Lurar på om vi kanskje «berre» skal ha eit barn.

[mammahjarte]

Vi prøver å finna ut kor mange barn vi vil ha. Eg lene litt mot å «berre» få eit barn kanskje. Det virke som det er barn nr 2 som knekke ekteskapet og tippe over skipet. Stemmer det? Snakk meg ut av det, sånn at ungen min kan få eit søsken å dela livet med. Veit at det kun er vi som kan finna ut av det, ønskjer likevel perspektiv. 

Vi har eit barn på 1 år. Eg tenkje at det er litt trist å vaksa opp utan søsken. Men det er ingen garanti for at dei blir gode venner sjølv om det blir tett.

Du som har valgt einebarn kvifor?

Eg veit ikkje heit kva eg vil. Er super fornøyd med ting slik dei er no. Samtidig er eg babysyk, om eg ikkje tenkte meg om hadde eg kanskje vore gravid allereie. 

Han vil ha to barn, men klarer seg med «bare» eit barn om eg ikkje orker ny graviditet. 

[lysestake]

Vet ikke med folk, men jeg og mannen hadde ikke noe problemer når vi fikk nr to, heller tvert i mot, vi elsker hverandre mer og føler at vi er en komplett familie på fire 😊 mange sier at det å få barn er test for ekteskapet/samboerskapet, og vi gikk oss veldig fint gjennom den testen.

Fint med to barn! 

[AnonymBruker]

JA! Stopp på et barn. Du kan risikere et «helvete» med barn nr. 2. Det kan tippe lasset fullstendig. Du vet aldri hva du får. 
 

Når det er sagt, så går de fleste ekteskap til helvete før eller siden uansett.  

Anonymkode: 67b74...f0f

[AnonymBruker]

søsken er overvurdert. hilsen ei som hatet å vokse opp med småsøsken og har nærmest 0 kontakt med de i dag 

Anonymkode: 3003b...97b

[Gjest Dævendøtte]

Jeg valgte å få bare ett barn. 

Skilte meg gjorde jeg også, barnet mitt har flere halvsøsken, så hun er jo ikke enebarn lengre. 

Nå som jeg er godt voksen, er jeg veldig glad for at jeg bare har ett barn, tror ikke jeg hadde hatt kapasitet til flere. Verken nå eller for 30 år siden da jeg ble mamma. 

[AnonymBruker]

Vi skulle bare ha ett barn, syntes overgangen fra 0 til 1 var veldig stor, og en påkjenning for forholdet. Men jeg ble uplanlagt gravid, og er overlykkelig for det! Barna er enda så små at de leker mer ved siden av hverandre enn sammen, men jeg elsker å se dem glede seg over de samme tingene. Det er ingen garanti for at de får en god relasjon til hverandre, likevel tror jeg det er godt å dele barndommen og minner med noen.

Anonymkode: c6c8d...feb

[Nerine_]

Kan ikke snakke for andre, men jeg/vi følte at ting ikke ble annerledes med nr to. Da var vi på en måte allerede godt inn i livsstilen og rutiner med det å ha barn. Overgangen fra null til en var absolutt størst. 

(og jeg er idag veldig glad i mitt søsken, vi har god og mye kontakt, selvom vi ikke alltid var så glad i hverandre som barn😉) 

[AnonymBruker]

Vanskelig å vite hva som funker for andre. Det handler jo både om dere som enkeltpersoner, dere som par og hva slags barn dere får.

Vi har tre tette, og overgangen fra 0 til 1 barn var den tøffeste. Da siste babyen kom var vi et skikkelig rutinert og samkjørt lag. 😎

Anonymkode: e27bf...228

[AnonymBruker]

Vi har komt enda nærmere hverandre etter nr 2 kom, og eldste barnet har vokst skikkelig av det så alt er blitt veldig harmonisk hjemme egentlig! Når vi er veldig slitne under økedøgn og utviklingstrinn feks så gnisser vi selvsagt litt, men vi har klart å løse alt så mye bedre enn med nummer 1. Hun var mye syk og sliter fremdeles så vi var sikker på at nummer 2 skulle knekke oss, men alt har bare gått kjempe bra. 

Anonymkode: de760...aed

[AnonymBruker]

Men barnet e uansett ett år, trenger ikke stresse med nr to

Anonymkode: 5ab1d...2dc

[AnonymBruker]

Har ikke barn selv, men er 1 av 5 søsken. Tanken på vokse opp uten sysken er for meg utenkelig. Så i midt tilfeller blir det 0 eller 2+. 

Anonymkode: e487f...d7e

[AnonymBruker]

Jeg hadde en tøff graviditet og fikk en så grusom fødselsdepresjon som jeg nesten ikke kom fra med livet i behold at jeg rett og slett ikke våget å få ett barn til. Hadde jeg sluppet å gå gravid hadde jeg gjerne fått et barn til, men jeg tør ikke utsett meg for det på nytt. Veldig sårt og vondt da jeg elsker å være mamma, og derfor gjerne skulle hatt flere barn, men jeg er veldig takknemlig for det ene barnet jeg har. 

Anonymkode: ec1a4...3f0

[AnonymBruker]

Vi har også vært usikre på om vi vil ha flere. Av samme grunner som du beskriver. Men vi har bestemt oss for å få en til. Det er utenkelig for meg at den lille skal vokse opp uten en søster eller bror å dele ting med. I tillegg tror jeg som flere bekrefter her at overgangen er størst fra 0 til 1 barn. 

Anonymkode: d4a4d...227

[AnonymBruker]

10 timer siden, mammahjarte skrev:

Vi prøver å finna ut kor mange barn vi vil ha. Eg lene litt mot å «berre» få eit barn kanskje. Det virke som det er barn nr 2 som knekke ekteskapet og tippe over skipet. Stemmer det? Snakk meg ut av det, sånn at ungen min kan få eit søsken å dela livet med. Veit at det kun er vi som kan finna ut av det, ønskjer likevel perspektiv. 

Vi har eit barn på 1 år. Eg tenkje at det er litt trist å vaksa opp utan søsken. Men det er ingen garanti for at dei blir gode venner sjølv om det blir tett.

Du som har valgt einebarn kvifor?

Eg veit ikkje heit kva eg vil. Er super fornøyd med ting slik dei er no. Samtidig er eg babysyk, om eg ikkje tenkte meg om hadde eg kanskje vore gravid allereie. 

Han vil ha to barn, men klarer seg med «bare» eit barn om eg ikkje orker ny graviditet. 

Jeg trudde jeg ønsket meg minst to barn.

Har en på snart 2 år og er livredd for å bli gravid igjen..

Babyperioden var så tøff med en baby som ALDRI sov, som var veldig urolig og som hadde trøbbel med å roe seg. Husker på føden hvor paff alle var over hvor våken han var. Og det ble alltid bemerket på besøk hvor aktiv og våken han var. Noe som forsåvidt er bra altså men jeg var helt utslitt..

Har selv 3 søsken og tenker at det er så koslig å ha søsken å vokse opp med. Men jeg må være egoist og tenke på meg selv for psyken min fikk seg en real knekk i løpet av de første 20 mnd og jeg har enda ikke kommet meg helt må jeg innrømme..

Jeg vet jo at ting blir bedre men det har vært mange tårer, frustrasjon og krangling.

Så nå føles det helt greit ut med ett barn.

Anonymkode: 76b20...4c5

[AnonymBruker]

Få 2 barn. Kan fint ha noen års mellomrom. Fint for dem å ha hverandre senere i livet (og ellers). 
Vi sliter i parforholdet nå, ca 2 år etter at vi fikk nr 3. Har du mye familie som kan sitte barnevakt? Det er også en viktig faktor om man ønsker å ha noe egentid i det hele tatt.

Anonymkode: 42ea6...0b2

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en tøff graviditet og fikk en så grusom fødselsdepresjon som jeg nesten ikke kom fra med livet i behold at jeg rett og slett ikke våget å få ett barn til. Hadde jeg sluppet å gå gravid hadde jeg gjerne fått et barn til, men jeg tør ikke utsett meg for det på nytt. Veldig sårt og vondt da jeg elsker å være mamma, og derfor gjerne skulle hatt flere barn, men jeg er veldig takknemlig for det ene barnet jeg har. 

Anonymkode: ec1a4...3f0

Min søster hadde det slik, og de adopterte barn nummer 2. Det passer kanskje ikke for alle, men det var en veldig god løsning for dem i alle fall.

Jeg vet ikke om jeg tør få 1 barn en gang  

Anonymkode: 84b66...45a

[Clefable]

Vi lener også mot å "bare" få ett barn. Jeg er enebarn, og stortrives. Som liten husker jeg at jeg elsker at jeg hadde alenetid, og ikke irriterende søsken som vennene mine. Mannen har en søster som han ikke kommer overens med overhodet, så han er den som er mest på at det holder med ett. 

Jeg tenker at det er individuelt for hver familie hva som passer, og at ett barn er mer enn nok for mange!

[AnonymBruker]

Du trenger ikke bestemme deg nå for om du vil ha flere barn. Vår første var veldig krevende. I utgangspunktet hadde jeg ønsket to år mellom dem, men da første var ett år var det ikke snakk om å prøve på nummer to. Etter tre år fikk vi andremann, som er en mye enklere baby enn første. To år etter det fikk vi tredjemann.

Jeg har dessverre lite kontakt med mitt eneste søsken, selv om vi er tette i alder (1,5 år), og jeg ønsket meg alltid et søsken til, som var mer lik meg.

Jeg synes den største overgangen fra 1 til 2 er at man er mer låst. Det er enklere å bare ta med seg én unge, mens med 2 blir det litt mer krevende. Med tre barn er man "satt", og må legge egne interesser til side, eller rett og slett la familielivet bli ens store interesse

Hva som passer for dere, er dog umulig å si. Jeg synes uansett ikke dere skal bestemme dere nå. Vent et år eller flere.

 

 

Anonymkode: e3dbc...2ee

[AnonymBruker]

Vi skulle kun ha et barn, tenkte på økonomi, fritid o.l.. men det ble tvillinger. Det er også noe å tenke på, sånn sett er jeg glad vi fikk tvillinger først og ikke som barn nr 2.

Anonymkode: 0b089...852

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trudde jeg ønsket meg minst to barn.

Har en på snart 2 år og er livredd for å bli gravid igjen..

Babyperioden var så tøff med en baby som ALDRI sov, som var veldig urolig og som hadde trøbbel med å roe seg. Husker på føden hvor paff alle var over hvor våken han var. Og det ble alltid bemerket på besøk hvor aktiv og våken han var. Noe som forsåvidt er bra altså men jeg var helt utslitt..

Har selv 3 søsken og tenker at det er så koslig å ha søsken å vokse opp med. Men jeg må være egoist og tenke på meg selv for psyken min fikk seg en real knekk i løpet av de første 20 mnd og jeg har enda ikke kommet meg helt må jeg innrømme..

Jeg vet jo at ting blir bedre men det har vært mange tårer, frustrasjon og krangling.

Så nå føles det helt greit ut med ett barn.

Anonymkode: 76b20...4c5

Sånn føltes det også for oss når første barnet var 2 år. Faktisk føltes det sånn helt til han var 4 år. Da begynte jeg å tenke på ett barn til. Jeg tenker at man må gjøre det som passer best for hver enkelt. Noen får lyst på flere med en gang, andre tar flere år og noen får aldri lyst på flere.

Anonymkode: b002a...f32