Uttykket "ikke hatt hell i livet"

[Gjest loveli]

Sorry TS, men du forstår virkelig ikke hvordan enkelte har hatt det. Du generaliserer ganske grovt og det oppfattes som provoserende.

På den andre siden er det mange som klager for mye og inntar offerrollen. Og mange som tar feil valg og skjønner ikke selv at de har et ansvar for det som skjer.

Så det er mer todelt (mangedelt) enn jeg føler du fremstiller det. Noen har faktisk mye med egen ulykke å gjøre, men andre har faktisk ikke det.

Jeg kjenner en mann som har rasert eget ekteskap og som er på randen til sammenbrudd. Han føler seg som et evig offer fordi alle kvinner går fra han. Men han ser faktisk ikke at det er han selv som er problemet. Han er fysisk og psykisk voldelig, egoistisk, nedlatende, sur og sint 24/7, bitter på alt, sjalu, misbruker osv... Men han synes selv at det er kona som er problemet og som trigger han så det er hun som gjør han sånn, han ønsker jo ikke egentlig å være på den måten. HAN kan jeg vøre enig i at ikke har en dritt han skulle sagt om ulykke. Han har bare minus i selvinnsikt og er uvanlig glemsk om egne handlinger og husker bare det alle andre gjør mot han.

Kona til han jeg beskrev overfor har faktisk tatt valget om å gifte seg med denne mannen. De skiller seg jo nå, men hun tar ansvar for at det er hun som har tatt et dårlig valg. Hun synes det er kjipt, men hun så jo tegnene men overså dem.

Så har du de som faktisk ikke er ansvarlig for egen ulykke. Men disse sier som oftest ikke at de har blitt utsatt for ulykke, de snakker ikke så høyt om det. Folk som skriker høyest om at de har gått livets harde skole f.eks, er også flinke til å innta offerrollen og er bitre mennesker. Så hvis det er de du mener så skjønner jeg deg. Men det er mange som faktisk ikke har valgt å bli voldtatt av pappa hver samversuke og truet til taushet ved at pappa sier han skal drepe manna hvis man sier noe om hva han gjør mot deg. Da mener du man skal løfte seg opp og smile til verden slik at den smiler tilbake?

Det er ikke så enkelt. Man kan bli ensom fordi man ikke stoler på mennesker. Man går ril terapi for å bli bedre, men man stoler ikke på psykologen engang. Enda man fikk speialbehandling og fikk utdelt kvinnelig psykolog. Man prøver å reise seg men man klarer det ikke. Man klarer ikke opprettholde vennskap. Kjærlighet kan man bare glemme fordi man ikke vil at noen skal ta på deg. Gi deg klem. Sitte for nærme.

Man er redd hele tiden og titter seg over skulderen. Fordi pappa er ute av fengselet og har sagt han skal drepe deg hvis han finner deg. Eller kanskje du aldri har sagt noe til noen, du har tatt avstand fra han, men resten av familien ber han i alle selskaper fordi han er en kjernekar alle liker. Du blir utstøtt av familien, det må være noe galt med deg fordi du ikke vil ha noe med den snille pappaen din å gjøre. Du har altså ingen venner, og heller ingen familie. Ingen folk utenfor familien vet ikke hvem du er, familien hater deg og utstøter deg. Til jul får du ikke julekort, men sms fra farmor som skriver at hun er såret, skuffet og sint på deg fordi du har tatt avstand. Hun avslutter ikke meldingen med "jeg savner deg", hun skriver alt mulig annet som bryter deg ned og den ensomme julen blir uutholdelig vond å komme seg igjennom.

Så TS, noen har faktisk rett til å si at de har hatt ulykke i livet. Det skjer ting med noen mennesker som ødelegger dem. Ikke alle kan reise seg. Noen er helt ødelagt.

Men mange hadde hatt godt av å eie egne problemer og ta ansvar for eget liv. Noen kan velge å være ofre, andre er det.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg kaller det ikke en balanse mellom hell og uhell. Jeg kaller det å gjøre aktive valg for at ting skal gå best mulig. Jeg valgte å stå i full jobb til tross for fysisk og psykisk vold fra eks. Stadige drapstrusler osv. Fant ut at de timene på jobb reddet meg fra å bli gal. Der var jeg trygg, mens barnet mitt var trygg i barnehage. Jeg valgte å bruke alt av offentlige instanser for å få råd i vanskelige tilfeller. Altså barnevern, familiekontor, PPT... For jeg visste ikke noe om hvordan man takler det når en tre-åring ser at far bryter seg inn i hus og banker mor. Trengte råd. Jeg valgte å politianmelde saker, som man skal. Jeg valgte å la meg selv få være glad så fort jeg kunne, altså sette pris på det som var bra. Jeg valgte å ta sjansen på et nytt forhold. Osv. Det hadde ikke noe med hell/uhell/flaks å gjøre. Vedr sykdom, så skal jeg innrømme at jeg var fortvilet et par år. Men en flink lege sa til meg at jeg skulle overleve de dårlige dagene og nyte de gode. Han fikk alt til å falle på plass i hodet mitt, og alt ble bedre etterpå. Jeg valgte å lytte til ham. 

Anonymkode: 87a54...720

Det burde ikke gjøre det, men jeg blir stadig vekk forundret over at folk ikke ser hvor heldige de har vært.

Du sier du valgte å be om hjelp fra alle instanser.   Hva hvis instansene ikke kunne, eller hadde vært interesserte i å hjelpe deg?

Du sier du anmeldte alle forhold.  Hva hvis politiet hadde sagt til deg: "nå får du gå hjem til mannen din og holde fred?"

Du sier du valgte å stå i full jobb.  Hva hvis dette ikke hadde vært en mulighet?

Se for deg din egen situasjon, og så ser du for deg at du ikke fikk hjelp og støtte fra de du fikk hjelp og støtte fra.  Det var en kvinnes situasjon for 40 år siden.

Hun hadde ingen hjelpeinstanser å få hjelp fra, politiet hadde blitt manipulert av den voldelige ektemannen til å tro at hun anmeldte ham bare fordi de var uenige, og krisesenter fantes ikke i området. 

Hvis hun gikk fra mannen ville han i beste fall få samvær, og i verste fall få full omsorg til et barn han hadde truet med å drepe hvis kona gikk fra ham.

Hun hadde da valget mellom å bli for å beskytte barnet, eller å ta sjansen på at han ikke iverksatte trusselen om å drepe barnet.  Et valg mellom pest og kolera. 

Hvor ligger muligheten til å ta de gode valgene her?

Ser du virkelig ikke hvor heldig du er, som hadde hjelp og støtte, slik at du fikk mulighet til å ta de gode valgene? 

Anonymkode: 65435...514

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så du greier ikke å forestille deg at folk kan ta de samme aktive og gode valgene, men så går ikke ting bra likevel? 

Kunne du fortsatt i jobben din og sendt barnet ditt i barnehagen dersom politiets anbefaling hadde vært at du ble flyttet til et annet sted med nytt navn og sperret adresse? Hva hvis du måtte flyttet, igjen og igjen? Kunne du fått ny jobb da, igjen og igjen? Uten å ha referanser eller papirer på eventuell utdannelse? Hva hvis barnevernet og domstolene mente far var en tryggere omsorgsperson enn deg, siden du hele tiden måtte flytte rundt og hele tiden ble utsatt for trusler?

Hva hvis den nye partneren din også hadde vært en mishandlende drittsekk? Eller hva hvis hen hadde dødd plutselig bare måneder inn i forholdet? Hva hvis neste partner igjen gjorde det samme? 

Hva hvis du fikk en ny kronisk og alvorlig sykdom til med en gang du reiste deg fra den første? Hva hvis du fikk enda en? Og enda en? Og en av dem var så sjeldne at bare ett sted i Norge behandler den, men du ikke kunne bo i nærheten eller reise dit på grunn av sikkerhetssituasjonen din? Hva hvis sønnen din får en av disse også, eller to eller tre av dem? Hva hvis han ble alvorlig syk og/eller funksjonshemmet av det?

Hadde du fortsatt reist deg igjen? På dag en? Hadde du aldri blitt så sliten at du ikke hadde store mengder krefter du kunne fortsette å kjempe med? Hadde du fortsatt taklet dødsfallet av en nær venn eller slektning på strak arm? Eller et ran eller en overfallsvoldtekt? Eller en bilulykke som gjorde deg lam fra halsen og ned? 

Jeg tror ikke du forstår hvor ute av balanse hell og uhell er hos mange. Og det er skremmende hvor overbevist du er om at uhell er en følge av dårlige valg/mangel på gode valg. Føler du det likt om volden du ble utsatt for og sykdommen du ble rammet av? 

Anonymkode: 6d841...051

Jeg tror du misforstår meg litt. Hun jeg leste om hadde ikke slike erfaringer som du ramser opp. Jeg føler ikke at det jeg har vært rammet av skulle få liv til å ødelegge resten av livet mitt, om det er det du spør om. Og jeg har full empati for mennesker som f.eks er voldsutsatt, får dødelige sykdommer osv. Selvfølgelig! Men en litt dårlig barndom og en skilsmisse, som intervjuobjektet snakket om, er vel vanligvis ikke noe som gjør folk ødeleggende bitre resten av livet? Jeg syns jo synd på dama! Hang meg bare opp i selve uttrykket "å være uheldig med livet" 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det burde ikke gjøre det, men jeg blir stadig vekk forundret over at folk ikke ser hvor heldige de har vært.

Du sier du valgte å be om hjelp fra alle instanser.   Hva hvis instansene ikke kunne, eller hadde vært interesserte i å hjelpe deg?

Du sier du anmeldte alle forhold.  Hva hvis politiet hadde sagt til deg: "nå får du gå hjem til mannen din og holde fred?"

Du sier du valgte å stå i full jobb.  Hva hvis dette ikke hadde vært en mulighet?

Se for deg din egen situasjon, og så ser du for deg at du ikke fikk hjelp og støtte fra de du fikk hjelp og støtte fra.  Det var en kvinnes situasjon for 40 år siden.

Hun hadde ingen hjelpeinstanser å få hjelp fra, politiet hadde blitt manipulert av den voldelige ektemannen til å tro at hun anmeldte ham bare fordi de var uenige, og krisesenter fantes ikke i området. 

Hvis hun gikk fra mannen ville han i beste fall få samvær, og i verste fall få full omsorg til et barn han hadde truet med å drepe hvis kona gikk fra ham.

Hun hadde da valget mellom å bli for å beskytte barnet, eller å ta sjansen på at han ikke iverksatte trusselen om å drepe barnet.  Et valg mellom pest og kolera. 

Hvor ligger muligheten til å ta de gode valgene her?

Ser du virkelig ikke hvor heldig du er, som hadde hjelp og støtte, slik at du fikk mulighet til å ta de gode valgene? 

Anonymkode: 65435...514

Jo, jeg skrev jo at jeg valgte å være takknemlig for det jeg hadde, istedet for å bare fokusere på det som var jævlig. Hvis ikke  hadde jeg også sittet her full av bitterhet. 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

Som jeg ser folk nevner. Oppveksten har mye og si for hvordan man opplever voksenlivet. Selvfølgelig kan man forandre seg og skyve vekk hendelser og ikke bli som sine foreldre, men mange har dessverre ptsd, traumer og minner som utgjør hvordan en blir som voksen. Har man en barndom hvor det mesteparten er opplevd som negativ vil jeg (med erfaring) tro at det er lettere i voksen alder å automatisk tenke at man opplever en liten nedtur eller kritikk som ekstremt negativt i stedet for å tenke at man overlever denne nedturen og ting kan ordne seg.  Flere jeg kjenner som har hatt en fin barndom klager aldri på lite hell i livet. De bruker ordet angrer sjeldent og ser generelt mer positivt på livet.

Å være bitter over livet man har er faktisk forståelig hvis man hadde en veldig negativ barndom. Men samtidig må man deale med de problemene i voksen alder. Gå til psykolog, snakk med fastlegen, få medisiner du trenger,  jobb med å tenke positivt, forlat dårlige forhold, fjern giftige venner, gjør små øvelser hver dag, er du kronisk syk - man må lære seg å leve med det dessverre. 

Anonymkode: cde5a...521

[AnonymBruker]

At hell ikke har noe å si er bare kvasiliberalistisk/individualistisk svada. Selvsagt teller innsats noe det også, men alle har faktisk ikke samme utgangspunkt i livet. Har man en ræva oppvekst øker f. eks. risikoen for at man kommer på skråplanet tidlig i livet, slik at det blir vanskeligere med utdanning/jobb senere. Det betyr ikke at det ikke kan gå bra, men for mange er det betydelig vanskeligere, og for noen umulig med tanke på fysiske og psykiske skader man har pådratt seg i oppveksten. Det samme med sykdom, enkelte ting blir man aldri frisk av, i hvert fall ikke nok til å fungere bra nok i jobb eller samfunnet for øvrig. 

Ting som oppvekstsvilkår og sykdom dreier seg faktisk om ren flaks, siden man ikke velger sine foreldre, og man ikke kan velge bort mange sykdommer med mindre vi snakker om livstilssykdommer man i noen grad kan påvirke risikoen for. 

Anonymkode: 304cb...61f

[emilie123]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enhver er sin egen lykkes smed. Dette er iallefall sant i Norge.

Anonymkode: 52af2...6b3

Jeg tror at vi som bor i Norge ikke kan sammenligne oss med mange andre land, fek.s USA.  Der er det uttrykket på sin plass. Selv føler jeg at jeg har vunnet i verdenslotteriet ved å være født i Norge.  

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg kaller det ikke en balanse mellom hell og uhell. Jeg kaller det å gjøre aktive valg for at ting skal gå best mulig. Jeg valgte å stå i full jobb til tross for fysisk og psykisk vold fra eks. Stadige drapstrusler osv. Fant ut at de timene på jobb reddet meg fra å bli gal. Der var jeg trygg, mens barnet mitt var trygg i barnehage. Jeg valgte å bruke alt av offentlige instanser for å få råd i vanskelige tilfeller. Altså barnevern, familiekontor, PPT... For jeg visste ikke noe om hvordan man takler det når en tre-åring ser at far bryter seg inn i hus og banker mor. Trengte råd. Jeg valgte å politianmelde saker, som man skal. Jeg valgte å la meg selv få være glad så fort jeg kunne, altså sette pris på det som var bra. Jeg valgte å ta sjansen på et nytt forhold. Osv. Det hadde ikke noe med hell/uhell/flaks å gjøre. Vedr sykdom, så skal jeg innrømme at jeg var fortvilet et par år. Men en flink lege sa til meg at jeg skulle overleve de dårlige dagene og nyte de gode. Han fikk alt til å falle på plass i hodet mitt, og alt ble bedre etterpå. Jeg valgte å lytte til ham. 

Anonymkode: 87a54...720

De "aktive valgene" dine her forutsetter at det reageres positivt av en tredjepart. Ergo er valgene dine et rent sjansespill, da du ikke kontrollerer tredjeparts handlinger.

At valgene dine gikk bra, er altså andre å takke.

Anonymkode: d6138...1c4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jo, jeg skrev jo at jeg valgte å være takknemlig for det jeg hadde, istedet for å bare fokusere på det som var jævlig. Hvis ikke  hadde jeg også sittet her full av bitterhet. 

Anonymkode: 87a54...720

Å være takknemlig er ukke der samme som å innse at du var heldig.

Dette forklarer veldig godt hva jeg mener:

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De "aktive valgene" dine her forutsetter at det reageres positivt av en tredjepart. Ergo er valgene dine et rent sjansespill, da du ikke kontrollerer tredjeparts handlinger.

At valgene dine gikk bra, er altså andre å takke.

Anonymkode: d6138...1c4

Det var heldig for deg at hjelp var tilgjengelig,  og at tredjepart agerte ut i fra ditt behov.  Det er ingen selvfølgelighet .

 

Anonymkode: 65435...514

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

De "aktive valgene" dine her forutsetter at det reageres positivt av en tredjepart. Ergo er valgene dine et rent sjansespill, da du ikke kontrollerer tredjeparts handlinger.

At valgene dine gikk bra, er altså andre å takke.

Anonymkode: d6138...1c4

Livet består av en nesten endeløs rekke valg, der mange av valgene står like mye mellom å gjøre noe og å ikke gjøre noe, som hva man gjør. Personen du siterer har gått aktivt inn for å gjøre noe der det har vært mulig, og hvert enkelt av disse valgene har gjort livet hennes litt bedre enn det ellers ville vært. I sum kan det virke som hell, men det er i så fall et hell hun har gått aktivt inn for at skulle gå i hennes favør. Uten hennes innsats ville det ikke skjedd.

"I am a great believer in luck. The harder I work, the more of it I seem to have" er et gammelt engelsk uttrykk.

Anonymkode: ccdbd...bc6

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å være takknemlig er ukke der samme som å innse at du var heldig.

Dette forklarer veldig godt hva jeg mener:

Det var heldig for deg at hjelp var tilgjengelig,  og at tredjepart agerte ut i fra ditt behov.  Det er ingen selvfølgelighet .

 

Anonymkode: 65435...514

Jeg tror det var akkurat det jeg skrev.

Anonymkode: d6138...1c4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Livet består av en nesten endeløs rekke valg, der mange av valgene står like mye mellom å gjøre noe og å ikke gjøre noe, som hva man gjør. Personen du siterer har gått aktivt inn for å gjøre noe der det har vært mulig, og hvert enkelt av disse valgene har gjort livet hennes litt bedre enn det ellers ville vært. I sum kan det virke som hell, men det er i så fall et hell hun har gått aktivt inn for at skulle gå i hennes favør. Uten hennes innsats ville det ikke skjedd.

"I am a great believer in luck. The harder I work, the more of it I seem to have" er et gammelt engelsk uttrykk.

Anonymkode: ccdbd...bc6

Pga at en tredjepart i hvert av valgene reagerte positivt. Det kunne like gjerne vært negativt.

Anonymkode: d6138...1c4

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det var akkurat det jeg skrev.

Anonymkode: d6138...1c4

Det var det.  Jeg bare gjentok det for å understreke poenget.

Anonymkode: 65435...514

[AnonymBruker]

Men noen har jo mer uflaks, mens andre er heldige med hvordan livet ble.

Jeg har hatt en grusom barndom, utsatt for vold, grovt seksuelt misbruk og psykisk terror, ble utsatt for dette fra jeg var baby til jeg var 16 år og kom meg vekk. Begge foreldrene mine utsatte meg for det, jeg var oppvokst i hat, fikk aldri omsorg eller kjærlighet. Fikk og 3 diagnoser på fysisk sykdom allerede som barn. Men jeg flyttet ut, startet å jobbe for å kunne forsørge meg selv. Ble voldtatt da jeg var 18 år. Ble gift, fikk barn, men han stakk, da mine fysisk sykdommer ble verre. Så da var jeg helt alene med 2 barn. Og jeg valgte han snille mannen, alle som kjente han, sa at jeg ikke kunne få en snillere mann. Og de første årene vi var sammen, var han veldig snill og. Jeg har tatt utdannelse i voksen alder, i håp om å kunne fortsette i arbeidslivet, jeg har prøvd å finne kjærligheten igjen, men det er ikke lett. Ene barnet mitt har 2 diagnoser og krever utrolig mye, jeg har fått på flere fysiske diagnoser, og endte tilslutt som ufør. Siden jeg har barn, så gjør jeg mitt beste for å ha det bra selv, for jeg må jo det for å være en god mor. Og jeg er en fantastisk mor, og har ikke videreført noe av det mine foreldre gjorde mot meg. Jeg elsker barna mine utrolig høyt. 

Jeg vil jo si at jeg har hatt uflaks i livet. Og jeg er i dag 45 år, og jeg har aldri i mitt liv fått omsorg eller noen som kjemper for meg. Alle i mitt liv, er der så lenge jeg er den som gir mest. Så forsvinner de den dagen jeg trenger de.

Og jeg ønsker ikke å være noe offer, jeg prater svært lite om problemene mine. Nå har jeg noen få venner, og da jeg er med de, vil jeg jo ha det hyggelig, og ikke prate om det negative i livet. Min ex mann, vet ikke engang om det verste jeg opplevde som barn, selv om vi var sammen i 11 år. 

Anonymkode: 673f8...027

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Man er sin egen lykkes smed" pleier jeg å si når det er snakk om hvordan man lever livet sitt. Og jeg sier til meg selv at jeg velger mitt liv. Hadde ikke en spesielt god barndom, men jeg ville ikke la det forme meg. Har måttet jobbe ved siden av studier, selv om jeg har vært psykisk utslitt av alle kravene, men jeg har da holdt ut. Og jeg fant meg en god og stabil mann, ikke noe badboy. Jeg har tatt gode valg og mindre gode valg, men poenget mitt er at det er VALG, ikke TVANG. Jeg baserer ikke livet mitt på verken flaks eller tilfeldigheter. Dvs tilfeldigheter kan alltids skje, men jeg prøver å planlegge livet så godt som mulig.

Jeg så akkurat filmen "Amundsen", og der ble det sagt noe jeg måtte si meg enig i: «Seier venter den som har alt i orden – hell kaller man det. Nederlag er en absolutt følge for den som har forsømt å ta de nødvendige forholdsregler i tide – uhell kalles det.»

Anonymkode: ec738...0d6

Du VALGTE ikke bare å finne deg en mann, husk at man må være 2 for å velge hverandre Du har for øvrig et litt naivt og dømmende syn på folk syns jeg. 

Når det gjelder dette med å finne seg en partner, så er det faktisk ikke så enkelt for alle. Jeg har hele livet fått høre at jeg er verdiløst søppel av menn. Jeg kommer aldri til å finne meg en mann eller få barn. Det syns jeg er veldig leit og det er dsv ikke noe jeg får gjort noe med. "Prøv Tinder! Reis til utlandet/klipp deg/ta plastiske operasjoner/kjøp nye klær/meld deg som frivillig!" er tips jeg har fått opp gjennom. Og jeg har prøvd alt det, uten at noen vil ha meg. 

På Tinder fikk jeg bare useriøse meldinger av menn som vil ha sex eller meldinger der jeg blir bedt om å t a selvmord Er mye ute og reiser, men møter ingen menn som vil ha meg der heller. Da er det provoserende å høre at jeg er ansvarlig for mine valg, bare jeg gjør sånn eller sånn. Det er menn som velger, og vi damer som blir valgt/ikke valgt. Jeg har ALDRI opplevd at en mann er glad i meg, aner ikke hvordan det føles. 

Det vi som mennesker står fritt til å VELGE er jobber, bolig, venner, fritidsinteresser, hva vi vil spise osv. Dette er valg alle kan ta, stort sett.

Jeg blir sykt provosert av de som får kjærester rett i hendene uten problem, og spesielt hvis de er slemme mennesker. Vet om mange sånne, mobbere, kriminelle og rett og slett onde mennesker. Hvorfor får DE seg noe og ikke jeg???  Urettferdig er det. 

Anonymkode: dad91...156

[Gran3]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det burde ikke gjøre det, men jeg blir stadig vekk forundret over at folk ikke ser hvor heldige de har vært.

Du sier du valgte å be om hjelp fra alle instanser.   Hva hvis instansene ikke kunne, eller hadde vært interesserte i å hjelpe deg?

Du sier du anmeldte alle forhold.  Hva hvis politiet hadde sagt til deg: "nå får du gå hjem til mannen din og holde fred?"

Du sier du valgte å stå i full jobb.  Hva hvis dette ikke hadde vært en mulighet?

Se for deg din egen situasjon, og så ser du for deg at du ikke fikk hjelp og støtte fra de du fikk hjelp og støtte fra.  Det var en kvinnes situasjon for 40 år siden.

Anonymkode: 65435...514

Du trenger strengt tatt ikke gå 40 år tilbake i tid for å oppleve manglende hjelp og støtte. Man kan oppleve å bli dårlig behandlet av den man snakker med i politiet. Man kan oppleve at fastlegen ikke vil henvise til psykolog eller at henvisningen blir avvist. Man kan oppleve at man ikke blir trodd når man forteller om mannen som voldtok en. Man kan ha en sjef som mobber en og fryser en ut på arbeidsplassen. Legg på dårlig oppvekst der man tror det er normalt at andre mennesker rakker ned på deg og forteller deg hvor verdiløs du er og du sitter igjen med et menneske som har meget begrenset evne til å få hjelp eller hjelpe seg selv. 

[Silva Pluvialis]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men noen har jo mer uflaks, mens andre er heldige med hvordan livet ble.

Jeg har hatt en grusom barndom, utsatt for vold, grovt seksuelt misbruk og psykisk terror, ble utsatt for dette fra jeg var baby til jeg var 16 år og kom meg vekk. Begge foreldrene mine utsatte meg for det, jeg var oppvokst i hat, fikk aldri omsorg eller kjærlighet. Fikk og 3 diagnoser på fysisk sykdom allerede som barn. Men jeg flyttet ut, startet å jobbe for å kunne forsørge meg selv. Ble voldtatt da jeg var 18 år. Ble gift, fikk barn, men han stakk, da mine fysisk sykdommer ble verre. Så da var jeg helt alene med 2 barn. Og jeg valgte han snille mannen, alle som kjente han, sa at jeg ikke kunne få en snillere mann. Og de første årene vi var sammen, var han veldig snill og. Jeg har tatt utdannelse i voksen alder, i håp om å kunne fortsette i arbeidslivet, jeg har prøvd å finne kjærligheten igjen, men det er ikke lett. Ene barnet mitt har 2 diagnoser og krever utrolig mye, jeg har fått på flere fysiske diagnoser, og endte tilslutt som ufør. Siden jeg har barn, så gjør jeg mitt beste for å ha det bra selv, for jeg må jo det for å være en god mor. Og jeg er en fantastisk mor, og har ikke videreført noe av det mine foreldre gjorde mot meg. Jeg elsker barna mine utrolig høyt. 

Jeg vil jo si at jeg har hatt uflaks i livet. Og jeg er i dag 45 år, og jeg har aldri i mitt liv fått omsorg eller noen som kjemper for meg. Alle i mitt liv, er der så lenge jeg er den som gir mest. Så forsvinner de den dagen jeg trenger de.

Og jeg ønsker ikke å være noe offer, jeg prater svært lite om problemene mine. Nå har jeg noen få venner, og da jeg er med de, vil jeg jo ha det hyggelig, og ikke prate om det negative i livet. Min ex mann, vet ikke engang om det verste jeg opplevde som barn, selv om vi var sammen i 11 år. 

Anonymkode: 673f8...027

Kjære deg, så grusomt å høre. Helt uforståelig at noen kan være så stygge mot et barn. Får helt vondt. Jeg skulle så gjerne ha vært noe for deg, gitt deg omsorg og det du trengte. Du fortjener virkelig alt godt 

[AnonymBruker]

Klart man skal ta ansvar for eget liv, men jeg tror at disse som virkelig ikke har hatt hellet med seg, snakker primært om ting de har lite eller ingen kontroll over. Omsorgssvikt, mobbing, overgrep, genetikk, sykdom, ulykker, skilsmisser, barns død, ektefellesdød, osv. Og når du har mange av disse så er det klart at det påvirker evnen deres til å ta grep for å forbedre livet de har. Jeg kjenner flere som har utdannet seg til noe de ikke ønsker å jobbe som, fordi de hadde for dårlige karakterer til å få noe annet(beste de kunne få ut fra situasjonen, og karakterene kom av at faren var konservativ og mente at jenter ikke skulle gå på skolen og nektet dem å gjøre lekser blant annet. Det var vold, rusmisbruk, overgrep osv. inne i bildet her også. Så å kunne ta en god utdannelse og få en brukbart betalt jobb var jo et skip som alt hadde seilet for dem.

En av de viktigste bufferene mot påkjenninger i livet, er sosialt nettverk. Jeg har omtrent ikke et sosialt nettverk; jeg har ikke familie, jeg har to gode venner, og det er det. Det sier seg selv at det er grenser for hvor mye hjelp jeg kan få, praktisk, økonomisk eller emosjonelt. Så sånn sett er jeg veldig sårbar og kan prise meg lykkelig for å ha vunnet det genetiske lotteriet i og med at jeg ikke har nevneverdige problemer selv om jeg mangler nettverk. Livet er komplekst, og jeg mener man skal være forsiktig med å dømme, man vet aldri hva folk har opplevd.

Anonymkode: 6c504...4bc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Klart man skal ta ansvar for eget liv, men jeg tror at disse som virkelig ikke har hatt hellet med seg, snakker primært om ting de har lite eller ingen kontroll over. Omsorgssvikt, mobbing, overgrep, genetikk, sykdom, ulykker, skilsmisser, barns død, ektefellesdød, osv. Og når du har mange av disse så er det klart at det påvirker evnen deres til å ta grep for å forbedre livet de har. Jeg kjenner flere som har utdannet seg til noe de ikke ønsker å jobbe som, fordi de hadde for dårlige karakterer til å få noe annet(beste de kunne få ut fra situasjonen, og karakterene kom av at faren var konservativ og mente at jenter ikke skulle gå på skolen og nektet dem å gjøre lekser blant annet. Det var vold, rusmisbruk, overgrep osv. inne i bildet her også. Så å kunne ta en god utdannelse og få en brukbart betalt jobb var jo et skip som alt hadde seilet for dem.

En av de viktigste bufferene mot påkjenninger i livet, er sosialt nettverk. Jeg har omtrent ikke et sosialt nettverk; jeg har ikke familie, jeg har to gode venner, og det er det. Det sier seg selv at det er grenser for hvor mye hjelp jeg kan få, praktisk, økonomisk eller emosjonelt. Så sånn sett er jeg veldig sårbar og kan prise meg lykkelig for å ha vunnet det genetiske lotteriet i og med at jeg ikke har nevneverdige problemer selv om jeg mangler nettverk. Livet er komplekst, og jeg mener man skal være forsiktig med å dømme, man vet aldri hva folk har opplevd.

Anonymkode: 6c504...4bc

Helt klart. I de fleste av disse tilfellene har man ikke hatt mulighet til å gjøre egne valg.

Det som er typisk er at en ser folk skryte over "jeg valgte" når resultatet er bra. I omvendte tilfeller der det ikke går så bra, er det som regel alle andre sin feil. Man "glemmer" da å huske på at "jeg valgte" også i de tilfellene. Men det er ikke så stor stas å snakke om.

Anonymkode: d6138...1c4

[AnonymBruker]

TS her. Det dukket opp mange tilfeller her som ikke samsvarer helt med damen i intervjuet. Hun sa at hun hadde hatt en litt vanskelig barndom, og en skilsmisse. Ganske vanlig vel? Det som tippet henne helt over til bitterheten, var at hun reiste to ganger til syden mens hun var langtidssykemeldt. Hun visste at det ikke var lov, slik reglene ble tolket da. Havnet dermed i NAV-skandalen. Dette ville hun aldri komme over, det hadde ødelagt livet hennes osv. Så har denne damen vært uheldig med livet? 

Anonymkode: 87a54...720