Forhold til foreldre

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg ikke har noe glede av forholdet til far (mor er død, men det var ganske likt). Det er bare pliktløp, og ikke noe å glede seg over. Virker som om alle har et nært forhold, men vi har ingenting å snakke om.

Han er bare interessert i å snakke om jobben han hadde i gamle dager, om folk jeg ikke kjenner eller negativt om andre. Viser ikke glede over noe særlig. Få interesser og tar ikke vare på helsa (spiser usunt, beveger seg ikke, så han er veldig overvektig, noe som forsterker andre helseplager han har).

Å snakke om det som interesserer meg er håpløst. Reiser? Jeg bør holde meg hjemme og slappe av. Jobb? Jeg jobber for mye. Videreutdanning? Har jeg ikke studert nok? Han gadd ikke engang å spørre hvordan det gikk da jeg etter mange år i arbeidslivet avla en eksamen til før jul. Fritidsaktiviteter? Bør jeg ikke heller holde meg hjemme? Trening? Matlaging? Jeg må ikke styre så mye. Jeg må huske å slappe av. Jeg blir gal! 

Ikke bruker han høreapparatet sitt heller, så jeg må rope for å bli hørt (veldig anstrengende) og selv snakker han så høyt at det gjør vondt i ørene mine.

Han maser om når vi kommer på besøk, men jeg mistrives intenst der, og inviterer ham heller til oss. Så lenge han er frisk nok til det, går det på et vis. 

Er det andre som har et slikt forhold til foreldrene sine? Føler alle snakker sammen, koser seg sammen og har det fint, og da blir det enda verre å ha det slik.

Anonymkode: 2fb47...b94