redd for å bli såret

[Gjest Anonymous]

Hei

Når jeg er trist og lei, eller kjefter og smeller,får jeg alltid forferdelig dårlig samvittighet ovenfor samboeren min. Jeg føler meg som en stor byrde for ham og jeg føler inni meg at det er like greit å avslutte forholdet nå, for skaden jeg har gjort kan ikke fjernes. Det er veldig vondt å ha det sånn.

Denne uken har vært sånn. Jeg har hatt forferdelige raserianfall og de fleste dagene har gått med til å gråte.

Jeg føler at han egentlig ikke bryr seg om meg. Han trøster meg, men hvis jeg sier at han kan gå ut med kamerater (fordi jeg ikke vil være en byrde for ham) for jeg er bare lei allikevel så sier han seg enig og går.

Jeg vil jo helst at han skal trøste meg og si at han elsker meg selv om jeg er sint og lei, men han prøver ikke særlig hardt.

Er jeg helt urimelig?

Kanskje han ikke vet hva han skal gjøre, men jeg vet ikke hva jeg skal si til ham heller.

Innrømmer at jeg har vanskelig for å uttrykke følelsene mine til ham når jeg er trist. Min tidligere kjæreste tok selvmord for ganske nøyaktig 4 år siden, og siden da har jeg vært livredd for å være knyttet til noen i frykt for å miste dem. Hvert minste tegn til å bli skuffet enten jeg forårsaker det selv eller han, så friker jeg helt ut. Orker ikke å ha det sånn. Jeg blir gal av meg selv.

Dette ble ekstremt rotete, men det er kaos i hodet mitt.

Trenger desperat gode råd.

Trine

[Gjest Kinga]

Hva med å finne en profesjonell person som kan hjelpe deg til å se ting i perspektiv, få ting til å falle på plass?

Forøvrig: Hvis du vil han skal være hjemme og trøste deg - så si det og la være å komme med forslag til at han skal gå ut. Du kan da ikke komme etterpå å si at han ikke prøver særlig hardt - når du først foreslo at han skulle gå ut? Det lønner seg å si akkurat hva du ønsker i klartekst!

Du kunne jo forøvrig vist han innlegget ditt her - kanskje han forstår litt av hvilke motstridende følelser du sitter inne med da?

Akkurat nå støter du fra deg det som er godt fordi du er redd for å ha det godt, virker det som. At du kan miste folk rundt deg vil alltid være en risiko - du må lære å leve med den og tørre å satse likevel. Satser du ikke, er jo sjansene enda større for å miste han, vil jeg tro. Hva tror du?

Lykke til fra

[Gjest doriansen]

Hei!

Du burde i hvertfall prøve å åpne deg for ham du er sammen med, for der er jo hjelpen nærmest :blunke:

Men det virker ikke som om han har så bra antenner, kanskje?

Synes det er drøyt å bare gå, det virker som en enkel løsning.

Kan det hende at han ikke forstår hvordan du har det? Vi menn (i alle fall jeg ) har en tendens til å lukke øynene og håpe at ting går over av seg selv.

Og det hjelper innimellom, for av og til trenger man tid til å finne ut av seg selv.

Men ikke alltid.

Fikk du noe profesjonell hjelp da den forrige typen din tok selvmord?

Hvis ikke er det jo aldri for sent? Det er et drøyt steg å ta for de fleste, men det hjelper ofte å få en nøytral vurdering av vanskelige følelser.

Og ikke minst kan de ikke gå sin vei hvis du blir sinna :blunke:

dorian - har lukket øynene for oppvasken i mange år, men hjelper det?

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar.

Jeg tenkte og tenkte hele helgen, og fant ut at kjæresten min faktisk frykter krangel (pga. vonde barndomsminner) og gjør alt for å unngå det. Jeg snakket med ham om dette og han bekreftet at det stemmer. Han innrømte at han har trukket seg unna meg denne uken. Så mine følelser stemte.

Vi har snakket mye og skal jobbe med det. Vanligvis krangler vi ikke, men det vil selvfølgelig skje igjen, og forhåpentligvis vil kunnskapen vi har fått om hverandre hjelpe neste gang.

Ja, jeg har vært hos samme psykolog i to perioder tidligere i personlige kriser, og det har hjulpet meg gjennom vanskelige ting. Men det var kanskje ikke nok? Jeg skal prøve å gå mer i meg selv. Jeg VIL våge mer for kjærligheten.

Trine

[Gjest doriansen]

Så fint!

Alle må jo gå i seg selv av og til - ikke minst oss gutta :blunke:

Men det er ikke alltid så lett å følge feminitetens snirkler og kroker, og da er det greiest å søke dekning og håpe det går over

Det gjør det nesten aldri...

dorian

[aline]

Hei.

Tror det er flere av oss som er litt "teite" til tider. :blunke: Jeg er litt som deg, selv om jeg ikke har helt de samme grunnene.

Jeg nekter også meg selv å ha det helt godt, på en måte er jeg redd jeg ikke fortjener det, og at dersom jeg "blir med på det" så vil det ende med en gang. På en annen måte så virker det som om jeg bruker det som en beskyttelse, slik du gjør, en beskyttelse mot å miste noen du er blitt glad i, eller rett og slett å bli skikkelig såret igjen. For dersom man ikke har det skikkelig godt, så gjør det kanskje ikke like vondt dersom han ikke orker meg.....

Det er kjempevondt! Og jeg og føler meg "i veien", har tanker om at kanskje jeg bare skal la hele greia være, det ville vært så mye enklere for den stakkarn som sliter med meg.

Men det hjelper ikke å sitte med tankene alene tror jeg, det har jeg prøvd nå, og det gjør IKKE saker og ting bedre!

Heldigvis har jeg funnet en mann som gjerne vil jobbe sammen med meg for å klare dette, men som han sier (egentlig ganske strengt..), jeg er nødt til å snakke med ham!! selv om jeg synes det er teit, og selv om jeg føler jeg "er i veien". For han blir bare totalt maktesløs om jeg stenger ham ute.

Jeg har også fått beskjed om at jeg må si klart ifra hva jeg vil og hva jeg trenger. eller bare si ifra at nå er jeg litt sånn teit igjen, hjelp meg å prat om det.

Om forholdet er verd det, så må vi bare kjempe for det. For vi vil ikke alltid ha det slik at vi fornekter oss å ha det godt vil vi?

Jeg vet jeg ikke vil, og jeg vet jeg har funnet en jeg kanskje kan komme meg igjennom det med!

Lykke til til deg også, og ta det mest sammen med ham, eller andre. Alene løser vi lite tror jeg!

[Gjest Venus, ikke innlogget]

Hei...

Du må søke proffesjonell hjelp !!!

Venus.