Uttykket "ikke hatt hell i livet"

[AnonymBruker]

Jeg leste et intervju med en dame som sa at hun ikke hadde hatt hell i livet. Hun virket temmelig bitter. Dårlig oppvekst, en skilsmisse og sykdom (ikke alvorlig, litt langvarig, men ikke kronisk/ufør). Ble tatt av NAV fordi hun reiste 2 ganger til syden med langtidssykemelding. Hun visste godt at det ikke var lov, så hun gjorde det ikke av uvitenhet. Blir jo ordnet opp i nå, men hun syns ikke det hjelper, og var veldig bitter pga dette. 

Det jeg lurer på, er uttrykket "jeg har ikke hatt hell i livet". Etter å ha lest i intervjuet, så tenkte jeg at man har da ansvar selv for å få et bra liv. Hva mener dere? Det er jo ikke bra å nærmest bli spist opp av bitterhet, og syns veldig synd på seg selv? De fleste tar vel tak i ting, og går videre. Det handler jo ikke om flaks, men at man gjør noe selv for å trives med livet? Liker ikke uttrykket "å ha lite hell i livet". Og er en litt dårlig barndom og en skilsmisse nok til å ødelegge hele livet? 

Anonymkode: 87a54...720

[Gjest Guided Missy]

Selvsagt er noen mer heldig i livet enn andre! Dessuten er en dårlig start på livet altfor ofte en noe som fører til et dårlig voksenliv. Jeg vet ikke om du mener artikkelen om 4-barnsmoren som dro til Spania bl.a. pga PTSD etter et innbrudd? Det er mange som lever hele livet sitt uten å måtte leve med ekstrem angst etter innbrudd. Sånn sett har hun da virkelig hatt uhell i livet.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha lest i intervjuet, så tenkte jeg at man har da ansvar selv for å få et bra liv. Hva mener dere?

Enig. Fjern alle trygdeordningene, de offentlige helsetjenestene og fri rettshjelp. 

Folk har da selv ansvar for å ha et bra liv....

Anonymkode: 839ed...a00

[AnonymBruker]

Hvis alt var opp til en selv, ville de fleste ha fantastiske liv.

Anonymkode: c41a4...78a

[AnonymBruker]

At noen har mer hell i livet enn andre er ikke akkurat noen stor hemmelighet, selv om de som har vært heldige ikke liker å høre det.

De vil hardnakket hevde at de er der de er utelukkende på grunn av seg selv, og som harde jobbing for å nå målet sitt, og at omstendigheter ikke har hatt noen betydning. 

Så enkelt er det ikke.  Å være rett person, på rett plass, til rett tid, handler ikke om hard jobbing, men om hell.

Å ikke bli rammet av alvorlig sykdom i ung alder handler ikke om hard jobbing, men om hell.

Men, selv om man blir rammet av uhell etter uhell, etter uhell, kan man ikke sette seg ned og være et offer heller.

Man kan oppnå mye til tross for at man ikke har vært heldig i livet, selv om andre har oppnådd det samme på grunn av at de har vært heldige.  Men det krever innsats, mye innsats!

Det å måtte jobbe dobbelt så hardt som andre for å oppnå halve resultatet er ikke alltid like morsomt, men det er mulig for de aller fleste.

 

 

Anonymkode: 65435...514

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

, og som harde jobbing for å nå målet sitt, og at omstendigheter ikke har hatt

 

Anonymkode: 65435...514

* sin harde jobbing for å nå målet sitt 

Anonymkode: 65435...514

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Guided Missy skrev:

Selvsagt er noen mer heldig i livet enn andre! Dessuten er en dårlig start på livet altfor ofte en noe som fører til et dårlig voksenliv. Jeg vet ikke om du mener artikkelen om 4-barnsmoren som dro til Spania bl.a. pga PTSD etter et innbrudd? Det er mange som lever hele livet sitt uten å måtte leve med ekstrem angst etter innbrudd. Sånn sett har hun da virkelig hatt uhell i livet.

Nei, det var ikke den artikkelen. Og hun hadde ikke angst eller noe. 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

"Man er sin egen lykkes smed" pleier jeg å si når det er snakk om hvordan man lever livet sitt. Og jeg sier til meg selv at jeg velger mitt liv. Hadde ikke en spesielt god barndom, men jeg ville ikke la det forme meg. Har måttet jobbe ved siden av studier, selv om jeg har vært psykisk utslitt av alle kravene, men jeg har da holdt ut. Og jeg fant meg en god og stabil mann, ikke noe badboy. Jeg har tatt gode valg og mindre gode valg, men poenget mitt er at det er VALG, ikke TVANG. Jeg baserer ikke livet mitt på verken flaks eller tilfeldigheter. Dvs tilfeldigheter kan alltids skje, men jeg prøver å planlegge livet så godt som mulig.

Jeg så akkurat filmen "Amundsen", og der ble det sagt noe jeg måtte si meg enig i: «Seier venter den som har alt i orden – hell kaller man det. Nederlag er en absolutt følge for den som har forsømt å ta de nødvendige forholdsregler i tide – uhell kalles det.»

Anonymkode: ec738...0d6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Fjern alle trygdeordningene, de offentlige helsetjenestene og fri rettshjelp. 

Folk har da selv ansvar for å ha et bra liv....

Anonymkode: 839ed...a00

TS her. Jeg har da aldri sagt det! Jeg har faktisk blitt ufør selv i godt voksen alder pga kronisk sykdom, og er takknemlig for å leve i en velferdsstat. Livet mitt hadde jo blitt fælt om jeg skulle gå rundt og være bitter! 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis alt var opp til en selv, ville de fleste ha fantastiske liv.

Anonymkode: c41a4...78a

Ikke alt, selvfølgelig. Men man kan vel ta litt tak for å ikke synke ned i bitterhet? 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

"Man er sin egen lykkes smed" pleier jeg å si når det er snakk om hvordan man lever livet sitt. Og jeg sier til meg selv at jeg velger mitt liv. Hadde ikke en spesielt god barndom, men jeg ville ikke la det forme meg. Har måttet jobbe ved siden av studier, selv om jeg har vært psykisk utslitt av alle kravene, men jeg har da holdt ut. Og jeg fant meg en god og stabil mann, ikke noe badboy. Jeg har tatt gode valg og mindre gode valg, men poenget mitt er at det er VALG, ikke TVANG. Jeg baserer ikke livet mitt på verken flaks eller tilfeldigheter. Dvs tilfeldigheter kan alltids skje, men jeg prøver å planlegge livet så godt som mulig.

(...)

Anonymkode: ec738...0d6

Da er du hvertfall heldig, hvis du bare kan velge deg en mann (blant flere?). Jeg er en av mange som er lite attraktiv og har vært det alltid. Har aldri funnet en god mann som vil ha meg og som passer for meg. Heldigvis for meg har jeg hatt styrken til å gå fra dårlige forhold og være singel hele livet i stedet. Men jeg har hatt valget mellom feil menn og singellivet. En god og stabil mann har aldri vært et valg jeg kunne ta.

Anonymkode: c41a4...78a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alt, selvfølgelig. Men man kan vel ta litt tak for å ikke synke ned i bitterhet? 

Anonymkode: 87a54...720

Det er jeg enig i. 

For å fritt sitere Else Syse (tror jeg): man taper ikke om man faller, men man taper om man nekter å reise seg igjen. 

Anonymkode: 65435...514

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jeg enig i. 

For å fritt sitere Else Syse (tror jeg): man taper ikke om man faller, men man taper om man nekter å reise seg igjen. 

Anonymkode: 65435...514

TS her. Veldig bra sagt! Det oppsummerer det jeg skrev med veldig få ord. 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

TS her. Dette skulle ikke handle om meg, men tror jeg må presisere litt sånn at dere ikke tror at jeg har bare har duret gjennom livet uten motstand, og har dårlig utviklet empati. Jeg har for masse år siden skilt meg fra en mann, etterfulgt av flere år med vold og trusler. Og jeg har i godt voksen alder blitt ufør pga kronisk sykdom som hindrer meg i mye "vanlige folk" gjør. Men da det stormet som verst, så hadde jeg flotte kollegaer, noen få, men gode og støttende venner og verdens fineste sønn. Og nå har jeg hatt en snill samboer i 20 år. For meg var det ikke et alternativ å gi opp. Min filosofi er at man må overleve de dårlige dagene, og nyte de gode. 

Anonymkode: 87a54...720

[exictence]

"Å være bitter er å lide på nytt"

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Dette skulle ikke handle om meg, men tror jeg må presisere litt sånn at dere ikke tror at jeg har bare har duret gjennom livet uten motstand, og har dårlig utviklet empati. Jeg har for masse år siden skilt meg fra en mann, etterfulgt av flere år med vold og trusler. Og jeg har i godt voksen alder blitt ufør pga kronisk sykdom som hindrer meg i mye "vanlige folk" gjør. Men da det stormet som verst, så hadde jeg flotte kollegaer, noen få, men gode og støttende venner og verdens fineste sønn. Og nå har jeg hatt en snill samboer i 20 år. For meg var det ikke et alternativ å gi opp. Min filosofi er at man må overleve de dårlige dagene, og nyte de gode. 

Anonymkode: 87a54...720

Beklager at dette blir rotete.

Du har tydeligvis hatt en balanse mellom hell og uhell, som de aller fleste har.  I tillegg har du en mentalitet som ikke tillater deg å gi opp.

Andre har ikke vært så heldige at de har hatt denne balansen, og da blir det vanskeligere (men ikke umulig) å beholde en positiv holdning. 

Det krever krefter å reise seg etter hvert fall, og hvis fallene blir for mange (ikke balanse mellom hell og uhell) lurer man til slutt på om det har noen hensikt å reise seg, for man vet man må gjøre det samme om kort tid igjen, og kanskje tusen ganger til.  Man blir kraftløs! Man ligger litt for å samle krefter, noen reiser seg igjen, og igjen, og igjen, mens andre blir liggende etter første, andre, eller femtende fall. 

Men så er det klart, noen gir opp tidligere enn andre.  Noen sier  "Jeg klarer det ikke" før de i det hele tatt har prøvd. Disse er ofte mennesker som er avhengige av en "heia-gjeng" for i det hele tatt å prøve.

Det er så mange nyanser her, så mange omstendigheter som spiller inn.  Personlighet spiller blant annet en veldig stor rolle.

Men at noen er heldigste enn andre i livet, det er hevet over enhver tvil. 

Anonymkode: 65435...514

[AnonymBruker]

Enhver er sin egen lykkes smed. Dette er iallefall sant i Norge.

Anonymkode: 52af2...6b3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager at dette blir rotete.

Du har tydeligvis hatt en balanse mellom hell og uhell, som de aller fleste har.  I tillegg har du en mentalitet som ikke tillater deg å gi opp.

Andre har ikke vært så heldige at de har hatt denne balansen, og da blir det vanskeligere (men ikke umulig) å beholde en positiv holdning. 

Det krever krefter å reise seg etter hvert fall, og hvis fallene blir for mange (ikke balanse mellom hell og uhell) lurer man til slutt på om det har noen hensikt å reise seg, for man vet man må gjøre det samme om kort tid igjen, og kanskje tusen ganger til.  Man blir kraftløs! Man ligger litt for å samle krefter, noen reiser seg igjen, og igjen, og igjen, mens andre blir liggende etter første, andre, eller femtende fall. 

Men så er det klart, noen gir opp tidligere enn andre.  Noen sier  "Jeg klarer det ikke" før de i det hele tatt har prøvd. Disse er ofte mennesker som er avhengige av en "heia-gjeng" for i det hele tatt å prøve.

Det er så mange nyanser her, så mange omstendigheter som spiller inn.  Personlighet spiller blant annet en veldig stor rolle.

Men at noen er heldigste enn andre i livet, det er hevet over enhver tvil. 

Anonymkode: 65435...514

Ts her. Jeg kaller det ikke en balanse mellom hell og uhell. Jeg kaller det å gjøre aktive valg for at ting skal gå best mulig. Jeg valgte å stå i full jobb til tross for fysisk og psykisk vold fra eks. Stadige drapstrusler osv. Fant ut at de timene på jobb reddet meg fra å bli gal. Der var jeg trygg, mens barnet mitt var trygg i barnehage. Jeg valgte å bruke alt av offentlige instanser for å få råd i vanskelige tilfeller. Altså barnevern, familiekontor, PPT... For jeg visste ikke noe om hvordan man takler det når en tre-åring ser at far bryter seg inn i hus og banker mor. Trengte råd. Jeg valgte å politianmelde saker, som man skal. Jeg valgte å la meg selv få være glad så fort jeg kunne, altså sette pris på det som var bra. Jeg valgte å ta sjansen på et nytt forhold. Osv. Det hadde ikke noe med hell/uhell/flaks å gjøre. Vedr sykdom, så skal jeg innrømme at jeg var fortvilet et par år. Men en flink lege sa til meg at jeg skulle overleve de dårlige dagene og nyte de gode. Han fikk alt til å falle på plass i hodet mitt, og alt ble bedre etterpå. Jeg valgte å lytte til ham. 

Anonymkode: 87a54...720

[AnonymBruker]

Kommer litt an på hvordan man ser på ting. Samtidig er det jo mye man ikke har innvirkning på, og da er vi vel over på "manglende hell". Har en venninne som gjerne snakker om at "jeg er jo alltid så uheldig", men jeg må innrømme at mye av dette "uhellet" dreier seg om feil valg, ofte i forbindelse med økonomi og valg av menn.

Men så hadde jeg selv en periode på noen år der det virket som at alt jeg prøvde på gikk galt, og da snakker vi om ytre omstendigheter som værforhold, bedrifter/instanser som jeg var i kontakt med osv. gjorde feil osv. 

Tror det er både og. Helt sikkert viktig å prøve å ha en positiv holdning, men det er heller ikke så enkelt når man opplever motgang.

Anonymkode: 92e4e...4e7

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg kaller det ikke en balanse mellom hell og uhell. Jeg kaller det å gjøre aktive valg for at ting skal gå best mulig. Jeg valgte å stå i full jobb til tross for fysisk og psykisk vold fra eks. Stadige drapstrusler osv. Fant ut at de timene på jobb reddet meg fra å bli gal. Der var jeg trygg, mens barnet mitt var trygg i barnehage. Jeg valgte å bruke alt av offentlige instanser for å få råd i vanskelige tilfeller. Altså barnevern, familiekontor, PPT... For jeg visste ikke noe om hvordan man takler det når en tre-åring ser at far bryter seg inn i hus og banker mor. Trengte råd. Jeg valgte å politianmelde saker, som man skal. Jeg valgte å la meg selv få være glad så fort jeg kunne, altså sette pris på det som var bra. Jeg valgte å ta sjansen på et nytt forhold. Osv. Det hadde ikke noe med hell/uhell/flaks å gjøre. Vedr sykdom, så skal jeg innrømme at jeg var fortvilet et par år. Men en flink lege sa til meg at jeg skulle overleve de dårlige dagene og nyte de gode. Han fikk alt til å falle på plass i hodet mitt, og alt ble bedre etterpå. Jeg valgte å lytte til ham. 

Anonymkode: 87a54...720

Så du greier ikke å forestille deg at folk kan ta de samme aktive og gode valgene, men så går ikke ting bra likevel? 

Kunne du fortsatt i jobben din og sendt barnet ditt i barnehagen dersom politiets anbefaling hadde vært at du ble flyttet til et annet sted med nytt navn og sperret adresse? Hva hvis du måtte flyttet, igjen og igjen? Kunne du fått ny jobb da, igjen og igjen? Uten å ha referanser eller papirer på eventuell utdannelse? Hva hvis barnevernet og domstolene mente far var en tryggere omsorgsperson enn deg, siden du hele tiden måtte flytte rundt og hele tiden ble utsatt for trusler?

Hva hvis den nye partneren din også hadde vært en mishandlende drittsekk? Eller hva hvis hen hadde dødd plutselig bare måneder inn i forholdet? Hva hvis neste partner igjen gjorde det samme? 

Hva hvis du fikk en ny kronisk og alvorlig sykdom til med en gang du reiste deg fra den første? Hva hvis du fikk enda en? Og enda en? Og en av dem var så sjeldne at bare ett sted i Norge behandler den, men du ikke kunne bo i nærheten eller reise dit på grunn av sikkerhetssituasjonen din? Hva hvis sønnen din får en av disse også, eller to eller tre av dem? Hva hvis han ble alvorlig syk og/eller funksjonshemmet av det?

Hadde du fortsatt reist deg igjen? På dag en? Hadde du aldri blitt så sliten at du ikke hadde store mengder krefter du kunne fortsette å kjempe med? Hadde du fortsatt taklet dødsfallet av en nær venn eller slektning på strak arm? Eller et ran eller en overfallsvoldtekt? Eller en bilulykke som gjorde deg lam fra halsen og ned? 

Jeg tror ikke du forstår hvor ute av balanse hell og uhell er hos mange. Og det er skremmende hvor overbevist du er om at uhell er en følge av dårlige valg/mangel på gode valg. Føler du det likt om volden du ble utsatt for og sykdommen du ble rammet av? 

Anonymkode: 6d841...051