Tanker om tidligere jobb tærer på meg. Hvordan komme videre?

[AnonymBruker]

Jeg begynte i jobb i kommunalt gjenvinningsanlegg på våren 2018. Flyttet to timer for å få jobben; hadde aldri vært i kommunen før. Med i bagasjen hadde jeg maskinførerbevis som jeg har betalt for selv, dog med lite praktisk erfaring. Tre andre ble også ansatt omtrent samtidig med meg. Anlegget består av asfalterte plasser utendørs der man veileder kunder - som kommer uansett vær og vind -  og vekt, så er det maskinkjøring (hjullaster, hjulgraver) samt kjøring av lastebil og mindre bil utenfor anlegget i tillegg.

Av person er jeg konfliktsky og lysten til å diskutere har heller vært minimal, på grunn av oppvekst (alltid meg mot lag Mor og Stefar), så jeg er stille av meg. Jeg prøver noen ganger å si i fra, men... (jeg kommer tilbake til dette)

En av dem som ble ansatt samtidig med meg fikk to kurs av kommunen, i tillegg til maskinførerbevis. Han har også fått bryne seg på oppgaver som tar ham ut av anlegget, og fått mange timer i maskinene. Person nummer to forsvant rett i en lastebil, og har ellers fått kjøre hjulgraver. Person tre kjører hjullaster, og er et naturtalent. Jeg har blitt stående på asfalten. Jeg ble også tvunget inn i vekta, selv om jeg ikke ville. I ettertid synes jeg det er bedre enn å stå ute. Men jeg måtte, fordi ingen andre turte/ville (?!). De andre nekter å være der, og ledelsen synes dette er greit? Jeg kunne ikke nekte.

Det er en oppgave til som jeg har fått gjøre av og på, relatert til maskiner, men det er alltid stor motstand mot at JEG skal gjøre det. Han som har dette som hovedoppgave lar de være i fred. 

Dette er, som sikkert mange forstår, en arbeidsplass med menn nær pensjonsalder. Likevel sladres det mer, og dramanivået er høyt, nok til å utkonkurrere både gamle husmødre OG alle ungdomsskolene i nærheten. Det var lunsj, og jeg skulle stå på asfaltkanten, mens de andre spiste.; da er vi 3-4 ute. Jeg sto på en plass der man måtte nærme for å se meg, men jeg var der. Kollega A hadde ikke sett meg, og sier dette til kollega B. Kollega B kommer til meg, og sier at jeg ikke gjør jobben min, kjeftende, fordi kollega A ikke hadde sett meg?! Denne episoden tok jeg opp med ledelsen, samt en følelse av at de andre følger med på meg - og bare meg! Ledelsen mente at det ikke alltid nødvendigvis var så dumt med overvåking da, for å passe på at man gjør det man skal. Forøvrig har kollega A skreket "det er faen ikke min jobb" til en i ledelsen, uten at dette fikk konsekvenser. 

En plass på jobb henger en lapp over hvem som kan gjøre en oppgave med hjulgraver (alle med maskinførerbevis for gravemaskin kan i teorien gjøre dette). Navnet mitt... står ikke der

Når jeg prøver å ymte frampå at jeg óg vil gjøre noe annet, får jeg høre at jeg ikke har lang nok fartstid (ingen nevner de andre som begynte samtidig med meg). Jeg kan nemlig ikke kreve noe. Jeg skal stå der, på asfalten, holde kjeft og se fornøyd ut. Jeg skal ikke bry det pene hodet mitt med noe. Når jeg for en gangs skyld tar igjen, er det JEG som har misforstått. De andre begynte tydeligvis å jobbe som åtteåringer under den industrielle revolusjon, med elendige forhold, og de skal nå la det gå utover meg?

Jeg søkte på studier i fjor, og kom inn, derfor ville jeg ikke begynne hele prosessen med å lete etter ny jobb (som forøvrig er vanskelig å finne). Jeg var der noen dager nå i juleferien, og alle de vonde minnene kom tilbake. Kollega C merket det dårlige humøret mitt, som kom på grunn av at jeg ikke trives (men trenger penger), og sa noe sånt som "pass deg, eller så kan det hende du ikke får komme tilbake". Kollega C har nemlig vært der i mange år, og tror han er en konge. Han har kalt meg lat, men kan sitte på ræva uten å gjøre en dritt selv. Kollega A har for ordens skyld vært ansatt et helt år lengre enn meg, men kan holde på som han vil, tydeligvis. Han har og fått maskinførerbevis av kommunen.

Jeg har følt meg overvåket, umyndiggjort, forbigått. Jeg har hatt vondt i magen og noen ganger grått når jeg kom hjem. Jeg har fått høre dumme kommentarer som selvfølgelig går på kjønn, "er det uka di?". Folk er falske. Jeg har hatt mange drømmer om jobben, mareritt nærmest. Det tok 7 måneder før jeg fikk egen garderobe. Jeg føler ledelsen ikke bryr seg om meg - jeg var ansatt i over et år, var aldri inne til medarbeidersamtale. Men de synes jeg hadde vært dårlig på kommunikasjon fordi jeg ikke hadde fortalt dem at jeg hadde søkt på studier? 

Noen kolleger har vært greie, selvfølgelig, men selve opplegget har nærmest vært traumatiserende, og jeg blir veldig lei meg når jeg tenker på forskjellsbehandlingen, hvordan de andre tar seg til rette, mens jeg ikke kan - DA er det feil. De andre tar og får. Gir ingenting tilbake. Mens jeg... jeg skal bare ta til takke med å stå på asfalt 7,5 time om dagen. 

Jeg er redd for å måtte dra tilbake dit til sommeren, fordi det er nesten umulig å finne jobb.

Dette var en skikkelig klagetråd, men jeg må bare få det ut

Hvordan kan jeg gå videre, hvordan kan jeg bli kvitt tankene, hvordan kan jeg slutte å være lei meg når jeg tenker på jobben og det jeg har opplevd?

 

Anonymkode: a16b9...87e

[Gjest theTitanic]

Hørtes ut som om du trenger en ny jobb...

Når du er kvinne på en slik arbeidsplass går de ut fra at du ikke kan noe særlig "mannsarbeid". Du er usikker og unnvikende hvilket fører til at andre tar seg til rette. Første mann til mølla får malt som det heter. Den som SER skyldig ut blir mistenkeliggjort. Eneste som nytter er at du lærer deg å si i fra og setter grenser for seg selv. Ignorer totalt kjønnstrakasserende utsagn. Når det kommer til garderoben hadde jeg bare skiftet der de gjorde så fikk de selv kjenne behovet for å fikse garderobe. Desverre er det de mest initiativrike som får kjøretøy sikkert, og så blir det lettest å la disse fortsette. Det går sent om de skal vente på at du får mengdetrening så dropper de det. Desverre. 

[AnonymBruker]

Hvor står det at TS er kvinne ?

Anonymkode: f07c0...93c

[Gjest theTitanic]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor står det at TS er kvinne ?

Anonymkode: f07c0...93c

Hvem ville sagt "ikke bry det pene hodet ditt" til en mann? Og hvorfor skal en mann trenge egen garderobe når resten er menn? "Dumme kommentarer som går på kjønn"? " Har du uka di?" Har du ikke lest??

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor står det at TS er kvinne ?

Anonymkode: f07c0...93c

Når kollegene spør «er det uka di?» så impliserer det meget sterkt at TS er kvinne. Men du leste sikkert ikke hele innlegget?

Anonymkode: e03ac...21b

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor står det at TS er kvinne ?

Anonymkode: f07c0...93c

Jeg er kvinne

Anonymkode: a16b9...87e

[AnonymBruker]

29 minutter siden, theTitanic skrev:

Hørtes ut som om du trenger en ny jobb...

Når du er kvinne på en slik arbeidsplass går de ut fra at du ikke kan noe særlig "mannsarbeid". Du er usikker og unnvikende hvilket fører til at andre tar seg til rette. Første mann til mølla får malt som det heter. Den som SER skyldig ut blir mistenkeliggjort. Eneste som nytter er at du lærer deg å si i fra og setter grenser for seg selv. Ignorer totalt kjønnstrakasserende utsagn. Når det kommer til garderoben hadde jeg bare skiftet der de gjorde så fikk de selv kjenne behovet for å fikse garderobe. Desverre er det de mest initiativrike som får kjøretøy sikkert, og så blir det lettest å la disse fortsette. Det går sent om de skal vente på at du får mengdetrening så dropper de det. Desverre. 

Jeg trenger en ny jobb ja, ved siden av studiene, men det er lite å hente. Jeg har vært altfor unnvikende, men jeg ble/blir så usikker og, når jeg enkelte ganger prøvde å kreve noe. Uten å få det. Mens andre fikk. 

Jeg har heller ikke reagert der og da på dumme utsagn, men det plager meg, selvfølgelig. Mange der er humørsyke, og det er helt  i orden, og vi andre må leve med det, mens når jeg er i dårlig humør, da er det pga mensen. Æsj.

Ga opp for lenge siden å få kjøre maskiner. Det bare plager meg i ettertid; at jeg aldri kan finne rett balanse mellom tålmod og mas. Jeg sliter med å gå ut av komfortsonen, og trenger noen som dytter meg (jeg var 26 når jeg kjørte opp til førerkort klasse B). I denne jobben - ingen som dytter meg. Jeg prøvde å dytte meg selv, men jeg kom ingen vei

Anonymkode: a16b9...87e

[Gjest theTitanic]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger en ny jobb ja, ved siden av studiene, men det er lite å hente. Jeg har vært altfor unnvikende, men jeg ble/blir så usikker og, når jeg enkelte ganger prøvde å kreve noe. Uten å få det. Mens andre fikk. 

Jeg har heller ikke reagert der og da på dumme utsagn, men det plager meg, selvfølgelig. Mange der er humørsyke, og det er helt  i orden, og vi andre må leve med det, mens når jeg er i dårlig humør, da er det pga mensen. Æsj.

Ga opp for lenge siden å få kjøre maskiner. Det bare plager meg i ettertid; at jeg aldri kan finne rett balanse mellom tålmod og mas. Jeg sliter med å gå ut av komfortsonen, og trenger noen som dytter meg (jeg var 26 når jeg kjørte opp til førerkort klasse B). I denne jobben - ingen som dytter meg. Jeg prøvde å dytte meg selv, men jeg kom ingen vei

Anonymkode: a16b9...87e

Du får tenke at du er der for penger og at hva som skjer der er deg rivende likegyldig. Gjør oppgavene mens du fyller hodet med annet. Tenk studieoppgaver mens du jobber, og at det nettopp er studier som blir veien til annen type jobb. Det burde være motivasjon til å gjøre ekstra innsats på den fronten.