Deprimert førsteårsstudent (redigert innlegg)

[AnonymBruker]

Jeg fikk gode tips i den forrige tråden min, men ønsker gjerne fler. Redigerer derfor innlegget og håper på flere synspunkter.

Hei.

Jeg har rett fra vgs begynt på et tungt seksårsstudium, og har druknet i arbeid siden starten av semesteret. Har lest mange, mange timer hver dag og ikke hatt en eneste frihelg siden august. Depresjonen begynte allerede i høst, og jeg har snart gått i et halvt år og følt meg alvorlig nedstemt. Likevel har jeg presset meg gjennom studiet så langt. I hele høst har jeg vurdert å droppe ut, men har ikke begynt å vurdere det ordentlig seriøst før nå i julen. Jeg har eksamen i januar, og grunnet at jeg har slitt så tungt psykisk har jeg overhode ikke fått med meg noe av det jeg har lest, og jeg får stadige panikkanfall fordi jeg gruer meg sånn til eksamen. Jeg gruer meg så mye at jeg ikke lenger greier å sove. I tillegg har jeg siden i høst slitt svært mye med å spise. Jeg blir så forstyrret og stresset av skolearbeidet at jeg ikke greier å få i meg mat. Dette går også utover konsentrasjonen, og jeg har gått ned over 10 kg. Kjenner ikke lenger igjen meg selv og væremåten min. De siste dagene føler jeg at det har vært helt ekstremt, jeg har det tungt og får stadige panikkanfall fordi jeg er så sliten at jeg ikke greier å lese og ta inn noe som helst selv om jeg forsøker hele dagen og kjenner jeg utsultet. Jeg har med andre ord kjørt meg skikkelig fast og kjenner at nå trenger jeg egentlig en pause.

Så til dilemmaet. Jeg har flere jobbintervju jeg kan ta for å få en deltids/fulltidsjobb jeg kan ha frem til sommeren slik at jeg får en pause, noe jeg virkelig føler at jeg trenger. MEN, jeg ville aldri klart å begynne igjen på dette studiet til høsten igjen. Både fordi det vil være svært kjipt å hele tiden se opp til vennene mine på dette kullet, samtidig som at vi er et relativt lite kull der de fleste vet hvem alle er, så det blir ikke særlig gøy å ha de som faddere neste år. Dessuten ligger det jo i studiet (seks år profesjon) at det er svært tungt, og jeg vet at selv om jeg får hjelp av psykolog nå til å sortere tanker (skal bli henvist, så tar nok litt tid å få time...) så vil jeg aldri orke å begynne på dette studiet igjen. Men, jeg vet ikke hva annet jeg vil bli. Jeg får jo hele våren til å tenke på dette, og er nødt til å finne et studium med mindre arbeidspress. Dog er jeg LIVREDD for å angre på valget da jeg egentlig vet at jeg ønsker å jobbe i dette yrket. Kan være jeg virker veldig bastant her, men vil da absolutt ikke være aktuelt å begynne på dette studiet igjen til høsten uansett hvor mye jeg ønsker å jobbe i dette yrket, da synes jeg faktisk det er bedre å finne et annet studium.

Jeg har egentlig lyst til å ta en pause. Hvis jeg velger å ta en pause har jeg vært heldig og fått time hos fastlegen på mandag, og da kan jeg snakke med henne. Men, hvis jeg bestemmer meg for å fortsette så har jeg obligatorisk undervisning som jeg er nødt til å delta på for å ikke stryke i faget, og da utgår legetimen og jeg får ikke time før slutten av januar:( Så jeg må greie å bestemme meg for om jeg skal droppe ut eller ikke innen i morgen for å eventuelt kunne avbestille legetimen i tide. Skulle helst ønske at fastlegen var til stede denne uken så jeg kunne drøftet alternativer med henne før jeg tar valget, så nå må jeg ta det selv. Har snakket med moren min om hvordan jeg har det, men hun synes det er vanskelig å gi meg tips om hva jeg skal gjøre. Hun ser hvor sliten jeg er og anbefaler meg og ta en pause, samtidig som at hun vet hvor vanskelig jeg synes det er å gjøre det siden jeg egentlig vil jobbe som dette.

Jeg har så lyst til å ta en pause, men samtidig så sitter det så innmari langt inne å gi opp drømmeyrket. I tillegg har jeg jo jobbet med fagene i et halvt år nå, så det føles jo litt bortkastet ut. Dessuten er jeg redd for hva andre vil tenke om meg da jeg har svært gode karakterer fra vgs og mange mener at dette er et yrke jeg vil passe inn. Så er jeg egentlig så utrolig sliten og langt nede...Prøver og lese nå, men har kun sovet fire timer i natt og har dundrende hodepine. Er så forferdelig vanskelig valg. Vet ikke helt hva annet jeg kunne tenke meg å studere/jobbe med, så føler det gjør valget verre selv om jeg sikkert greier å finne på noe annet jeg vil trives med (håper jeg). 

Så burde jeg ta vare på helsen min og ta et halvt års pause, men gi opp drømmeyrket mitt, eller burde jeg presse meg videre til å fortsette slik at jeg (dersom jeg greier å fullføre) oppnår drømmeyrket mitt, koste hva det vil? Noen som har vært i liknende situasjon og har tips å komme med?

Så tar jeg også gjerne i mot tips til andre studier som kan høres aktuelt ut for meg. Jeg er glad i realfagene biologi og kjemi, men trives også med samfunnsfag. Ønsker et studium på maks 3-5 år som gir en sikker jobb og som ikke er ekstremt tungt. Jeg har ikke realfagene fysikk og R2.

Anonymkode: ee5cc...a23

[Pragmatikeren]

Du trenger da virkelig ikke å gi opp drømmeyrket ditt selv om du tar en pause nå. Nå, når du er deprimert, er det lett å tenke sort/hvitt. Du er veldig ung, og det er ikke for sent å starte utdanning om et par år heller. Ta vare på helsa di først og fremst. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Pragmatikeren skrev:

Du trenger da virkelig ikke å gi opp drømmeyrket ditt selv om du tar en pause nå. Nå, når du er deprimert, er det lett å tenke sort/hvitt. Du er veldig ung, og det er ikke for sent å starte utdanning om et par år heller. Ta vare på helsa di først og fremst. 

Det er nok egentlig veldig sant, men jeg føler meg 100% sikker på at det er nå eller aldri. Dropper jeg ut nå så vil jeg ikke inn på dette studiet igjen, da jeg også er litt usikker på hvor godt jeg egentlig vil trives i yrket (redd jeg ikke har helt realistisk oppfatning av yrket). Derfor håper jeg at svarene jeg får tar hensyn til dette, for er det som gjør valget vanskelig for meg. Føler virkelig at jeg enten må ta et steg tilbake og gi opp dette yrket og finne noe annet å studere til høsten, eller presse meg til å fortsette nå. Ønsker ikke å starte på dette studiet igjen på et senere tidspunkt.

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

Er i en lignende situasjon som deg nå og har valgt å se det an frem til slutten av 2. semester også heller ta valget om hva jeg skal gjøre videre da, ettersom jeg er ganske sikker på at dersom jeg slutter nå vil jeg nok angre senere, men er ikke sikkert det samme vil være det rette for deg. Det er noe du må finne ut av selv og et valg bare du kan ta. Uansett vil jeg virkelig råde deg å ta kontakt med skolen og forklare situasjonen i forhold til legetimen, har opplevd selv at universitetet jeg går ved er forståelsesfulle og ikke gir fravær i lignende situasjoner så er verdt et forsøk. Vil og anbefale å avtale tid med studierådgiver for å få diskutert problemstillingen, få råd og få vite hvilke muligheter du har i forhold til enten det å slutte eller fortsette, eventuelt permisjon eller andre løsninger.

Men jeg lurer veldig på hvorfor du er så fast bestemt på at det er fullstendig uaktuelt å begynne på igjen på studiet til høsten dersom du velger å ta en pause nå? 
Vet om flere som både har hatt permisjon eller sluttet og begynt på studier igjen senere, det er ikke alltid så fullstendig svart-hvitt eller et fullstendig valg der det ene utelukker det andre, som en ofte tenker når en står i midt i det. Kanskje vil det være rett for deg slutte og finne et helt annet yrke eller kanskje velger du å fortsette på studiet og ser tilbake på det som det rette, eller kanskje ikke? Det er dessverre egentlig ganske umulig å vite helt sikkert før etter du har tatt valget. Vet ikke hva du studerer, men studerer selv innen helsefag og kjenner flere som har gjort det samme. Flere av dem trives veldig godt og kunne aldri valgt noe annet yrke, mens andre er fortsatt usikre på valget selv etter fullført utdannelse mens andre igjen har funnet ut de ikke ønsket å jobbe innen yrket etter at de begynte i full jobb. 

Uansett om du velger å slutte, fortsette eller ta permisjon så er tenker jeg det er viktig at du ikke er for hard mot deg selv og at du tar det valget som føles mest rett for deg, basert på hva du vil og hva som føles mest rett for deg, ikke nødvendigvis det valget som du tenker du burde velge basert på hva andre mener og tenker.  Ønsker deg lykke til videre, og husk at dette valget avgjør ikke hele resten av livet ditt slev om det kanskje føles slik akkurat nå.

Anonymkode: e635b...df0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er i en lignende situasjon som deg nå og har valgt å se det an frem til slutten av 2. semester også heller ta valget om hva jeg skal gjøre videre da, ettersom jeg er ganske sikker på at dersom jeg slutter nå vil jeg nok angre senere, men er ikke sikkert det samme vil være det rette for deg. Det er noe du må finne ut av selv og et valg bare du kan ta. Uansett vil jeg virkelig råde deg å ta kontakt med skolen og forklare situasjonen i forhold til legetimen, har opplevd selv at universitetet jeg går ved er forståelsesfulle og ikke gir fravær i lignende situasjoner så er verdt et forsøk. Vil og anbefale å avtale tid med studierådgiver for å få diskutert problemstillingen, få råd og få vite hvilke muligheter du har i forhold til enten det å slutte eller fortsette, eventuelt permisjon eller andre løsninger.

Men jeg lurer veldig på hvorfor du er så fast bestemt på at det er fullstendig uaktuelt å begynne på igjen på studiet til høsten dersom du velger å ta en pause nå? 
Vet om flere som både har hatt permisjon eller sluttet og begynt på studier igjen senere, det er ikke alltid så fullstendig svart-hvitt eller et fullstendig valg der det ene utelukker det andre, som en ofte tenker når en står i midt i det. Kanskje vil det være rett for deg slutte og finne et helt annet yrke eller kanskje velger du å fortsette på studiet og ser tilbake på det som det rette, eller kanskje ikke? Det er dessverre egentlig ganske umulig å vite helt sikkert før etter du har tatt valget. Vet ikke hva du studerer, men studerer selv innen helsefag og kjenner flere som har gjort det samme. Flere av dem trives veldig godt og kunne aldri valgt noe annet yrke, mens andre er fortsatt usikre på valget selv etter fullført utdannelse mens andre igjen har funnet ut de ikke ønsket å jobbe innen yrket etter at de begynte i full jobb. 

Uansett om du velger å slutte, fortsette eller ta permisjon så er tenker jeg det er viktig at du ikke er for hard mot deg selv og at du tar det valget som føles mest rett for deg, basert på hva du vil og hva som føles mest rett for deg, ikke nødvendigvis det valget som du tenker du burde velge basert på hva andre mener og tenker.  Ønsker deg lykke til videre, og husk at dette valget avgjør ikke hele resten av livet ditt slev om det kanskje føles slik akkurat nå.

Anonymkode: e635b...df0

Takk for svar. Jeg tror kanskje at jeg ser på det som enten/eller grunnet at jeg er svært sliten nå. Men som sagt påvirker det veldig at jeg for det første da vil bruke minst ett år lenger. Føler at jeg drar ut pinelsen ved å studere ved å ta permisjon og komme tilbake til studiet, jeg ser på det som et onde å måtte komme seg gjennom så mye pensum og aldri ha fri. Selv om jeg helt klart leser for mye og ueffektivt nå så ER det mye pensum på dette studiet og jeg vet helt ærlig ikke om jeg orker det i seks hele år. I tillegg er det det jeg nevner i HI med at jeg da vil få alle de jeg kjenner fra mitt kull som faddere og alltid ligge ett år bak dem.

Samtidig tror jeg at hvis jeg droppe rut også bare vente med å bestemme meg så kan det hende jeg ser annerledes på det. Hvis jeg får tid til å tenke og får hjelp av psykolog til å bli bedre kan det hende jeg finner ut at jeg ønsker å prøve meg igjen, eller at jeg finner noe annet jeg interesserer meg for.

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

Du kan jo søke deg inn på studiet i en annen by om det er drømmeyrket og du sliter med at de andre på kullet ditt vil ligge foran deg? Alt er ikke svart hvitt selv om det føles sånn nå, fakultetet burde bære forståelsesfulle. Ta kontakt med dem og forklar hvordan du har det, det beste som har skjedd meg er at jeg spurte om hjelp når ting ble for vanskelig å takle alene. 

Anonymkode: 5f5dc...029

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo søke deg inn på studiet i en annen by om det er drømmeyrket og du sliter med at de andre på kullet ditt vil ligge foran deg? Alt er ikke svart hvitt selv om det føles sånn nå, fakultetet burde bære forståelsesfulle. Ta kontakt med dem og forklar hvordan du har det, det beste som har skjedd meg er at jeg spurte om hjelp når ting ble for vanskelig å takle alene. 

Anonymkode: 5f5dc...029

Det er nok helt klart lurt å gjøre det i første omgang, skal kontakte dem i morgen. Takk for råd!

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Jeg tror kanskje at jeg ser på det som enten/eller grunnet at jeg er svært sliten nå. Men som sagt påvirker det veldig at jeg for det første da vil bruke minst ett år lenger. Føler at jeg drar ut pinelsen ved å studere ved å ta permisjon og komme tilbake til studiet, jeg ser på det som et onde å måtte komme seg gjennom så mye pensum og aldri ha fri. Selv om jeg helt klart leser for mye og ueffektivt nå så ER det mye pensum på dette studiet og jeg vet helt ærlig ikke om jeg orker det i seks hele år. I tillegg er det det jeg nevner i HI med at jeg da vil få alle de jeg kjenner fra mitt kull som faddere og alltid ligge ett år bak dem.

Samtidig tror jeg at hvis jeg droppe rut også bare vente med å bestemme meg så kan det hende jeg ser annerledes på det. Hvis jeg får tid til å tenke og får hjelp av psykolog til å bli bedre kan det hende jeg finner ut at jeg ønsker å prøve meg igjen, eller at jeg finner noe annet jeg interesserer meg for.

Anonymkode: ee5cc...a23

Er ikke så lett å gi råd, men kan si at jeg er 26 år og følte en stund jeg var "for gammel" til å begynne å studere og hadde egentlig ikke tenkt til å ta høyere utdannelse i det hele tatt. Jeg er nå en av de eldste på kullet (de fleste er 19-20), men vet du hva? Det er faktisk helt greit.

På flere av de andre studieretningene er det og flere som er mye eldre, alder har jo egentlig ingenting å si mot de årene man får i jobb i et yrket man utdanner seg til tenker jeg. Har brukt ganske mange år på å bli ferdig med vgs og så flere jobber innen ulike yrker der jeg ikke har ant hva jeg ville gjør med livet mitt videre mens venner og de fleste i klassen alt er ferdig med utdanning og har jobbet i mange år allerede. Mange har giftet seg, kjøpt hus osv.

Likevel nå som voksen etter så mange år der jeg har prøvd å finne ut rett yrke er jeg fortsatt usikker på valget jeg har tatt nå, men det har hjulpet meg mye å tenke at livet ikke er noen konkurranse, det er ikke om å gjøre å "komme i mål" og bli voksen og få alt på plass i livet raskest mulig, det er helt greit å bruke litt tid og det er helt okei å endre mening eller endre yrke (selv etter mange år i jobb) om en finner ut at det ikke var slik som en tenkte o.l. Det er ikke noe nederlag og det er ikke bortkastet tid (selv om det ofte kan føles slik). Jeg har jo utviklet meg som person, vokst på mange måter og lært mye siden videregående selv om jeg har hatt en del forskjellige jobber, har brukt lang tid på vgs, ikke har utdanning ennå. Jeg har nok gjort en del ting i livet som har blitt sett på som "bortkastet og unødvendig" fra andre folks perspektiv, men det er jo ikke sant at det stemmer for meg likevel.

Anonymkode: e635b...df0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke så lett å gi råd, men kan si at jeg er 26 år og følte en stund jeg var "for gammel" til å begynne å studere og hadde egentlig ikke tenkt til å ta høyere utdannelse i det hele tatt. Jeg er nå en av de eldste på kullet (de fleste er 19-20), men vet du hva? Det er faktisk helt greit.

På flere av de andre studieretningene er det og flere som er mye eldre, alder har jo egentlig ingenting å si mot de årene man får i jobb i et yrket man utdanner seg til tenker jeg. Har brukt ganske mange år på å bli ferdig med vgs og så flere jobber innen ulike yrker der jeg ikke har ant hva jeg ville gjør med livet mitt videre mens venner og de fleste i klassen alt er ferdig med utdanning og har jobbet i mange år allerede. Mange har giftet seg, kjøpt hus osv.

Likevel nå som voksen etter så mange år der jeg har prøvd å finne ut rett yrke er jeg fortsatt usikker på valget jeg har tatt nå, men det har hjulpet meg mye å tenke at livet ikke er noen konkurranse, det er ikke om å gjøre å "komme i mål" og bli voksen og få alt på plass i livet raskest mulig, det er helt greit å bruke litt tid og det er helt okei å endre mening eller endre yrke (selv etter mange år i jobb) om en finner ut at det ikke var slik som en tenkte o.l. Det er ikke noe nederlag og det er ikke bortkastet tid (selv om det ofte kan føles slik). Jeg har jo utviklet meg som person, vokst på mange måter og lært mye siden videregående selv om jeg har hatt en del forskjellige jobber, har brukt lang tid på vgs, ikke har utdanning ennå. Jeg har nok gjort en del ting i livet som har blitt sett på som "bortkastet og unødvendig" fra andre folks perspektiv, men det er jo ikke sant at det stemmer for meg likevel.

Anonymkode: e635b...df0

Dette var nyttig å lese. Har så lyst til å bare bli ferdig med utdannelse så fort som mulig og komme meg ut i jobb, men skjønner jo samtidig at jeg absolutt ikke har noe hastverk.

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

Vil bare si at om du skal fortsette å bry deg om hva andre mener, vil du komme til å leve et halvt liv. Hva de du studerer med nå mener om at du tar permisjon er da ikke av betydning? Du lever ikke deres liv. Det kan heller være en fordel at du kjenner noen som har gått gjennom pensum før deg og kan hjelpe deg med hva som er det viktigste å kunne. Du har også kjente på studiestedet allerede fra dag 1. Av alle ting du bekymrer deg for, er dette den minst viktige og den du aller først bør legge bort.

 

Anonymkode: fee57...b66

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare si at om du skal fortsette å bry deg om hva andre mener, vil du komme til å leve et halvt liv. Hva de du studerer med nå mener om at du tar permisjon er da ikke av betydning? Du lever ikke deres liv. Det kan heller være en fordel at du kjenner noen som har gått gjennom pensum før deg og kan hjelpe deg med hva som er det viktigste å kunne. Du har også kjente på studiestedet allerede fra dag 1. Av alle ting du bekymrer deg for, er dette den minst viktige og den du aller først bør legge bort.

 

Anonymkode: fee57...b66

Du har helt rett, takk for at du minner meg på det. Jeg vet innerst inne at jeg kun må fokusere på hva som er best for meg. Har dessverre ikke eldre studenter jeg kan spørre.

Så når jeg legger hva alle andre tenker til side handler det mest om hva jeg selv vil, om jeg skal la meg selv få en pause (med viten om at jeg sannsynligvis ikke vil orke samme studiet igjen senere), eller om jeg skal fortsette som før frem mot eksamen selv om jeg er dødssliten og utmagret. Vet at jeg ikke vil klare å endre på spisevanene mine eller presset om å lese dersom jeg fortsetter, så da blir det like slitsomt som nå:( Og selv om jeg er så sliten at jeg nesten ikke har krefter til noe som helst, så synes jeg valget er vanskelig å ta. Blir så frustrert over meg selv. Nå har jeg vurdert frem og tilbake hele julen uten å greie og bestemme meg! Men nå er jeg nødt til å bestemme meg innen i morgen, både mtp avbestillingen av legetimen og at jeg faktisk bare må sette en grense og enten gå inn for det eller ikke. Ufattelig irriterende at jeg ikke greier å bestemme meg...Synes alltid det er vanskelig å ta et valg, men er ekstra krevende nå når valget har så stor betydning.

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett, takk for at du minner meg på det. Jeg vet innerst inne at jeg kun må fokusere på hva som er best for meg. Har dessverre ikke eldre studenter jeg kan spørre.

Så når jeg legger hva alle andre tenker til side handler det mest om hva jeg selv vil, om jeg skal la meg selv få en pause (med viten om at jeg sannsynligvis ikke vil orke samme studiet igjen senere), eller om jeg skal fortsette som før frem mot eksamen selv om jeg er dødssliten og utmagret. Vet at jeg ikke vil klare å endre på spisevanene mine eller presset om å lese dersom jeg fortsetter, så da blir det like slitsomt som nå:( Og selv om jeg er så sliten at jeg nesten ikke har krefter til noe som helst, så synes jeg valget er vanskelig å ta. Blir så frustrert over meg selv. Nå har jeg vurdert frem og tilbake hele julen uten å greie og bestemme meg! Men nå er jeg nødt til å bestemme meg innen i morgen, både mtp avbestillingen av legetimen og at jeg faktisk bare må sette en grense og enten gå inn for det eller ikke. Ufattelig irriterende at jeg ikke greier å bestemme meg...Synes alltid det er vanskelig å ta et valg, men er ekstra krevende nå når valget har så stor betydning.

Anonymkode: ee5cc...a23

Hva så om du ikke orker dette studiet igjen? Det finnes fantastisk mange andre gode alternativer. Dessuten er det ikke noe problem om du 5 år frem i tid kjenner at, jo, faktisk var det dette studiet du skulle gå. Ingen ting er endelig. Du har mulighet til å endre kurs senere. 

Siden du har så store problemer som du har akkurat nå, er det akkurat nå du må ta hensyn til. Ingen vet hva fremtiden bringer uansett. Som jeg pleier å si til meg selv, i morgen kan du bli påkjørt av en buss. Gjør det som er riktig for deg nå.

Anonymkode: fee57...b66

[AnonymBruker]

Søsteren min og jeg har begge gått profesjonsstudier og begge to har endt opp med å gå ut sammen med et annet kull. Det var ikke flaut og det gjaldt etterhvert ganske mange. Det skjer kanskje ikke like mye etter første semester, men etterhvert blir det mer rokkering i gruppene. Folk vil få barn, bo utenlands, ta pause, følge opp sin syke mor, jobbe et år på institusjon, ta et valgfagsår, jobbe frivillig i utlandet etc. 
 

Første året jeg studerte (humanistiske fag) måtte jeg rett og slett lære meg å studere: lære meg studieteknikk, å ikke slite meg ut, å ta gode nok notater, TA FRI i helgene etc. Da jeg begynte på nytt studie noen år senere (profesjon) skjønte jeg hvor mye jeg hadde igjen for å ha vært student før. Kan du kanskje ta noen enkeltfag, eller bytte ut noe av det vanskeligste til våren slik at du bare tar ett fag og en deltidsjobb? Så slipper du gi helt opp, men kan øve deg på å ta til deg kunnskap på universitetsnivå og tenke på noe annet innimellom? Snakk med studiestedet og studenthelsetjenesten.   Hvis du studerer i Oslo er det fine rådgivere på SiO. 

Anonymkode: c3d20...63f

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva så om du ikke orker dette studiet igjen? Det finnes fantastisk mange andre gode alternativer. Dessuten er det ikke noe problem om du 5 år frem i tid kjenner at, jo, faktisk var det dette studiet du skulle gå. Ingen ting er endelig. Du har mulighet til å endre kurs senere. 

Siden du har så store problemer som du har akkurat nå, er det akkurat nå du må ta hensyn til. Ingen vet hva fremtiden bringer uansett. Som jeg pleier å si til meg selv, i morgen kan du bli påkjørt av en buss. Gjør det som er riktig for deg nå.

Anonymkode: fee57...b66

Dette trengte jeg virkelig å høre, tusen takk. Skal tenke litt til på det, men tror jeg faktisk skal ta hensyn til meg selv og ta en pause nå. Snittet mitt er mer enn høyt nok uansett, så om jeg vil komme inn på dette studiet senere eller et annet studie så skal det gå helt fint. 

 

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Søsteren min og jeg har begge gått profesjonsstudier og begge to har endt opp med å gå ut sammen med et annet kull. Det var ikke flaut og det gjaldt etterhvert ganske mange. Det skjer kanskje ikke like mye etter første semester, men etterhvert blir det mer rokkering i gruppene. Folk vil få barn, bo utenlands, ta pause, følge opp sin syke mor, jobbe et år på institusjon, ta et valgfagsår, jobbe frivillig i utlandet etc. 
 

Første året jeg studerte (humanistiske fag) måtte jeg rett og slett lære meg å studere: lære meg studieteknikk, å ikke slite meg ut, å ta gode nok notater, TA FRI i helgene etc. Da jeg begynte på nytt studie noen år senere (profesjon) skjønte jeg hvor mye jeg hadde igjen for å ha vært student før. Kan du kanskje ta noen enkeltfag, eller bytte ut noe av det vanskeligste til våren slik at du bare tar ett fag og en deltidsjobb? Så slipper du gi helt opp, men kan øve deg på å ta til deg kunnskap på universitetsnivå og tenke på noe annet innimellom? Snakk med studiestedet og studenthelsetjenesten.   Hvis du studerer i Oslo er det fine rådgivere på SiO. 

Anonymkode: c3d20...63f

Takk til deg også. Trengte virkelig å høre dette nå og alle svarene deres har hjulpet meg til å se situasjonen min i et større perspektiv. Blir som sagt å tenke litt til utover kvelden, men kjenner at det er lurt med en pause nå for å få brutt opp det destruktive mønsteret som jeg er inne i. En ting jeg virkelig har slitt med er å ta meg fri. Føler at hvis jeg ikke har noe å gjøre så "må" jeg bruke tiden til å lese, i tillegg til at hvis jeg først tar en dag fri så blir det ikke fri fordi jeg bare tenker over alt jeg burde/kunne lest på. Så håper psykolog kan hjelpe meg med dette.

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

Ja, du har fått mange gode svar. Flott at du tar dem til deg! Leser du alltid alene? Jeg har hatt god hjelp av kollokviegrupper, der vi kan stå sammen om at «vi forstår ingenting!» og så har vi skjønt at ikke alle skal kunne alt, men hjulpet hverandre til å ha en god oversikt. Noen ganger har vi byttet på å pugge tematikker og lært bort til de andre. Hvis du begynner igjen neste år eller året etter, vil du bare være en ekstra ettertraktet student i kollokviegruppene. 

Anonymkode: c3d20...63f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du har fått mange gode svar. Flott at du tar dem til deg! Leser du alltid alene? Jeg har hatt god hjelp av kollokviegrupper, der vi kan stå sammen om at «vi forstår ingenting!» og så har vi skjønt at ikke alle skal kunne alt, men hjulpet hverandre til å ha en god oversikt. Noen ganger har vi byttet på å pugge tematikker og lært bort til de andre. Hvis du begynner igjen neste år eller året etter, vil du bare være en ekstra ettertraktet student i kollokviegruppene. 

Anonymkode: c3d20...63f

Jeg leser alene, men har også brukt kollokviegruppen mye, vi har som regel hatt kollokvie flere ganger i uken. Problemet har dessverre relativt ofte/noen ganger hvert at ingen i gruppen skjønner det vi går gjennom eller at noen har stilt uforberedt, så det har ødelagt samarbeidet litt.

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

Jeg er også i en slik situasjon som deg, og er også på samme alder. Har og sliter fortsatt med mange av de følelsene du har nå. Etter eksamen på vgs i fjor, begynte jeg å bli usikker på om mitt valg av studie var riktig. Jeg følte virkelig at jeg hadde "mistet" meg selv, og at jeg ikke forsto lenger hva jeg likte eller hva jeg var interessert av fag eller studier videre. Jeg var også utslitt, da jeg hadde jobbet så hardt og utsatt det å være med venner for å få gode karakterer. Jeg fikk heller ikke pause om sommeren da jeg valgte å jobbe. Jeg var hos fastlegen da foreldrene mine fryktet for meg da jeg gikk ned i vekt og stadig var nedstemt. Jeg ble rådet til å ta meg en tur til universitetets psykolog, og det håper jeg også at du gjør, eller at du snakker med en karriereveileder.

Jeg har vurdert har droppe ut flere ganger, og det er mange som befinner seg i samme bås som deg og meg. Men jeg har som en i kommentarfeltet ovenfor valgt å holde ut dette halvåret og se det an. Jeg skal sette opp en ny liste med studier i tilfelle jeg finner ut at jeg bør velge noe annet. Mitt problem er vel heller det at jeg skolelei, hvilket gjør meg usikker på om det er studiet jeg går på som er feil for meg, eller bare det at jeg mangler motivasjonen. Men jeg har akseptert at det å ta seg permisjon, eller til og med det å droppe ut ikke noe man skal skamme seg for. Det er MANGE du møter på innenfor høyere utdanning som har ventet et par år og gjort ting i mellomtiden før de velger å studere. Hvis jeg var deg hadde jeg nok tatt permisjon eller begynt på dette semester for å se det an. Hvis det er drømmestudiet ditt, så tror jeg ikke at motivasjonen til å begynne igjen skal være et problem. Å se vennene dine et kull over deg, virker sikkert litt rart nå, men du blir fort vant til det. Jeg tror ikke det er så mange som har tanker om hva du bør gjøre eller hva som er riktig. Mange sliter med det å komme gjennom sine egne studier, og bruker ikke mye tid på å tenke på hva andre gjør. Det er ingenting som er riktig eller feil når det kommer til dette på slutten av dagen, og det har tatt meg et halvt år å innse og akseptere. Det er vel det eneste grunnen til at jeg har klart å senke skuldrene litt på dette tidspunktet.

Jeg håper at du finner ut av det. Lykke til! 

Anonymkode: cd486...dbd

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også i en slik situasjon som deg, og er også på samme alder. Har og sliter fortsatt med mange av de følelsene du har nå. Etter eksamen på vgs i fjor, begynte jeg å bli usikker på om mitt valg av studie var riktig. Jeg følte virkelig at jeg hadde "mistet" meg selv, og at jeg ikke forsto lenger hva jeg likte eller hva jeg var interessert av fag eller studier videre. Jeg var også utslitt, da jeg hadde jobbet så hardt og utsatt det å være med venner for å få gode karakterer. Jeg fikk heller ikke pause om sommeren da jeg valgte å jobbe. Jeg var hos fastlegen da foreldrene mine fryktet for meg da jeg gikk ned i vekt og stadig var nedstemt. Jeg ble rådet til å ta meg en tur til universitetets psykolog, og det håper jeg også at du gjør, eller at du snakker med en karriereveileder.

Jeg har vurdert har droppe ut flere ganger, og det er mange som befinner seg i samme bås som deg og meg. Men jeg har som en i kommentarfeltet ovenfor valgt å holde ut dette halvåret og se det an. Jeg skal sette opp en ny liste med studier i tilfelle jeg finner ut at jeg bør velge noe annet. Mitt problem er vel heller det at jeg skolelei, hvilket gjør meg usikker på om det er studiet jeg går på som er feil for meg, eller bare det at jeg mangler motivasjonen. Men jeg har akseptert at det å ta seg permisjon, eller til og med det å droppe ut ikke noe man skal skamme seg for. Det er MANGE du møter på innenfor høyere utdanning som har ventet et par år og gjort ting i mellomtiden før de velger å studere. Hvis jeg var deg hadde jeg nok tatt permisjon eller begynt på dette semester for å se det an. Hvis det er drømmestudiet ditt, så tror jeg ikke at motivasjonen til å begynne igjen skal være et problem. Å se vennene dine et kull over deg, virker sikkert litt rart nå, men du blir fort vant til det. Jeg tror ikke det er så mange som har tanker om hva du bør gjøre eller hva som er riktig. Mange sliter med det å komme gjennom sine egne studier, og bruker ikke mye tid på å tenke på hva andre gjør. Det er ingenting som er riktig eller feil når det kommer til dette på slutten av dagen, og det har tatt meg et halvt år å innse og akseptere. Det er vel det eneste grunnen til at jeg har klart å senke skuldrene litt på dette tidspunktet.

Jeg håper at du finner ut av det. Lykke til! 

Anonymkode: cd486...dbd

Ja, jeg er nok ikke alene om dette problemet, takk for svar. Kjenner at jeg ble usikker igjen nå på hva jeg burde:// Frister litt å bare fortsette selv om jeg er utmattet, men har i større grad greid å innse nå at det er greit å ta en pause. Må bare greie å ta det valget...

Anonymkode: ee5cc...a23

[AnonymBruker]

Jeg begynte på mitt profesjonsstudie da jeg var 23. Flere som gjorde det samme. Noen kom inn i kullet mitt etterhvert av diverse grunner, alt fra svangerskap til pause for å jobbe til pauser for å gjøre noe annet. Har flere venner som tok friår, det er helt vanlig og normalt på slike lange studier, kanskje særlig blant dem som begynte på studiet ganske rett fra videregående. Flere som angrer på at de ikke gjorde det! 

Svarer som jeg gjorde i din forrige tråd. Snakk med studieveileder, ta 1,5 års permisjon hvis det går an, bruk så lang tid som du trenger på å komme deg, og gjør noe du har lyst til neste år. Reis, jobb, ta et fag i utlandet eller i Norge bare for moro skyld, reis som frivillig på et prosjekt innenfor et felt som interesserer deg hvis det finnes seriøse aktører for det, hva som helst. Livet er for kort og arbeidslivet for langt til at du skal lide deg gjennom et så langt studie rett ut fra vgs, uten at du er sikker på at det du vil. Kan love deg, ingen bryr seg om en permisjon om 10 år! 

Anonymkode: c16f7...01a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte på mitt profesjonsstudie da jeg var 23. Flere som gjorde det samme. Noen kom inn i kullet mitt etterhvert av diverse grunner, alt fra svangerskap til pause for å jobbe til pauser for å gjøre noe annet. Har flere venner som tok friår, det er helt vanlig og normalt på slike lange studier, kanskje særlig blant dem som begynte på studiet ganske rett fra videregående. Flere som angrer på at de ikke gjorde det! 

Svarer som jeg gjorde i din forrige tråd. Snakk med studieveileder, ta 1,5 års permisjon hvis det går an, bruk så lang tid som du trenger på å komme deg, og gjør noe du har lyst til neste år. Reis, jobb, ta et fag i utlandet eller i Norge bare for moro skyld, reis som frivillig på et prosjekt innenfor et felt som interesserer deg hvis det finnes seriøse aktører for det, hva som helst. Livet er for kort og arbeidslivet for langt til at du skal lide deg gjennom et så langt studie rett ut fra vgs, uten at du er sikker på at det du vil. Kan love deg, ingen bryr seg om en permisjon om 10 år! 

Anonymkode: c16f7...01a

Det er sant det. Men vet med meg selv innerst inne at jeg må ta høyde for at jeg trolig ikke vil orke å begynne på studiet igjen. Og det er nok derfor jeg ikke greier å bestemme meg. Nå MÅ jeg ta et valg, men jeg greier det ikke fordi jeg er så redd for å angre...:( Klarer ikke bestemme meg for om helsen eller studiet/jobben skal komme først. Samtidig er jeg også redd for at jeg knekker sammen senere/nærmere eksamen  hvis jeg fortsetter nå. Og det er tross alt bedre å droppe ut nå enn å kaste bort enda mer energi på dette...

Anonymkode: ee5cc...a23