Tabu. Here we go

[AnonymBruker]

Det jeg skal si nå er nok for mange for tabu å regne. Jeg ber likevel om at man kan opptre anstendig selvom det for noen sikkert kan få blodet til å koke i rent raseri. 

Min eldste datter har jeg med en som valgte å stikke midt i svangerskapet. Etter hun ble født satte han i sving advokater og jeg vet ikke hva fordi han ville ha 50/50 fra dag èn. Heldigvis fikk vi en god sakkyndig som forklarte han litt om dette med symbiose,amming osv. Han endte opp med noen timer 3 dager pr uke og på sikt en helg i mnd på 2 hver jul osv. Han fulgte aldri opp. Kun sporadisk hvis han ikke hadde noe annet fore. En gang stakk han til London og bodde der i to år uten å gi lyd fra seg. Har aldri betalt bidrag. Var så frekk å forlange at jeg skulle betale tilbake til HAN forskuddet jeg har fått fra nav. Enda på visa var at han fikk vedtak om full bidragsevne og skylder meg pr idag nær 100000 kr i bidrag. Saken er at kmjeg HATER han og hele hans Fam! De er en ressurssterk Fam med millioner på bok,men han gidd ikke gjøre en dritt. Bortskjemt. For 3 år siden brøt hin kontakten med faren etter årevis med neglisjering. De gangene hun har vært der har han stort sett ignorert henne. Til kongen hørte hun ingenting bla. Men innimellom virker det som om hun glemmer det. Går og håper. Og jeg skjønner jo det . Men det som gnager er at jeg vil at hun skal hate dem like mye som jeg gjør. De fortjener henne faktisk ikke! Jeg vet det høres super ego ut osv. Men nå er det lå den følelsen jeg har. Og følelser kan man jo ikke styre. Jeg forteller jo selvsagt ikke dette til henne,men kjenner jeg blir sir inni meg når jeg ser at hun feks har kontakt med kusinen. Og igjen; jeg VET og bebreider meg selv for disse følelsene så trenger ingen moralpreken! Det jeg lurer på er om det er noen andre som er /har vært i tilsvarende situasjon og har noen gode råd? For blir slitsomt å ha denne angsten hele tiden.    Takk for at du leste

Anonymkode: 37431...450