Å stå i mot foreldre som har manipulert og kontrolert en i over 20 år

[AnonymBruker]

Jeg har brukt de siste 7 årene på og rivløse meg fra kontrollen de har over meg. Men det er en psykisk lang kamp. Jeg flyttet til slutt langt vekk og følte endelig på frihet. Men så kom de og hentet meg når jeg var nedfor etter et tungt brudd med daværende kjæreste. Nå har jeg kommet til hektene igjen, måttet stå i alt med dem omigjen for de måtte jo ta hardere i når de endelig fikk meg inn i deres favn igjen.. nå har jeg fått nok igjen da spesielt min mor ikke klarer å la meg være i fred. Jeg vil vekk igjen. Ha frihet til og leve som jeg vil. Alene og trygt. 

Min mor sender hat meldinger nå når hun fikk nyss i planene mine. Sender meg meldinger om utallig dritt, som jeg så hardt prøver å ignorere, men jeg sliter så klart med dette også. Jeg er i en litt trang økonomisk situasjon. Og hun har i dag siklet seg innpå sine sjefer som skal ansette ny medarbeider innen mitt fag. Og nå prøver hun å smigre seg innpå ved å lokke meg med jobb. 

Jeg vet så inderlig godt at dette bare er et spill. Dette har hun gjort før. Bruker jobb mot meg som fristelse. Lster som hun vil hjelpe meg og så er det bare tull. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette men jeg trenger å lufte tankene. 

Hun har kontaktet flere i familien og bedt dem overtale meg om å bli. For mitt eget beste så klart. For det vet jo dem så mye bedre enn meg. Såklart. Dette fucker med hodet mitt. Det er som å være inni en kult hvor jeg ikke har visst bedre men sagte oppdager livet utenfor og kjemper en enprm kamp for å være sterk og gå it i verden for. 

Hvorfor er foreldre så uskyldige i å ødelegge barna sine, hvorfor er det fritt frem for dem å trakkasere, manipulere og drive på på denne måten. Andre vanlige folk som noens exser etc. blir jo straffet igjennom norsk lov av mindre. 

Jeg nærmer meg 30 og føler meg fortsatt som en drittunge. Og det er pga foreldrene mine og mine svakheter ovenfor dem. Jeg ble oppdratt til og aldri si min mening, aldri si de imot, alltid vise respekt etc... men det er jo virkelig så mye at jeg har blitt helt ødelagt av det. Jeg vet ikke grensene på når jeg er underkuet eller sterk eller en mellomting. 

Jeg er selvstedig, betaler for eget bo og har jobb. Jeg skal si opp jobben før 1. Februar. Har ikke ny jobb å gå til enda. Men det kommer. Men her vil jeg aldri få frihet med dem over meg.. nå må jeg stå sterkt imot dem og alle de innvolverer. Jeg har blokkert tlf nummer til min mor og vurderer å blokkere hun på facebook for å få avstand. Har lagt hennes pm varsler til ignorering så jeg slipper å se dem. Min far ringer stadig, der er bokkeringsterskelen svært høy.. jeg unngår å ta tlf.. livredd for hans tilsnakk. Orker ikke. Men det er så tungt. 

Låser dører og stenger for vinduer og viser meg kunn på jobb. Angsten er i meg konstant. Håper å ikke møte dem. Begge bor 2 timer unna meg nå i hver sin retning. Men nå som de mister taket igjen kan de lett dukke opp for å snakke vett i meg. Og da er d nåde meg om jeg er uenig. å bli voksen er ikke så enkelt selv om man i alder og selvstendighet er/burde vert det allerede. 

Anonymkode: 4ad65...66a

[AnonymBruker]

Sender deg en god klem ❤️ Jeg forstår så godt smerten din. 

Det du sa om at foreldre er så uskyldige i slike saker er jeg så enig i, psykisk vold er så usynlig og så ufattelig mange barn har tatt skade av en slik oppvekst. 

Du må veie opp goder mot onder i forholdet dit med foreldrene dine. Slik du beskriver det virker det som at forholdet er giftig og det beste du kan gjøre for deg selv er å kutte alle, absolutt alle strenger.

Det er tøft, vondt og en sorg prosess. En sorg over å aldri hatt foreldre som er trygge, gode og kjærlige slik foreldre skal være. Og innse det er et stort steg. Man får aldri endret de rundt seg, men man må akseptere at de er slik uansett hvor vondt og urettferdig det er, med eller uten dem i livet. Ut på den andre siden blir det så ufattelig mye bedre. 

Anonymkode: a4824...202