Hvordan jobbe med det å ikke skulle bli likt av alt og alle hele tiden

[AnonymBruker]

Det har helt sikkert rot i barndom hvor jeg som person ikke ble gitt mye oppmerksomhet eller fikk mye ros. Jeg følte meg også ofte avvist og kunne lure på hva i alle dager har jeg gjort eller sagt galt. 

I voksen alder så ser jeg med er voksent blikk på mine foreldre, og kan forstå de som personer mer. Men min bakgrunn har jo likevel satt seg i min personlighet. 

For jeg er en «peoplepleaser». Er var på andres sinnsstemning, og kan kjenne på det lenge,viss noe trigger det som minner meg om avvisning fra barndommen. 

Et eksempel: har et medlem i svigerfamilien. Som ikke nødvendigvis er verdens mest ålreite person. Jeg har i den siste perioden gratulert vedkommende med dagen, og takket for julegave. Ingen svar, bare ser at hen har lest meldingen. Og da lurer jeg på hva jeg har gjort galt. Bare så lite skal til for å sette den tanken i gang. 

Og slik orker jeg ikke å ha det lenger. Jeg vil kunne klare å akseptere at ikke alle liker meg, eller at jeg ikke er en viktig person i alle folk sine liv. Jeg vil kunne klare å regulere følelsene greit, uten at jeg blir for engasjert i det negative. 

Er det andre som har hatt det slik eller har råd å komme med? 

Anonymkode: f0930...0ae

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å lese litt om engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, siden jeg kjenner meg igjen i mange av de symptomene. Nå er det lettere for meg å tenke at dette er et slags psykisk problem jeg har og at mine tanker antageligvis ikke stemmer i virkeligheten . Dermed klarer jeg å aktivt bestemme meg for å stoppe med grublingen jeg sitter med.

Jeg sliter ofte med at jeg analyserer hva jeg selv har sagt og tenker at vedkommende sitter å grubler på det, nå vet jeg at dette ikke er helt vanlig og at de fleste faktisk ikke holder på sånn som meg.

Er det virkelig tøft for deg, søk profesjonell hjelp 

Anonymkode: ef712...35c

[AnonymBruker]

Dette er hard mental trening, du må også lære deg å gjøre ting alene i livet.

Aller beste tipset er å reise ut i verden alene å klare deg selv.

Anonymkode: 8c234...457

[AnonymBruker]

Har ikke råd, bare en klem. Kjenner meg godt igjen 🙏🏻❤️

Anonymkode: cdfea...506

[AnonymBruker]

Kunne ha vært meg selv som skrev det. Har  utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse pga hvor ignorert jeg var i barndommen. De eneste som har hjulpet meg er å stoppe tankene mine, tvinge de til å stoppe. Sliter med ekstremt negative tanker og er høysensitiv. Har bare innsett om jeg ikke kontrollerer tankene mine, så kommer de til å ødelegge meg til slutt. 

Anonymkode: 62c06...a2b

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Skulle ønske vi kjente hverandre. Det hjelper å lufte det ut. 0

Anonymkode: f2f6a...e1d

[AnonymBruker]

På 5.1.2020 den 19.03, AnonymBruker skrev:

Det har helt sikkert rot i barndom hvor jeg som person ikke ble gitt mye oppmerksomhet eller fikk mye ros. Jeg følte meg også ofte avvist og kunne lure på hva i alle dager har jeg gjort eller sagt galt. 

I voksen alder så ser jeg med er voksent blikk på mine foreldre, og kan forstå de som personer mer. Men min bakgrunn har jo likevel satt seg i min personlighet. 

For jeg er en «peoplepleaser». Er var på andres sinnsstemning, og kan kjenne på det lenge,viss noe trigger det som minner meg om avvisning fra barndommen. 

Et eksempel: har et medlem i svigerfamilien. Som ikke nødvendigvis er verdens mest ålreite person. Jeg har i den siste perioden gratulert vedkommende med dagen, og takket for julegave. Ingen svar, bare ser at hen har lest meldingen. Og da lurer jeg på hva jeg har gjort galt. Bare så lite skal til for å sette den tanken i gang. 

Og slik orker jeg ikke å ha det lenger. Jeg vil kunne klare å akseptere at ikke alle liker meg, eller at jeg ikke er en viktig person i alle folk sine liv. Jeg vil kunne klare å regulere følelsene greit, uten at jeg blir for engasjert i det negative. 

Er det andre som har hatt det slik eller har råd å komme med? 

Anonymkode: f0930...0ae

Drikk deg full med folk. Da dummer du deg ut og til slutt bryr du deg ikke lenger. Du ser at det ikke var noe som ble ødelagt av den grunn? Folk glemmer det. 

Neida😂

Det som hjelper er å tenke på de andre. Tenk at de er usikker på hva de har gjort. Tenk at du ikke fikk svar på meldingen fordi at hen sliter med presentasjon. Kansje dårlig på tekniske ting?

Bytt ut tankene " hva gjore jeg" "hva tenker de om meg"

Med: " hva gjorde han " "Hva tenker jeg om hun" "Tror hun har sovet dårlig i natt, hun er litt avvisende" " Liker jeg denne personen?" " vil jeg møte denne personen igjen?"

 

Bytt ut jeg med han,hun eller dem.

Fjern fokuset mot deg selv. Gjør det hele tiden og det blir til slutt automatisk.

Jeg klarte det!

Jeg sliter mindre i dag, og tenker at folk liker meg, men liker jeg de?

Når du kommer inn i ett rom med mange mennesker så skal du ikke tenke på deg selv, du skal tenke " Liker jeg disse menneskene?, har de en fin klestil og har de sminket seg fint?"

Det hjelper blir automatisk til slutt. Jobbe jobbe...

 

Anonymkode: c03de...ced

[AnonymBruker]

Da må du ha selvtillit, seøvrespekt og bli gald nok i deg selv. 

Anonymkode: 39e9f...6ae

[AnonymBruker]

Har alltid tenkt at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og er enda mer sikker nå som jeg ser at det er nevnt flere ganger her. Jeg prøver selv å tenke at det er "sykdommen" min som snakker når jeg føler meg som jeg gjør (hver eneste dag). Det hjelper på en måte, selv om jeg føler meg helt skrudd allikevel. Jeg prøver å tenke litt på hva andre ville ha tenkt i forskjellige situasjoner, og innser jo at det er null vits i å tenke for mye på alt tullballet hodet mitt skaper. Hjelper også å prøve å akseptere at jeg er litt rar, og at om folk ikke tåler det er det ikke verdt bryet. Mye lettere sagt enn gjort, men man får gjøre sitt beste!

Anonymkode: c6a2a...d39