Hva er realistiske forventinger til universitet?

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med å finne meg til rette på universitetet. Nå er jeg på første/andre året i en tredje studieretning, og jeg føler ikke at jeg mestrer det. Er det normalt å gå gjennom hele utdannelsen sin med en slik følelse?Jeg får ikke veldig gode karakterer heller. Har et snitt på C-D. Slik har det vært gjennom alle årene. Jeg syns at det studiet jeg går nå er mer spennende enn de forrige, men motivasjonen har dalt jevnt og trutt siden jeg startet i høst. Jeg har slitt med å skape meg et sosialt nettverk på alle studiene, og jeg syns det er utfordrende med mye pensum og lite oppfølging. Kan være verdt å nevne at jeg har veldig gode karakterer fra vgs. Det har ført til at jeg har valgt prestisje-studium, og jeg føler generelt på et press om å velge noe som er status/veldig bra. 

Men jeg sliter atter en gang, og nå begynner jeg å bli engstelig og bekymret. Karakterene jeg får sier jo også litt om hele situasjonen. Det går jo ikke veldig bra. Jeg kan jo åpenbart bedre, men jeg bare får det ikke til. Motivasjonen er dårlig og jeg føler meg ikke helt hjemme. Så mitt spørsmål er om det er normalt å føle det slik som jeg gjør? 

Jeg vurderer å bytte enda en gang (!) til en profesjonsutdanning, bachelor, på høyskole. Det skal visstnok være bedre oppfølging der, det er en mer yrkesrettet utdannelse og jobbmulighetene er gode. Jeg har begynt å tenke at det kanskje er slike faktorer som er viktig for at jeg skal lykkes og mestre utdanningsbiten. Jeg er dog redd for at jeg vil feile enda en gang, og at det jeg opplever er noe jeg bare på pushe meg igjennom.

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

Det er hjelp å få på universitet, men den kommer ikke av seg selv - du må oppsøke den. Studiekoordinator, emneansvarlig og studentsamskipnaden kan alle tilby ulike typer hjelp.

Anonymkode: 68ff1...fcc

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvilke utdanninger du har prøvd? Lettere å gi konkrete tips om jeg vet, siden alle har forskjellig arbeidsmetode

Anonymkode: 6b527...899

[AnonymBruker]

Det er riktig som du sier at klassisk høyskole-utdannelse skiller seg ut fra klassisk universitetsutdannelse. På universitetet har du ofte en bunke bøker, noen frivillige forelesninger og eksamen. Mye selvstudie. På høyskole er det ofte mer gruppearbeid, innleveringer og timer. Så det høres ut som en god idé å teste ut. Slike utdannelser har også mer praksis og yrkesrettede fag, noe som kan være inspirerende.

Det som kan være litt forvirrende nå er at høyskoler og universiter har slått sammen , og det meste har blitt universitetet.

Du sier du har prøvd tre ulike studieretninger, hvor mye har du bestått? Kan det være at du kan slå sammen flere av fagene og få sydd sammen en bachelor av det?

Når det gjelder det sosiale så fikk jeg selv flest venner gjennom studentforeninger jeg deltok i, ikke gjennom studier. Har du testet det? 

Hva er grunnen til at du har valgt de linjene du nå har valgt? Har de sammenheng med jobb du har lyst på eller handlet det mer om studiene i seg selv?

Jeg tror nok ikke du er den eneste med disse tankene ihvertfall 

Anonymkode: 98090...fe3

[AnonymBruker]

Har du en kollokviegruppe? 

Anonymkode: 07fd5...f52

[AnonymBruker]

Ts her. 

Tidligere har jeg studert veterinærmedisin og farmasi. Nå går jeg økonomi. Strøk i ett fag på farmasi, fordi at jeg gikk gjennom et brudd og var ganske alene i (den nye) studiebyen. 

Jeg sluttet på første fordi jeg var demotivert etter to uker, og synes ikke yrket var noe for meg. Fikk bekreftet det gjennom utplasseringen. Det andre studiet sluttet jeg på fordi jeg ikke overhodet så noen framtid på apotek. Og generelt har jeg funnet ut at helsearbeid ikke er særlig givende for min del. 

Nå går jeg økonomi, men føler meg ikke særlig hjemme her heller. Jeg opplever mye prestasjonsjag og spisse albuer. I tillegg er man selv ansvarlig for å henge med i undervisningen. Universitetet setter  jo opp seminarer, men jeg får ikke noe ut av dem, da for at seminarleder ikke kan svare på mine spørsmål og at opplegget er for "tregt" for min del...

Det kan jo også handle om at jeg ikke er særlig interessert i fagene. Men en gjenganger på alle studiene er at jeg sliter med å slå meg til ro. Jeg blir bare stresset og oppjaget av det jeg opplever som høye krav til prestasjoner, karakterer, konkurranse mellom studenter angående verv og jobber osv. Jeg syns det er så utrivelig at jeg mister all motivasjon. Det suger ut livskraften rett og slett. Og sånn som "folk" snakker om arbeidslivet og jobbmuligheter så virker det jo som at ingen får jobb med mindre man har A i snitt. Jeg er så lei av den krisemaksimeringen og det negative hysteriet blandt unge i dag. Jeg prøver bevisst å ikke stresse så mye pga tidligere erfaringer, men det fører til at jeg ikke føler meg på samme bølgelengde som andre. Og selv om jeg prøver å ikke la meg påvirke av dette jaget, så går det jo inn på meg uansett. Sannheten er at jeg liker stemningen på universitetet utrolig dårlig når det skal være på dette viset. Men kanskje det bare er jeg som opplever det slik?

 

Anonymkode: c7610...b5d

[Marieeeee]

Hva er poenget med å bruke masse tid og penger på å studere ting man ikke interesserer seg for? Bare fordi det er prestisje? Du må bare kaste alle forventninger og prestasjonsjag! Sett deg ned og tenk deg om: Hva er det du kunne tenke deg å jobbe med? Ikke tenkt på noe som helst annet enn hva som gjør deg lykkelig. Vi bor i et land hvor vi har frihet til å velge hva som helst. Bruk den for det den er verdt! 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Tidligere har jeg studert veterinærmedisin og farmasi. Nå går jeg økonomi. Strøk i ett fag på farmasi, fordi at jeg gikk gjennom et brudd og var ganske alene i (den nye) studiebyen. 

Jeg sluttet på første fordi jeg var demotivert etter to uker, og synes ikke yrket var noe for meg. Fikk bekreftet det gjennom utplasseringen. Det andre studiet sluttet jeg på fordi jeg ikke overhodet så noen framtid på apotek. Og generelt har jeg funnet ut at helsearbeid ikke er særlig givende for min del. 

Nå går jeg økonomi, men føler meg ikke særlig hjemme her heller. Jeg opplever mye prestasjonsjag og spisse albuer. I tillegg er man selv ansvarlig for å henge med i undervisningen. Universitetet setter  jo opp seminarer, men jeg får ikke noe ut av dem, da for at seminarleder ikke kan svare på mine spørsmål og at opplegget er for "tregt" for min del...

Det kan jo også handle om at jeg ikke er særlig interessert i fagene. Men en gjenganger på alle studiene er at jeg sliter med å slå meg til ro. Jeg blir bare stresset og oppjaget av det jeg opplever som høye krav til prestasjoner, karakterer, konkurranse mellom studenter angående verv og jobber osv. Jeg syns det er så utrivelig at jeg mister all motivasjon. Det suger ut livskraften rett og slett. Og sånn som "folk" snakker om arbeidslivet og jobbmuligheter så virker det jo som at ingen får jobb med mindre man har A i snitt. Jeg er så lei av den krisemaksimeringen og det negative hysteriet blandt unge i dag. Jeg prøver bevisst å ikke stresse så mye pga tidligere erfaringer, men det fører til at jeg ikke føler meg på samme bølgelengde som andre. Og selv om jeg prøver å ikke la meg påvirke av dette jaget, så går det jo inn på meg uansett. Sannheten er at jeg liker stemningen på universitetet utrolig dårlig når det skal være på dette viset. Men kanskje det bare er jeg som opplever det slik?

 

Anonymkode: c7610...b5d

Dagens generasjon er helt ekstrem og rett og slett blåst i hodet. Dette kommer ikke til å ende godt til slutt. Du har definitivt korrekte inntrykk av økonomigjengen, men det er sånn på jussen også og på flere andre retninger. Disse stakkarene skjønner ikke at jo flere A-er de er gale etter, jo mindre vil disse A-ene være verdt om for mange får de. Det virker som du har truffet en sikkelig CV-ryttergjeng, men disse kommer til å finne fort ut at de biter seg selv i halen. Som sagt, om alle disse stakkarene bare vil ha A-er og verv og deltidsjobber, så er de ekstremt uoriginale mennesker som bare følger en mal. Allerede det viser at de verken er kreative, innovative eller "lederskikkelser" som de sikkert også drømmer om å være. Folk må finne sin egen vei, det er da man vil trives best.

Folk kan ikke være CV-er - vi er mennesker. Slik situasjonen er nå, og du beskriver den helt korrekt, så har prestasjonshjernevasken nådd det høyeste nivået, og kan knapt nok bli verre enn det er nå. Fortsetter folk å følge sammen hjernevaskmalen om at alle "må ha" A i snitt og mastergrad, så kommer vi snart til å oppleve av folk med mastergrad og A i snitt jobber deltid på matbutikken der de passer på at kundene har scannet varene ordentlig i selvbetjeningskassen. 

Anonymkode: 9b68f...202

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Marieeeee skrev:

Hva er poenget med å bruke masse tid og penger på å studere ting man ikke interesserer seg for? Bare fordi det er prestisje? Du må bare kaste alle forventninger og prestasjonsjag! Sett deg ned og tenk deg om: Hva er det du kunne tenke deg å jobbe med? Ikke tenkt på noe som helst annet enn hva som gjør deg lykkelig. Vi bor i et land hvor vi har frihet til å velge hva som helst. Bruk den for det den er verdt! 

Jeg vet, og det er det jeg prøver på nå. Men det viser seg at det blir feil gang på gang. Å bli dyrlege var drømmen min helt til jeg prøvde det ut. Siden da har jeg ikke hatt snøring på hva jeg vil bli. 

Men det er derfor jeg spør om det er "vanlig" å føle det sånn som jeg har gjort under studiene. At feilen ikke har vært i valg av utdanning, men at jeg ikke holder ut lenge nok. 

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dagens generasjon er helt ekstrem og rett og slett blåst i hodet. Dette kommer ikke til å ende godt til slutt. Du har definitivt korrekte inntrykk av økonomigjengen, men det er sånn på jussen også og på flere andre retninger. Disse stakkarene skjønner ikke at jo flere A-er de er gale etter, jo mindre vil disse A-ene være verdt om for mange får de. Det virker som du har truffet en sikkelig CV-ryttergjeng, men disse kommer til å finne fort ut at de biter seg selv i halen. Som sagt, om alle disse stakkarene bare vil ha A-er og verv og deltidsjobber, så er de ekstremt uoriginale mennesker som bare følger en mal. Allerede det viser at de verken er kreative, innovative eller "lederskikkelser" som de sikkert også drømmer om å være. Folk må finne sin egen vei, det er da man vil trives best.

Folk kan ikke være CV-er - vi er mennesker. Slik situasjonen er nå, og du beskriver den helt korrekt, så har prestasjonshjernevasken nådd det høyeste nivået, og kan knapt nok bli verre enn det er nå. Fortsetter folk å følge sammen hjernevaskmalen om at alle "må ha" A i snitt og mastergrad, så kommer vi snart til å oppleve av folk med mastergrad og A i snitt jobber deltid på matbutikken der de passer på at kundene har scannet varene ordentlig i selvbetjeningskassen. 

Anonymkode: 9b68f...202

Takk, nå pustet jeg litt lettet ut! Så digg at noen er litt enige med det jeg ser og opplever. Jeg synes at det hele begynner å eskalere ut av proporsjoner, og det er noe jeg ikke vil være en del av. Jeg har lyst på en interessant utdanning som gir meg et utfordrende, men også inkluderende arbeidsliv. Til nå har jeg personlig erfart lite inkludering. De fleste har sin egen agenda: topp karakterer, flest mulig verv og kun øye for seg selv for å nå lengst mulig. De skal bli ledere og CEOer hele gjengen. Redde verden. Løse klimakrisen. Tjene masse penger, kjøpe fete biler og bo i de peneste strøkene i de største byene, vanke på de kuleste festene ect. Det er for all del kjempefint å ha ambisjoner, men jeg synes det begynner å gå på bekostning av de viktige tingene her i livet, slik som å være et medmenneske, se andre rundt seg, og være åpen og inkluderende. 

 

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, nå pustet jeg litt lettet ut! Så digg at noen er litt enige med det jeg ser og opplever. Jeg synes at det hele begynner å eskalere ut av proporsjoner, og det er noe jeg ikke vil være en del av. Jeg har lyst på en interessant utdanning som gir meg et utfordrende, men også inkluderende arbeidsliv. Til nå har jeg personlig erfart lite inkludering. De fleste har sin egen agenda: topp karakterer, flest mulig verv og kun øye for seg selv for å nå lengst mulig. De skal bli ledere og CEOer hele gjengen. Redde verden. Løse klimakrisen. Tjene masse penger, kjøpe fete biler og bo i de peneste strøkene i de største byene, vanke på de kuleste festene ect. Det er for all del kjempefint å ha ambisjoner, men jeg synes det begynner å gå på bekostning av de viktige tingene her i livet, slik som å være et medmenneske, se andre rundt seg, og være åpen og inkluderende. 

 

Anonymkode: c7610...b5d

Jeg tror dette handler mye om hvilke studier du har valgt å gå. Slike holdninger blant studenter er det ikke på alle studier. La prestisje-studiene være hvis du ikke ønsker slik.

Jeg har en sosialfaglig bachelor og master. Jeg har A i snitt på master. Opplevde ikke at det var mye fokus på det fra andre, kun meg selv. Det var et samarbeidende og hyggelig klima. Heller ikke arbeidsgivere ser ut til å bry seg stort. Nesten litt kjipt når jeg først har fått så gode karakterer.

En venninne gikk på jus, der var det krise. Folk stjal til og med notatene til hverandre og det var skikkelig konkurranse. I denne bransjen er det også veldig viktig med gode karakterer.

Hva slags studie på høyskolen har du tenkt på da?

Anonymkode: 98090...fe3

[AnonymBruker]

Har du fått støtte fra Lånekassen i alle disse 3 årene, og eventuelt flere år tidligere, TS? Husk at du kun kan få støtte fra Lånekassen i maks 8 år til sammen, så det kan være lurt å tenke igjennom hva du ønsker å gå før du hopper inn i noe nytt gang på gang, og er avhengig av stipend og lån. 

Anonymkode: b506a...38a

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Det er riktig som du sier at klassisk høyskole-utdannelse skiller seg ut fra klassisk universitetsutdannelse. På universitetet har du ofte en bunke bøker, noen frivillige forelesninger og eksamen. Mye selvstudie. På høyskole er det ofte mer gruppearbeid, innleveringer og timer. Så det høres ut som en god idé å teste ut. Slike utdannelser har også mer praksis og yrkesrettede fag, noe som kan være inspirerende.

Det som kan være litt forvirrende nå er at høyskoler og universiter har slått sammen , og det meste har blitt universitetet.

Du sier du har prøvd tre ulike studieretninger, hvor mye har du bestått? Kan det være at du kan slå sammen flere av fagene og få sydd sammen en bachelor av det?

Når det gjelder det sosiale så fikk jeg selv flest venner gjennom studentforeninger jeg deltok i, ikke gjennom studier. Har du testet det? 

Hva er grunnen til at du har valgt de linjene du nå har valgt? Har de sammenheng med jobb du har lyst på eller handlet det mer om studiene i seg selv?

Jeg tror nok ikke du er den eneste med disse tankene ihvertfall 

Anonymkode: 98090...fe3

Det som skiller høgskole og universitet er ikke utdanningene i seg selv. Men antall phd og emanuensis stilinger det er. Jobber selv på universitet.

Anonymkode: e7b8d...a50

[Gjest Fjeud]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dagens generasjon er helt ekstrem og rett og slett blåst i hodet. Dette kommer ikke til å ende godt til slutt. Du har definitivt korrekte inntrykk av økonomigjengen, men det er sånn på jussen også og på flere andre retninger. Disse stakkarene skjønner ikke at jo flere A-er de er gale etter, jo mindre vil disse A-ene være verdt om for mange får de. Det virker som du har truffet en sikkelig CV-ryttergjeng, men disse kommer til å finne fort ut at de biter seg selv i halen. Som sagt, om alle disse stakkarene bare vil ha A-er og verv og deltidsjobber, så er de ekstremt uoriginale mennesker som bare følger en mal. Allerede det viser at de verken er kreative, innovative eller "lederskikkelser" som de sikkert også drømmer om å være. Folk må finne sin egen vei, det er da man vil trives best.

Folk kan ikke være CV-er - vi er mennesker. Slik situasjonen er nå, og du beskriver den helt korrekt, så har prestasjonshjernevasken nådd det høyeste nivået, og kan knapt nok bli verre enn det er nå. Fortsetter folk å følge sammen hjernevaskmalen om at alle "må ha" A i snitt og mastergrad, så kommer vi snart til å oppleve av folk med mastergrad og A i snitt jobber deltid på matbutikken der de passer på at kundene har scannet varene ordentlig i selvbetjeningskassen. 

Anonymkode: 9b68f...202

Dette er bare tøv fra ende til annen, men om det hjelper på søvnen din kan du forsette å fortelle deg selv det. Sannheten er at de fleste ikke får A til tross for at de legger ned masse arbeid. de som får A er nærmest garantert gode jobber, og har betraktelig mye bedre forutsetninger enn de med dårligere snitt. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som skiller høgskole og universitet er ikke utdanningene i seg selv. Men antall phd og emanuensis stilinger det er. Jobber selv på universitet.

Anonymkode: e7b8d...a50

Det er jeg klar over, jeg jobber selv ved universitetet (et universitet som før var høgskole). Men det klassiske skillet _var_ at høyskole var mer profesjonsrettet og universitetet var disiplin-rettet. Typiske høyskoleutdannelser er profesjonsrettet med praksis gjennom studie, innleveringer og gruppearbeid etc. Men nå skal jo alle være universiteter om dagen og alt slås sammen.

 

 

Anonymkode: 98090...fe3

[AnonymBruker]

1 time siden, Fjeud skrev:

Dette er bare tøv fra ende til annen, men om det hjelper på søvnen din kan du forsette å fortelle deg selv det. Sannheten er at de fleste ikke får A til tross for at de legger ned masse arbeid. de som får A er nærmest garantert gode jobber, og har betraktelig mye bedre forutsetninger enn de med dårligere snitt. 

Naturligvis får ikke alle A, men det e jo ikke det som er problemet. Det er jaget etter å få disse A-ene som er blitt ganske ekstremt. 

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du fått støtte fra Lånekassen i alle disse 3 årene, og eventuelt flere år tidligere, TS? Husk at du kun kan få støtte fra Lånekassen i maks 8 år til sammen, så det kan være lurt å tenke igjennom hva du ønsker å gå før du hopper inn i noe nytt gang på gang, og er avhengig av stipend og lån. 

Anonymkode: b506a...38a

Jeg er veldig klar over dette ja. 

Anonymkode: c7610...b5d

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror dette handler mye om hvilke studier du har valgt å gå. Slike holdninger blant studenter er det ikke på alle studier. La prestisje-studiene være hvis du ikke ønsker slik.

Jeg har en sosialfaglig bachelor og master. Jeg har A i snitt på master. Opplevde ikke at det var mye fokus på det fra andre, kun meg selv. Det var et samarbeidende og hyggelig klima. Heller ikke arbeidsgivere ser ut til å bry seg stort. Nesten litt kjipt når jeg først har fått så gode karakterer.

En venninne gikk på jus, der var det krise. Folk stjal til og med notatene til hverandre og det var skikkelig konkurranse. I denne bransjen er det også veldig viktig med gode karakterer.

Hva slags studie på høyskolen har du tenkt på da?

Anonymkode: 98090...fe3

Så fint at du opplevde det annerledes da. Og stakkars venninnen din. Har også hørt at juss er fælt på akkurat det området. 

Jeg vurderer ingeniør av noe slag. Har alltid vært glad i realfag og logisk tenkning. Drømmen hadde vært fysikk, men tror ikke en så krevende utdannelse er nødvendig for å gi meg det jeg trenger i en jobb. 

Anonymkode: c7610...b5d

[Gjest Fjeud]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Naturligvis får ikke alle A, men det e jo ikke det som er problemet. Det er jaget etter å få disse A-ene som er blitt ganske ekstremt. 

Anonymkode: c7610...b5d

Det AB sier er jo at det økte karakterfokuset fører til at fler og fler får A og at de blir mindre verdt, faktum er at kravene for å få A blir høyere, men at omtrent samme andel som før får A.

[Ullvott]

Advarsel: langt innlegg kommer.  

Etter det jeg leser slår det meg at du har utfordringer på to områder: 

1. Prestasjonsfokusert miljø på studiene
2. Dine egne valg og forventninger.

Nr 1 får du ikke gjort annet med enn å velge studier som ikke er like prestasjonsfokusert.
Nr 2 må du gå mer i deg selv på. Du har valgt tre studier som har ganske høye inntakskrav, og på den måten har et visst preg av prestisje å studere. Spør deg selv om hovedårsaken til at du har valgt dem fordi du har god nok poengsum - altså fordi du kan og ikke fordi du vil. Det er ikke sikkert at det er slik, men min mistanke ble i alle fall vekket da jeg leste innleggene dine. Jeg er hard mot deg nå, men det kan virke som om forventningene dine er i overkant høye og at du ikke er vant til den type motstand man kan møte i en studiesituasjon. 

Husk at uansett hva du velger å studere vil du møte ting som er mer og mindre interessant. Du vil også møte medstudenter som er svært forskjellige. Man kan ikke like alt og alle like godt hele tiden. Selv om man ikke synes alt er like gøy betyr det ikke at studiet er helt feil likevel. Det er heller ikke slik at det finnes ett eneste studium som er perfekt for deg mens alle andre er feil. Studier (og yrker) passer mer og mindre. Motivasjonen kan gå opp og ned; det gjør den for absolutt alle, og du må holde hodet oppe selv om du møter litt motstand.

Tenk også på at det du opplever av mas og jag om verv og jobber kommer fra de medstudentene som gjør mest ut av seg. Man legger naturlig nok mest merke til de som "bråker mest". Alle er ikke slik, selv om det høres slik ut. De som ikke er slik legger du ikke merke til, nettopp fordi de ikke skaper støy. 

Uansett: det finnes hjelp å få både på universiteter og på høyskoler (eller mer yrkesrettede studier). Studenthelsetjenesten, ulike rådgivningstjenester, kurs i studieteknikk, ulike ting som kan hjelpe å løfte motivasjonen. 

Se deg om på studiet: hvem av dine medstudenter virker som noen du kunne trives sammen med? Prøv å bli kjent med dem. Finn en studentforening som dekker noe av det du er interessert i, enten det er fallskjermhopping eller frimerker. Bygg deg et miljø.

Jeg har selv gått et studium med høye inntakskrav og prestasjonsfokus. Jeg gjorde det ekstremt dårlig første studieår, hadde få venner og vurderte å slutte. Jeg var vant til å være flink jente og å få til det meste uten å jobbe noe særlig for det. Studiehverdagen ble et hardt møte med virkelighetens verden. Det som snudde det for meg var da jeg begynte å se meg rundt. Både på mitt årstrinn og på høyere årskurs var det ganske mange som jeg med hånden på hjertet kunne si at ikke akkurat var rakettforskere eller hjernekirurger, uten at det så ut til å innvirke det minste på deres tanker om seg selv. De kom seg gjennom studiene og hadde det helt fint. Det som skilte dem og meg var selvtilliten. DA senket mine skuldre seg. Jeg hadde akkurat like mye rett til å være der som dem, og når DE landet på beina skulle sørenmeg jeg også klare det. Da jeg fikk den åpenbaringen snudde det meste seg, og både trivsel og resultater gikk riktig veg. Jeg endte med A på masteroppgaven til tross for et snitt på en svak D første studieår.