Sjalu Hund og baby on board!

[Stortrommadet]

Hei. Min samboer har en svær hund som er veldig sjalu på alt min samboer ser på, tar på og koser med. Hun står å gauler og bjeffer når hun ser et folk, hun hater de. Hun har tillit til en person, det er min samboer. Hun hadde det til meg før jeg ble gravid, men etter jeg ble gravid bare stikker hun av på tur, spiser ikke maten jeg gir henne selv om det er hennes vanlige hundefôr, klikker i vinkel når jeg kommer hjem og går unna når jeg kommer.

hun røyter og sikler helt vilt mye, det er hår alle steder, i alle skap, i alle skuffer, i alle rom og i alle hjørner. Det spiller ingen rolle hvor mye jeg støvsuger, vasker og gjør rent, for det blir IKKE rent og de hårene ligger igjen alle steder uansett. 
 

babyen kommer i sommer, og en ting er all denne pelsen hun slipper av seg som vil komme i flasker og på smokker og alt sammen. Men denne sjalusien hennes, gjør meg veldig redd for babyens skyld. Hun er veldig stor, så hun når faktisk alle flater i hele huset, og kommer til alle steder. Jeg stoler absolutt ikke på denne hunden, for når det kommer til min samboer og «hans sirkel» - så blir hun folkevond for Å beskytte han og ha han for seg selv.. og jeg tenker at når hun allerede har begynt å oppføre seg slik mot meg etter jeg ble gravid, så er det ikke noe spørsmål engang fra min side. Jeg stoler ikke på at babyen er trygg når hunden er i nærheten uansett.

min samboer ser ikke dette problemet, men alle andre gjør det. Hele familien min sier det til han hele tiden, og familien hans også har begynt å komme litt til fornuften med å si at dette her kommer ikke til å gå. Men han fatter ikke, eller begriper, at denne hunden kan være en veldig farlig trussel. Fordi han tenker at hunden KAN få en ansvarsfølelse osv, men akkurat DET er ikke noe jeg gambler på. 

jeg Fortalte han i kveld det jeg følte, med hvor usikker jeg er på denne hunden, for hvor farlig hun faktisk er. Han ble veldig lei seg og sint og stakk av gårde med hunden(noe jeg også skjønner, han har et sterkt bånd til denne hunden og alle hundeeiere ville nok blitt lei seg for dette). Jeg dro til en venninne, fordi jeg tenker at han skal få være sint og lei seg i fred(nå kjenner jeg han og vet han roer seg bedre da. Mindre anspent når vi får litt tid til å tenke istedenfor Å ligge oppå hverandre hjemme), så kan vi heller snakke om det i morgen. 
jeg er fult klar over at vi burde kommunisere bedre nå som vi skal ha barn, men dette er det eneste problemet vi har(enda), og det aller mest sårbare min samboer evt blir å kvitte seg med. Så det er slettes ikke ofte sånn som dette her! 
 

men er det noen her inne som tror at min samboer vil komme til fornuft? Er det noen her som har vært i en slik situasjon, og hvordan ble tiden etterpå isåfall?

Jeg er veldig redd for at han lar hunden skjære alt mellom oss, fordi det er faktisk så glad han er i denne hunden. Jeg elsker hunder selv, så jeg verken sier eller mener dette for å være ekkel mot han eller hunden - men når hunden har så separasjonsangst og er så folkeredd og sjalu som hun er, så ser jeg på det som en stor trussel og vil ikke gamble på at hun KANSKJE føler ansvar. Håper jeg slipper å få sure kommentarer om at jeg er sær og hormonell for dette.. det er realiteten.

[19anonym96]

Jeg har selv stor hund og baby, hunden er 65 kg og kan nesten legge hode på alle flater i huset når han står på 4. 
Han er en helt spesiell hund for meg (har en til pluss to katter) og var min baby, min første prioritering. Jeg ble gravid, han endret ikke adferd mot meg eller andre (alltid hatt vokterinnstinkt og bryr seg ikke om fremmede) baby kom til og han Brydde seg plutselig ikke om meg. Han gikk unna og visste ikke den store gleden da vi kom hjem fra sykehuset. Han fikk bli med inn og hilse på baby, forsiktig men likevell nysgjerrig (han hadde aldr før vær med baby). Gleden over at jeg var hjemme igjen kom med dagene. Han elsker denne babyen og passer på. Han ligger utenfor soverommet når han har lagt seg, når baby sover ute i vognen ligger han ved og passer på. Men nå visste jeg at jeg har en trygg hund og respekterer hans grenser. Kanskje burde samboeren din få en vurdering av hunden hos en adferdsspesialist og ta det derfra. Hundene blir fort barna våre og følelsene for de blir sterke. Vondt og vanskelig for både din samboer og deg...

[Kassiopeia8]

Her tenker jeg det er synd at du ikke har vært ærlig tidligere med mannen din. Denne hunden virker jo som har vært et problem for deg hele veien, og ikke bare først nå. Når man skal slå seg til ro med noen som har hund så aksepterer man også hunden som et familiemedlem. Det vil si at dere visste om dens svakheter når dere prøvde å få barn, og jeg skjønner veldig godt mannen din da blir overrasket og redd når du nå sier at dette blir et problem, når det ikke er noen vei tilbake. Nå blir det «kvitt deg med hunden eller oss»-dilemma og det er utrolig sårt. 

Jeg tenker at det er mange tilpasninger man kan gjøre for å få det til å funke, og dette bør dere absolutt prøve ut før dere ser det blir et problem. Man skal ikke bare kvitte seg med dyr fordi de er en ekstra belastning. For eksempel bør dere allerede nå sette opp grind eller skaffe dere et bur og øve hunden på å sperres av og ikke dominere. Dersom den er eiesyk til samboeren din og sjalu når andre er med han må den forstå at det ikke er opp til den å bestemme. Så for eksempel hvis dere skal kose dere i sofaen med en film og dette ville vært en utfordrende situasjon, så øver dere hunden på å være for seg selv bak en grind eller i et bur og ikke få komme til dere. Kanskje piper den litt i starten, men så lenge dere er i nærheten og kan trøste innimellom bør den roe seg ned. 

Dette er deretter noe dere viderefører når baby kommer. Hunden må selvsagt få hilse på baby, og av og til kan dere også være sammen, men hvis du og baby for eksempel er på kjøkken og skal spise, kan hunden ligge utenfor kjøkkenet med grind foran. Da vil den se på, men være utenfor rekkevidde. Dette er grep man gjør med ALLE hunder når man har nyfødt baby, selv om de er superstødige hunder og er rett og slett fordi at INGEN hunder skal stoles på alene med baby. At din hund er tydelig på sine signaler er egentlig like greit, for da slipper du å innbille deg at «det går sikkert fint å putte baby oppå hunden for et søtt bilde, for så at hunden biter baby». 

Hold dyr og barn avskilt den første tiden og få inn gode rutiner. Pass på at samboer fortsatt prioriterer hund og for eksempel tar med på gode og lange turer der det bare er de to, men at når de er hjemme er hunden nederst på rangstigen. Dette skjønner dyr fort, selv om det kan være litt jobb i overgangen. Når hunden ser at samboer beskytter baby og prioriterer denne høyt vil sannsynligvis dette smitte over, men ikke nødvendigvis og det må være greit. Det er ikke gitt at hunder elsker barn, da må de få lov å være adskilt en periode. De venner seg til hverandre etter hvert. 

Dersom hunden utvikler et svært nervøst språk, ikke får slappet av med baby i hus, blir aggressiv og utagerende mot dere eller andre mer alvorlige tegn med baby i hus ville jeg vurdert omplassering, men ikke basert på hva du tror.

[AnonymBruker]

9 timer siden, 19anonym96 skrev:

Jeg har selv stor hund og baby, hunden er 65 kg og kan nesten legge hode på alle flater i huset når han står på 4. 
Han er en helt spesiell hund for meg (har en til pluss to katter) og var min baby, min første prioritering. Jeg ble gravid, han endret ikke adferd mot meg eller andre (alltid hatt vokterinnstinkt og bryr seg ikke om fremmede) baby kom til og han Brydde seg plutselig ikke om meg. Han gikk unna og visste ikke den store gleden da vi kom hjem fra sykehuset. Han fikk bli med inn og hilse på baby, forsiktig men likevell nysgjerrig (han hadde aldr før vær med baby). Gleden over at jeg var hjemme igjen kom med dagene. Han elsker denne babyen og passer på. Han ligger utenfor soverommet når han har lagt seg, når baby sover ute i vognen ligger han ved og passer på. Men nå visste jeg at jeg har en trygg hund og respekterer hans grenser. Kanskje burde samboeren din få en vurdering av hunden hos en adferdsspesialist og ta det derfra. Hundene blir fort barna våre og følelsene for de blir sterke. Vondt og vanskelig for både din samboer og deg...

Jeg har fult forståelse for det selv, har selv hund og har alltid hatt det. Min hund skal flytte til min mor før babyen kommer, så hun er ikke store problemet, og hun er ikke så massiv heller.

og jeg skjønner at han blir lei seg og sånn, men når denne hunden hans er så sint når hun ser mennesker uansett hvem det gjelder annet enn min samboer og moren hans - så klarer ikke jeg å finne roen i et håp om at hunden skal være rolig med babyen vår heller. 
glemte å nevne i innlegget at hun sitter ved vinduskanten for å se etter bevegelser hos naboen for Så å klikke Helt i vinkel når hun ser noen der borte(vi bor utenfor sentrum, på landet). Og hadde hun enda gitt seg når vi ba henne slutte, men hun gir seg ikke. Om natten står hun utenfor rommet vårt mellom 3-7 ganger å skraper og gauler, og det finner jeg heller ikke aktuelt når det kommer en baby i hus.
 

selv er jeg glad i denne hunden, absolutt, men jeg stoler ikke på henne med barn(generelt), og derfor føler jeg at jeg bør ta grep. Og jeg tror det er normalt for både mammaer og vordende mammaer å være redd for en stor hund de ikke stoler på når det kommer til deres barn😳

 

ts

Anonymkode: e5798...9fa

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kassiopeia8 skrev:

Her tenker jeg det er synd at du ikke har vært ærlig tidligere med mannen din. Denne hunden virker jo som har vært et problem for deg hele veien, og ikke bare først nå. Når man skal slå seg til ro med noen som har hund så aksepterer man også hunden som et familiemedlem. Det vil si at dere visste om dens svakheter når dere prøvde å få barn, og jeg skjønner veldig godt mannen din da blir overrasket og redd når du nå sier at dette blir et problem, når det ikke er noen vei tilbake. Nå blir det «kvitt deg med hunden eller oss»-dilemma og det er utrolig sårt. 

Jeg tenker at det er mange tilpasninger man kan gjøre for å få det til å funke, og dette bør dere absolutt prøve ut før dere ser det blir et problem. Man skal ikke bare kvitte seg med dyr fordi de er en ekstra belastning. For eksempel bør dere allerede nå sette opp grind eller skaffe dere et bur og øve hunden på å sperres av og ikke dominere. Dersom den er eiesyk til samboeren din og sjalu når andre er med han må den forstå at det ikke er opp til den å bestemme. Så for eksempel hvis dere skal kose dere i sofaen med en film og dette ville vært en utfordrende situasjon, så øver dere hunden på å være for seg selv bak en grind eller i et bur og ikke få komme til dere. Kanskje piper den litt i starten, men så lenge dere er i nærheten og kan trøste innimellom bør den roe seg ned. 

Dette er deretter noe dere viderefører når baby kommer. Hunden må selvsagt få hilse på baby, og av og til kan dere også være sammen, men hvis du og baby for eksempel er på kjøkken og skal spise, kan hunden ligge utenfor kjøkkenet med grind foran. Da vil den se på, men være utenfor rekkevidde. Dette er grep man gjør med ALLE hunder når man har nyfødt baby, selv om de er superstødige hunder og er rett og slett fordi at INGEN hunder skal stoles på alene med baby. At din hund er tydelig på sine signaler er egentlig like greit, for da slipper du å innbille deg at «det går sikkert fint å putte baby oppå hunden for et søtt bilde, for så at hunden biter baby». 

Hold dyr og barn avskilt den første tiden og få inn gode rutiner. Pass på at samboer fortsatt prioriterer hund og for eksempel tar med på gode og lange turer der det bare er de to, men at når de er hjemme er hunden nederst på rangstigen. Dette skjønner dyr fort, selv om det kan være litt jobb i overgangen. Når hunden ser at samboer beskytter baby og prioriterer denne høyt vil sannsynligvis dette smitte over, men ikke nødvendigvis og det må være greit. Det er ikke gitt at hunder elsker barn, da må de få lov å være adskilt en periode. De venner seg til hverandre etter hvert. 

Dersom hunden utvikler et svært nervøst språk, ikke får slappet av med baby i hus, blir aggressiv og utagerende mot dere eller andre mer alvorlige tegn med baby i hus ville jeg vurdert omplassering, men ikke basert på hva du tror.

Det stemmer, denne hunden har vært et «problem» for meg lenge, og det har jeg også sagt ifra om. Jeg er glad i henne, virkelig! Hun er en fantastisk snill og god hund mot flokken sin, som er samboer. Hun har et hjerte av gull, mot samboer. Og så stopper det der. Hun var slik mot meg før jeg ble gravid, og nå liker hun meg rett og slett ikke, og det viser henne tydelig. Ikke lenger siden enn i sommer at vi hadde akkurat samme situasjonen(bare uten graviditet) og jeg sa ifra, men jeg måtte bare finne meg i det. Denne hunden fikk han seg året etter vi flyttet sammen, så jeg slo meg vel ikke akkurat til ro med en som hadde hund når jeg først flyttet med han nei.. Min samboer skaffet deg hundegård for et år siden, og denne bruker han aldri. Når jeg setter henne dit blir han putt, og spør «hvorfor står *navn* der?» - og går å henter henne. Jeg setter henne ofte der når jeg venter besøk av venninner, av den enkle grunnen at de er livredde for hunden - og hunden blir så sint og hun gir seg ikke med dette levenet sitt. 
Når det er sagt, så har vi åpen løsning, så ingen steder å sette noen grind(annet enn trapp, og hun får ikke være i 2.etg - for det holder at hun legger fra seg pels og sikkel og sånn i 1 etg, spesielt når det er jeg som må ta det fordi samboer ikke bryr seg om at det er store sjafser med pels alle steder. For det legger hun fra seg hver dag). Min samboer er imot bur, så det er ikke aktuelt for han det heller. Evt må vi låse henne inne på et rom, for hun åpner dører, og jeg tror ikke at det er løsningen. Da ser hun ingenting, og det er hakket verre for reaksjonene hennes.

Og igjen, dette er ikke for å være ekkel mot hunden eller samboer. For jeg er glad i hunden, og jeg elsker samboeren min. Men realiteten er at hunden er stor, skummel, og jeg klarer ikke å holde henne igjen om noe skulle skje pga størrelsen og at hun er så bestemt. 

ts

Anonymkode: e5798...9fa