Jeg er kynisk og kald, hvorfor?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg synes det er vanskelig å skrive dette innlegget, mest fordi jeg vet det sikkert blir ganske upopulært. Men jeg velger å skrive det likevel fordi jeg helt enkelt er nysgjerrig på hva folk oppriktig mener om hvorfor jeg er slik jeg er. 

Jeg er nemlig ganske kynisk og kald av meg. På den måten at jeg ikke bryr meg så mye om andre som jeg skulle ønske jeg gjorde. Jeg kan avlive dyr uten at det gjør meg noe (i sammenheng med jakt). Jeg vil tjene penger, mest mulig av det. Jeg liker å kjøre rundt i min dyre bil og føle at folk misunner meg. Jeg er livredd for at noen skal ripe den opp når jeg drar til butikken, og driter i om folk ser at jeg parkerer som en idiot for å unngå det. Jeg gråter ikke i begravelser, jeg er ikke opptatt av godt naboforhold utover normal folkeskikk, jeg orker ikke ha masse venner. Jeg er ikke gavmild, og ikke spesielt opptatt av å pleie forhold utover i situasjoner jeg må eller jeg kan få noe ut av det selv. Jeg blir fort lei av familien min, selv om jeg er glade i dem, men jeg strekker mer ikke lengre enn jeg må. Jeg hater å ha bursdag og hater at andre har bursdag, for da må jeg styre med gaver, det er like mye stress å få for det betyr at jeg må gi. 

Jeg gir generelt lite av meg selv. Samtidig forventer jeg ikke så mye av andre tilbake heller. Jeg synes det er et jævla slit å ha selskap og folk på besøk, ikke fordi jeg blir sliten av å prate eller være med folk, men fordi jeg må rydde etterpå, kanskje vaske gulv raskere enn jeg egentlig hadde tenkt. Slike ubetydelige fjollete ting som gjør at jeg heller drar ut enn å få besøk hjemme. 

Ber folk meg om tjenester sier jeg stort sett alltid nei selv om jeg sikkert burde sagt ja. 

Samtidig er jeg tydeligvis sosial nok og hyggelig på den måten at jeg blir ofte bedt med ut på både fest, til venninnekvelder, familien min ønsker meg ofte på besøk. Jeg sier ofte nei med unnskyldning om at jeg er opptatt, når jeg egentlig bare ikke gidder. Men når jeg blir med på noe føler jeg ofte at folk prater med meg, jeg får oppmerksomhet, jeg blir likt, selv om jeg egentlig ikke er en varm eller omtenksom person. Jeg undrer ofte over hvorfor jeg har såpass mange venner og synes det egentlig er rart det ikke er flere som gjennomskuer meg for den personen jeg er. 

Jeg har hatt en normal oppvekst. Jeg er vellykket på jobb. Jeg er ikke psykopat, kanskje litt narssistisk og ganske egoistisk, men ikke til det ekstreme heller - for jeg går aldri inn for å utnytte noen, men om situasjonen er foran meg så gjør jeg det stort sett alltid til min fordel. Selv om det er kamuflert. 

Er jeg bare født sånn? Jeg burde jo sikkert jobbe med meg selv. Men jeg gidder ikke det heller, for jeg gir jo blaffen og har et greit liv til tross. 

Anonymkode: 24c27...d76

[Lacy]

Jeg tenker at om folk liker deg for den du er som du sier, så er det nok fordi en spade er en spade i ditt liv? Det er en egenskap jeg setter pris på hos folk. Jeg setter også pris på folk som er ærlige rundt egne behov. Jeg liker og å være det selv. 

Siden tror jeg nok du overtolker deg selv litt.. Man er ikke en kald og kynisk person fordi man ikke engasjerer seg veldig mentalt i andres sorg. Noen har mer mellommenneskelig empati enn andre, og det hadde jo vært en pussig verden om alle skulle gi seg ende over om katta til naboen stryker med og, lissom.. 

 

Nå vet jeg ikke hvor mye du er blitt utfordret ift de eksistensielle spm i livet som sorg, død, sosiale utfordringer.. Dersom du ikke har hatt så mye av det, eller at familielivet har vært noe problematisk er det jo normalt å være litt distansert 😊

 

Jeg tror nok ikke du er så annerledes enn hva mange andre er 😊 

Endret 5. januar 2020 av Lacy

[Silva Pluvialis]

Vet du selv om det er noe som har gjort deg slik? Har noen vært stygge med deg? Sliter du med å stole på andre mennesker? Har du blitt møtt med mye kulde og distanse? Var omsorgsspersonene dine emosjonelt utilgjengelige? Hvordan ser du på deg selv - har du det godt med deg selv? Er du glad i deg selv? 

Du sier du skulle ønske du brydde deg mer om andre. Det er jo et kjempefint ønske. Mye kan endres om man er villig til å se på årsakene til hvorfor det har blitt som det har blitt. Jeg tror grunnen til at du skriver dette er fordi du ønsker hjelp til endring. Så jeg vil oppfordre deg til å få henvisning til psykolog. 

[AnonymBruker]

Takker for innspill. Hyggelig at noen synes jeg ikke er så rar som jeg tenker jeg er. 

Jeg har aldri vært i tvil om at foreldrene mine er glade i meg, men vi har ikke uttrykt det så mye. Kan ikke huske at mine foreldre sa de var glade i meg og det var heller aldri mye klemming, men jeg har likevel aldri vært i tvil om at de har kjærlighet og er veldig takknemlig for oppveksten jeg har fått. Men noe distansert er jeg nok, for jeg sliter med å uttrykke omsorg ovenfor andre selv. Og jeg holder mennesker en armlengde unna, det er feks bare én kjæreste som har klart å komme seg litt innpå meg. 

Jeg har ikke opplevd traume. Og jeg er vel forsåvidt glad i meg selv også, jeg tar jo vare på meg selv. Men jeg får ofte følelsen av at jeg er alene i måten jeg tenker og er på, og at jeg burde omfavne andre mer, men jeg er bare helt tom og har ingenting å gi. At andre bryr seg så mye mer enn jeg gjør, og at jeg kun handler etter egne følelser og behov. 

Ts

Anonymkode: 24c27...d76

[Ambador]

Det høres ut for meg som at du bare er desillusjonert.

Noe av det du nevner tyder på at du er veldig introvert. Resten høres ut for meg som at du bare har "gjennomskuet" sosiale koder/høflighetsritualer etc.

[Trøndere1]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg synes det er vanskelig å skrive dette innlegget, mest fordi jeg vet det sikkert blir ganske upopulært. Men jeg velger å skrive det likevel fordi jeg helt enkelt er nysgjerrig på hva folk oppriktig mener om hvorfor jeg er slik jeg er. 

Jeg er nemlig ganske kynisk og kald av meg. På den måten at jeg ikke bryr meg så mye om andre som jeg skulle ønske jeg gjorde. Jeg kan avlive dyr uten at det gjør meg noe (i sammenheng med jakt). Jeg vil tjene penger, mest mulig av det. Jeg liker å kjøre rundt i min dyre bil og føle at folk misunner meg. Jeg er livredd for at noen skal ripe den opp når jeg drar til butikken, og driter i om folk ser at jeg parkerer som en idiot for å unngå det. Jeg gråter ikke i begravelser, jeg er ikke opptatt av godt naboforhold utover normal folkeskikk, jeg orker ikke ha masse venner. Jeg er ikke gavmild, og ikke spesielt opptatt av å pleie forhold utover i situasjoner jeg må eller jeg kan få noe ut av det selv. Jeg blir fort lei av familien min, selv om jeg er glade i dem, men jeg strekker mer ikke lengre enn jeg må. Jeg hater å ha bursdag og hater at andre har bursdag, for da må jeg styre med gaver, det er like mye stress å få for det betyr at jeg må gi. 

Jeg gir generelt lite av meg selv. Samtidig forventer jeg ikke så mye av andre tilbake heller. Jeg synes det er et jævla slit å ha selskap og folk på besøk, ikke fordi jeg blir sliten av å prate eller være med folk, men fordi jeg må rydde etterpå, kanskje vaske gulv raskere enn jeg egentlig hadde tenkt. Slike ubetydelige fjollete ting som gjør at jeg heller drar ut enn å få besøk hjemme. 

Ber folk meg om tjenester sier jeg stort sett alltid nei selv om jeg sikkert burde sagt ja. 

Samtidig er jeg tydeligvis sosial nok og hyggelig på den måten at jeg blir ofte bedt med ut på både fest, til venninnekvelder, familien min ønsker meg ofte på besøk. Jeg sier ofte nei med unnskyldning om at jeg er opptatt, når jeg egentlig bare ikke gidder. Men når jeg blir med på noe føler jeg ofte at folk prater med meg, jeg får oppmerksomhet, jeg blir likt, selv om jeg egentlig ikke er en varm eller omtenksom person. Jeg undrer ofte over hvorfor jeg har såpass mange venner og synes det egentlig er rart det ikke er flere som gjennomskuer meg for den personen jeg er. 

Jeg har hatt en normal oppvekst. Jeg er vellykket på jobb. Jeg er ikke psykopat, kanskje litt narssistisk og ganske egoistisk, men ikke til det ekstreme heller - for jeg går aldri inn for å utnytte noen, men om situasjonen er foran meg så gjør jeg det stort sett alltid til min fordel. Selv om det er kamuflert. 

Er jeg bare født sånn? Jeg burde jo sikkert jobbe med meg selv. Men jeg gidder ikke det heller, for jeg gir jo blaffen og har et greit liv til tross. 

Anonymkode: 24c27...d76

Du er meg. Jeg er bare mye verre. Det går helt fint. Fordelen er at man klarer seg bedre selv. Ordner opp i alt selv. Blir aldri stakkarslig og avhengig av andre. Jeg er kynisk å logisk iskald alltid. Og ser etter måter å få egen vinning på alltid. Jeg forventer da heller ingenting fra andre. 

[AnonymBruker]

Jeg tror noen bare er sånn. Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det du skriver. Bortsett fra det med å avlive dyr og gråte i begravelse.

Det positive for min del, er at siden jeg er litt kynisk og kald, så føler jeg at jeg så langt har styrt unna mange av disse "psykopatiske eksene" jeg kan lese så mye om her inne. Blinker varsellampen så går jeg gjerne etter den, enkelt og greit. Jeg har venninner som er helt motsatt; de kan tilgi og leve med det helt utroligste. Utallige ganger. Selv om de ender opp knust til slutt. Sånn er ikke jeg.

Jeg er heller ikke typen til å være særlig impulsiv og uansvarlig. Hverken med økonomi eller annet. Det kan jo ha sine fordeler på sikt.

 

Anonymkode: dfe74...aff

[exictence]

6 timer siden, Lacy skrev:

Jeg tenker at om folk liker deg for den du er som du sier, så er det nok fordi en spade er en spade i ditt liv? Det er en egenskap jeg setter pris på hos folk. Jeg setter også pris på folk som er ærlige rundt egne behov. Jeg liker og å være det selv. 

Siden tror jeg nok du overtolker deg selv litt.. Man er ikke en kald og kynisk person fordi man ikke engasjerer seg veldig mentalt i andres sorg. Noen har mer mellommenneskelig empati enn andre, og det hadde jo vært en pussig verden om alle skulle gi seg ende over om katta til naboen stryker med og, lissom.. 

 

Nå vet jeg ikke hvor mye du er blitt utfordret ift de eksistensielle spm i livet som sorg, død, sosiale utfordringer.. Dersom du ikke har hatt så mye av det, eller at familielivet har vært noe problematisk er det jo normalt å være litt distansert 😊

 

Jeg tror nok ikke du er så annerledes enn hva mange andre er 😊 

Og så er du kanskje ikke en som maser hull i hodet på folk. Folk orker ikke å være med sånne som maser så mye. Og det er mange sånne.

 

[AnonymBruker]

18 timer siden, Trøndere1 skrev:

Du er meg. Jeg er bare mye verre. Det går helt fint. Fordelen er at man klarer seg bedre selv. Ordner opp i alt selv. Blir aldri stakkarslig og avhengig av andre. Jeg er kynisk å logisk iskald alltid. Og ser etter måter å få egen vinning på alltid. Jeg forventer da heller ingenting fra andre. 

Ønsker du å fortelle litt hvordan du oppfører deg i et forhold? Har du problemer med å gi nok av deg selv feks? Jeg er også sånn at jeg ikke gidder tull, altså jeg burde sikkert være mer tolerant, men jeg vil heller være singel og gjøre alt på min måte enn å føle at alt blir ekstraarbeid ved å være i forhold. Og jeg gidder hvert fall ikke være noen husmor som skal rydde etter andre, det gjør meg skikkelig forbanna. 

 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror noen bare er sånn. Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det du skriver. Bortsett fra det med å avlive dyr og gråte i begravelse.

Det positive for min del, er at siden jeg er litt kynisk og kald, så føler jeg at jeg så langt har styrt unna mange av disse "psykopatiske eksene" jeg kan lese så mye om her inne. Blinker varsellampen så går jeg gjerne etter den, enkelt og greit. Jeg har venninner som er helt motsatt; de kan tilgi og leve med det helt utroligste. Utallige ganger. Selv om de ender opp knust til slutt. Sånn er ikke jeg.

Jeg er heller ikke typen til å være særlig impulsiv og uansvarlig. Hverken med økonomi eller annet. Det kan jo ha sine fordeler på sikt.

 

Anonymkode: dfe74...aff

Morsomt du nevner dette med psykopat-ekser. Jeg har en eks som var narsisisst. Kutta ut han med en gang jeg fant ut hvordan han egentlig var. Var bare sammen i litt over et år, og har aldri sett meg tilbake. Han hadde nok sett for seg å holde meg mye lengre. Jeg kunne aldri blitt fanget i et sånt forhold heller, så der er vi like ja. Han prøvde på forskjellige måter å både kue meg og endre meg, brukte også dette mot meg mot at han forventet hele tiden mer av meg. Mer enn jeg var villig til å gi eller forventet tilbake av han, det interessante var at han bare brakte frem enda mer hardhet i meg og jeg ble helt iskald gjennom det bruddet. 

13 timer siden, exictence skrev:

Og så er du kanskje ikke en som maser hull i hodet på folk. Folk orker ikke å være med sånne som maser så mye. Og det er mange sånne.

 

Ja, det er kanskje sant. Jeg maser nok heller lite, og er ikke klengete eller oppmersomhetssyk. Hyggelig med en positiv vinkling sånn. 

Ts

Anonymkode: 24c27...d76

[AnonymBruker]

Narissistisk ja. Muligens psykopat, de fleste psykopater vet ikke at de er det.  Sosiopat er også en mulighet men da hadde du nok hatt en mye mer utagerende levemåte

Anonymkode: 9be6a...9e0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Narissistisk ja. Muligens psykopat, de fleste psykopater vet ikke at de er det.  Sosiopat er også en mulighet men da hadde du nok hatt en mye mer utagerende levemåte

Anonymkode: 9be6a...9e0

Jeg kan da ikke være psykopat, ettersom jeg har empati? For jeg bryr meg om dyr og folk, selv om jeg kanskje ikke gjør det like mye som andre. 

Ts

Anonymkode: 24c27...d76

[Julekos]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Narissistisk ja. Muligens psykopat, de fleste psykopater vet ikke at de er det.  Sosiopat er også en mulighet men da hadde du nok hatt en mye mer utagerende levemåte

Anonymkode: 9be6a...9e0

Dette er ikke en forklaring på noe som helst, det er bare en merkelapp. Og selvinnsikten ville du vel neppe fått med sånne merkelapper.

Jeg tenker: genetisk variasjon.

[AnonymBruker]

Jeg er så følsom at det er overveldende og ofte føles for vondt å leve. Bryr meg også alt for mye om andre, setter andre foran meg selv og må kjempe noe forferdelig for å sette grenser, noe som ofte gir utslag i mageknip og angst. Folk som ts er de heldigste jeg vet om, om jeg kunne «slått av» meg selv følelsesmessig hadde jeg gjort det.  

Anonymkode: 30429...763