyke og hjelpsomme folk rundt seg ville det bare vært å koste det av seg og gå videre, men for andre er det skikkelig traumatisk. Folk reagerer ulikt på ting som skjer.
En voldtekt er for ekesempel noe de fleste er enige i må være helt for jævlig å oppleve, og man kan heller ikke velge å unngå å bli voldtatt. Men folk som blir voldtatt reagerer ulikt, og noen får ikke like store traumer i ettertid. Det er mange grunner til dette, men poenget er at det finnes absolutt hell og uhell, i tillegg til at man kan gjøre aktive valg som kan forbedre eller forverre livet sitt.

Anonymkode: 6c6df...3ec

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi kan ikke velge bort alt som er ubehagelig i livet, og vi kan heller ikke bare velge å få alt det vi vil ha, men alle kan velge hvordan de vil reagere på det de ikke har kontroll over. Det er helt sant, men likevel ikke like enkelt bestandig.

Kanskje denne dama du sikter til, TS, er deprimert eller har andre traumer hun ikke snakker om, og at det med Nav var det som skulle til for at hun ramlet i sammen. For noen med sterk psyke og hjelpsomme folk rundt seg ville det bare vært å koste det av seg og gå videre, men for andre er det skikkelig traumatisk. Folk reagerer ulikt på ting som skjer.
En voldtekt er for ekesempel noe de fleste er enige i må være helt for jævlig å oppleve, og man kan heller ikke velge å unngå å bli voldtatt. Men folk som blir voldtatt reagerer ulikt, og noen får ikke like store traumer i ettertid. Det er mange grunner til dette, men poenget er at det finnes absolutt hell og uhell, i tillegg til at man kan gjøre aktive valg som kan forbedre eller forverre livet sitt.

Anonymkode: 6c6df...3ec

Nettopp. I tillegg til at det å oppnå å ha mange sterke og hjelpsomme folk rundt seg ikke er like selvsagt for alle. Har man et godt utgangpsunkt i oppveksten er det enklere å bli en sosialt kompetent person som tiltrekker seg sterke og rause personligheter. Har man f. eks. vært mye syk eller har opplevd grov omsorgssvikt står man i verste fall alene som voksen. 

Anonymkode: 304cb...61f

[Silva Pluvialis]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi kan ikke velge bort alt som er ubehagelig i livet, og vi kan heller ikke bare velge å få alt det vi vil ha, men alle kan velge hvordan de vil reagere på det de ikke har kontroll over. Det er helt sant, men likevel ikke like enkelt bestandig.

Anonymkode: 6c6df...3ec

Nei, man kan ikke alltid velge hvordan man skal håndtere ting. Om det var slik hadde ingen vært psykisk syke.

[Gjest Geirfuglen]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Man er sin egen lykkes smed" pleier jeg å si når det er snakk om hvordan man lever livet sitt. Og jeg sier til meg selv at jeg velger mitt liv. Hadde ikke en spesielt god barndom, men jeg ville ikke la det forme meg. Har måttet jobbe ved siden av studier, selv om jeg har vært psykisk utslitt av alle kravene, men jeg har da holdt ut. Og jeg fant meg en god og stabil mann, ikke noe badboy. Jeg har tatt gode valg og mindre gode valg, men poenget mitt er at det er VALG, ikke TVANG. Jeg baserer ikke livet mitt på verken flaks eller tilfeldigheter. Dvs tilfeldigheter kan alltids skje, men jeg prøver å planlegge livet så godt som mulig.

Jeg så akkurat filmen "Amundsen", og der ble det sagt noe jeg måtte si meg enig i: «Seier venter den som har alt i orden – hell kaller man det. Nederlag er en absolutt følge for den som har forsømt å ta de nødvendige forholdsregler i tide – uhell kalles det.»

Anonymkode: ec738...0d6

Dette er tydeligvis sagt av et svært priviligert menneske..

Å måtte jobbe ved siden av studier er ikke akkurat det å ikke hatt hellet med seg. Når man i det hele tatt har mulighet til å studere, DA har man hatt hellet med seg.

[AnonymBruker]

"Men hva med de som ble voldtatt gjennom hele oppveksten, før de ble diagnostisert med alvorlig, livsvarig sykdom på 18-årsdagen??"

Man vet KG er på et forskrudd sted når dette fremstilles som normen og det er alle andre som er "utrolig heldige".

Anonymkode: 88edf...919

[AnonymBruker]

Det er for mye forskjeller mellom oss mennesker, til å forvente at alle skal takle livet likt. Det er forskjellig hvor hardt vi rammes av problemer. Det er forskjell på evner til å håndtere problemer. Det er forskjell på hjelp fra familie og venner. Og det er definitivt forskjell på måten vi blir møtt av helsevesen og NAV. Bare fordi DU har greid noe, betyr ikke at alle andre har ressursene til det samme.
 

Anonymkode: a8104...6ec

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er for mye forskjeller mellom oss mennesker, til å forvente at alle skal takle livet likt. Det er forskjellig hvor hardt vi rammes av problemer. Det er forskjell på evner til å håndtere problemer. Det er forskjell på hjelp fra familie og venner. Og det er definitivt forskjell på måten vi blir møtt av helsevesen og NAV. Bare fordi DU har greid noe, betyr ikke at alle andre har ressursene til det samme.
 

Anonymkode: a8104...6ec

Kjære vene, de er jo der for å hjelpe oss alle. Det samme er barnevern, familiekontor, PPT osv. De jeg møtte på hadde et genuint ønske om å hjelpe/gi råd gjennom jobben sin. Det samme hadde politiet. Det er da ikke sånn at de sitter og kaster terning om morgenen for å velge hvem de skal hjelpe. Jeg er klar over at noen få møter på vrange fagfolk, men de fleste som velger slike yrker gjør det fordi de faktisk vil hjelpe. 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

For damen TS snakker om, som akkurat nå sitter med konsekvensene av en feiltolkning av dimensjoner fra et offentlig organ, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at hun akkurat nå er bitter (og sikkert ganske forbanna). 

Ellers har sannsynligvis personlighet ganske mye å gjøre med hvordan den enkelte tar ting som skjer i livet sitt. Noen er sterkere i seg selv enn andre. Det kan ha med oppvekst og hvilken selvfølelse dette mennesket har fått, og utviklingen av den enkeltes personlighet.

Kanskje de fleste kan bli nedbrutt og kjenne på en følelse av oppgitthet innimellom i livet? Det er naturlig å føle dette når livet går en imot med flere hendelser på kort tid, eller når en kritisk hendelse plutselig finner sted i livet. Det er da ulikhetene i personligheten kommer inn. Noen 'legger seg ned for å dø', andre ser etter muligheter'. Så å snakke ned folk som står midt i en opprivende opplevelse, fordi de i det øyeblikket bare ser nye muligheter og kjører på, det forteller bare at den jevne debattant ikke har hatt så mange store utfordringer i livet.

Anonymkode: 3262d...9d4

[AnonymBruker]

2 timer siden, Geirfuglen skrev:

Dette er tydeligvis sagt av et svært priviligert menneske..

Å måtte jobbe ved siden av studier er ikke akkurat det å ikke hatt hellet med seg. Når man i det hele tatt har mulighet til å studere, DA har man hatt hellet med seg.

Mulig jeg er priviligert nå, men det har jeg blitt som voksen. Ble kraftig mobbet gjennom hele skolegangen, og som tolvåring fantaserte jeg og planla selvmordet mitt. Min far styrte familien med jernhånd, og min mor ble tiet ihjel. Jeg fikk ikke delta på aktiviteter utenom skolen, og jeg fikk ikke ha venner utenfor kirkesamfunnet jeg ble tvunget til å gå i. Klarte meg helt ok på skolen tross anoreksi og daglige selvmordstanker. Klarte etterhvert å få meg jobb og tjene litt penger som jeg kunne bruke til å leie leilighet, og etter videregående flyttet jeg til en annen by. Fikk såvidt endene til å møtes som student, men takket være spiseforstyrrelsen slapp jeg i hvertfall å bruke særlig med penger på mat.

Husker hvordan de første årene i ny by var. Det var forjævlig. Jeg hadde null selvtillit, mobberne hadde sett til at jeg syntes jeg var stygg og uten verdi. Jeg ble forelsket i gutter som ikke enset meg et lite blikk engang. Og så, på et julebord med jobben, ble jeg voldtatt. Og jeg var jomfru før det, tyve år gammel. Jeg slet med å klare studiene, jobben var vanskelig å gå på (der jobbet jo han som voldtok meg), og jeg hadde ikke én eneste venn. 

Heldigvis hadde jeg en fastlege som hjalp meg. Og SMSO hjelp meg. Og sakte men sikkert klarte ut jeg å dra meg ut av dritten. Jeg tok skikkelig tak i studiene, fikk ny deltidsjobb, og jeg gikk aktivt inn for å bedre selvtilliten. Lærte meg selv å sminke meg ved å se på et bilde av Britney Spears (teit, jeg vet), og kopierte sveisene hun hadde. Og sakte men sikkert fikk jeg litt oppmerksomhet. Som noen ganger førte til at jeg ble pult og "kastet til siden", men andre ganger ble jeg ønsket som kjæreste. Og på den måten bygde jeg en selvtillit jeg hadde drømt om å ha. Basert på hva menn syntes om meg, men uansett... Etterhvert kunne jeg faktisk velge blant menn, og da valgte jeg han omsorgsfulle og gode som jeg sitter ved siden av nå, fjorten år senere. Han var verken rik eller full av selvtillit, men han var perfekt for meg. Så ja, jeg VALGTE en stabil og god mann.

Jeg kunne kalt meg et mobbeoffer, fokusert på den tunge psyken min, og sutret over manglende venner. Men det har jeg aldri gjort. Jeg har prøvd å kjempe meg opp og frem, uten å gi fokus til alt det vonde som har vært. Jeg er ikke et offer, og livet mitt er ikke basert på hell eller uhell. Det er basert på mange valg som har vist seg å være kloke.

Som voksen har jeg forresten blitt kronisk syk, og jeg går på medisiner resten av livet. Men aldri har jeg tenkt "så uheldig jeg er!". Jeg tenker jeg er heldig som har tilgang på medisiner som gjør at jeg faktisk kan leve. Og da mannen for et år siden fikk kreft, tenkt vi aldri "nei, så fryktelig uheldige mennesker vi er!". Vi så fremover, og gjorde alt for å ha gode dager sammen. Hver dag er en gave, og vi bestemte oss for å ha best mulig dager. Og det har vi hatt. Om jeg blir enke nå i trettiårene, kommer jeg ikke til å sutre over dårlig hell. Jeg kommer til å se tilbake på alt det fine vi har hatt. Og aldri i livet om verken han eller jeg er et offer av noe.

Anonymkode: ec738...0d6

[Gjest Geirfuglen]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mulig jeg er priviligert nå, men det har jeg blitt som voksen. Ble kraftig mobbet gjennom hele skolegangen, og som tolvåring fantaserte jeg og planla selvmordet mitt. Min far styrte familien med jernhånd, og min mor ble tiet ihjel. Jeg fikk ikke delta på aktiviteter utenom skolen, og jeg fikk ikke ha venner utenfor kirkesamfunnet jeg ble tvunget til å gå i. Klarte meg helt ok på skolen tross anoreksi og daglige selvmordstanker. Klarte etterhvert å få meg jobb og tjene litt penger som jeg kunne bruke til å leie leilighet, og etter videregående flyttet jeg til en annen by. Fikk såvidt endene til å møtes som student, men takket være spiseforstyrrelsen slapp jeg i hvertfall å bruke særlig med penger på mat.

Husker hvordan de første årene i ny by var. Det var forjævlig. Jeg hadde null selvtillit, mobberne hadde sett til at jeg syntes jeg var stygg og uten verdi. Jeg ble forelsket i gutter som ikke enset meg et lite blikk engang. Og så, på et julebord med jobben, ble jeg voldtatt. Og jeg var jomfru før det, tyve år gammel. Jeg slet med å klare studiene, jobben var vanskelig å gå på (der jobbet jo han som voldtok meg), og jeg hadde ikke én eneste venn. 

Heldigvis hadde jeg en fastlege som hjalp meg. Og SMSO hjelp meg. Og sakte men sikkert klarte ut jeg å dra meg ut av dritten. Jeg tok skikkelig tak i studiene, fikk ny deltidsjobb, og jeg gikk aktivt inn for å bedre selvtilliten. Lærte meg selv å sminke meg ved å se på et bilde av Britney Spears (teit, jeg vet), og kopierte sveisene hun hadde. Og sakte men sikkert fikk jeg litt oppmerksomhet. Som noen ganger førte til at jeg ble pult og "kastet til siden", men andre ganger ble jeg ønsket som kjæreste. Og på den måten bygde jeg en selvtillit jeg hadde drømt om å ha. Basert på hva menn syntes om meg, men uansett... Etterhvert kunne jeg faktisk velge blant menn, og da valgte jeg han omsorgsfulle og gode som jeg sitter ved siden av nå, fjorten år senere. Han var verken rik eller full av selvtillit, men han var perfekt for meg. Så ja, jeg VALGTE en stabil og god mann.

Jeg kunne kalt meg et mobbeoffer, fokusert på den tunge psyken min, og sutret over manglende venner. Men det har jeg aldri gjort. Jeg har prøvd å kjempe meg opp og frem, uten å gi fokus til alt det vonde som har vært. Jeg er ikke et offer, og livet mitt er ikke basert på hell eller uhell. Det er basert på mange valg som har vist seg å være kloke.

Som voksen har jeg forresten blitt kronisk syk, og jeg går på medisiner resten av livet. Men aldri har jeg tenkt "så uheldig jeg er!". Jeg tenker jeg er heldig som har tilgang på medisiner som gjør at jeg faktisk kan leve. Og da mannen for et år siden fikk kreft, tenkt vi aldri "nei, så fryktelig uheldige mennesker vi er!". Vi så fremover, og gjorde alt for å ha gode dager sammen. Hver dag er en gave, og vi bestemte oss for å ha best mulig dager. Og det har vi hatt. Om jeg blir enke nå i trettiårene, kommer jeg ikke til å sutre over dårlig hell. Jeg kommer til å se tilbake på alt det fine vi har hatt. Og aldri i livet om verken han eller jeg er et offer av noe.

Anonymkode: ec738...0d6

Jeg sa ikke at du var privilegert, men tenkte på Amundsen og dette med å ta forholdsregler. Jeg er helt uenig i det du skriver. Jeg har hatt en overraskende lik oppvekst som deg (men det er meg og ikke mannen som har fått kreft), og jeg mener at problemet er nettopp det med mangel på valg. Jeg har også prøvd å kjempe meg opp og fram og fått til en mastergrad og god jobb. Men når livet mitt alltid føles som jeg ikke har kontroll på tross av de gode valgene jeg forsøker å ta, så synes jeg faktisk at jeg har jævlig uflaks. Og jeg mener det er helt greit å si det. All honnør til de som alltid greier å se det positive i ting uansett. Jeg klarer ikke det lenger. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære vene, de er jo der for å hjelpe oss alle. Det samme er barnevern, familiekontor, PPT osv. De jeg møtte på hadde et genuint ønske om å hjelpe/gi råd gjennom jobben sin. Det samme hadde politiet. Det er da ikke sånn at de sitter og kaster terning om morgenen for å velge hvem de skal hjelpe. Jeg er klar over at noen få møter på vrange fagfolk, men de fleste som velger slike yrker gjør det fordi de faktisk vil hjelpe. 

Anonymkode: 87a54...720

Det brukes nok ikke terninger nei, men det er dessverre ikke så enkelt som at alle får hjelp. Har man uklare diagnoser eller en diagnose i grenseland (type for syk til å fungere normalt, men for frisk til å få hjelp) så kan man risikere å slite. Jeg kjenner dessverre en del av de som har falt mellom flere stoler. I tillegg henger det sammen med evnen til å stå opp for seg selv, noe ikke alle har like forutsetninger for. 

Anonymkode: 304cb...61f

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Pga at en tredjepart i hvert av valgene reagerte positivt. Det kunne like gjerne vært negativt.

Anonymkode: d6138...1c4

Antakelig var ikke alle hun tok kontakt med like hjelpsomme, men selv om bare en av dem hadde hjulpet henne så ville hun vært i en bedre situasjon enn hvis hun ikke hadde gjort noe. For de som ikke kunne hjelpe så har hun ikke tapt noe. Hvis din negative mentalitet hadde vært riktig ville det ikke vært noen vits i å prøve på noe som helst, men det er den ikke. Jo hardere og lenger man prøver, jo større sjanse for å lykkes. Nei, man er aldri garantert å lykkes, men man er tilnærmet garantert å ikke lykkes hvis man ikke prøver. Jeg skjønner at er vanskelig å innrømme for alle som ikke orker eller gidder å prøve og derfor ønsker å tro at de som har lykkes bare har hatt flaks, men det er like fullt fakta.

Anonymkode: ccdbd...bc6

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

...

Jeg kunne kalt meg et mobbeoffer, fokusert på den tunge psyken min, og sutret over manglende venner. Men det har jeg aldri gjort. Jeg har prøvd å kjempe meg opp og frem, uten å gi fokus til alt det vonde som har vært. Jeg er ikke et offer, og livet mitt er ikke basert på hell eller uhell. Det er basert på mange valg som har vist seg å være kloke.

...

Anonymkode: ec738...0d6

Slik du tenker og takler ting, slik har jeg det også. Men jeg tenker ikke og føler ikke at dette er valg jeg tar. Jeg tenker at jeg er kjempeheldig som har en hjerne som fungerer slik som min, som ser mulighetene, fokuserer på det positive og ikke dveler ved det negative. Jeg opplever at det kommer automatisk og jeg tenker egentlig at det er medfødt. Men jeg har nok min grense jeg også, der jeg ikke greier å reise meg igjen.

Å være et offer synes jeg ikke bare er noe negativt. Det handler også om å plassere skyld der den hører hjemme. Sånn sett tenker jeg at det kan være positivt, inntil en viss grad.

Anonymkode: ae0e5...3dd

[Sliten&kjørt52]

Fint å ha noen andre å "skylde på"  ... ?

a.

[Gjest theTitanic]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste et intervju med en dame som sa at hun ikke hadde hatt hell i livet. Hun virket temmelig bitter. Dårlig oppvekst, en skilsmisse og sykdom (ikke alvorlig, litt langvarig, men ikke kronisk/ufør). Ble tatt av NAV fordi hun reiste 2 ganger til syden med langtidssykemelding. Hun visste godt at det ikke var lov, så hun gjorde det ikke av uvitenhet. Blir jo ordnet opp i nå, men hun syns ikke det hjelper, og var veldig bitter pga dette. 

Det jeg lurer på, er uttrykket "jeg har ikke hatt hell i livet". Etter å ha lest i intervjuet, så tenkte jeg at man har da ansvar selv for å få et bra liv. Hva mener dere? Det er jo ikke bra å nærmest bli spist opp av bitterhet, og syns veldig synd på seg selv? De fleste tar vel tak i ting, og går videre. Det handler jo ikke om flaks, men at man gjør noe selv for å trives med livet? Liker ikke uttrykket "å ha lite hell i livet". Og er en litt dårlig barndom og en skilsmisse nok til å ødelegge hele livet? 

Anonymkode: 87a54...720

Noen har definitivt mer flaks enn andre, men likevel er utsagnet "har ikke hatt hell i livet", veldig bittert og ansvarsfraskrivende. Ikke ord som oppmuntrer til en samtale. Da hørtes det riktigere og bedre ut å si " jeg har hatt noen utfordringer."

Og hva er definisjonen av "hell"?  "Hell" er vel en flaks som skjer deg uavhengig av innsats så alle kan ha hell. Og uhell. "Å ikke ha hell" kan være et hendelsesforløp avbrutt av sykdom/ulykke. Det kan ikke være å ikke ha tiltak nok til å starte hendelsesforløpet i utgangspunktet. Å ha diverse diagnoser som er til hinder for karriere definerer jeg heller ikke som å " ikke ha hell". Det å ha en begrensning har ikke noe med hell å gjøre.

[Trøndere1]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Fjern alle trygdeordningene, de offentlige helsetjenestene og fri rettshjelp. 

Folk har da selv ansvar for å ha et bra liv....

Anonymkode: 839ed...a00

Der har du helt rett.