Er noen her enker? Veien videre...

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan livet ble for dere som mistet sin kjære? 

Her er han den eneste jeg har åpnet meg opp for, vist hele meg til fra innsiden og ut, eneste jeg har vært komfortabel og trygg på seksuelt. Tidligere opplevd overgrep og aldri tålt at andre menn har rørt meg. 

Jeg klarer ikke se hvordan jeg med min bagasje kan fungere sammen med noen andre i fremtiden, og jeg blir dårlig bare av tanken på å se for meg å sitte i noen andres armkrok, bil eller ligge igjen.. 

Disse problemene har alltid vært der, men er to hundre ganger sterkere etter min mann døde. Jeg er komfortabel alene men er redd for å bli ensom og rar om det er sånn jeg alltid skal leve. Dårlig samvittighet, sammenligninger, minner om eks mann, bare jeg prater to minutter med annen mann. 

Hvordan ble livet , veien videre og prosessen for dere andre som mistet deres mann eller kjæreste? 

Anonymkode: 16524...d2d

[Fru Uperfekt]

I starten var alt kaos, men måtte ta meg sammen pga barna våre.

Det går seg til og er du heldig finner du en ny flott mann

[Eneri]

Kondolerer til deg 💕 Har ikke egen erfaring med dette. Tenker du må gi deg selv god tid til å bli klar til å møte en ny. Så kan du jo fokusere på at du nå har en SVÆRT POSITIV erfaring med menn: både ang fortrolighet, nærhet og sex. Det kan dermed godt hende at det vil skje igjen. 

[Gjest Kvinne487]

Jeg mistet min forlovede i april. Vi har en et barn på 3,5 år. Vi står igjen «alene» men med flust av familie og venner som er gull verdt for oss. Jeg er ung. 32 år. Klarer ikke å akseptere at livet ble slik. Vi skulle gifte oss i juni, bryllupsreise, kjøpte oss hus osv. Livet raste sammen på 1 dag. 2019 har vært et grusomt år for meg. Samtidig har jeg lært utrolig mye om meg selv. 
 

Kan heller ikke slå meg til ro med at jeg ikke skal få flere barn. Men sønnen vår får aldri helsøsken. Og jeg kan ikke se for meg at jeg skal elske en annen mann. Men jeg er 32 år og vil ikke leve som enslig i 50 år til. 
 

Rart å tenke på at livet går videre enten vi vil eller ikke. Har endelig begynt å få en stabil hverdag igjen med full jobb og barnehage. Det hjelper også. Å gjøre noe. ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Kondolerer til dere andre også ❤💔 

Vi har ikke barn sammen, jeg er ufør og han tok vare på meg. Ikke lett å bare gjøre andre ting, når kroppen min er syk til å komme seg rundt. Jeg ligger de fleste dagene i senga, og det som holdt meg oppe før var at min mann alltid kom å la seg med meg når kvelden kom. Og dager jeg var i form prioriterte han alltid at vi dro på hyggelig utflukter. Er veldig ensom etter hans død, ingen mening i å stå opp og gå fra soverom til stua når han ikke er der, og jeg er for syk til å gå ut av huset hver dag. 

Prøver nettdating, møtt noen menn, men kjenner at ingen kontakt er som med min mann. For meg føles det veldig håpløst og bortkastet å skape et nytt lov fordi jeg har ikke den fysiske kapasiteten. Få menn forstår eller ønsker å bo med en ufør og hjemmeværende. Jeg får helt hetta av menn som prøver å komme nær kroppen min, min eks mann er eneste jeg ikke følte meg voldtatt av, etter mange år med store intime problemer etter overgrep. Jeg var sikker på at det skulle være oss for alltid og vet ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal gjøre av livet mitt nå. 

Er 31 år , og føles ut som en miserabel 87 år gammel enke som bare venter på å få dø for å være sammen med sin mann igjen. 

Tror dere på at man blir gjenforent i etterlivet? Jeg hadde aldri turt å ta livet av meg, men det eneste jeg har som lys er at en dag er vi sammen igjen. 

Anonymkode: 16524...d2d

[minister-mio]

Jeg er enke. Jeg trodde aldri jeg kom til å være glad igjen, men etterhvert som årene gikk har jeg nå et veldig fint liv igjen.

[AnonymBruker]

Det var kaos i starten.... datet mye og tok noen dumme valg. Dessverre tror jeg hans død påvirket livet mitt i mye større grad enn jeg har villet innse. Å miste sin «eneste ene» lager dype sår! Jeg tror fremdeles jeg er «skadet» i sjelen pga det, 10 år etter. I et forhold nå, men det er vanskelig. Jeg er redd for å bli «forlatt» igjen... 

men sorgen er mindre, og til å leve med da❤️

Anonymkode: 9b4c0...6a5

[AnonymBruker]

Det er så urettferdig...Når man endelig finner sin andre halvdel, også ikke få være sammen. 

Det føles ut som et vakuum hvor jeg bare venter på at han skal komme inn døren og livet  starte å rulle igjen. 

Jeg tenkte det nesten daglig mens han levde at jeg aldri ville leve uten han, og at han var så unik fordi jeg tålte og greide å være intim med han. Åpne meg, være sårbar, nyte sex og ikke skamme meg. Det har jeg aldri vært i nærheten av med andre. Har alltid hele livet syntes bare det å klemme eller sitte sammen med menn som liker meg er kjempeubehagelig, og jeg blir uvel av å tenke på at noen andres hender skal røre kroppen min. Men mannen min var skapt til meg, vi var som erteris og to dråper vann. 

Jeg vet ikke hvorvidt jeg kan klare å føle meg normal eller være normal igjen,  og føler meg som en litt psykisk rar 80 år gammel enke som bare kikker ut vinduet hele dagen i tomhet, og som ikke har snakket med andre menn siden mannen døde for 20 år siden. Redd for at det er sånn jeg ender opp, og får ingenting ut av kontakt med andre mennesker, venner eller familie  i det hele tatt lenger. Det distraherer meg fra sorgen men i absolutt at jeg gjør tenker jeg på hvordan det ville vært bedre med han, og å bare det å pusse tenner og kle meg presentabel føles meningsløst for før var alt jeg gjorde kun for han. 

Jeg har gått i sorgsamtaler men nå går jeg med en fasade og spiller at jeg er normal mens inni meg er alt så tomt og vanskelig,  jeg kjenner ikke meg selv mer uten min andre halvdel!.... 

Er det noen her som har forblitt singel og tenker å leve alene livet ut? Mens han levde hadde vi en greie med pingviner, pingviner på bursdagskortene, veggen over sengen, kaffekoppen, for pingviner har bare én partner hele livet og dør eller forblir alene om den andre dør. Det var oss som 90 åringer, men det skulle jo ikke skje nå i 30 årene... Hele fremtiden og fremtidsplanene er falt i grus og jeg klarer ikke forholde meg til at livet går videre  tror jeg!

Anonymkode: 16524...d2d

[AnonymBruker]

Har dere fortalt ny kjæreste om eks dødsfall? Når i datingprosessen har dere sagt det, hvor mye av omstendighetene deler dere? Nevnes det mer i forbifarten eller åpner dere dere skikkelig om det? Hva sier dere til bekjente som spør hvordan det går eller om dere fortsatt er sammen? 

Satt dere som kjærester sammen med familien i bisettelsen, eller lengre bak?

Hva skrev dere på blomsterbåndet til kistebuketten/kransen fra dere?

 

Anonymkode: 16524...d2d