«Har du blitt kjent med mange i klassen da?» Har ikke blitt kjent med noen, hva svarer man egentlig?

[AnonymBruker]

Jeg har kommet i en litt kjip situasjon, studerer og kjenner ikke én eneste person... Attpåtil får jeg ganske ofte spørsmålene «Har du blitt kjent med mange i klassen da?»  eller «Ja, du har vel fått mange nye venner?»  eller spørsmål om jeg kjenner  «Ole Pettersen som går i klassen».

Sannheten at jeg nesten ikke vet hva noen i klassen ser ute eller heter, og ikke kjenner jeg noen heller. Er jo min egen skyld, men aner ikke hva jeg burde svare når jeg får spørsmålet? Når familie spør lyver jeg selvfølgelig (da de ofte bekymrer seg veldig), men merkelig nok er det ganske mange andre tilfeldige folk som spør, som f.eks folk jeg møter på butikken og andre steder, tannlege, helsesekretær, andre i klassen som jeg ikke har snakket med før osv. Har som oftest bare sagt at jeg har blitt litt kjent eller fått et par bekjente (men ingenting av det er jo sant...) Vet ikke helt, lønner det seg å være mer ærlig kanskje? - Så kanskje man har større sjanse for å bli kjent med andre i samme situasjon eller? 

Anonymkode: f5c03...41b

[AnonymBruker]

Mange spør bare av ren høflighet. De du knapt kjenner trenger du ikke å fortelle sannheten til. Svar noe vagt og hopp til et annet tema.

Anonymkode: 7003c...257

[AnonymBruker]

Kommer an på hvem jeg snakker med. Ville vært ærlig til de nærmeste, og snakket det bort ellers. Eventuelt sagt at klassene er veldig store, så man bli ikke så nære eller et eller annet. 

Anonymkode: b9766...ea9

[KaBom]

Jeg havnet tidlig litt utenfor sosialt på studiet mitt (et ganske tøft brudd gjorde at jeg droppet mesteparten av fadderuken og ellers er jeg ikke veldig frampå), men valgte å være ganske ærlig om det. La det ikke frem som noe veldig trist og sårt (selv om det av og til føltes sånn) og ble ganske overrasket over hvor mange som oppriktig følte det samme. Tror det er vanligere enn folk tror, spesielt på veldig teoretiske studier der man ikke blir tvunget til samarbeid.

Etter hvert så gikk det seg også litt til. Mange av de jeg gikk med første året valgte seg til andre fag eller sluttet helt, så vi endte opp med å bli en liten gjeng som var på hils under forelesningene og av og til leste og drakk kaffe sammen. Men det ble ikke de nære og personlige vennskapene. Heldigvis for meg så havnet jeg, gjennom kollektivet jeg flyttet inn i, i en ganske stor vennegjeng av folk på tvers av ulike studier, så jeg var absolutt ikke ensom resten av studiene. 

Men du får jo kjenne på det selv hvem du vil være åpen med. Det er IKKE noe å skamme seg over og du er ikke alene, men jeg skjønner også at det ikke alltid er gøy å diskutere dette med tante Magda som aldri har studert og som kommet med meningsløse råd 🤪

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt kjent med noen selv. Er 30 år, mens de andre er rundt 20. Jeg pleier bare å si «nei, det har jeg ikke behov for» eller bare «nei». Ikke noe problemer har oppstått enda.

Anonymkode: 238b6...a06

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kommet i en litt kjip situasjon, studerer og kjenner ikke én eneste person... Attpåtil får jeg ganske ofte spørsmålene «Har du blitt kjent med mange i klassen da?»  eller «Ja, du har vel fått mange nye venner?»  eller spørsmål om jeg kjenner  «Ole Pettersen som går i klassen».

Sannheten at jeg nesten ikke vet hva noen i klassen ser ute eller heter, og ikke kjenner jeg noen heller. Er jo min egen skyld, men aner ikke hva jeg burde svare når jeg får spørsmålet? Når familie spør lyver jeg selvfølgelig (da de ofte bekymrer seg veldig), men merkelig nok er det ganske mange andre tilfeldige folk som spør, som f.eks folk jeg møter på butikken og andre steder, tannlege, helsesekretær, andre i klassen som jeg ikke har snakket med før osv. Har som oftest bare sagt at jeg har blitt litt kjent eller fått et par bekjente (men ingenting av det er jo sant...) Vet ikke helt, lønner det seg å være mer ærlig kanskje? - Så kanskje man har større sjanse for å bli kjent med andre i samme situasjon eller? 

Anonymkode: f5c03...41b

Jeg tenker at du egentlig har to valg:

Enten så er du ærlig. Dersom det å ikke bli kjent med noen er ditt eget valg så må du bare ta steget og stå for det valget. Det går ikke an å entre voksenlivet med å skamme seg over et valg man tar - det sier man fra om, og så forsvarer du valget ved behov. Det er helt greit å velge ulikt fra slekt og venner - du må bare tåle å stå for eget valg (dersom du handler som om du skammer deg over det, hvordan skal de som bryr seg om deg forstå at du trives med det?)

Eller så gjør du noe med det. Dersom du ikke har valgt (eller ikke lengre har lyst til) å ikke kjenne noen, så tar du jobben med å bli kjent. Og, ja, det er en jobb. Da kan du si ved neste korsvei at du har blitt kjent med noen. At dere ikke går så godt overens eller bare forblir omgangsvenner? Det er helt ok og sånn det er for de fleste av oss.

Anonymkode: 54b38...fca

[AnonymBruker]

Svar "nei, dette er ikke barneskolen, jeg har ikke behov for å være sosial med medstudenter."

Anonymkode: 495fc...b77

[Aragorn ll Elessar]

Man svarer nei

[SPOCA]

Jeg har bare svart "nei, jeg kjenner ikke de jeg studerer med".

[exictence]

"Nei, jeg har ikke blitt så veldig kjent med dem"

Hvis du vil bli kjent med noen av dem, spør om de vil ta en kaffe, si du vil gjerne snakke litt om fagene................., si "Jeg kunne tenke meg å bli litt kjent med deg. Det hadde vært hyggelig, siden vi går i samme klasse".

Kanskje du vil invitere noen hjem på en bli kjent kveld.

[AnonymBruker]

Hvis du klarer, så er det best å være ærlig. Du er garantert ikke den eneste i den situasjonen og det er ikke flaut eller skamfullt. 

Anonymkode: 9138c...a79