Hva er realistiske forventinger til universitet?

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, nå pustet jeg litt lettet ut! Så digg at noen er litt enige med det jeg ser og opplever. Jeg synes at det hele begynner å eskalere ut av proporsjoner, og det er noe jeg ikke vil være en del av. Jeg har lyst på en interessant utdanning som gir meg et utfordrende, men også inkluderende arbeidsliv. Til nå har jeg personlig erfart lite inkludering. De fleste har sin egen agenda: topp karakterer, flest mulig verv og kun øye for seg selv for å nå lengst mulig. De skal bli ledere og CEOer hele gjengen. Redde verden. Løse klimakrisen. Tjene masse penger, kjøpe fete biler og bo i de peneste strøkene i de største byene, vanke på de kuleste festene ect. Det er for all del kjempefint å ha ambisjoner, men jeg synes det begynner å gå på bekostning av de viktige tingene her i livet, slik som å være et medmenneske, se andre rundt seg, og være åpen og inkluderende. 

 

Anonymkode: c7610...b5d

Helt korrekt det både du og jeg påpeker. Mens "debattanten" Fjeud er ute, som vanlig, og snakker om ting fra sin vanlige boble, der hen ikke greier å forstå at dagens utvikling fremover ikke har noe godt for seg. 

I og med at vi er inne på økonomistudier her: Høsten 2014 avdekket mediene at 85% får enten A eller B på masternivå. Dette er en massiv inflasjon som det går an å komme og tegner ikke et realistisk bilde av kandidater. 

Fra høsten 2014:

https://www.dn.no/utdannelse/karakterer/norges-handelshoyskole/skole/-urimelig-mange-som-far-a-og-b/1-1-5213764

Vi kunne lese det samme enda lenger tilbake, til 2008, så karakterinflasjon har vært et problem hele veien. Spesielt nå, vil jeg si at det begynner å gi et større utslag i ekstrem konkurranse om jobbene, fordi nesten alle har enten A eller B samtidig som vi opplever nå digitalisering, kombinert med et stadig høyere antall mennesker. 

Fra 2008:

https://www.aftenposten.no/norge/i/8B1LG/ndash-for-mange-masteroppgaver-faar-a-og-b

Så du får det jeg kaller en ekstrem "trippel krasj" i form av 1) Altfor mange som drømmer om A (og som får A) 2) Digitaliseringen tar stadig flere stillinger 3) Antallet mennesker fortsetter å øke.  Ved å følge den kjedelige, "gamle malen" om at man må bare være "ENDA et hakk flinkere" for å "komme gjennom nåløyet", så står vi snart ovenfor en gjeng kandidater som til slutt kommer til å utvikle seriøse mentale problemer i tillegg til å få tilbud til å jobbe på butikk / lager deltid med sin mastergrad og A / B i snitt. 

Vi har fått en ekstrem utvikling der inflasjonen begynner å vise seg på stadig flere områder. Vi er oppe nå i 9% (Norge) av de som regner med å jobbe til de dør, ifølge en fersk undersøkelsen for 2020 når det gjelder dagens generasjon.

For Japan sin del er prosentandelen oppe i 37%. Canada 14%. Hellas 15%. Nederland og England 12%. Norge 9%.

Synes at det er interessant hvor ryggløs en del er blitt som legger seg helt på ryggen for Corporative Power at de til og med vil ofre livet for arbeidsgiveren som ikke kunne ha gitt mer blaffen i sine ansatte. Som sagt, mange flinkiser nå for tiden biter seg selv i halen og ødelegger i tillegg for de neste i køen.

Jeg husker da jeg leste denne artikkelen for ikke så lenge siden (høsten 2019) hvor ekstremt langt hjernevasken rundt ambisjoner hos de unge har kommet.

https://e24.no/naeringsliv/i/LAdWM4/ny-undersoekelse-aatte-av-ti-unge-vil-bli-ledere

Hele 89% av de som er født etter 1995 (25 år eller yngre) har en helt blåst forventing om at de skal bli ledere. Hele 82% av de født etter 1982 (38 år eller yngre) har den samme ambisjonen. Ja, til og med 70% av de som er 39 år eller eldre har den samme ambisjonen.

Se for deg et scenario der en bedrift skal ansette 100 mennesker: 89 stykker skal være ledere som leder 11 ansatte? Haha. Ja, det kommer til å "funke", NOT.  Interessant hvordan disse 89% ikke forstår at det er plass til bare kanskje 3-5% på det nivået.

Vi står ovenfor en svært trist utvikling. Jeg er helt enig med deg. Det er forskjell på ambisjoner du beskriver og ambisjoner på det vi kritiserer her. Du har sunn ambisjon, mens alle de andre som tror at 89-90% av dem skal lede de resterende 10-11%, kommer til å få seg litt av et sjokk. Ikke rart at flere beskriver arbeidslivet i stadig større grad som helt ødelagt. 

Det med å løse klimakrisen og redde verden. Jeg synes at det er ironisk nok en gang hvordan disse som vil redde verden og løse klimakrisen er ofte de samme som nettopp er psykopatisk opptatt av materielle verdier og drømmer om å være CEOs her og der. Enda mer ironisk er det når flertallet av den yngre generasjonen blant studenter vanligvis ytrer at de skal stemme på venstresiden når det er Stortingsvalg, men så har dem selv personlig lagt seg helt på rygg for ekstreme, kapitalistiske verdier der de har blitt en "vare" (commodity) og CV-en deres er blitt "strekkoden" som avgjør verdien deres. 

Denne meningsmålingen er ganske ny:

https://universitas.no/sak/66419/studentenes-partibarometer-historisk-lav-oppslutni/

Jeg håper at dem stemmer på venstresiden, men jeg synes at det blir fullstendig krasj når mange studenter har lagt seg helt på rygg for de ekstreme USA-hjernevaskede kapitalistiske verdier der man er redusert til en CV og det man har på kontoen. 

Jeg har sett utallige ganger de siste årene "prestasjonsstudenter" som har adoptert ordet "bærekraft" og mener at de skal nå tjene penger og profitt på en "snillere" måte, samtidig som de skal "redde klimaet". Både USA, Kina, Russland, India og Brasil ler av denne CV-gjengen som skal "redde klimaet med bærekraft", og som ellers bruker enhver anledning til å ta et "smiley selfie" med folk som kan hjelpe dem med "byggingen av nettverket". Ja, også må disse studentene poste bildet på sosiale medier selvsagt (markedsføre seg selv som det så pent heter). De har akseptert fullt ut av de er bare "varer" i dagens samfunn. Man må nesten være hobby markedsfører / selger i tillegg til skuespiller nå om dagen når man skal på et jobbintervju (husk alltid å svare det som er innøvde svar og ikke det som er riktig, hehe). 

For bare 20 år siden ønsket de aller fleste å bare være en del av den norske middelklassen og det var en stolthet i å være en del av middelklassen fordi middelklassen er bærebjelken og ryggraden her til lands. Vi ser at i andre land der middelklassen ikke er stor og omfattende, så har de store sosiale og økonomiske problemer. 

Helt enig i det du sier. Det å være et medmenneske, åpen, inkluderende ser ut til å ha stadig mindre plass i et ekstremt konkurransedrevet samfunn som kommer til å produsere bare flere problemer fremover med alle disse ekstreme ambisjonene som tar virkelig kaka. Smellen kommer om ikke så lenge for dette kan ikke fortsette i det uendelige - det finnes grenser for alt.

 

 

 

Anonymkode: 9b68f...202

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt korrekt det både du og jeg påpeker. Mens "debattanten" Fjeud er ute, som vanlig, og snakker om ting fra sin vanlige boble, der hen ikke greier å forstå at dagens utvikling fremover ikke har noe godt for seg. 

I og med at vi er inne på økonomistudier her: Høsten 2014 avdekket mediene at 85% får enten A eller B på masternivå. Dette er en massiv inflasjon som det går an å komme og tegner ikke et realistisk bilde av kandidater. 

Fra høsten 2014:

https://www.dn.no/utdannelse/karakterer/norges-handelshoyskole/skole/-urimelig-mange-som-far-a-og-b/1-1-5213764

Vi kunne lese det samme enda lenger tilbake, til 2008, så karakterinflasjon har vært et problem hele veien. Spesielt nå, vil jeg si at det begynner å gi et større utslag i ekstrem konkurranse om jobbene, fordi nesten alle har enten A eller B samtidig som vi opplever nå digitalisering, kombinert med et stadig høyere antall mennesker. 

Fra 2008:

https://www.aftenposten.no/norge/i/8B1LG/ndash-for-mange-masteroppgaver-faar-a-og-b

Så du får det jeg kaller en ekstrem "trippel krasj" i form av 1) Altfor mange som drømmer om A (og som får A) 2) Digitaliseringen tar stadig flere stillinger 3) Antallet mennesker fortsetter å øke.  Ved å følge den kjedelige, "gamle malen" om at man må bare være "ENDA et hakk flinkere" for å "komme gjennom nåløyet", så står vi snart ovenfor en gjeng kandidater som til slutt kommer til å utvikle seriøse mentale problemer i tillegg til å få tilbud til å jobbe på butikk / lager deltid med sin mastergrad og A / B i snitt. 

Vi har fått en ekstrem utvikling der inflasjonen begynner å vise seg på stadig flere områder. Vi er oppe nå i 9% (Norge) av de som regner med å jobbe til de dør, ifølge en fersk undersøkelsen for 2020 når det gjelder dagens generasjon.

For Japan sin del er prosentandelen oppe i 37%. Canada 14%. Hellas 15%. Nederland og England 12%. Norge 9%.

Synes at det er interessant hvor ryggløs en del er blitt som legger seg helt på ryggen for Corporative Power at de til og med vil ofre livet for arbeidsgiveren som ikke kunne ha gitt mer blaffen i sine ansatte. Som sagt, mange flinkiser nå for tiden biter seg selv i halen og ødelegger i tillegg for de neste i køen.

Jeg husker da jeg leste denne artikkelen for ikke så lenge siden (høsten 2019) hvor ekstremt langt hjernevasken rundt ambisjoner hos de unge har kommet.

https://e24.no/naeringsliv/i/LAdWM4/ny-undersoekelse-aatte-av-ti-unge-vil-bli-ledere

Hele 89% av de som er født etter 1995 (25 år eller yngre) har en helt blåst forventing om at de skal bli ledere. Hele 82% av de født etter 1982 (38 år eller yngre) har den samme ambisjonen. Ja, til og med 70% av de som er 39 år eller eldre har den samme ambisjonen.

Se for deg et scenario der en bedrift skal ansette 100 mennesker: 89 stykker skal være ledere som leder 11 ansatte? Haha. Ja, det kommer til å "funke", NOT.  Interessant hvordan disse 89% ikke forstår at det er plass til bare kanskje 3-5% på det nivået.

Vi står ovenfor en svært trist utvikling. Jeg er helt enig med deg. Det er forskjell på ambisjoner du beskriver og ambisjoner på det vi kritiserer her. Du har sunn ambisjon, mens alle de andre som tror at 89-90% av dem skal lede de resterende 10-11%, kommer til å få seg litt av et sjokk. Ikke rart at flere beskriver arbeidslivet i stadig større grad som helt ødelagt. 

Det med å løse klimakrisen og redde verden. Jeg synes at det er ironisk nok en gang hvordan disse som vil redde verden og løse klimakrisen er ofte de samme som nettopp er psykopatisk opptatt av materielle verdier og drømmer om å være CEOs her og der. Enda mer ironisk er det når flertallet av den yngre generasjonen blant studenter vanligvis ytrer at de skal stemme på venstresiden når det er Stortingsvalg, men så har dem selv personlig lagt seg helt på rygg for ekstreme, kapitalistiske verdier der de har blitt en "vare" (commodity) og CV-en deres er blitt "strekkoden" som avgjør verdien deres. 

Denne meningsmålingen er ganske ny:

https://universitas.no/sak/66419/studentenes-partibarometer-historisk-lav-oppslutni/

Jeg håper at dem stemmer på venstresiden, men jeg synes at det blir fullstendig krasj når mange studenter har lagt seg helt på rygg for de ekstreme USA-hjernevaskede kapitalistiske verdier der man er redusert til en CV og det man har på kontoen. 

Jeg har sett utallige ganger de siste årene "prestasjonsstudenter" som har adoptert ordet "bærekraft" og mener at de skal nå tjene penger og profitt på en "snillere" måte, samtidig som de skal "redde klimaet". Både USA, Kina, Russland, India og Brasil ler av denne CV-gjengen som skal "redde klimaet med bærekraft", og som ellers bruker enhver anledning til å ta et "smiley selfie" med folk som kan hjelpe dem med "byggingen av nettverket". Ja, også må disse studentene poste bildet på sosiale medier selvsagt (markedsføre seg selv som det så pent heter). De har akseptert fullt ut av de er bare "varer" i dagens samfunn. Man må nesten være hobby markedsfører / selger i tillegg til skuespiller nå om dagen når man skal på et jobbintervju (husk alltid å svare det som er innøvde svar og ikke det som er riktig, hehe). 

For bare 20 år siden ønsket de aller fleste å bare være en del av den norske middelklassen og det var en stolthet i å være en del av middelklassen fordi middelklassen er bærebjelken og ryggraden her til lands. Vi ser at i andre land der middelklassen ikke er stor og omfattende, så har de store sosiale og økonomiske problemer. 

Helt enig i det du sier. Det å være et medmenneske, åpen, inkluderende ser ut til å ha stadig mindre plass i et ekstremt konkurransedrevet samfunn som kommer til å produsere bare flere problemer fremover med alle disse ekstreme ambisjonene som tar virkelig kaka. Smellen kommer om ikke så lenge for dette kan ikke fortsette i det uendelige - det finnes grenser for alt.

 

 

 

Anonymkode: 9b68f...202

Fantastisk godt skrevet, kunne ikke fått sagt det bedre selv!! Og for en lettelse at det er flere enn meg som ser disse tingene. 

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hva som gjorde at du fikk gode karakterer på vgs? Hva var motivasjonen? Kom karakterene "av seg selv," eller jobbet du hardt for dem? Var det miljøet, ambisjoner, ytre press eller annet som var avgjørende?

Jeg får inntrykk av at du har valgt litt fordi du kan, ikke fordi du nødvendigvis har ønsket. Hvordan har du sett for deg de yrkene du har begynt å utdanne deg til? Hva har tiltrukket deg? 

Har du vært noe i arbeidslivet? Sett hvordan hverdagen er? Opplevd ulike miljøer? Kjent på hva som har vært gøy og motiverende, og hva som virkelig ikke er noe for deg? 

Husk at de yrkene du utdanner deg til også kommer med noen verdier som råder i miljøet. Hva er dine jobbverdier?

Anonymkode: 2cdab...778

[Gjest Fjeud]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt korrekt det både du og jeg påpeker. Mens "debattanten" Fjeud er ute, som vanlig, og snakker om ting fra sin vanlige boble, der hen ikke greier å forstå at dagens utvikling fremover (...)

 

 

Anonymkode: 9b68f...202

Hvorfor debattant i anførselstegn?

Forøvrig har jeg ikke sagt noe om hvorvidt utviklingen har noe for seg eller ikke, det jeg sa var at til tross for at mange arbeider hardt for å få gode karakterer, er karakterene på en overveiende stor majoritet av studier normalfordelt, slik at omtrent samme andel vil få A hver gang.

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hva som gjorde at du fikk gode karakterer på vgs? Hva var motivasjonen? Kom karakterene "av seg selv," eller jobbet du hardt for dem? Var det miljøet, ambisjoner, ytre press eller annet som var avgjørende?

Jeg får inntrykk av at du har valgt litt fordi du kan, ikke fordi du nødvendigvis har ønsket. Hvordan har du sett for deg de yrkene du har begynt å utdanne deg til? Hva har tiltrukket deg? 

Har du vært noe i arbeidslivet? Sett hvordan hverdagen er? Opplevd ulike miljøer? Kjent på hva som har vært gøy og motiverende, og hva som virkelig ikke er noe for deg? 

Husk at de yrkene du utdanner deg til også kommer med noen verdier som råder i miljøet. Hva er dine jobbverdier?

Anonymkode: 2cdab...778

Jeg fikk gode karakterer på vgs fordi at jeg jobbet hardt da jeg ville inn på veterinærmedisin. Det har vært en barndomsdrøm som gikk over i løpet av ungdomstiden. Men da følte jeg alle hadde forventinger til at jeg skulle bli dyrlege at jeg overså følelsen av å ikke ville det mer. Når jeg så startet innså jeg for alvor at dette ikke var meg, og møtte meg selv i døren. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? 

Jeg har jobbet mye i ulike jobber og bransjer da jeg tok meg en del friår. Jeg har jobbet med kundeservice, og med logistikk og lagerarbeid. Erfaringene mine fra disse årene er at jeg ikke liker uprofesjonelt lederskap, da jeg selv opplevde å gå på veggen pga en dårlig leder. Dette kan ha skremt meg litt ekstra når det kommer til å velge utdannelse og fremtidig yrke, for jeg er redd for å havne i dårlige arbeidsmiljøer igjen. Kundeservice er greit. Jeg syns det er givende å kunne hjelpe andre, men jeg takler konkurranse og høyt arbeidspress dårlig. Husker at jeg virkelig hatet det presset om å selge mest mulig, og at vi ble målt på det. Jeg blir litt demotivert av slik konkurransekultur. 

Jeg begynte mest på nytt studie pga press rundt meg. Alle sa at det er så lurt med utdannelse og at jeg var nødt til å "komme i gang" med livet mitt. Jeg er jo enig i det forsåvidt, men jeg var ikke personlig motivert utover at det er lurt å ha en utdanning. Jeg tror også at en utdannelse kan være nøkkelen til arbeidsplasser med profesjonelt arbeidsmiljø, og det er viktig for meg. Jeg er også kvikk i hodet og liker å løse problemer, så at jeg får meg en utdannelse vil nok være fint mtp min trivsel. Jeg har en tendens til å kjede meg veldig raskt hvis jeg ikke får bruke hodet. 

Jeg startet på denne tredje utdannelsen fordi jeg ikke trivdes på den andre, og fordi at jeg følte de to første retningene var feil for meg interessemessig (flere i familien min jobber innen helsevesenet så jeg har nok blitt litt påvirket). Dette tredje studiet skulle være noe helt nytt, og økonomi spenner jo ganske vidt slik at mulighetene ble mange etterpå. Men jeg trives ikke i miljøet og jeg har ikke verdiene til mine medstudenter. Jeg kjenner igjen mye den samme mentaliteten fra den gang jeg gikk på veggen, og det er mulig at det trigger meg litt ekstra. 

Når jeg tenker meg om så har du nok rett i at jeg kanskje har begynt å studere fordi jeg kan og ikke fordi jeg vil. Jeg startet hele greia fordi jeg ble pushet til det. Jeg har også innsett at jeg lar ytre faktorer påvirke meg veldig når jeg skal velge noe. Jeg har ikke sett i hvor stor grad jeg lar meg bli påvirket før nå, men jeg bryr meg altså alt for mye om hva andre synes om det jeg gjør. Da er det mest familien som spiller en rolle her. 

Jeg er vant til å sette andre forran meg selv, så det er uvant for meg å kjenne etter på hva JEG vil. Når jeg prøver å gjøre det nå føler jeg bare kaos. Kanskje jeg burde gi meg litt tid nå for å virkelig kjenne etter. 

Jeg setter stor pris på at dere utfordrer meg litt, nå begynner jeg å tenke mer over disse tingene. Takk! 

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk gode karakterer på vgs fordi at jeg jobbet hardt da jeg ville inn på veterinærmedisin. Det har vært en barndomsdrøm som gikk over i løpet av ungdomstiden. Men da følte jeg alle hadde forventinger til at jeg skulle bli dyrlege at jeg overså følelsen av å ikke ville det mer. Når jeg så startet innså jeg for alvor at dette ikke var meg, og møtte meg selv i døren. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? 

Jeg har jobbet mye i ulike jobber og bransjer da jeg tok meg en del friår. Jeg har jobbet med kundeservice, og med logistikk og lagerarbeid. Erfaringene mine fra disse årene er at jeg ikke liker uprofesjonelt lederskap, da jeg selv opplevde å gå på veggen pga en dårlig leder. Dette kan ha skremt meg litt ekstra når det kommer til å velge utdannelse og fremtidig yrke, for jeg er redd for å havne i dårlige arbeidsmiljøer igjen. Kundeservice er greit. Jeg syns det er givende å kunne hjelpe andre, men jeg takler konkurranse og høyt arbeidspress dårlig. Husker at jeg virkelig hatet det presset om å selge mest mulig, og at vi ble målt på det. Jeg blir litt demotivert av slik konkurransekultur. 

Jeg begynte mest på nytt studie pga press rundt meg. Alle sa at det er så lurt med utdannelse og at jeg var nødt til å "komme i gang" med livet mitt. Jeg er jo enig i det forsåvidt, men jeg var ikke personlig motivert utover at det er lurt å ha en utdanning. Jeg tror også at en utdannelse kan være nøkkelen til arbeidsplasser med profesjonelt arbeidsmiljø, og det er viktig for meg. Jeg er også kvikk i hodet og liker å løse problemer, så at jeg får meg en utdannelse vil nok være fint mtp min trivsel. Jeg har en tendens til å kjede meg veldig raskt hvis jeg ikke får bruke hodet. 

Jeg startet på denne tredje utdannelsen fordi jeg ikke trivdes på den andre, og fordi at jeg følte de to første retningene var feil for meg interessemessig (flere i familien min jobber innen helsevesenet så jeg har nok blitt litt påvirket). Dette tredje studiet skulle være noe helt nytt, og økonomi spenner jo ganske vidt slik at mulighetene ble mange etterpå. Men jeg trives ikke i miljøet og jeg har ikke verdiene til mine medstudenter. Jeg kjenner igjen mye den samme mentaliteten fra den gang jeg gikk på veggen, og det er mulig at det trigger meg litt ekstra. 

Når jeg tenker meg om så har du nok rett i at jeg kanskje har begynt å studere fordi jeg kan og ikke fordi jeg vil. Jeg startet hele greia fordi jeg ble pushet til det. Jeg har også innsett at jeg lar ytre faktorer påvirke meg veldig når jeg skal velge noe. Jeg har ikke sett i hvor stor grad jeg lar meg bli påvirket før nå, men jeg bryr meg altså alt for mye om hva andre synes om det jeg gjør. Da er det mest familien som spiller en rolle her. 

Jeg er vant til å sette andre forran meg selv, så det er uvant for meg å kjenne etter på hva JEG vil. Når jeg prøver å gjøre det nå føler jeg bare kaos. Kanskje jeg burde gi meg litt tid nå for å virkelig kjenne etter. 

Jeg setter stor pris på at dere utfordrer meg litt, nå begynner jeg å tenke mer over disse tingene. Takk! 

Anonymkode: c7610...b5d

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og for min del har konklusjonen blitt at jeg skal skaffe meg en utdanning innen mitt interesseområde (som ingen har blandet seg i), for så å starte for meg selv. Jeg har også erfart dårlig lederskap. Det trenger ikke nødvendigvis ha sammenheng med arbeidssteder hvor de fleste har lav/ingen utdanning. Dårlig lederskap og dårlig arbeidsmiljø finnes over alt. 

Sett sammen dine erfaringer og interesseområder, og se hvor du lander. Se hva som passer best med din personlighet og hvilken hverdag du ønsker deg i fremtiden. Som deg liker jeg å løse oppgaver og problemer, og kan ha lett for å kjede meg om jeg ikke utfordres på dette. Derfor har jeg bevisst valgt etter dette. En rutinejobb er ikke noe for meg. Se på ulike yrker og hvordan hverdagen i et slikt yrke er. For mange kan det høres spennende ut å bli politi, at det blir litt action. Så ender man opp på et kontor, og politi var ikke drømmeyrket lenger. For eksempel. 

Anonymkode: 2cdab...778

[AnonymBruker]

På 6.1.2020 den 0.03, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og for min del har konklusjonen blitt at jeg skal skaffe meg en utdanning innen mitt interesseområde (som ingen har blandet seg i), for så å starte for meg selv. Jeg har også erfart dårlig lederskap. Det trenger ikke nødvendigvis ha sammenheng med arbeidssteder hvor de fleste har lav/ingen utdanning. Dårlig lederskap og dårlig arbeidsmiljø finnes over alt. 

Sett sammen dine erfaringer og interesseområder, og se hvor du lander. Se hva som passer best med din personlighet og hvilken hverdag du ønsker deg i fremtiden. Som deg liker jeg å løse oppgaver og problemer, og kan ha lett for å kjede meg om jeg ikke utfordres på dette. Derfor har jeg bevisst valgt etter dette. En rutinejobb er ikke noe for meg. Se på ulike yrker og hvordan hverdagen i et slikt yrke er. For mange kan det høres spennende ut å bli politi, at det blir litt action. Så ender man opp på et kontor, og politi var ikke drømmeyrket lenger. For eksempel. 

Anonymkode: 2cdab...778

Så fint at du har funnet ut av hva som passer deg. Artig at du kjenner deg igjen i mine erfaringer. Kan jeg spørre hva du har valgt når det kommer til utdannelse? 

Ja, nå skal jeg gjøre grundig research framover og finne ut av hva JEG vil gjøre og hvordan jobb jeg vil trives med. Å studere bare for å studere er jo meningsløst. 

 

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

Kjenner du til den offentlige tjenesten Karrieresenter? 

Finnes over hele landet, og er slik jeg forstår det gratis veiledning for mennesker i en valgsituasjon som trenger hjelp med å stake ut en vei fremover.

https://www.kompetansenorge.no/karriereveiledning/offentlige-karrieresentre/

https://utdanning.no/tema/hjelp_og_veiledning/karrieresentre

Du har nok valgt, eller blitt overtalt til å ta, noen av de ‘verste’ studiene - i hvert fall når det kommer til press, jag og stress.

Når en lander på rett hylle er det å studere gøy, selv om det ofte kan føles litt som å løpe rett i en murvegg og ikke vite hva som traff en 😛 

Kjenner til forventningen, jeg bare ‘måtte’ ta allmennfag og studere, siden jeg var faglig flink. Følte meg presset inn i det, selv om kanskje egentlig kunne hatt lyst til å gå annen linje og vei selv. Men en må jo ikke ‘kaste bort talentet sitt’  Heldigvis løste det seg for meg da jeg gikk over i høyere studier, og valgte en studieretning som passet meg bedre. 

Anonymkode: 31447...eb5