Ikke trøst som liten, hvordan er du i dag?

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke trøst når jeg gråt som liten. Jeg måtte gå inn på rommet mitt og komme ut når jeg var ferdig å grine. Følelser var ikke noe tema i min oppvekst. Jeg ble av og til mobbet når jeg gråt. Etterligninger av grine lydene.

Jeg lurer på om det er normalt? Flere som hadde det sånn?

Jeg kan grine veldig lett i dag som voksen, jeg prøver å holde det inne, men er det for mye press så kan jeg sprekke av tårer i situasjoner jeg ikke ønsker.

Jeg tror kansje jeg aldri lærte å trøste meg selv , og at det er årsaken til at jeg kan begynne å grine i vanskelige situasjoner. 

Noen som kjenner seg igjen? Kan man lære å trøste seg selv som voksen? 

Jeg er liksom blitt veldig konflikt sky. Hvis en kollega behandler meg dårlig er jeg redd for å gi beskjed. Jeg er redd for at jeg begynner å grine. Så da lar jeg kollega behandle meg dårlig så griner jeg når jeg kommer hjem istedenfor og gruer meg til jobben dagen etter.

Så... Kan man lære å trøste seg selv som voksen: ?

Anonymkode: fdfce...553

[AnonymBruker]

Du trenger profesjonell hjelp. Og nei, det er ikke normalt å ikke bli trøstet. Klem❤️

Anonymkode: 76215...32d

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger profesjonell hjelp. Og nei, det er ikke normalt å ikke bli trøstet. Klem❤️

Anonymkode: 76215...32d

Nå skremte du meg. Jeg ønsker egentlig å klare å løse dette selv....

Jeg kommer til å grine hos psykologen hvis jeg skal snakke om dette. Og jeg vil ikke snakke med en fremmed person. Det tørr jeg ikke.

Kanskje jeg bare låser meg og får jernteppe så jeg ikke får sagt noe likevel. Tørr ikke å få hjelp.

Jeg vil helst klare dette selv...

Anonymkode: fdfce...553

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å gråte hos psykolog. Om du synes det er vanskelig å snakke med psykolog kan du også skrive «brev/dagbok» om det du synes er vanskelig, og så gi til psykologen så han/hun kan lese - for så at dere kan jobbe med problemene. Eventuelt mener jeg det finnes online psykologer man kan skrive med over nett. 

 

Som barn skal man oppleve å få trøst å ikke bli mobbet / plaget av foreldrene sine om man gråter. Veldig dumt at du har opplevd dette   det er ikke bra eller normalt å ha det slik når man vokser opp! 

 

Jeg ble trøstet som liten, men er idag en person som begynner å gråte veldig lett. Ser ikke på det som noe negativ. Er bare slik jeg er   

Anonymkode: a0d57...e29

[AnonymBruker]

Nei det er ikke normalt å ikke få trøst. Jeg fikk det aldri selv, ble utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre.

Men jeg har trøstet meg selv som voksen. Jeg setter meg ned, lukker øynene, og ser for meg det lille barnet jeg var, som er veldig trist, og jeg tar henne på fanget, holder godt rundt henne, trøster henne og forteller henne at jeg er der for henne, og det vil bli bra. Hun gråter ut på meg. Jeg synes dette hjelper. Ingen mirakel kur, men det kan hjelpe litt. 

Anonymkode: b0e5f...614

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt å gråte hos psykolog. Om du synes det er vanskelig å snakke med psykolog kan du også skrive «brev/dagbok» om det du synes er vanskelig, og så gi til psykologen så han/hun kan lese - for så at dere kan jobbe med problemene. Eventuelt mener jeg det finnes online psykologer man kan skrive med over nett. 

 

Som barn skal man oppleve å få trøst å ikke bli mobbet / plaget av foreldrene sine om man gråter. Veldig dumt at du har opplevd dette   det er ikke bra eller normalt å ha det slik når man vokser opp! 

 

Jeg ble trøstet som liten, men er idag en person som begynner å gråte veldig lett. Ser ikke på det som noe negativ. Er bare slik jeg er   

Anonymkode: a0d57...e29

Takk for tips.. Men må jeg til psykoolog pga dette da? Jeg er 31 år og det er lenge siden. Men jeg tror det har gjort litt noe med meg da...vet ikke.. Kansje jeg bare er veldig følsom. Tørr ikke spørre noen andre om dette eller dele dette med noen.

Ts

 

Anonymkode: fdfce...553

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det er ikke normalt å ikke få trøst. Jeg fikk det aldri selv, ble utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre.

Men jeg har trøstet meg selv som voksen. Jeg setter meg ned, lukker øynene, og ser for meg det lille barnet jeg var, som er veldig trist, og jeg tar henne på fanget, holder godt rundt henne, trøster henne og forteller henne at jeg er der for henne, og det vil bli bra. Hun gråter ut på meg. Jeg synes dette hjelper. Ingen mirakel kur, men det kan hjelpe litt. 

Anonymkode: b0e5f...614

Når gjør du dette da? Gråter du selv også da? Har du samme problem som meg ang å sprekke i tårer når det blir for mye? I situasjoner du ikke ønsker å gråte?

Jeg ble litt trist nå, at det ikke var normalt at jeg ikke fikk trøst. Har jo aldri snakket med noen om dette før nå... Bare tenkt selv.

Anonymkode: fdfce...553

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg ts og kjenner meg igjen. Hjemme var det forbudt å vise følelser og ble straffet med juling til jeg sluttet å gråte. 
 

Det har gjort meg kald og kynisk når det gjaldt menn. Jeg stolte ikke på noen. Jeg lærte meg aldri å håndtere følelsene mine som barn og det var nok årsaken til at jeg aldri klarte å binde meg til noen. Sjefen behandlet meg som dritt og jeg godtok det. 
 

Jeg møtte mannen i mitt liv etter mange år som singel. Han er et følelsesmenneske og lærte meg å sette ord på følelsene mine og ikke holde det inne meg som jeg ofte gjorde. For oss har kommunikasjonen vært løsningen. Vi jobber fortsatt med å bygge selvfølelsen min, men er mye bedre nå. 
 

Jeg håper du finner din måte å komme deg ut av problemene. Mange timer hos psykolog har ikke hjulpet meg. 

Anonymkode: cdf41...2e7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tips.. Men må jeg til psykoolog pga dette da? Jeg er 31 år og det er lenge siden. Men jeg tror det har gjort litt noe med meg da...vet ikke.. Kansje jeg bare er veldig følsom. Tørr ikke spørre noen andre om dette eller dele dette med noen.

Ts

 

Anonymkode: fdfce...553

 

Nei du MÅ ikke til psykolog  bare om du føler det er et problem som hindrer deg mye i hverdagen, som du bruker mye energi på eller som «sliter» deg litt ut.

Du sier du har en konflikt på jobb som får deg til å gråte mye. Om det er problem som er hver dag og har pågått lenge blir det jo veldig utrivelig for deg på jobb  om du ønsker å gjøre noe med det? : Tror du hadde klart å snakke med en tillitsvalgt, eller sjefen din om dette. Eller har du en god kollega du kanskje tørr å betro deg til? 

Anonymkode: a0d57...e29

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Nei du MÅ ikke til psykolog  bare om du føler det er et problem som hindrer deg mye i hverdagen, som du bruker mye energi på eller som «sliter» deg litt ut.

Du sier du har en konflikt på jobb som får deg til å gråte mye. Om det er problem som er hver dag og har pågått lenge blir det jo veldig utrivelig for deg på jobb  om du ønsker å gjøre noe med det? : Tror du hadde klart å snakke med en tillitsvalgt, eller sjefen din om dette. Eller har du en god kollega du kanskje tørr å betro deg til? 

Anonymkode: a0d57...e29

Jeg har opplevd dette på mange arbeidsplasser. Nå har jeg ikke jobb, men gruer meg litt til den dagen jeg får jobb. Det er alltid en person som er kald og hersker mot meg... De som ser at jeg er konfliktsky og utnytter det. 

Kalde personer som ikke viser noen følelser er veldig ubehagelig å være tett oppi. Det er slike personer som lot meg grine i flere timer alene på rommet som liten. 

Jeg er redd slike personer. De har ikke noe problem med konflikter og da er det vanskelig å si ifra. Jeg er så redd for å grine. Kan grine hvis jeg sier ifra. Jeg tar ofte drittarbeid og gjør som de sier og sliter meg ut for å slippe konflikt.

 

Anonymkode: fdfce...553

[AnonymBruker]

Jeg fikk alltid beskjed om å "slutte å agere sånn" og holde kjeft. Aldri snakket om følelser med foreldrene mine. Spesielt pappa har vært ganske kjip sånn sett. Han har vel innsett at han har gjort noe feil under oppdragelsen, og jeg er jo glad i ham. Men jeg har blitt ganske fucka. Har vært deprimert hele livet, vet faktisk ikke engang hva det vil si å føle glede. Noe barnebarn blir det iallefall ikke, det har ødelagt mitt forhold til omverdenen og spesielt menn. Jeg er så misunnelig på de som har et godt forhold til fedrene sin, som kan gi dem en uanstrengt klem og snakke om alt. Planen i år er å kontakte psykolog, men jeg vet ikke om det er noen vits når det har gått så lang tid. Er over 30 og skjønner ikke en dritt av dette livet. Alt er så innmari anstrengende. Jeg griner også av alt. Jeg klarte ikke engang å si ifra til læreren at jeg var blitt syk og måtte gå hjem, uten å begynne å grine. Da jeg var yngre altså. Føler meg 100% verdiløs, har liksom alltid vært søppel. 

Anonymkode: ec28c...9b9

[Anonymburker]

Var ikke vanlig å vise andre følelser enn sinne i mitt hjem. Sånn er det fremdeles med de samme familiemedlemmene. Selv er jeg ganske følsom, men viser ikke det til dem.

Jeg kan si til andre bekjente at jeg er glad i dem, og snakke om kjærlighet eller tunge ting. Det kan jeg ikke med familien. Det føles ikke naturlig for meg, men det er ikke min feil. Jeg er miljøskadet av oppveksten, men heldigvis er jeg annerledes i andres selskap.

Skulle så inderlig ønske at det fantes håp for meg å få egen familie, for da skulle jeg vært totalt motsatt av det jeg opplevde i oppveksten.

Må bemerke at oppveksten min på ingen måte var dårlig, bortsett fra at det ikke var vanlig å vise følelser.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd dette på mange arbeidsplasser. Nå har jeg ikke jobb, men gruer meg litt til den dagen jeg får jobb. Det er alltid en person som er kald og hersker mot meg... De som ser at jeg er konfliktsky og utnytter det. 

Kalde personer som ikke viser noen følelser er veldig ubehagelig å være tett oppi. Det er slike personer som lot meg grine i flere timer alene på rommet som liten. 

Jeg er redd slike personer. De har ikke noe problem med konflikter og da er det vanskelig å si ifra. Jeg er så redd for å grine. Kan grine hvis jeg sier ifra. Jeg tar ofte drittarbeid og gjør som de sier og sliter meg ut for å slippe konflikt.

 

Anonymkode: fdfce...553

 

Har også møtt slike kolleger på jobb.. men heldigvis er ikke alle arbiedsplasser slik  

Synes også kalde personer er veldig ubehagelige å være sammen med. Man får ikke endret på slike mennesker tror jeg..

Men har selv gått til psykolog å lært teknikker for hvordan jeg kan sette grenser for meg selv og håndtere mine følelser. Tror det er viktig å sette grenser så man ikke ender opp med å tømme sin energi på å gråte i flere timer alene hjemme og gjøre «all drittjobben» på jobb. 

Anonymkode: a0d57...e29

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Fornuftig-mann skrev:

Var ikke vanlig å vise andre følelser enn sinne i mitt hjem. Sånn er det fremdeles med de samme familiemedlemmene. Selv er jeg ganske følsom, men viser ikke det til dem.

Jeg kan si til andre bekjente at jeg er glad i dem, og snakke om kjærlighet eller tunge ting. Det kan jeg ikke med familien. Det føles ikke naturlig for meg, men det er ikke min feil. Jeg er miljøskadet av oppveksten, men heldigvis er jeg annerledes i andres selskap.

Skulle så inderlig ønske at det fantes håp for meg å få egen familie, for da skulle jeg vært totalt motsatt av det jeg opplevde i oppveksten.

Må bemerke at oppveksten min på ingen måte var dårlig, bortsett fra at det ikke var vanlig å vise følelser.

Alder?

Anonymkode: 09edf...9ac

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Har også møtt slike kolleger på jobb.. men heldigvis er ikke alle arbiedsplasser slik  

Synes også kalde personer er veldig ubehagelige å være sammen med. Man får ikke endret på slike mennesker tror jeg..

Men har selv gått til psykolog å lært teknikker for hvordan jeg kan sette grenser for meg selv og håndtere mine følelser. Tror det er viktig å sette grenser så man ikke ender opp med å tømme sin energi på å gråte i flere timer alene hjemme og gjøre «all drittjobben» på jobb. 

Anonymkode: a0d57...e29

Ja, jeg vet. Det skal jeg jobbe med når jeg får ny jobb. Å sette grenser. Skal lese masse bøker og lære meg det. Har lært mye annet av å lese bøker.

Fint at du har lært deg teknikker. Jeg kommer til å velge psykolog om det ikke blir bedre. 

Anonymkode: fdfce...553

[AnonymBruker]

jeg har blitt en sånn «kald person», som dere sier, pga lignende opplevelser i oppveksten.

ble sendt på rommet for å grine ferdig, med beskjed om at «ingen syns synd på deg».

jeg sliter nå med å vise følelser, og blir irritert og brydd når andre begynner å bælje. Klarer ikke å trøste andre, ble ikke trøstet selv.

kommer nok heller ikke til å få barn av denne grunnen, vil ikke føre «arvesynden» videre.

 

Anonymkode: 116af...eb1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg har blitt en sånn «kald person», som dere sier, pga lignende opplevelser i oppveksten.

ble sendt på rommet for å grine ferdig, med beskjed om at «ingen syns synd på deg».

jeg sliter nå med å vise følelser, og blir irritert og brydd når andre begynner å bælje. Klarer ikke å trøste andre, ble ikke trøstet selv.

kommer nok heller ikke til å få barn av denne grunnen, vil ikke føre «arvesynden» videre.

 

Anonymkode: 116af...eb1

Hvorfor ble ikke jeg en kald person? Er det ulikt hvordan man blir? Jeg blir veldig glad av å trøste andre, får veldig empati og syns synd på dem. Jeg er veldig glad i personer som viser følelsene sine og er åpen.

Jeg føler det er fordi jeg aldri fikk trøst og jeg da vil gi trøst til andre. Jeg vet alltid hva en person trenger for å ha det bra og føle seg bra. Da føler jeg meg normal, at andre gråter også og de ønsker også trøst. Da føler jeg meg normal. 

Jeg hadde en periode når jeg var ungdom og skjule følelsene mine og var en skikkelig bad girl som spillte tøff og kunne banne.. 

Men nå godtar jeg meg selv og ser på følelser som styrke. Men holder de skjult gor fremmede. Og unngår situasjoner som kan få meg til å grine.

Men da er det ulikt hvordan man blir av slik oppvekst? Noe å tenke på

 

Anonymkode: fdfce...553

[AnonymBruker]

Jeg gikk rett på å svare for meg: 

Jeg er idag voksen, det jeg tror er symptomer på barndommen er

- Konfliktsky, liker ikke ta opp eller delta i diskusjoner

-Jeg har vanskelig for å sette grenser for meg eller å stå opp for meg selv

-Jeg er følsom, som i lettrørt, gråter når jeg blir sint, viser følelser for de nærmeste (ikke foreldrene mine)

-Blir lett krenket og overtolker en del hverdagslige replikker

-Trekker meg tilbake, blir redd eller unngår situasjoner når jeg er deppa, sint eller lei. 
 

-Har aldri lært hvordan håndtere de vanskeligere følelsene som sinne, sjalu, egoisme vs deling, sorg... 

 

Anonymkode: 85467...690

[AnonymBruker]

For ikke å glemme, jeg vil bli likt og gjøre alle tillags. 

Anonymkode: 85467...690

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ble ikke jeg en kald person? Er det ulikt hvordan man blir? Jeg blir veldig glad av å trøste andre, får veldig empati og syns synd på dem. Jeg er veldig glad i personer som viser følelsene sine og er åpen.

Jeg føler det er fordi jeg aldri fikk trøst og jeg da vil gi trøst til andre. Jeg vet alltid hva en person trenger for å ha det bra og føle seg bra. Da føler jeg meg normal, at andre gråter også og de ønsker også trøst. Da føler jeg meg normal. 

Jeg hadde en periode når jeg var ungdom og skjule følelsene mine og var en skikkelig bad girl som spillte tøff og kunne banne.. 

Men nå godtar jeg meg selv og ser på følelser som styrke. Men holder de skjult gor fremmede. Og unngår situasjoner som kan få meg til å grine.

Men da er det ulikt hvordan man blir av slik oppvekst? Noe å tenke på

 

Anonymkode: fdfce...553

Det her er akkurat som å lese om meg selv, bortsettfra jeg fikk trøst som barn. 

Anonymkode: a0d57...e29