Ikke bra nok

[AnonymBruker]

Min barndom var uten gode opplevelser med foreldre. 
 

Som mor selv, føler jeg at jeg har klart å være en svært mye bedre forelder til mine barn. Har selvsagt ikke snakket om min barndom til barna, det ønsker jeg ikke.

 

Nå som barna er tenåringer, opplever jeg imidlertid at de ikke ønsker å gjøre så mye sammen med meg lenger. De var ikke interessert i å være med å lage julekaker. Til og med pepperkaker var ikke noe stas i. 
 

Jeg foreslår tegning, lage noe, spille, gå tur, være med på kafé, men dette er ikke lenger aktuelt tydeligvis. Bare teit.

 

Det sies jo at ungdom trenger foreldrene sine. Jeg får ikke dette til! Jeg har ikke lenger en nær relasjon til ungdommene i huset, de forteller meg ikke stort. 
 

Har du noen tips, kanskje gode minner fra da du var ungdom, som du hadde med foreldrene dine i ungdomstiden?

 

Føler meg så mislykket som mor, har tydeligvis ikke evnen til å være en god og nær mor. Nesten så det gjør meg deprimert, for på en måte føler jeg på den samme vonde følelsen jeg hadde under oppveksten. Ikke bra nok.

 

Jeg har nesten en følelse av at de hater meg...

Anonymkode: c183c...21c

[AnonymBruker]

Jeg "hatet" foreldrene mine da jeg var tenåring. Kjenner ikke mange tenåringer som gidder å henge hjemme for å tegne tegninger med mamma. De blir mere og mere selvstendig og vil ha mere og mere frihet og privatliv, og det er et sunnhetstegn. Og jo mere du prøver å holde fast, jo mere kommer de til å kjempe for å løsrive seg, og det vil bare skape avstand mellom dere. 

Anonymkode: ce70c...4b0

[Roci]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min barndom var uten gode opplevelser med foreldre. 
 

Som mor selv, føler jeg at jeg har klart å være en svært mye bedre forelder til mine barn. Har selvsagt ikke snakket om min barndom til barna, det ønsker jeg ikke.

 

Nå som barna er tenåringer, opplever jeg imidlertid at de ikke ønsker å gjøre så mye sammen med meg lenger. De var ikke interessert i å være med å lage julekaker. Til og med pepperkaker var ikke noe stas i. 
 

Jeg foreslår tegning, lage noe, spille, gå tur, være med på kafé, men dette er ikke lenger aktuelt tydeligvis. Bare teit.

 

Det sies jo at ungdom trenger foreldrene sine. Jeg får ikke dette til! Jeg har ikke lenger en nær relasjon til ungdommene i huset, de forteller meg ikke stort. 
 

Har du noen tips, kanskje gode minner fra da du var ungdom, som du hadde med foreldrene dine i ungdomstiden?

 

Føler meg så mislykket som mor, har tydeligvis ikke evnen til å være en god og nær mor. Nesten så det gjør meg deprimert, for på en måte føler jeg på den samme vonde følelsen jeg hadde under oppveksten. Ikke bra nok.

 

Jeg har nesten en følelse av at de hater meg...

Anonymkode: c183c...21c

Du beskriver i grunnen helt normale tenåringer! Jeg var heller ikke interessert i å gjøre ting sammen med min mor i den alderen, selv om vi hadde et fint forhold ellers. Jeg ville heller være sammen med venner og holde på med fritidsinteressene mine  Det som var så fint med mamma - og pappa også, for den del - var at de alltid var der for oss når vi trengte dem, noe som føltes trygt og godt. Det tror jeg er noe av det beste du kan gjøre for tenåringene dine, også. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men det jeg ser min bors tenåringsbarn liker, er at foreldrene synes det er fint at de har venner hjemme (etter skoletid, eller på kveldene i helgen), og legger til rette for at vennene føler seg velkomne. At det er greit at fryseren "plyndres" for frossenpizza en gang i blant (ikke så ofte) eller at det er micropopcorn og cola en lørdagskveld, eller at det går med et brød, en halv ost  og noen liter melk når fire fjortenårgamle gutter spiser der etter skolen..

Foreldre og barna ser noen serier sammen, kanskje ikke seriene de voksne i utgangspunktet ville sett, men som er hyggelig å se sammen med ungdommen en kveld i uken.

De går på kino innimellom.

De får ta med seg en venn hver på hytta (det er trangt, men det er mye morsommere å være på hytta når de har med venner).

De kjører sammen til slalåmbakken, og spiser formiddagsmat sammen der (men kjører ikke sammen lenger, de kjører helst med andre ungdommer).

De hører dem til prøver, hjelper med lekser hvis det trengs (men det er ikke så ofte lenger)..

Og så ringer foreldrene meg og samboeren og inviterer oss hjem til dem når de etter hvert opplever at barna lever sitt eget liv og "de gamle" sitter alene på lørdagskvelden..

 

Anonymkode: eded7...476

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min barndom var uten gode opplevelser med foreldre. 
 

Som mor selv, føler jeg at jeg har klart å være en svært mye bedre forelder til mine barn. Har selvsagt ikke snakket om min barndom til barna, det ønsker jeg ikke.

 

Nå som barna er tenåringer, opplever jeg imidlertid at de ikke ønsker å gjøre så mye sammen med meg lenger. De var ikke interessert i å være med å lage julekaker. Til og med pepperkaker var ikke noe stas i. 
 

Jeg foreslår tegning, lage noe, spille, gå tur, være med på kafé, men dette er ikke lenger aktuelt tydeligvis. Bare teit.

 

Det sies jo at ungdom trenger foreldrene sine. Jeg får ikke dette til! Jeg har ikke lenger en nær relasjon til ungdommene i huset, de forteller meg ikke stort. 
 

Har du noen tips, kanskje gode minner fra da du var ungdom, som du hadde med foreldrene dine i ungdomstiden?

 

Føler meg så mislykket som mor, har tydeligvis ikke evnen til å være en god og nær mor. Nesten så det gjør meg deprimert, for på en måte føler jeg på den samme vonde følelsen jeg hadde under oppveksten. Ikke bra nok.

 

Jeg har nesten en følelse av at de hater meg...

Anonymkode: c183c...21c

Alt du beskriver er HELT normalt og tyder på at du har oppdratt barna dine til å bli vanlige og trygge ungdommer. 
 

Det høres imidlertid ut som om det hadde vært godt for deg å snakke med noen (psykolog) om følelsene dine rundt din egen barndom når du nå skal begynne å takle at barna dine (ungdommene dine) nå skal begynne å gradvis trekke seg unna deg for deretter å forlate deg helt (flytte ut). 
 

Jeg skjønner at dette trigger gammel avvisning, men denne prosessen er noe helt annet og naturlig, som må få skje. Gå til fastlegen og be om henvisning, det er god hjelp å få ♥️

Anonymkode: 2cf4f...d5d

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som du har normale tenåringer. De må pushes, eller så må man finne det ungene liker. Har du spurt sønnen om han vil spille tvspill/data med deg? Er det noe annet han er glad i? Liker datteren din sminke? Gå å fiks negler sammen, evt la hun sminke deg. Liker hun klær? Hva med shopping? Noe annet? 

Mine tenåringer vil heller ikke ut på tur, tegne og sånt som når de var mindre, da må vi jogge til en fjelltopp, eller noe annet spennende. Kaffe gjøres ikke med meg, men de kan fint shoppe med meg. Det ene barnet her er veldig glad i interiør, så hun er med å tråler bruktbutikker etter kupp, og ting vi (hun og pappaen) kan pusse opp. Jeg tenker at det er ett ledd i det å bli voksen, de klar over seg, vi er teite, og de vil helst gjøre sine egne ting. 

Vi har løst dette med å få to kull. Det er 10 år mellom de store og små. Fordelen med tre tette når vi var litt for unge. 😉 vil ikke anbefale det da. Neida, det var mest tull, men det er vemodig at de blir eldre, samtidig er det godt at de har det bra. Du får de nok tilbake etterhvert.  

Anonymkode: ef0a5...14a

[AnonymBruker]

Jeg tror det viktigste er at man mens de er barn alltid snakker med dem om hvordan det går, snakker om følelser og hvordan de har det + hvorfor. Det er utrolig viktig å ha gode samtaler og å fortelle dem at de alltid kan komme til deg. Gjør man det når de er barn, så har jeg troa på at de kommer på dette i nødens stund som ungdommer. Man kan også minne dem på andre gode voksenpersoner de har, tanter og onkler etc, hvis de ikke vil prate med foreldrene, men da passe på at de får en god relasjon til disse først. 😊 

Anonymkode: 4af19...45d

[AnonymBruker]

Barna dine er bare blitt jevnalderorienterte, det er veldig normalt i dagens vestlige samfunn, og desverre veldig destruktivt for verden.

Anbefaler dette foredraget for innsikt i konseptet og tips:

Anonymkode: 92905...9f5

[exictence]

Du er en god mor når du viser at du bryr deg. Og det gjør du. 

Vis forståelse for at de ikke vil være med på aktiviteter du foreslår. Men fortsett å foreslå, og vis at du forstår. Dermed viser du at du bryr deg.

De trenger at du viser at du bryr deg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Barna dine er bare blitt jevnalderorienterte, det er veldig normalt i dagens vestlige samfunn, og desverre veldig destruktivt for verden.

Anbefaler dette foredraget for innsikt i konseptet og tips:

 

Anonymkode: 92905...9f5

Destruktivt for verden? 🤔 Det er jo helt normalt!

Anonymkode: 2cf4f...d5d

[AnonymBruker]

Tenker vel at feks tegning ikke er en tenåringsaktivitet og at det virker som du ikke klarer å gi slipp på at barna dine ikke er småbarn lenger. Du er åpenbart ikke på bølgelengde med deres interesser og det er fordi du driver overomsorg/undervurderer modenjeten deres. Du virker litt for opptatt av å ha et koselig forhold til barna dine, det er ganske slitsomt med sånne foreldre. 

Anonymkode: 046a9...d9a

[Trolltunge]

Jeg også føler litt på det at alt jeg foreslår er teit, og de ikke lenger har dette behovet for å bare være sammen med meg lenger. Ikke kommer de med forslag selv heller. Det vil si, de kommer av og til med forslag som er frem i tid, men så passer det aldri for dem å faktisk gjøre det, når jeg spør om vi skal gjøre det. 

Jeg tror at det er ganske vanlig i den alderen, og at det beste jeg kan gjøre er å være med på det som foregår på deres premisser. Være tilgjengelig om og når de ønsker det, og gi uttrykk for at jeg setter pris på det vi da gjør sammen, om det er en samtale om noe, se en film /serie sammen eller at de en stund glemmer at de er så store at vi morer oss med lek og tull. 

Jeg tror også at de setter pris på ting de gir uttrykk for at er teit. "Åhhh, ikke mas!" kan de si, og likevel vet jeg at de setter pris på at jeg (og far) gir uttrykk for at vi ønsker å tilbringe tid sammen med dem. Det gjør dem trygge på at vi er der, og synes at de er viktige. At vi ikke er ferdige med å prioritere dem og gått videre til annet, men er der. Når de ønsker og trenger det. 

Av og til gjør de oss liksom tjeneste ved å gi oss litt samvær og tid, og det er helt greit at de gjør det for å "være snill". Det er likevel tid sammen, og det betyr også at de bryr seg om andres behov, samt at jeg tror det ikke er så store offeret egentlig. Det er noe de koser seg med også, selv om de tenker at det er mest for vår del. 

Så å være tilgjengelig, når de ønsker og trenger det, samt gi dem trygghet i at man er der og setter pris på dem... jeg tror at det er viktigere enn at de viser begeistring for alt av forslag, eller selv gir uttrykk for å  ønske det å prioritere tid med oss. 

Jeg tror det verste man kan gjøre er å bli fornærmet eller såret, og nærmest vise "Gidder ikke du å være med meg, så gidder ikke jeg å være tilgjengelig for deg heller, eller komme med flere forslag, for jeg er sår på grunn av dette. Jeg har gitt opp det at vi skal ha et nært forhold, for det vil du jo ikke. Du bryr deg ikke om hvordan dette føles for meg." 

Som tenåringsforeldre bør man akseptere å være the underdog, underkastet av at dette er en tid der annet ofte føles viktigere enn foreldre. Man må rett og slett stole på at man likevel er viktig. At det betyr noe for tenåringer, utover det de selv tenker grundig over, at man er trygge og tilgjengelige, og utrykker ønsker om å være med dem, samt glede over de stundene de "beærer" oss med. De gir kanskje ikke så utrykk for at dette betyr noe, men det gjør det. Det er noe trygt og godt å ha. Noe å stole på, og stå trygt i. 

Litt kan man dessuten stå på kravene. Jeg kysser og klemmer på dem, og har gjort det hele tiden, selv om det i perioder var kjempeteit og de ga klart utrykk for å være for store til slikt. Noe de mer eller mindre bare fant seg i, på nåde. Jeg har holdt fast ved godnattklemmen når de er i/går til sengs, til tross for "Herregud mamma, jeg er ikke et lite barn lenger.", og de bare fant seg i det for min skyld. 

Dette har de allerede vokst av seg, det at de var for store til det, og at det var kjempeteit. Nå er de blitt SÅ store at de kan erkjenne at dette er noe de setter pris på, såpass at de savner det når jeg er borte bare en kveld, eller at de venter litt med å legge seg dersom de vet at jeg snart er hjemme, så de kan få godnattklemmen før de sovner. 

Jeg tror at det blir slik med mye, at de vokser av seg å være "for store til", og at de begynner å sette pris på det å tilbringe tid med meg (og far) igjen. Vedkjenner seg at det er noe fint, som de ønsker selv. At det å foreslå ting ikke lenger vil bli møtt med sukk, men positivitet, eventuelt annet forslag. Fordi tid sammen igjen vil være noe de kjenner på at er godt og koselig. 

Det ble iallefall slik for meg, og jeg tror at de også kommer dit. Jeg er faktisk ganske så trygg på det. 

Endret 9. januar 2020 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Min eldste er 13 så det er mulig han ikke er ordentlig tenåring ennå. Men vi drar noen gang og spiser burger (ordentlig burger, ikke junkfood) når vi har noe ærend i byen. Det liker han godt. Han liker også at jeg leser bøker for han, Stephen King, har tydeligvis blitt populær igjen. Jeg har også funnet ut at hvis barna mine har anledning til å sitte på nett kan man glemme noe annet. Så cluet er å slå fast at nå er det ikke noe skjerm og så spørre om de vil gjøre noe annet.

Vi har også gått i vår første demonstrasjon sammen (klima), men jeg tviler på at jeg hadde fått være med hvis han var noen år eldre.

Jeg tror bare du må fortsette å finne ut av hva som er viktig for dem. Og så tror jeg faktisk også du må tåle å bli avvist. Flere ganger. Og samtidig fortsette å prøve så godt du kan.

En kollega sa en gang at som far til en tenåringsjente fikk han egentlig bekreftet det han hadde trodd hele livet, nemlig at han burde flytte ut i en hytte og holde seg langt unna folk (såå teit var han faktisk).

Hvis målet ditt er et nært forhold til barna så har du mest igjen for å ikke ta dette så personlig. Hvis barna dine oppfatter deg som en sart person som må polstres vil det være vanskeligere å ha et åpent forhold senere.

Anonymkode: 37c1c...de5

[Gjest theTitanic]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min barndom var uten gode opplevelser med foreldre. 
 

Som mor selv, føler jeg at jeg har klart å være en svært mye bedre forelder til mine barn. Har selvsagt ikke snakket om min barndom til barna, det ønsker jeg ikke.

 

Nå som barna er tenåringer, opplever jeg imidlertid at de ikke ønsker å gjøre så mye sammen med meg lenger. De var ikke interessert i å være med å lage julekaker. Til og med pepperkaker var ikke noe stas i. 
 

Jeg foreslår tegning, lage noe, spille, gå tur, være med på kafé, men dette er ikke lenger aktuelt tydeligvis. Bare teit.

 

Det sies jo at ungdom trenger foreldrene sine. Jeg får ikke dette til! Jeg har ikke lenger en nær relasjon til ungdommene i huset, de forteller meg ikke stort. 
 

Har du noen tips, kanskje gode minner fra da du var ungdom, som du hadde med foreldrene dine i ungdomstiden?

 

Føler meg så mislykket som mor, har tydeligvis ikke evnen til å være en god og nær mor. Nesten så det gjør meg deprimert, for på en måte føler jeg på den samme vonde følelsen jeg hadde under oppveksten. Ikke bra nok.

 

Jeg har nesten en følelse av at de hater meg...

Anonymkode: c183c...21c

Sånn er tenåringer. De er opptatt av seg og sitt. Vær der og la de ta initiativ når det passer dem å snakke.