Angst/uro etter sosiale settinger.

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bodd i mange fosterhjem med forskjellige oppdragelser, der det i det ene hjemmet hvor noe er riktig er totalt feil i det nye hjemmet osv... har måttet endre personlighet og væremåte, DIALEKTER, og klesstiler for alle stedene jeg har bodd for å bli akseptert i ny familie. Har måttet lære meg å spise på en ny måte, gå på en ny måte, snakke på en ny måte og være tullete,useriøs og brautende i det ene hjemmet til å oppføre meg som en prinsesse fra 1800 i det neste... jeg tar meg selv i å nesten ha flere personligheter omtrent fordi jeg aner jo ikke hvordan jeg skal være da ingenting noen gang har vært bra nok, fordi når jeg har tilvendt meg en type væremåte og oppdragelse, så har jeg måttet starte på ny fordi den akkurat nye tilvendte væremåten ikke et akseptabel i det nye hjemmet... har derfor blitt enten pirket på at jeg et for bybærte eller at jeg er for bondsk, for rak i ryggen eller for lut, for bred dialekt eller for fin, for brautende eller for fjong.... fra å ha frie regler og legge tider til å måtte legge meg kl 21.. fra å kunne ha med venner fritt hjem til å ikke få lov til å ha besøk.... osv osv osv.. kunne skrevet en bok om det, men nei.... har aldri fått lov til å være meg selv da, eller bare være den jeg er. Alt fokuset de hadde har gått på at jeg skal passe inn hos familien og at de skal være fornøyde med meg og ikke hva jeg egentlig slet med som oprinnelig kom fra et hjem med omsorgssvikt til de grader. 

Kan dette ha noe med angsten min å gjøre? - ts. 

Anonymkode: e7cb5...0d6

Jeg har det litt som deg, og vi har veldig lik bakgrunn. 

Jeg har vel ikke opplevd tilpasningen så negativ og påtvunget som deg, men alle ønsker jo å passe inn og som barn vil man jo være en del av noe, bli satt pris på osv så jeg har absolutt tilpasset meg slik du beskriver det.

Selv ser jeg på en del av det som en styrke, fordi jeg er veldig flink til å lese folk, analysere situasjoner og tilpasse meg for å bli likt. Vil jeg bli likt så blir jeg det.

Er avventende og analyserer i starten, til jeg er komfortabel med «analysen», og da er det veldig lett å treffe perfekt på humor, holdninger osv osv. Har pga det også alltid hatt gode venner i flere grupper og ikke bare blitt likt av alle men også i større grad enn andre likt flere typer mennesker fordi jeg kan relatere meg til dem selv. Alle gjør det nok til en viss grad men...

Baksiden av medaljen er at jeg blir veldig stressa i sosiale lag der det er mange nye mennesker fordi jeg ikke rekker å bruke forsvarsmekanismen. Kan bli litt overload. Det fører også til de samme tankene i ettertid. 

Anonymkode: 0d86f...457

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingenting av øvelser eller tankesett hjelper meg.. 

Aldri hørt de utrykkene før eller visste ikke at det hadde et navn.. 

Noen ganger så kan det hjelpe å tenke på hva andre har sagt og gjort og sammenligne det med hva jeg selv sa og gjorde, men det hjelper bare en liten stund..

har en veninne som faktisk sier og gjør ekstremt dumme ting som gjør at folk blir helt satt ut noen ganger.. men hun blir ikke mislikt av den grunn og hun får ikke angst over det, hun vet selv hva hun har sagt som var teit, men hun bryr seg ikke og tenker på det i 2 sekunder også er det ferdig med den saken. Noen ganger hjelper det å tenke på henne for jeg syns ikke hun er dum eller grusom tiltross for alt det vanvittige som kan komme ut av henne og mye av det har gått uttover meg personlig tilogmed. Hun er bare korttenkt og "løsmunnet" men det blir akseptert. Hun får rekasjoner på det hun sier, men det blir glemt av folk innen et par minutter. Jeg får ikke reaksjoner eller tilsnakk sånn som henne engang men allikevel er det en forferdelig følelse og det føles som verdens undergang. 

Hun klarte blandt annet å si i en begravelse til en felles venn husker jeg når jeg fikk spørsmål om hva jeg skulle da jeg tok på meg jakka for å ta en røyk. Hun svarte for meg og sa: hun skal bare ut å drepe seg selv litt!!. Det sa hun forand alle den dødes pårørende... hun fikk litt sånn "shitt hva var det jeg sa?!!" I to sekunder, men så var det glemt fort av de andre... og ingen hater henne for det. Så hjelper litt å tenke på andres situasjoner. Hadde JEG klart å si det der så hadde jeg svimt av.. 

Anonymkode: e7cb5...0d6

Ok, leste HI feil. Ser nå at du kun spør om flere har det sånn, ikke om råd og tips.

Anonymkode: f108e...bee

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ok, leste HI feil. Ser nå at du kun spør om flere har det sånn, ikke om råd og tips.

Anonymkode: f108e...bee

Det er bare bra å komme med tips. Men tror jeg har prøvd det meste. Eneste som har hjulpet var cipralex som legen foreslo.. men jeg mistet jo hele personligheten min, humoren, sexlysten, brydde meg ikke om noe, kunne verken bli glad eller sint, og bare sov og dret i trening og å ha det ryddig og alt. Ingenting var viktig og ingenting var verken positivt eller negativt. Tror ikke jeg ville rykket et øyebryn om jeg haddr vunnet en milliard og heller ikke om alle jeg kjente døde. Eneste jeg visste var at det ikke var sånn det skulle være, det var jo ikke noe liv. Itilleg fikk jeg noe som kjentes ut som støt i hjernen og glemte å spise og drikke. Cipralex eller angst/utro? Pest eller kolera? 🙄

Anonymkode: e7cb5...0d6

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e7cb5...0d6

[AnonymBruker]

Les om unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse... Alt stemmer på meg, så skal be legen om utredning. Er også oppegående, i bra lederstilling og utad ser jeg vellykket ut. Men jeg er så sårbar for kritikk og avvisning, kan avslutte et vennskap bare pga måten de avviste meg da jeg tok initiativ til noe feks. Jeg føler så mye hele tiden, blir helt gal! 

Anonymkode: 94012...3fa

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Les om unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse... Alt stemmer på meg, så skal be legen om utredning. Er også oppegående, i bra lederstilling og utad ser jeg vellykket ut. Men jeg er så sårbar for kritikk og avvisning, kan avslutte et vennskap bare pga måten de avviste meg da jeg tok initiativ til noe feks. Jeg føler så mye hele tiden, blir helt gal! 

Anonymkode: 94012...3fa

Psykologen har faktisk nevnt det for meg at jeg har det. Det hadde jeg glemt. Jeg krysset av på masse spørsmål på en skjema og hadde noen samtaler, så kom han frem til det. Det var unnvikende og paranoid personlighetsforstyrrelse sa han da. Jeg også kan bli skikkelig bitt av at en venninne f.eks avviser på feil måte, plutselig svarer litt care f.eks og jeg blir svimmel om noen snakker bittelitt krasst til meg på jobben.. men tror ingen merker det, for jeg er så flau over å være sånn at jeg spiller skuespill og prøver hardt å ikke vise reaksjonen min... men så kommer jeg hjem også raser jeg sammen. Men alle tror at jeg er veldig behersket og takler kritikk og sånt bra. 

Hvordan kan man behandle den diagnosen? 

Anonymkode: e7cb5...0d6

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Er ikke sjenert,ikke problemer med å snakke med folk. Men sosiale tilstelninger gjør meg veldig sliten,etterpå. Reflekterte ikke boe over det som barn,ungdom,men i voksen alder.  Etter f.eks 17 mai,bryllupp,bursdager ,julaften osv. Kan jeg være sliten,men klarer ikke å sove. Tenker for mye på hva som ble sagt,hva jeg ikke burde sagt, stresset i kroppen. Veldig ubehagelig.

Men det gir meg også positiv energi å være sosial,så unngår det ikke. Men jeg syntes det er rart med mannen som bare lukker øynene å sovner etter en hektisk dag, mens hos meg kverner tankene og adrenalinet. 

Anonymkode: eed5a...553

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen har faktisk nevnt det for meg at jeg har det. Det hadde jeg glemt. Jeg krysset av på masse spørsmål på en skjema og hadde noen samtaler, så kom han frem til det. Det var unnvikende og paranoid personlighetsforstyrrelse sa han da. Jeg også kan bli skikkelig bitt av at en venninne f.eks avviser på feil måte, plutselig svarer litt care f.eks og jeg blir svimmel om noen snakker bittelitt krasst til meg på jobben.. men tror ingen merker det, for jeg er så flau over å være sånn at jeg spiller skuespill og prøver hardt å ikke vise reaksjonen min... men så kommer jeg hjem også raser jeg sammen. Men alle tror at jeg er veldig behersket og takler kritikk og sånt bra. 

Hvordan kan man behandle den diagnosen? 

Anonymkode: e7cb5...0d6

Fant dette på Lommelegen. Men har ikke forsøkt selv, er som sagt ikke engang utredet.

 

Anonymkode: 94012...3fa

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fant dette på Lommelegen. Men har ikke forsøkt selv, er som sagt ikke engang utredet.

 

Anonymkode: 94012...3fa

Ja, da stemmer det kanskje at jeg har det da. Jeg trodde det gikk ut på at man ikke liker å være sosial og viker unna folk siden det heter unnvikende, men utifra det jeg leser på nett så stemmer alt på meg bortsettifra den delen med at man ikke trives i sosiale lag og at man har vansker med å knytte kjærlighetsbånd og er "flau" i sexuelle settinger.. det stemmer ikke på meg. Psykologen fortalte meg ikke mye om det og virket ikke til å vite så mye om det.. jeg byttet psykolog fordi han var en dust ellers, så psykologen jeg har nå vet jeg ikke om vet om det

Anonymkode: e7cb5...0d6

[AnonymBruker]

De jeg har ringet rundt er det eneste som stemmer helt på meg. 

Jeg kan unngå yrkesmessige "aktiviteter" på en slags måte. Liker ikke å ha stort ansvar, men tar det på meg om jeg må. Og jeg har valgt å jobbe natt fordi da jobber jeg alene og slipper å måtte jobbe med kollegaer som får meg til å føle meg dum. Er ikke mange av dem som får meg til å føle det, men et par-tre stk. Blir helt rar når jeg jobber med de pga f.eks spesielle blikk eller måter å snakke til meg på som føles angripende for meg, selvom de egentlig er hyggelige. Men de er veldig intense og direkte og føles ut som at de stiller meg til veggs og da blir jeg stressa og nervøs av å være rundt dem og får ikke sove osv når jeg kommer hjem. 

Venne og kjærlighetsrelasjoner har jeg aldri hatt noe problem med.. har flere nære venner og hatt langvarige forhold og samboerskap med bra sexliv og sånt. 

Anonymkode: e7cb5...0d6