I gode og onde dager... hvordan holde ut de onde?

[AnonymBruker]

Samboeren min er deprimert. Har vært det i snart et år, om ikke lenger. I begynnelsen mildt og til å forholde seg til. Men siden sommer mer moderat og tidvis alvorlig. Jeg VET at han ikke er denne mannen som jeg nå omgås. Jeg VET at om vi holder ut så kommer det bedre dager. At han er mye mer enn det jeg får se nå. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det uten å bli for tynget av det selv. 

Nå ligger han og sover på sofaen. Og dermed okkuperer stua så jeg ikke får slappet av skikkelig der. Han kom ikke inn i sengen i natt, hadde visst sovnet på sofaen i går kveld. Vi vet begge at det ikke er greit, men så kommer de dårlige dagene og det skjer likevel. Og som han sier så hjelper det ikke at jeg blir sint. Men det blir jeg jo. For hvorfor må en voksen mann holde på sånn? ...Fordi han er deprimert selvsagt. 

Han ville absolutt at vi skulle invitere til nyttårsaften. Vi har aldri laget pinnekjøttmiddag før. Jeg er sliten og har hatt smerter etter et lite inngrep på fredag og sa at jeg ikke orker å lage i stand og at jeg trodde han undervurderte all jobben og hensynene (nok stoler, store nok gryter, mat til de med allergi osv.), men neida, dette var noe han hadde lyst til og han skulle fikse alt. Jeg kunne bare slappe av. Og når man er deprimert har man ikke lyst til noe så har lært at det man har lyst til skal støttes og oppmuntres. 

Men så sitter jeg her da. Stressa. For ingenting er gjort. Han sover på sofaen. Og så tenker jeg hvorfor orker jeg det her? Orker jeg det her? Å gå og gjete på et annet voksent menneske? Å måtte plukke opp slakket hele tiden? På småting som alle voksne burde gjøre? Deprimerte mennesker blir selvopptatte. Glemmer de rundt. For de orker bare ikke å rydde/plukke opp/huske... Jeg vet det for jeg var der selv. Heldigvis singel. Leiligheten så jævlig ut. Min mor kom og vasket klærne mine innimellom for jeg hadde gitt opp. Jeg vet at det er sykdommen. Stakkars mamma. Men nå må jeg sette på alle de ekstra veskene, være den som bærer. Og jeg skjønner ikke hvordan mamma fikk det til.

Dette er ikke noe jeg hadde akseptert fra en frisk voksen mann. Men siden jeg vet at han egentlig ikke er sånn så blir jeg. Men jeg vet snart ikke om jeg klarer det. Hvordan takle depresjonen hans bedre? 

Anonymkode: 5f20c...6b3

[Juniper]

Ring rundt til gjestene og meld avbud på grunn av helseproblemer! Du sa tydelig i fra at du ikke fikset dette, nyoperert som du er.  Og du fikk jo rett i at han ikke fiksa det. 

Det er ikke bare du som skal vise hensyn og tilrettelegge. Han må også ta hensyn. Jeg har hørt om flere deprimerte som ikke ble bedre fordi de lullet seg inn i depresjonen og tok ikke tak før partner fikk nok og satte strek. 

[AnonymBruker]

I og med at dere ikke er gift så har du (går jeg ut fra) ikke lovt han å stå ved hans side i onde dager. Det kan høres ut som kverulering fra min side men jeg mener det er relevant.

Det virker heller ikke som det er barn i bilde så jeg vil si at du er på ingen måte forpliktet til å holde ut dette.

Jeg reagerer også på at han som deprimert ønsket å ha nyttårsfest. Hvis han er deprimert i klinisk forstand så er det vel ikke så opplagt med et slikt initiativ? Har han fått diagnose og får han behandling?

Jeg er 100% for å være på hverandres side hvis man er gift eller har felles barn, men her har du absolutt et valg.

Anonymkode: 19430...af4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I og med at dere ikke er gift så har du (går jeg ut fra) ikke lovt han å stå ved hans side i onde dager. Det kan høres ut som kverulering fra min side men jeg mener det er relevant.

Det virker heller ikke som det er barn i bilde så jeg vil si at du er på ingen måte forpliktet til å holde ut dette.

Jeg reagerer også på at han som deprimert ønsket å ha nyttårsfest. Hvis han er deprimert i klinisk forstand så er det vel ikke så opplagt med et slikt initiativ? Har han fått diagnose og får han behandling?

Jeg er 100% for å være på hverandres side hvis man er gift eller har felles barn, men her har du absolutt et valg.

Anonymkode: 19430...af4

Så man kan kun elske noen om man er gift eller har barn? 

Man vier akkurat den tiden man orker til sin kjære om man ønsker og vil kjempe for forholdet.  

Skulle hun ikke dratt om hun var gift? Det hadde vært en like stor påkjenning. 

Anonymkode: 71cde...45a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Juniper skrev:

Ring rundt til gjestene og meld avbud på grunn av helseproblemer! Du sa tydelig i fra at du ikke fikset dette, nyoperert som du er.  Og du fikk jo rett i at han ikke fiksa det. 

Det er ikke bare du som skal vise hensyn og tilrettelegge. Han må også ta hensyn. Jeg har hørt om flere deprimerte som ikke ble bedre fordi de lullet seg inn i depresjonen og tok ikke tak før partner fikk nok og satte strek. 

Selve denne situasjonen var mest ment som et eksempel. Men takk for praktiske råd i denne situasjonen også. Jeg veksler mellom det du foreslår. Og å ta litt tak i meg selv og fikse dette halvveis for ham, for å gi ham den seieren. Men så tenker jeg: eller blir det å få ham til å tro at det er sånn det funker? At jeg alltid står parat til å fikse opp i ting? Jeg synes dette med depresjonen er vanskelig. Og tross å ha slitt med det selv vet jeg ikke hva som er riktig. 

Det er det jeg har hørt jeg også. Og tenker det i mine stunder at hva om jeg forlot han ville han kanskje ta mer grep da? Men det er hele tiden med håpet om at han skal komme seg, bli frisk og så ville ha meg igjen. 

Jeg vet at han går i og nyttegjør seg av behandling. Så han gjør jo en innsats. Men som sagt noen ganger tenker jeg at om jeg forlot han kanskje han ville skjønne at for å få det livet har å by på så man jobbe hardt for det. Samtidig vet jeg at han er så langt nede at risikoen er at han tar livet sitt om jeg går. 

Ts

Anonymkode: 5f20c...6b3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I og med at dere ikke er gift så har du (går jeg ut fra) ikke lovt han å stå ved hans side i onde dager. Det kan høres ut som kverulering fra min side men jeg mener det er relevant.

Det virker heller ikke som det er barn i bilde så jeg vil si at du er på ingen måte forpliktet til å holde ut dette.

Jeg reagerer også på at han som deprimert ønsket å ha nyttårsfest. Hvis han er deprimert i klinisk forstand så er det vel ikke så opplagt med et slikt initiativ? Har han fått diagnose og får han behandling?

Jeg er 100% for å være på hverandres side hvis man er gift eller har felles barn, men her har du absolutt et valg.

Anonymkode: 19430...af4

Det er helt sant at dette med gode og onde dager er hente fra løftene i et ekteskap. Men vi er i et forhold og alle forhold har gode og onde dager. Mer sånn jeg mente det. Og nå er de onde her. 

Ikke gift og ikke barn. 

Nei, initiativet med nyttårsfeiring var overraskende på meg. Vet ikke om det var en slags oppmuntring til meg. At han ville gjøre dette for meg for ting har vært kjipt og han ikke har bidratt så mye. Uansett så holdt jeg hardt i meg selv for å ikke ødelegge dette positive initiativet med for mye "Men hva med ... Og hva med ...", fordi det nettopp er viktig å bakke opp det som finnes lyst for. Men hvis han nå ikke gjør det så blir det jo verre enn om vi bare hadde rolige planer. Og det gjør meg så sint. Selv om jeg vet at det ikke var hans hensikt. 

Han har diagnose, går i terapi og bruker medisiner. Så han gjør en innsats. 

Selv når man har gift og har barn har man et valg. Jeg vet jeg har et valg. Men jeg vil ha ham, men nå er det så fryktelig tungt å fortsette når det er jeg som må bære lasset. Og jeg skulle ønske jeg fikk noen gode tips til hvordan. 

Ts

Anonymkode: 5f20c...6b3

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så man kan kun elske noen om man er gift eller har barn? 

Man vier akkurat den tiden man orker til sin kjære om man ønsker og vil kjempe for forholdet.  

Skulle hun ikke dratt om hun var gift? Det hadde vært en like stor påkjenning. 

Anonymkode: 71cde...45a

Jeg føler dette er en avsporing. Uavhengig av de formelle vilkårene her så er problemstillingen den samme. 

Ts

Anonymkode: 5f20c...6b3

[OnFire]

Altfor lett å si at man er deprimert, og så er det liksom greit å oppføre seg som en dass, også om man bor sammen med en kjæreste og kanskje til og med barn. 

Endret 30. desember 2019 av OnFire

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt sant at dette med gode og onde dager er hente fra løftene i et ekteskap. Men vi er i et forhold og alle forhold har gode og onde dager. Mer sånn jeg mente det. Og nå er de onde her. 

Ikke gift og ikke barn. 

Nei, initiativet med nyttårsfeiring var overraskende på meg. Vet ikke om det var en slags oppmuntring til meg. At han ville gjøre dette for meg for ting har vært kjipt og han ikke har bidratt så mye. Uansett så holdt jeg hardt i meg selv for å ikke ødelegge dette positive initiativet med for mye "Men hva med ... Og hva med ...", fordi det nettopp er viktig å bakke opp det som finnes lyst for. Men hvis han nå ikke gjør det så blir det jo verre enn om vi bare hadde rolige planer. Og det gjør meg så sint. Selv om jeg vet at det ikke var hans hensikt. 

Han har diagnose, går i terapi og bruker medisiner. Så han gjør en innsats. 

Selv når man har gift og har barn har man et valg. Jeg vet jeg har et valg. Men jeg vil ha ham, men nå er det så fryktelig tungt å fortsette når det er jeg som må bære lasset. Og jeg skulle ønske jeg fikk noen gode tips til hvordan. 

Ts

Anonymkode: 5f20c...6b3

Jeg skjønner deg godt og ønsker dere begge det beste. Akkurat når det gjelder høytider så tror jeg det sentrale er som du har vært innpå, ikke planlegge mer enn det du orker.

Kan det være en ide å planlegge en ferie alene til neste år sånn at du får tatt litt vare på deg selv?

Anonymkode: 19430...af4

[Embla82]

Kan det være en ide å gå til terapi sammen i tillegg til det han gjør på egen hånd? Slik at dere får snakket ut om og planlagt hvordan dere som par skal forholde dere til dette sammen med en nøytral men profesjonell part? 

[Juniper]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selve denne situasjonen var mest ment som et eksempel. Men takk for praktiske råd i denne situasjonen også. Jeg veksler mellom det du foreslår. Og å ta litt tak i meg selv og fikse dette halvveis for ham, for å gi ham den seieren. Men så tenker jeg: eller blir det å få ham til å tro at det er sånn det funker? At jeg alltid står parat til å fikse opp i ting? Jeg synes dette med depresjonen er vanskelig. Og tross å ha slitt med det selv vet jeg ikke hva som er riktig. 

Det er det jeg har hørt jeg også. Og tenker det i mine stunder at hva om jeg forlot han ville han kanskje ta mer grep da? Men det er hele tiden med håpet om at han skal komme seg, bli frisk og så ville ha meg igjen. 

Jeg vet at han går i og nyttegjør seg av behandling. Så han gjør jo en innsats. Men som sagt noen ganger tenker jeg at om jeg forlot han kanskje han ville skjønne at for å få det livet har å by på så man jobbe hardt for det. Samtidig vet jeg at han er så langt nede at risikoen er at han tar livet sitt om jeg går. 

Ts

Anonymkode: 5f20c...6b3

Jeg tror at du må slutte å redde han. Han lærer ikke noe av det, venner seg bare på å flyte på deg. 

For å se det fra andre kanten, hva er mest pinlig for han? At du melder avbud i dag eller at det kommer masse folk og ingenting er på stell? Du er syk og skal ikke gjøre det! 

Og den samme teknikken mener jeg at du må bruke i andre situasjoner. Og om du får nok og går må du holde fast på at han har ansvar for sitt liv. Du kan ikke fortsette med han for å redde han! Hva om han aldri blir bra, hva med ditt liv da?

Jeg tror du trenger oppfølging selv. Det er utmattende å bo med en som er psykisk syk! 

[AnonymBruker]

Hvis det å lage mat og stelle i stand er noe han har glede av, så la han gjøre det. 
Ser du at han ikke får det til, så avlys planene, men snakk med han først. Hør med han om hva han tenker om morgendagen. 
Jeg har vært i et slikt forhold, så jeg vet at man er redd for å trå feil med tanke på risiko for selvmord. Jeg holdt ut til han var bedre før jeg turte å gå fra han. I ettertid ser jeg at jeg burde gått lenge før. Ansvaret for han var ikke mitt og hvis han hadde tatt livet sitt hadde det vært et valg han selv tok. 
Det er fryktelig tungt å stå i et forhold hvor den ene er deprimert. Som du sier så blir man egoistisk og man ser ikke behovene til andre. Pass på at du ikke blir syk igjen selv.
 

Anonymkode: fd83a...5f2

[AnonymBruker]

Hvor lenge har han gått på piller? Om han har gått på de i månedsvis og fortsatt er som nå, så kan det være at han blir verre på pillene. Noen blir apastiske og mer derpimert av de, de føler mindre, har mindre motivasjon og tiltakslyst og føler lite glede. Da er det ikke vits å gå på pillene

Anonymkode: ba7da...fc3

[AnonymBruker]

Avlys middagen da vel.

Si samboer har blitt syk.

 

Anonymkode: 1d360...0e2

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Avlys middagen da vel.

Si samboer har blitt syk.

 

Anonymkode: 1d360...0e2

Enig. Ser ikke problemet. 

Anonymkode: c16bf...6fe

[AnonymBruker]

Spør han rett ut; skal du fortatt lage til nyttårsfeiring imorra, eller skal vi avlyse det? Så får han enten hive seg rundt, eller droppe det.. Pinnekjøttet må vel evt snart legges i vann?

Anonymkode: ac01e...96d

[Svartfugl]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samboeren min er deprimert. Har vært det i snart et år, om ikke lenger. I begynnelsen mildt og til å forholde seg til. Men siden sommer mer moderat og tidvis alvorlig. Jeg VET at han ikke er denne mannen som jeg nå omgås. Jeg VET at om vi holder ut så kommer det bedre dager. At han er mye mer enn det jeg får se nå. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det uten å bli for tynget av det selv. 

Nå ligger han og sover på sofaen. Og dermed okkuperer stua så jeg ikke får slappet av skikkelig der. Han kom ikke inn i sengen i natt, hadde visst sovnet på sofaen i går kveld. Vi vet begge at det ikke er greit, men så kommer de dårlige dagene og det skjer likevel. Og som han sier så hjelper det ikke at jeg blir sint. Men det blir jeg jo. For hvorfor må en voksen mann holde på sånn? ...Fordi han er deprimert selvsagt. 

Han ville absolutt at vi skulle invitere til nyttårsaften. Vi har aldri laget pinnekjøttmiddag før. Jeg er sliten og har hatt smerter etter et lite inngrep på fredag og sa at jeg ikke orker å lage i stand og at jeg trodde han undervurderte all jobben og hensynene (nok stoler, store nok gryter, mat til de med allergi osv.), men neida, dette var noe han hadde lyst til og han skulle fikse alt. Jeg kunne bare slappe av. Og når man er deprimert har man ikke lyst til noe så har lært at det man har lyst til skal støttes og oppmuntres. 

Men så sitter jeg her da. Stressa. For ingenting er gjort. Han sover på sofaen. Og så tenker jeg hvorfor orker jeg det her? Orker jeg det her? Å gå og gjete på et annet voksent menneske? Å måtte plukke opp slakket hele tiden? På småting som alle voksne burde gjøre? Deprimerte mennesker blir selvopptatte. Glemmer de rundt. For de orker bare ikke å rydde/plukke opp/huske... Jeg vet det for jeg var der selv. Heldigvis singel. Leiligheten så jævlig ut. Min mor kom og vasket klærne mine innimellom for jeg hadde gitt opp. Jeg vet at det er sykdommen. Stakkars mamma. Men nå må jeg sette på alle de ekstra veskene, være den som bærer. Og jeg skjønner ikke hvordan mamma fikk det til.

Dette er ikke noe jeg hadde akseptert fra en frisk voksen mann. Men siden jeg vet at han egentlig ikke er sånn så blir jeg. Men jeg vet snart ikke om jeg klarer det. Hvordan takle depresjonen hans bedre? 

Anonymkode: 5f20c...6b3

Gjør han noe for å bli frisk da? Eller sitter han og venter på at det skal bli bra av seg selv? Aktivitet er faktisk helsefremmende, også under depresjon. Jeg vet det er tungt, men å ligge på sofaen hele dagen, løser det ikke...

Du må slutte å være hans hjelper. Du er først og fremst kjæresten. På et minimumsnivå må han ta sin del av byrdene, eller be sine venner og sin familie om hjelp. 

[AnonymBruker]

Ser fra mange av svarene her at det er flere som ikke har erfaring med hvordan det er å være pårørende til mennesker som lider av depresjon. 

Det er ikke bare å be ham ta seg sammen, og det er ikke bare å avlyse middagen fordi han ikke klarer å gjennomføre det han ønsket å gjøre. Synes det er rart at folk uten erfaring eller forståelse gidder å uttale seg i tråder som dette. 

Til TS - jeg vet hvor tungt det er, og jeg føler veldig med deg! Du er fantastisk som tar så godt vare på mannen din. Han jobber nok hardere enn man ser, og det at han får behandling og medisiner er kjempebra. Det kommer til å gå over.

Akkurat med tanke på nyttårsaften, kanskje du kunne gjort det litt enklere? Laget noe som krever mindre innsats, og eventuelt ikke ryddet/vasket så mye, de fleste bryr seg ikke om litt rusk og rask. Dempet belysning skjuler mye også. 🙂 

Det er bare du som vet hvor grensen din går, men akkurat nyttårsaften tenker jeg kan være bra for alle å få gjennomført. Kanskje ikke perfekt, men at venner/familie samles er ofte noe som tilfører positive impulser til en som sliter. Kanskje det kan hjelpe ham litt? 

Uansett hva du velger - Lykke til, og en god klem til deg. ❤

Anonymkode: 5e889...1d2

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser fra mange av svarene her at det er flere som ikke har erfaring med hvordan det er å være pårørende til mennesker som lider av depresjon. 

Det er ikke bare å be ham ta seg sammen, og det er ikke bare å avlyse middagen fordi han ikke klarer å gjennomføre det han ønsket å gjøre. Synes det er rart at folk uten erfaring eller forståelse gidder å uttale seg i tråder som dette. 

Til TS - jeg vet hvor tungt det er, og jeg føler veldig med deg! Du er fantastisk som tar så godt vare på mannen din. Han jobber nok hardere enn man ser, og det at han får behandling og medisiner er kjempebra. Det kommer til å gå over.

Akkurat med tanke på nyttårsaften, kanskje du kunne gjort det litt enklere? Laget noe som krever mindre innsats, og eventuelt ikke ryddet/vasket så mye, de fleste bryr seg ikke om litt rusk og rask. Dempet belysning skjuler mye også. 🙂 

Det er bare du som vet hvor grensen din går, men akkurat nyttårsaften tenker jeg kan være bra for alle å få gjennomført. Kanskje ikke perfekt, men at venner/familie samles er ofte noe som tilfører positive impulser til en som sliter. Kanskje det kan hjelpe ham litt? 

Uansett hva du velger - Lykke til, og en god klem til deg. ❤

Anonymkode: 5e889...1d2

Så bedre å la flere sitte igjen med evt. dårlige minner fra nyttårsaften? Skal være en felles hygge for alle involverte, ikke bare et par stykker... 

Anonymkode: c16bf...6fe

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg godt og ønsker dere begge det beste. Akkurat når det gjelder høytider så tror jeg det sentrale er som du har vært innpå, ikke planlegge mer enn det du orker.

Kan det være en ide å planlegge en ferie alene til neste år sånn at du får tatt litt vare på deg selv?

Anonymkode: 19430...af4

Tusen takk skal du ha! ❤ 

Det var neimen ikke en dum ide. Vi gjør jo trivelige ting innimellom, og det er klart det er lysglimt. Glimt av hvem vi begge er når det er fint. Men jeg går store deler av tiden min og tenker på alt jeg må være for andre. Enten samboer eller familie, eller forpliktelser til jobb og venner. Å ha tid der jeg har fokus på meg, selv om jeg kan føle meg ensom kunne kanskje gjort godt. Jeg har jo det innimellom, men jeg får aldri senket skuldrene nok til å tenke på det. Er mye bekymret. Skal vurdere en sånn tur alene. 

5 timer siden, Embla82 skrev:

Kan det være en ide å gå til terapi sammen i tillegg til det han gjør på egen hånd? Slik at dere får snakket ut om og planlagt hvordan dere som par skal forholde dere til dette sammen med en nøytral men profesjonell part? 

Vi snakket om det i sommer. Vi krangler en del. Noe som gjør av får det ille begge to. Jeg tror det er en god idé. Men så begynte han i terapi og med medisiner og det var nok å fokusere på det for ham en periode. Men jeg tror det hadde vært bra. 

TS

Anonymkode: 5f20c...6b3