Jeg hater han ennå, hvordan slutte.

[AnonymBruker]

Usikker på om det er i rett forum, men prøver meg her.

For ca 15-år siden var jeg fortsatt ung...bare i 20-årene, og jeg var i et forhold over flere år med «drømmemannen». Han var den kjekkeste og fineste «i bygda». Han alle ville ha. Jeg var jenta som bare trente og var opptatt av utdanning, langt fra den peneste. At han valgte meg forstod vel ingen. 
 

Men det ingen visste var at han etter kort tid ble ekstremt kontrollerende, sjalu og voldelig. Kan ikke gå innpå alt, men i stikkord; kunne ikke se menn i øynene - for da flørtet jeg, ble beskyldt for å ha sex med alle - han var den eneste jeg hadde hatt sex med noensinne. Slo, truet, flere hjernerystelser, brekt nese og knuste ribben. Innestengt i klesskapet i opptil over ett døgn mange ganger. Sov naken og forslått i yttergangen. Truet med balltre med spiker mot hodet. Til slutt rømte jeg da politiet og sa det var lurt jeg flyttet. Jeg måtte kontakte politiet da han brøt seg inn hos meg etter at jeg gjorde det slutt. Låste meg inne til de kom. Endte med krisesenter, voldsalarm og at politet gikk til anmeldelse selv da jeg ikke turte. De anmeldte han og for vold mot offentlig tjenestemann da han angrep de under et angrep. Jeg rømte til annet sted av landet med skjult identitet.
Da tar han livet sitt. Men før det har han sagt til alle venner hvor fæl jeg er og at han slet og jeg hadde stukket av. Jeg får så en telefon fra en kamerat av han der han forteller at min x er død og der han ber meg ta livet av meg. Alt er min feil og jeg fortjener bare å dø. Jeg falt sammen og forsvarte meg aldri. Jeg bare forsvant på stedet jeg rømte til. Tiden gikk og jeg utdannet meg og fikk med tiden tilbud om spennende lederstilling i Oslo, som ikke er langt for bygda der jeg vokste opp. Jeg takket ja og flyttet tilbake. 

Og så til det som plager meg ennå. Jeg er ennå livredd for å møte på gamle kjente...jeg sliter alvorlig med angst og søvn. Legen sier jeg har ptsd og det jeg var utsatt for var terror. Han likte å plage meg, likte se at jeg hadde det vondt. At han var sadistisk. Jeg våker ennå til smilet/latteren der han står over meg.

Selv om jeg kjenner sannheten om hvorfor jeg flyttet tror jeg den dag i dag de ikke vet det. For de er jeg monsteret som forlot en som trengte meg. 
 

Jeg er i dag i et godt forhold og god jobb, utenfra ser jeg nok ut som «vellykket». Og en «late bloomer». Men inni meg holder jeg på å briste. Jeg er hver dag livredd for å møte på gamle kjente. Og da særlig han ene som kjørte hat-tokte mot meg. Han er i dag leder i ett av Norges største selskap, tjener to-sifrede millioner og fremstår i media som en grepa, smart og empatisk mann. Det jeg kjenner han som er en som alltid...helt fra barnehagen vi gikk i, hakket på de svake for hevde seg selv. Og jeg kjenner jeg hater han, virkelig hater han. Som den eneste i verden. Og jeg er stort sett ganske så tolerant og tilgivende, men han hater jeg. Og jeg er livredd for å gå på han. 
 

Beklager langt tekst, men så til mitt spm. Hva hadde dere gjort/sagt om (når) går på han? Jeg er redd jeg får angstnfall. Men det ønsker jeg ikke. Og jeg kan det heller ikke om i jobbsammenheng, da jeg selv ofte er ute med folk jeg er nærmeste leder til.

Jeg vet nå, etter samtaler med lege at jeg ikke kan klandres for min x sin død, samtidig som følelsene, kroppen og hjertet mitt sliter ekstremt med det.

Hva hadde du gjort om du gikk på vennen(e) hans??? Hva hadde du sagt?

 

(Og takk for at du tok deg tid til å lese🌸)

 

Anonymkode: 29359...a7e

[AnonymBruker]

Hvil i fred til han som er død.

Håper du får hjelp. Du fortjener heller ikke lide. 

Anonymkode: b1dfe...e04

[AnonymBruker]

Han burde fått psykisk helsehjelp; det er akkurat slike som ham som begår selvmord. 

Anonymkode: b1dfe...e04

[Gjest theTitanic]

Sannheten. Den har de garantert ikke blitt fortalt. Han har vel fremstilt seg som offer for et hjerteløst kvinnemenneske og utbrodert, uten å si et ord om hva han selv har gjort. Alle i din situasjon hadde fått angst av frykt for å møte på noen gamle kjente. Det er desverre ikke så mye mer å få gjort. Syntes du er råflink som klarer å fungere i en lederstilling med denne bakgrunnen. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han burde fått psykisk helsehjelp; det er akkurat slike som ham som begår selvmord. 

Anonymkode: b1dfe...e04

Han fikk tilbud den gangen politiet kom, men han ville ikke ha det. Jeg ba igjen og igjen om at han/vi kunne på hjelp. Han nektet. Han mente det ikke var noe galt med han. 

Anonymkode: 29359...a7e

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt Hei 

De er blitt voksne nå de å og ser verden med andre øyne nå. Og om noen sier noe, noe de ikke gjør, så bare si at alt du ville var å overleve, derfor rømte du fra han og volden. 

Anonymkode: 2f3bf...0a3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, theTitanic skrev:

Sannheten. Den har de garantert ikke blitt fortalt. Han har vel fremstilt seg som offer for et hjerteløst kvinnemenneske og utbrodert, uten å si et ord om hva han selv har gjort. Alle i din situasjon hadde fått angst av frykt for å møte på noen gamle kjente. Det er desverre ikke så mye mer å få gjort. Syntes du er råflink som klarer å fungere i en lederstilling med denne bakgrunnen. 

Takk🌸 Men jeg føler meg som alt annet enn flink. Er som å gå på en stram line der jeg hvert sekund kan falle med.

Samtidig forstår jeg ikke at de ikke så hvordan ting var, det er grenser på hvor ofte man kan «være klønete å falle/gå på ting».
 

Vet bare at jeg en dag vil gå på de som hater meg, og vet ikke hvordan takle det.

Anonymkode: 29359...a7e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde sagt Hei 

De er blitt voksne nå de å og ser verden med andre øyne nå. Og om noen sier noe, noe de ikke gjør, så bare si at alt du ville var å overleve, derfor rømte du fra han og volden. 

Anonymkode: 2f3bf...0a3

Takk og godt råd. 
Jeg bare håper jeg klarer det, og ikke får fullblåst angstanfall. For da klarer jeg ikke si noe og vil fremstå helt apatisk. 
 

Skulle så ønske de forstod.

Anonymkode: 29359...a7e

[AnonymBruker]

Jeg har også ptsd på grunn av en eks. Det vil si, jeg har jobbet mye med å bearbeide det som skjedde, og har år for år bygget meg selv opp igjen. Jeg vil aldri bli helt ferdig med det som skjedde, men jeg kan si at stort sett har jeg det bra nå. 

Utover selve redselen for ham som utsatte meg for dette (han tok ikke livet sitt, selv om truet med det mange ganger) er det akkurat løgnene som eksisterer om meg som var det verste å forholde seg til til. Jeg flyttet etter at han hadde fortalt løgner om meg til naboer, foreldre til mitt barn, lærere og absolutt alle som var villig til å lytte til ham. Jeg tror nok ikke alle trodde på disse løgnene, men en av de verste tingene ved å oppleve en slik situasjon er hvor sensasjonslystne folk er. Om de trodde på det eller ikke kunne jeg ikke lenger gå i nærbutikken uten at noen kastet blikk og begynte å viske. Jeg hadde vært en naturlig del av lokalsamfunnet i mange år, hadde vært en aktiv mamma, trener, deltager på møter, og så videre, pratet vennlig med alle, og likevel... jeg antar at løgnene var mer spennende enn det de egentlig visste. Av absolutt alle han oppsøkte, og det var alle som slapp ham inn/ga ham et øre, var det EN kvinne som kom på døra og sa "Vet du, jeg hadde en merkelig opplevelse her. Eksen din ringte på og sa at han hadde noe alvorlig å snakke om, så vi slapp ham inn. Med en gang han hadde satt seg begynte han å gråte og fortelle helt vanvittige historier om deg. Hva i all verden er dette for en fyr? Jeg har sett deg sammen med barnet ditt i mange år, og dette tror jeg ikke noe på. Jeg forstår det slik at dette er far til barnet, men ham har jeg aldri sett før, og ærlig talt, er denne fyren fullstendig gal? "

Ja det er han. Det var derfor jeg forlot ham da barnet var baby. Fikk hjelp av venner for å komme meg bort, og de slo ring rundt meg for å holde meg fri fra ham. Heldigvis rotet han livet sitt slik til økonomisk ikke lenge etterpå, og regelrett flyktet fra landet. Jeg og barnet fikk noen fine år, jeg blomstret opp igjen, var trygg, men så fikk han vite at jeg hadde truffet en annen... 

EN kvinne reagerte slik, resten syntes visst det var såpass spennende med løgnene at de iallefall ikke spurte meg om dette kunne stemme. Ikke seg selv heller tydeligvis. Istedenfor kastet de stjålne blikk, tisket og visket, og så andre veier når jeg passerte. Ingen hilste på meg lenger, ingen slo av en prat, men det var tydelig at de pratet om meg. De skjulte det ikke engang. 

Jeg flyttet da jeg ikke orket det mer. Flyktet. Det var så tydelig at ingen var interessert i om det var sant eller ikke. Kun hun ene står som et lysglimt i hva som fremsto som menneskers fråtsing i det som virker mest spennende å snakke om. Det at sannheten er mindre verdt enn det man kan riste på hodet av, og sladre om. 

I mange år var jeg redd for å treffe på noen han hadde fortalt løgnene sine til. Selv om jeg hadde familie og venner som visste hva sannheten var hadde jeg fått helt skrekken for mennesker ellers. Orket ikke flere unnvikende blikk, å bli kikket etter og visket om. 

Det tok meg år å lande i at jeg bare må blåse i hva andre skulle tro om meg. At det at jeg vet, at min familie vet og at mine venner vet er det som teller. Blås i alle idioter som ikke engang tok seg bryet med å spørre meg om min versjon! De er ikke verdt mine tanker og min bekymring, og det er ikke jeg som skal skamme meg, det er de som burde skamme seg. De mistet både hode, menneskelighet og gangsyn i det å fråtse i løgn, bare fordi løgnene var mer spennende enn sannheten de hadde hatt rett foran seg i flere år, og som de så lett kunne fått, om de bare spurte istedenfor å gasse seg i sladder. Som den ene, EN ENESTE, var klok nok til. 

Jeg går med hevet hode nå. Er ikke redd for slike smålige mennesker. De betyr ingenting for meg. Hadde jeg truffet på noen av dem nå, og det har jeg gjort, ser jeg dem stolt i øynene og hilser. 

Det er de som flakker med blikket og blir usikker. Noe jeg ikke finner så rart, for uansett hvor spennende de løgnene var tror jeg at de fleste, innerst inne, visste at dette ikke stemte. De hadde sett meg og barnet i mange år, så kom han fra intet og fortalte skrekkelige ting. 

Jeg mistet litt av troen på det gode i mennesker av dette, men nå står jeg iallefall trygt i meg selv nok til å plassere skammen der den skal være. Hos ham, og hos dem som fråtset i løgnene. Samt at jeg har mine mennesker, som visste og vet. Det er de som betyr noe. 

Jeg synes at du skal skrive din historie og sende til ham som ga deg skylden for at kompisen tok livet av seg, og så har du gjort ditt. Om han tror på deg eller ikke er ganske uvesentlig, men du vet at han har en mulighet til å vite sannheten. Velger han å ikke tro deg... vel det er hans problem! 

Skammen er ikke din! 

Anonymkode: e32a4...4f7

[AnonymBruker]

Før noen påpeker det, jeg mente foreldre til venner av mitt barn, ikke foreldre til mitt barn.

 

Anonymkode: e32a4...4f7

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i helt samme situasjon, men kjenner meg nye igjen i hva du mener. Var sammen i mange år med eksen der forholdet var preget av mye psykisk vold, litt fysisk og mye narkotika og alkohol. Jeg gikk fra han for snart to år siden. Politiet har snakket med vitner og han vil snart bli innkalt til avhør, og jeg frykter nå at han tar selvmord. Det var hovedgrunnen at ting tok så lang tid med å gå fra han og å ta kontakt med politiet. Men jeg har lært at jeg ikke har noe med hans valg å gjøre. Det han velger å gjøre og ikke gjøre, er hans valg aleine. Han er den typen som kunne ha gjennomført det pga psyken, men da tenker jeg at foreldrene, legene og resten av helsefolk han har kontakt med. Han får subutex av helse øst. De må gripe inn og ta tak i problemene. 
 

Bruk folk, snakk. Det har hjulpet meg. Jeg har endelig klart å åpne meg og være ærlig med alt han har gjort mot meg til folk, og det hjelper å være åpen om det til venner, familie og nye flammer. 
 

som personen over sier så er det viktigste hva du selv vet er rett og st dine nærmeste tror deg. Så får de bare tro hva de vil.

Heier på deg; dette klarer du. 2020 er et bra år og du skal seire deg gjennom dette!

Anonymkode: acb69...2f1

[AnonymBruker]

Du skal få en bamseklem ❤️
 
jeg forstår problemet ditt. min eks var litt fysisk, men mest psykisk Og seksuelt voldelig. Han truet daglig med selvmord og legge skylden på meg. Og når jeg fikk hjelp av krisesenteret til å gå ifra han kunne f.eks hans mor fortelle andre at de var redde for at han skulle ta selvmord. Og det var fordi jeg visstnok var slem som gikk ifra en deprimert mann når vi hadde barn sammen. At han også hadde truet med å drepe våre felles barn hadde 0 betydning for hun. Hun sørget aktivt for at jeg fikk høre om dette via andre. Jeg mottok også meldinger hvor de gjorde bare av utseendet mitt. Noen mennesker er bare syke. 

Og siden vi har barn sammen, så jeg må med jevne mellomrom forholde meg til han på en eller annen måte. 
I avhør hos politiet (jeg anmeldte han) fortalte han at han vurderer å rømme ut av landet uten å ta hensyn til barna, eller selvmord, politiet spurte om han fikk hjelp, det fikk han ikke. Han legger så skylden ene og alene på meg, jeg er grunnen hvis han tar livet sitt. 
 

dette har han fortalt til mange andre og jeg har fått Vemmelige meldinger fra andre som har hørt på han. Blitt fortalt at jeg kun er ute etter pengene hans og kontrollere han.. dette er mennesker som veit 0 om situasjonen. Mannen har minimal interesse i å ha ungene sine og har ikke betalt bidrag på 2år en gang.. 

Jeg bor ikke lenger i moss, der vi bodde i sammen. Men var der senest i dag pga gjennomreise. Jeg gikk konstant med stress og snudde meg hele tiden. Jeg er livredd for å møte på han eller noen han kjenner. Hans siste versjon er at jeg er psyk, jeg var voldelig mot han og terroriserer han til det punktet at han vil ta livet sitt. Hans mor støtter han også, til tross for at han har vært voldelig mot henne, hennes mann og ødelagt ting i huset for betydelige summer. De er redde for han når han f.eks drikker.  De er veldig opptatt av fasade.. ødelagte.. 

noen mennesker vil tro du er problemet uansett hva du gjør. Jeg forsøker å tenke at det ikke er mye jeg kan gjøre, vi skylder IKKE fremmede fordomsfulle mennesker en forklaring heller. Selv om det er faens frustrerende at du er den som skal bli sett ned på, når du i virkeligheten var offeret. 

Anonymkode: ad72c...c6a

[AnonymBruker]

Jeg tror du må legge ifra deg hatet. Har tjener ingen, og aller minst deg selv. Det er du selv som blir lidende for det, for han vet ingen ting og merker det ikke. Du merker det i så stor grad at det hemmer hverdagen din. Legg fra deg hatet.

Jeg tror også at det meste du tenker om denne saken er ting bare du bryr deg om. "Hele bygda" har glemt deg og denne hendelsen. Det ligger langt bak i hukommelsen hos dem, selv om det ligger lengst fremme hos deg. For deg var det snakk om livet ditt, for dem var det den tidens sladder. 

Mannen du snakker om har nok blitt voksen han også. Og hvor stor er egentlig sannsynligheten for at du kan treffe på ham? Ganske liten, vil jeg tro. Ikke bruk kreftene dine på noe som er lite sannsynlig skjer, selv om jeg forstår bakgrunnen for at du gjør det. Man er alltid på vakt etter en slik hendelse. 

Hjelper det litt å ta innover seg at de andre har ikke det samme forholdet til dette som du? De bryr seg ikke om dette så mye som du gjør. Dessverre har livet ditt handlet alt for mye om vold og ondskap. Men det er ditt. Det er ikke deres. De hater ikke. 

Legg fra deg hatet.

Anonymkode: bf1af...c6f