Problemer med 4 åringen

[AnonymBruker]

Har en gutt på 4 snart 5 år som er veldig fantasifull og leken. Pappaen hans er lik og de går inn i sin egen verden av lek og morro som er gøy å være vitne til, men jeg havner utenfor. Jeg klarer iblandt å gå inn i fantasiverden med han, det er gøy, og da har vi det fint sammen, men jeg har dessverre sjeldent overskudd og energi til det, jeg er langt ifra så fantasifull og kreativ som pappaen er. Han kan få med seg ungen fort ut døra uten problemer med å fortelle en historie eller å lage en type fantasi rundt at man skal ut. Det gjør jo livet veldig gøy for vår sønn og litt vanskelig å få han til å høre etter når ting bare skal være vanlig (som det ofte er med meg). Føler meg så kjedelig og masete iblandt men jeg føler det må kunne gå Ann å bare gå ut døra (eller lignende) uten all den fantasien. I lek har jeg også problemer med å knytte bånd til han, da han er så glad i rollelek, noe jeg ikke klarer så bra.. Vi finner jo på andre ting, men det er rollelek han elsker og jeg har for lengst skjønt at pappa er den beste å være sammen med.. Jeg har tenkt at jeg kan være den trygge havnen, stødig og snill som ordner opp ting når pappa surrer det til. Den han kommer til for råd og som styrer skuta.. allikevel føles det veldig sårt. 

Han er også fryktelig sta og obsternasig om dagen, han får for seg at noe skal gjøres sånn eller slik og låser seg helt hvis vi utfordrer han på det eller stopper han i det av forskjellige grunner. Det er jo viktig å anerkjenne det som er viktig for han så da må vi bare stoppe opp og la han prate ferdig  også forklare hvorfor det ikke går som han vil, det funker somregel det, men det er vanskelig å gjøre det slik i litt pressede situasjoner og ute i store forsamlinger. Måtte bære han ut av ett kjøpesenter her om dagen fordi han absolutt skulle kjøre alene på rullebåndet, holdt på å stikke av fra meg.
 

Da bærte jeg han ut, vi satt oss i bilen, han gråt og når han roet seg ned så snakket vi om det og det gikk helt fint. Men det er så frustrerende når slikt skjer og jeg kunne kanskje ha unngått hele situasjonen med å være litt mere leken og fantasifull, men jeg klarer ikke komme på det der og da. Da mener jeg at i det han sier han vil kjøre rullebåndet alene, være litt rask på replikken og finne på noe spennende som gjør at vi må holde sammen opp det rullebåndet. Også heller ta en ordentlig prat etterpå om hvorfor han ikke kan kjøre alene på rullebåndet når det er mye folk og slikt. Så var sammenbruddet avverget og beskjeden gitt uten rabalder.

Føler sånt skjer mye oftere med meg enn med pappen og det føles som jeg ikke mestrer dette. Det er jo selvfølgelig en bidragsyter til at pappa er best.. selvom jeg vet at gutten min elsker meg, han sier det ofte og vi har det fint sammen, så stikker det i hjertet mitt fordet. Prøver hele tiden å minne meg slev på at det er viktig at vi er forskjellige og at vi bidrar med forskjellige ting. 
 

Føler det blir sånn avstand mellom oss når jeg ikke helt klarer å møte han i leken heller, er gravid nå og er jo mye sliten dessverre, og han har utrolig mye energi, selv etter en lang dag i barnehagen er han i hundre og jeg kjenner jeg nesten blir litt irritert over at det er så vanskelig å roe han ned. Har gutt på vei også så frykter litt at det er sånn her det vil bli med begge mine barn..

Vet ikke om jeg egentlig har ett spørsmål, bare er litt trist og lei.. Noen råd?

Anonymkode: 42ca3...1e0

[AnonymBruker]

Få et cos-kurs i regi av helsestasjonen.

Anonymkode: 9912b...dbd

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som du gjør veldig mye bra og riktig jeg. Det er helt fint at foreldre har litt ulike roller og tilnærming til f.eks. lek, så lenge man er enige om de grunnleggende verdiene i oppdragelsen. Her virker det kanskje som om du tar mer ansvar for grensesetting enn pappaen. Da er det naturlig at barnet viser mer opposisjon mot deg også, når trassalderen viser seg. Hvis du har en god dialog med helsestasjonen, så kanskje du kan lufte tankene dine der?

Det at du er gravid igjen gjør jo også mye med hormonene dine, og det høres litt ut som om du tenker at barnet er mer glad i pappaen enn i deg. Den tanken tror jeg du trygt kan slå fra deg. Bare fortsett å være en kjærlig, empatisk og grensesettende forelder.

Anonymkode: b2443...86c

[Hactar]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Måtte bære han ut av ett kjøpesenter her om dagen fordi han absolutt skulle kjøre alene på rullebåndet, holdt på å stikke av fra meg.
 

Da bærte jeg han ut, vi satt oss i bilen, han gråt og når han roet seg ned så snakket vi om det og det gikk helt fint. Men det er så frustrerende når slikt skjer og jeg kunne kanskje ha unngått hele situasjonen med å være litt mere leken og fantasifull, men jeg klarer ikke komme på det der og da. Da mener jeg at i det han sier han vil kjøre rullebåndet alene, være litt rask på replikken og finne på noe spennende som gjør at vi må holde sammen opp det rullebåndet. Også heller ta en ordentlig prat etterpå om hvorfor han ikke kan kjøre alene på rullebåndet når det er mye folk og slikt. Så var sammenbruddet avverget og beskjeden gitt uten rabalder.

Jeg synes du skal se litt annerledes på det.  For det du gir han ved å være konsekvent til tross for raseriutbrudd, støtte gjennom følelseskaoset og gi god forklaring etterpå, er veldig verdifullt. Du lærer ham følelsesregulering.
 

Ja, det hadde vært mindre slitsomt for dere begge om du kunne distrahert ham og avverget hele episoden, men han kommer til å oppleve frustrasjon. Han kommer til å måtte bare følge beskjed uten videre klovnerier. Og det er da han får bruk for det du lærer ham nå; at ting ikke alltid blir som han har tenkt, at det er helt trygt å bli rasende sint, og med tiden, hvordan takle sinnet på en god måte. 

Jeg har en gutt som absolutt har mest til felles med pappaen. Han elsker å ha brytekamp og spille fotball, og pappa er absolutt stjerna i så måte. Etter hvert som han har blitt større har vi funnet vår greie, og jeg kommer nær han i andre typer situasjoner. Gutt nummer to er mer lik meg, men har med tiden begynt å sette pris på pappas styrker også.
 

Du kommer til å få din kontakt med barna du også, så bevisst og nær som du er, men i alderen din er i nå, kan de være veldig ensporede og selektive. Gi det litt tid, og fortsett å gi av dine styrker. 

Endret 8. januar 2020 av Hactar

[AnonymBruker]

Uff, ikke godt å føle det sånn. Men enig med en over i at det virker som du gjør mye riktig. Er det ikke sånn at man ikke alltid skal avlede? Man må jo noen ganger bare si ting som de er hvis det er noe som ikke er lov? Skjønner godt at du ikke alltid finner på en historie for å avverge en situasjon. Det kan jo være en utfordrende alder da. Jeg syns det først har roa seg litt nå da dattera mi begynte på skolen.

 

Enig i at du kan snakke med helsestasjonen. Det har jeg gjort for å få noen tips noen ganger🙂

Anonymkode: 80e36...97a

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det høres ut som du gjør veldig mye bra og riktig jeg. Det er helt fint at foreldre har litt ulike roller og tilnærming til f.eks. lek, så lenge man er enige om de grunnleggende verdiene i oppdragelsen. Her virker det kanskje som om du tar mer ansvar for grensesetting enn pappaen. Da er det naturlig at barnet viser mer opposisjon mot deg også, når trassalderen viser seg. Hvis du har en god dialog med helsestasjonen, så kanskje du kan lufte tankene dine der?

Det at du er gravid igjen gjør jo også mye med hormonene dine, og det høres litt ut som om du tenker at barnet er mer glad i pappaen enn i deg. Den tanken tror jeg du trygt kan slå fra deg. Bare fortsett å være en kjærlig, empatisk og grensesettende forelder.

Anonymkode: b2443...86c

Takk! Det er godt å få høre at det ikke er så galt som det iblandt føles når det står på..

Skal snakke med helsestasjon, takk for tips!

TS

Anonymkode: 42ca3...1e0

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Hactar skrev:

Jeg synes du skal se litt annerledes på det.  For det du gir han ved å være konsekvent til tross for raseriutbrudd, støtte gjennom følelseskaoset og gi god forklaring etterpå, er veldig verdifullt. Du lærer ham følelsesregulering.
 

Ja, det hadde vært mindre slitsomt for dere begge om du kunne distrahert ham og avverget hele episoden, men han kommer til å oppleve frustrasjon. Han kommer til å måtte bare følge beskjed uten videre klovnerier. Og det er da han får bruk for det du lærer ham nå; at ting ikke alltid blir som han har tenkt, at det er helt trygt å bli rasende sint, og med tiden, hvordan takle sinnet på en god måte. 

Jeg har en gutt som absolutt har mest til felles med pappaen. Han elsker å ha brytekamp og spille fotball, og pappa er absolutt stjerna i så måte. Etter hvert som han har blitt større har vi funnet vår greie, og jeg kommer nær han i andre typer situasjoner. Gutt nummer to er mer lik meg, men har med tiden begynt å sette pris på pappas styrker også.
 

Du kommer til å få din kontakt med barna du også, så bevisst og nær som du er, men i alderen din er i nå, kan de være veldig ensporede og selektive. Gi det litt tid, og fortsett å gi av dine styrker. 

Godt å høre at andre føler litt på det samme og at dette går seg til. Prøver også å fokusere på det at han vil endre seg og hans behov vil endre seg slik at han etterhvert får mere behov for mine egenskaper og min væremåte og at vi da kanskje vil komme nærmere hverandre..

Tusen takk for gode ord, det hjelper virkelig å høre!

TS

Anonymkode: 42ca3...1e0

[Ulrikke]

Jeg skjønner de litt såre følelsene, men har du tenkt over at du gjør ham en tjeneste? Du lærer ham at "hele verden" ikke reagerer som pappa. Tvert i mot. De færreste vil takle ham som faren gjør. Du lærer ham å komme gjennom følelsene sine, du lærer ham at det ikke er farlig å bli sint/frustrert/rasende, men at alle følelser ikke passer overalt (feks inne på kjøpesenteret). Du viser ham at du tåler alle utbruddene hans, alle følelsene hans - men at du hjelper ham med HVOR man kan eksplodere, hvordan man kan roe seg ned og regulere følelsene sine, og hvordan man går videre etterpå selv om man var fly forbannet på noen for en halvtime siden.

Bekreft følelsene hans, si at du forstår at han blir sint når han ikke får gjøre som han vil (for eksempel, da) og at du skjønner at han hadde lyst til å kjøre på det båndet alene. Lag evt kanskje en avtale om at når han blir 5 år(?) kan dere prøve at han går på først, så teller dere til tre, så kommer du på (men da må han love å stå stille). Altså, møt ham på det han ønsker, bekreft at du forstår at han blir sint og/eller lei seg, og kom evt. med forslag til "tiltak" - eller spør om HAN har forslag til hvordan det kan gjøres på andre måter. I starten har han sannsynligvis ikke det, men med hjelp fra deg når DU kommer med alternativer, så kommer han til å lære.

Livet er ikke en fest bestandig, selv om man er 4 år. Man kan ikke alltid gjøre hverdagen til et eventyr Du er der med ham og hjelper ham gjennom det. Det er STOR styrke i å lære å takle sine egne følelser og reaksjoner, det kommer til stor nytte når han blir eldre også! De som ALLTID blir "kostet vei" for og aldri må møte motstand og sorger får det mye vanskeligere! Fortsett som du gjør!