Når livet inneholder for mye smerte

[AnonymBruker]

Jeg skal forsøke å gjøre det kort.

 

Nå har jeg forsøkt. Forsøkt å leve, forsøkt å ri meg igjennom den indre smerten som så ofte jager igjennom meg.

 

I en alder av snart 40 år, har jeg gått til psykolog HALVE LIVET. Barndommen var vanskelig, men mange kommer seg helskinnet igjennom vonde barndommer.

 

Jeg har barn. Flotte barn! Som fortjener en mye bedre mor, jeg hater at de ikke er oppvokst og har tilgang til en mor som er bedre! I barndommen deres har jeg mest gått rundt som en robot. En robot uten følelser. De har jeg skrudd av en gang tidlig i barndommen, det er så mye smerte, og jeg finner ikke bryteren for hvordan jeg skal føle glede. 
 

Jeg er stolt for at jeg ikke har påført barna mine vonde følelser. Jeg blir aldri sint, jeg har jobbet iherdig for å gi barna alt de trenger av riktig ernæring, klær og opplevelser for at de ikke skulle føle seg annerledes. Dårlig utgangspunkt, for de har likevel måttet vokse opp med meg som mor. Auraen min, MEG. Ingen forsøk på det gode, kan ta vekk det faktum. Skam. Skam for hatet jeg føler over meg selv, for det er så inderlig smertefullt at barna, som er det flotteste i verden, har fått det verste utgangspunktet i meg som mor.

 

Jeg har vært alene med dem under hele oppveksten. Nå er dem tenåringer, og jeg vet at det finnes et hat for meg i dem. Ikke for noe jeg har gjort, men for den auraen og personen jeg er født til å være.

Jeg har nå fullført en lengre utdannelse. Sagt opp psykolog, barnevern jeg har bedt og fått noe hjelp av, «sagt opp» lege. (Har hatt anoreksi, hun har fulgt opp vekt) Jeg orker ikke flere betalte relasjoner, føler jeg har gjort et forsøk på å få det bedre i meg selv, men smerten og skammen i meg kan tydeligvis ingen mennesker få bort. 
 

Så tenker dere kanskje at jeg bør be om mer hjelp. Da må jeg kontakte legen, også hun har kjent meg lenge nok til å kjenne hatet i seg til meg. Derfor blir dette uaktuelt.

På mange måter er dette et siste forsøk. Ingen av mine tidligere betalte relasjoner mener jeg er for syk til å jobbe. Nå har jeg kuttet dem ut, og gir det et siste forsøk.

Hvorfor skal jeg måtte leve med all denne smerten, isolert fra andre mennesker? Så annerledes, så feil? 
 

Tror dere at det i noen tilfeller kan være en mening i at noen skal ende sitt liv? En skjebne som er bestemt, som gjør valget riktig i forhold til de andre mennesker rundt dette mennesket?

 

 

 

Anonymkode: a7e57...97f

[AnonymBruker]

 

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg,
de som kommer fra Angstland, og de som har
vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt
holder ut, virker som innaformenneske,
men som egentlig er et utaformenneske

og kanskje
gjemmer seg
litt bort
på fest

å, jeg er en sucker for sånne

-Kristian Bergquist

 

 

Anonymkode: 360bf...9b6

[Labbefrøken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror dere at det i noen tilfeller kan være en mening i at noen skal ende sitt liv? En skjebne som er bestemt, som gjør valget riktig i forhold til de andre mennesker rundt dette mennesket?

Anonymkode: a7e57...97f

Nei. Du er alt for hard mot seg selv. Du sier jo selv du har behandlet barna dine pent.  Du har ikke gitt barna dine det verste utgangspunktet. Langt ifra !

[AnonymBruker]

Mener, alle de betalte relasjonene uttrykker at jeg er for syk til å jobbe. 
 

Men jeg orker ikke livet som det er nå, må finne en mening, jeg er ferdig med utdanningen og føler jeg har vært nok i behandling for å kunne jobbe. 
 

TS

Anonymkode: a7e57...97f

[Søgni]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Søgni, mod.