Er barn like glade i sine foreldre, som det foreldre er i sine barn?

[AnonymBruker]

Er barn like glade i sine foreldre, som det foreldre er i sine barn?

Jada jeg vet at ikke alle barn er glade i sine foreldre og at ikke alle foreldre er glade i sine barn, men nå snakker jeg ikke om disse, jeg snakker om barn og foreldre som er glad i hverandre. 

Anonymkode: b0af8...ba0

[Fjaselina]

Ja, det vil eg tru. Men det går liksom litt over når barnet vert tenåring 😉

[AnonymBruker]

Når de er små, men det dabber vel av etterhvert som det blir eldre. Barn er generelt viktig for foreldre fordi de valgte å få dem, men barna har ikke valgt å bli født i den familien de er født i. 

Anonymkode: 6ba52...fc1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når de er små, men det dabber vel av etterhvert som det blir eldre. Barn er generelt viktig for foreldre fordi de valgte å få dem, men barna har ikke valgt å bli født i den familien de er født i. 

Anonymkode: 6ba52...fc1

Kunne ikke vært mer enig.. 👍 jeg var jo avhengig av foreldrene mine når jeg var barn, men kjenner ikke noe kjærlighet for dem nå og kjenner heller ikke noe kjærlighet fra dem så det går nok begge veier. 

Anonymkode: 1ecfa...877

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke nødvendigvis at det går over, men at kjærligheten vil komme til uttrykk på andre vis. Jeg er jo voksen nå (i tyveårene), og har ikke med foreldrene mine å gjøre daglig lenger. Jeg er ikke avhengig av dem, det er ikke dem som støtter meg gjennom livet, men jeg er like glad i dem som tidligere. Jeg bryr meg om at de har det bra, tenker på dem, ønsker å ha et godt forhold til dem. Ville blitt fryktelig lei meg om mine foreldre gjennomgikk noe vondt, og jeg vil sørge stort når de dør.  Følelsene er der jo selv om vi ikke sees så ofte lenger. 

Anonymkode: 2c7aa...9ba

[AnonymBruker]

Det tviler jeg på. Jeg kan ikke huske å ha vært like glad i foreldrene mine (eller noen andre) som jeg er i sønnen min. Mulig jeg var mer glad i dem da jeg var helt liten, men likevel. Sønnen min sier at han er så glad i meg som det går an å bli, men det er nok fordi han ikke vet bedre ennå.

Anonymkode: 1eaf6...292

[AnonymBruker]

Det kan ikke sammenlignes. Jeg har alltid vært veldig glad i mine foreldre, men de hadde jo ofret mye mer for meg, enn hva jeg ville gjort for de. Nå har jeg selv to barn, og jeg hadde jo tatt en kule for de når som helst. De er enda småbarn, så jeg er jo ettertraktet som fy, men det kommer jo av at de er avhengig av meg. Om noen år ønsker de ikke lengre å følge meg inn på do. 
Å måle hvor glad man er i noen er jo vanskelig, men etter at jeg fikk barn kan jeg ikke forstå at det er mulig å elske noen høyere enn sine barn. 
 

 

Anonymkode: 2cb34...7bf

[Cerasus]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tenker ikke nødvendigvis at det går over, men at kjærligheten vil komme til uttrykk på andre vis. Jeg er jo voksen nå (i tyveårene), og har ikke med foreldrene mine å gjøre daglig lenger. Jeg er ikke avhengig av dem, det er ikke dem som støtter meg gjennom livet, men jeg er like glad i dem som tidligere. Jeg bryr meg om at de har det bra, tenker på dem, ønsker å ha et godt forhold til dem. Ville blitt fryktelig lei meg om mine foreldre gjennomgikk noe vondt, og jeg vil sørge stort når de dør.  Følelsene er der jo selv om vi ikke sees så ofte lenger. 

Anonymkode: 2c7aa...9ba

Enig i denne.

 

Også verdt å huske på at tenåringer ikke slutter å være glad i foreldrene sine selv om de er inne i en fase som ofte innebærer mer uenighet, motstand, fysisk avstand, og øvelse på å bli mer selvstendig. Jeg tror noen foreldre tolker slik atferd i retning av at tenåringen avviser dem, og ikke lenger er glade i dem, noe som vanligvis er helt feil, og bare medfører unødvendig emosjonell avstand og andre vanskeligheter.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt noen spesielt dårlig oppvekst eller lignende, men jeg føler ikke at jeg elsker foreldrene mine. Jeg er glad i dem og ønsker dem alt godt, men jeg elsker dem ikke. Jeg har to venner som jeg elsker svært høyt, og samboeren så klart. 

Anonymkode: de8c7...661

[AnonymBruker]

Foreldres tilknytning til sine barn er annerledes enn barnas tilknytning til sine foreldre tenker nå jeg. Jeg som mor vil beskytte og gi omsorg og kjærlighet. Et barn trenger dette mens det bryter ut og blir selvstendig. Alikevel var det å miste moren min utrolig vondt, sammenlignet med det når noen andre jeg er glad i døde. 

Anonymkode: 49287...db7

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg hadde lett ofret livet for barna mine, men jeg hadde ikke gjort det samme for mine foreldre. Hadde jeg kunnet berge barn eller foreldre, hadde jeg valgt barna. Mine foreldre hadde nok også valgt barna mine fremfor meg  

Det er en helt annen kjærlighet for egne barn, ingenting står sterkere for meg.

Anonymkode: 9eeeb...3cf

[AnonymBruker]

Jeg er like glad i mine foreldre som barnet mitt enn så lenge værtfall. Har en baby på 10 måneder. Jeg er 25 år selv. Kanskje det har noe med saken å gjøre?

Anonymkode: b203f...c58

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg er like glad i mine foreldre som barnet mitt enn så lenge værtfall. Har en baby på 10 måneder. Jeg er 25 år selv. Kanskje det har noe med saken å gjøre?

Anonymkode: b203f...c58

Fælt å si det, men jeg var ikke like glad i barnet mitt da han var 10 mnd som jeg er nå. For noen må den altoppslukende kjærligheten til egne barn vokse frem over tid etter hvert som man blir kjent. Men jeg tipper at du også vil bli mer glad i barnet ditt enn foreldrene dine etter hvert.

Anonymkode: 1eaf6...292

[Gjest Kvinne487]

Jeg elsker mine foreldre. Har alltid vært «foreldre-dalt». Jeg er voksen. 32 år. Bor 5 minutters gange fra foreldrene mine. Mine søsken bor også i samme område. 
 

Vi omgåes minst annenhver dag. Etter at mannen min døde i april har vi blitt enda mere nære. Jeg og sønnen på 3 år bodde hos dem den første måneden, og 3 åringen har et veldig nært forhold til mormor og morfar. Uten dem hadde jeg aldri orket å fortsette. Ikke bare er jeg avhengig av litt hjelp i en travel hverdag, men de gjør mitt liv bedre ❤️ 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fælt å si det, men jeg var ikke like glad i barnet mitt da han var 10 mnd som jeg er nå. For noen må den altoppslukende kjærligheten til egne barn vokse frem over tid etter hvert som man blir kjent. Men jeg tipper at du også vil bli mer glad i barnet ditt enn foreldrene dine etter hvert.

Anonymkode: 1eaf6...292

Ja, det håper jeg skjer! 😊

Anonymkode: b203f...c58

[AnonymBruker]

Jeg er svært glad i mine foreldre, og har hatt en fin oppvekst,  men følelsene for min baby på 10 mnd er utrolig mye sterkere. Så jeg elsker babyen min langt høyere.

Nå er jeg det beste han vet,  men nå er han jo også avhengig av meg. Så lenge han er avhengig av meg så vil han nok elske meg (og faren) høyest av alle, men når han vokser til og blir selvstendig så vil nok kjærligheten til oss bli annerledes, da avhengigheten forsvinner. 

Det jeg er veldig spent på, er kjærligheten man vil føle for voksne barn. Hvordan den vil være i forhold til når barna er små. Og hvordan kjærligheten blir til mine barnebarn (som jeg håper jeg vil oppleve).

Anonymkode: bf3de...82d

[AnonymBruker]

Jeg elsket foreldrene mine så utrolig høyt da jeg var liten. Gjorde så vondt da jeg måtte velge hvem jeg skulle feire jul hos, for jeg synes det gjorde vondt å skulle skuffe en av dem. Ville bare at de skulle ha det bra. Jeg tenkte litt mindre på at de skulle ha det bra i tenårene. Nå som voksen tenker jeg på dem hver dag, ringes ofte, og gruer meg til den dagen de blir borte. Det blir en stor sorg. Min mor sliter fortsatt etter tapet av sin mor. Jeg tror definitivt barn elsker sine foreldre like høyt som foreldrene elsker barna. 

Anonymkode: 6c101...3c4

[Gjest Witch24]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei.

Jeg hadde lett ofret livet for barna mine, men jeg hadde ikke gjort det samme for mine foreldre. Hadde jeg kunnet berge barn eller foreldre, hadde jeg valgt barna. Mine foreldre hadde nok også valgt barna mine fremfor meg  

Det er en helt annen kjærlighet for egne barn, ingenting står sterkere for meg.

Anonymkode: 9eeeb...3cf

Ja, og dette er jo biologisk riktig å gjøre, da de yngste skal bringe genene våre videre. Naturen har jo sørget for den tilknyttinga. Og at man er mer glad i foreldra sine når man er små som mange her inne sier har jo også om overlevelsesinstiktet å gjøre. Barn er jo avhengig av foreldra sine fram til de blir voksne.

Ps: jeg er like glad i foreldra mine ennå, men er noe barnslig i forhold til alderen da🤣

[AnonymBruker]

Barnet mitt er utrolig glad i meg. Vi er nok like glade i hverandre. Jeg har alltid brukt mye tid på å være sammen med barnet. Tok meg fri fra jobb de første 6årene av livet til barnet. Sørget for å være så mye som mulig med det. Man ser jo i dag at foreldrene kaver rundt som noen hodeløse kyllinger for å jobbe, og da er det vel ikke så rart når de ser barnehagetantene mer enn foreldrene..

Anonymkode: d6e18...4e4

[Gjest Witch24]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet mitt er utrolig glad i meg. Vi er nok like glade i hverandre. Jeg har alltid brukt mye tid på å være sammen med barnet. Tok meg fri fra jobb de første 6årene av livet til barnet. Sørget for å være så mye som mulig med det. Man ser jo i dag at foreldrene kaver rundt som noen hodeløse kyllinger for å jobbe, og da er det vel ikke så rart når de ser barnehagetantene mer enn foreldrene..

Anonymkode: d6e18...4e4

Redusert stilling jeg også nå, men pga sykdom. Jobber 2 dager i uka på dagen. Men jeg et såpass bra at jeg kan være der for barnet mitt og følge opp/ delta på aktiviteter:)