Dårlig kommunikasjon. Kan det forbedres?

[AnonymBruker]

Jeg, som mange kvinner, har behov for å sette ord på følelser og meninger, og å snakke om hverdagslige ting, så partneren min skal føle seg informert og betydningsfull.

Mannen min, som mange andre menn, har ikke behov for å snakke så mye rundt ting, og blir ofte irritert når jeg tar opp ting, akkurat som 90% av det jeg sier, er unødvendig snakk.

Jeg er ikke en sånn dame som må sitte å snakke om følelser hver kveld, og jeg tar kun opp ting når det er noe jeg føler at må snakkes om. Men i en annen tråd så jeg en dame skrive at hun og partneren hadde "ulikt kjærlighetsspråk", og det fikk meg til å tenke litt. For vi alle har vel det, og kvinner og menn kan være så forskjellig når det kommer til hva de har behov for å dele. Men jeg merker at det begynner å tære på forholdet å være så ulike. Hvis ikke jeg får luftet ting, og må holde det inni meg / eller tar det opp og ikke blir møtt med forståelse, går det utover humøret mitt, sexlyst, generell glede. Jeg trenger å bli hørt og forstått, for at jeg skal kunne gi noe tilbake til han. Men det forstår han ikke..

Han derimot kan glemme å fortelle helt vesentlige ting. Jeg føler ikke at han inkluderer meg nok i livet sitt og han har aldri noe å klage på når det gjelder meg, med mindre jeg tar opp noe ang. han først.. Så da blir det jo automatisk til at jeg alltid er den som tar opp ting og "klager" og "diskuterer", selv om det aldri egentlig er intensjonen min. Noen ganger kan han glemme å si noe vesentlig, som gjør meg sur hele dagen, også får jeg fullversjonen på kvelden. Kunne han ikke bare sagt det som det var, så jeg slapp å sitte å irritere meg i timesvis?

Jeg synes generelt kommunikasjonen vår er dårlig. Små ting er vanskelig å snakke om, fordi han alltid sitter forberedt på å forsvare seg og ta alt som en diskusjon, istedet for en samtale. Hvordan kan man bli bedre på dette? Har vært sammen i fem år, men de siste mnd'ene merker jeg at det påvirker all lyst og glede, over at helt enkle ting skal være så vanskelig.

Anonymkode: 6e805...c54

[Roci]

Hva tror du er årsaken til at han sitter klar i forsvarsmodus? Har du forsøkt/klarer du å ta utgangspunkt i dine behov når du forsøker å forklare ham hva du trenger fra ham, uten å fordele skyld eller påpeke feil? Kommunikasjon i et forhold er vanskelig når behovet er så ulikt som det du beskriver her, så jeg ville nok kanskje forsøke familierådgivning/parterapi. Av og til kan det være nødvendig å få satt ting i perspektiv av en nøytral tredjeperson .

[AnonymBruker]

Dette er veldig klassisk for forhold mellom menn og kvinner. Problemet slik jeg ser det er manglende kunnskap om kjønnsforskjellene. Det er ikke korrekt å annerkjenne kjønnsforskjeller i dag, men de er der enten vi vil eller ikke.

Han må forstå at du vil prate om ting uten at det betyr at han trenger gjøre noe. Du må forstå at han ikke er så bevisst på følelser, og det faller han ikke naturlig å fortelle om alt som foregår. Aksepter at dere er litt ulike, og ha forståelse for at det du synes er enkelt og naturlig ikke nødvendigvis er det for partneren.

Anonymkode: 203ff...0fc

[AnonymBruker]

Har det helt likt! Kommer ikke noen vei med mannen min dessverre. Han er født taus virker det som... Jeg teller på knappene om jeg orker et liv med en som ikke er i stand til å kommunisere. 

Anonymkode: 10a37...626

[AnonymBruker]

jeg har det likt. Det er håpløst og jeg blir så utrolig såret. Hører aldri etter og går i forsvarmodus med å hakke mot meg.

Forstår ikke hvorfor det er lagt opp til at vi skal dele livet med en som snakker ett helt annet språk. Det er så bitte små ting jeg krever som er så utrolig vanskelig for han.

Jeg holder forsatt på å finne løsning på dette om hvordan jeg skal få frem det jeg vil si.

Tenker at man må gi en enkel beskjed til disse mannfolkene. Ett ønske om gangen.

Jeg har fortalt han jeg ønsker ikke at han skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, eller forsvare seg, men at jeg ønsker å bare høre: Jeg forstår at det var kjipt for deg.

Mannfolk sier aldri det at de forstår. De vil finne løsning eller påstå at dette er enten rett eller galt.

Vi må faktisk be om å høre: Jeg forstår deg.

For det er kun det jeg trenger som oftest å høre for å bli glad. En klem og jeg forstår...

Men jeg må be om det...

"Jeg vil at du skal si at du forstår at det har vært tungt for meg"

 

Anonymkode: 47b86...1a7

[AnonymBruker]

Har det likt. Vi bor ikke sammen og det har vært slutt allerede engang pga dette! Sist gang valgte han å ignorere meg med silent treatment, fordi han antok at jeg hadde funnet noen andre, hvilket ikke var sant. Har vært sammen i to år, og spørsmålet om å flytte sammen er nå der. Jeg tror ikke det blir tilfellet.. 

Jeg er nå ekstremt betatt av en annen mann. Kommer ikke til å gjøre noe, men tror det er et symptom på alt dette... 

Anonymkode: 14a33...b87

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg har det likt. Det er håpløst og jeg blir så utrolig såret. Hører aldri etter og går i forsvarmodus med å hakke mot meg.

Forstår ikke hvorfor det er lagt opp til at vi skal dele livet med en som snakker ett helt annet språk. Det er så bitte små ting jeg krever som er så utrolig vanskelig for han.

Jeg holder forsatt på å finne løsning på dette om hvordan jeg skal få frem det jeg vil si.

Tenker at man må gi en enkel beskjed til disse mannfolkene. Ett ønske om gangen.

Jeg har fortalt han jeg ønsker ikke at han skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, eller forsvare seg, men at jeg ønsker å bare høre: Jeg forstår at det var kjipt for deg.

Mannfolk sier aldri det at de forstår. De vil finne løsning eller påstå at dette er enten rett eller galt.

Vi må faktisk be om å høre: Jeg forstår deg.

For det er kun det jeg trenger som oftest å høre for å bli glad. En klem og jeg forstår...

Men jeg må be om det...

"Jeg vil at du skal si at du forstår at det har vært tungt for meg"

 

Anonymkode: 47b86...1a7

AKKURAT sånn! Føler jeg snakker til ett barn😂🤦‍♀️

TS

Anonymkode: 6e805...c54

[AnonymBruker]

Min partner er også sånn. Noen som har råd?

Anonymkode: 99bab...1f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2019 den 14.13):

Jeg, som mange kvinner, har behov for å sette ord på følelser og meninger, og å snakke om hverdagslige ting, så partneren min skal føle seg informert og betydningsfull.

Mannen min, som mange andre menn, har ikke behov for å snakke så mye rundt ting, og blir ofte irritert når jeg tar opp ting, akkurat som 90% av det jeg sier, er unødvendig snakk.

Jeg er ikke en sånn dame som må sitte å snakke om følelser hver kveld, og jeg tar kun opp ting når det er noe jeg føler at må snakkes om. Men i en annen tråd så jeg en dame skrive at hun og partneren hadde "ulikt kjærlighetsspråk", og det fikk meg til å tenke litt. For vi alle har vel det, og kvinner og menn kan være så forskjellig når det kommer til hva de har behov for å dele. Men jeg merker at det begynner å tære på forholdet å være så ulike. Hvis ikke jeg får luftet ting, og må holde det inni meg / eller tar det opp og ikke blir møtt med forståelse, går det utover humøret mitt, sexlyst, generell glede. Jeg trenger å bli hørt og forstått, for at jeg skal kunne gi noe tilbake til han. Men det forstår han ikke..

Han derimot kan glemme å fortelle helt vesentlige ting. Jeg føler ikke at han inkluderer meg nok i livet sitt og han har aldri noe å klage på når det gjelder meg, med mindre jeg tar opp noe ang. han først.. Så da blir det jo automatisk til at jeg alltid er den som tar opp ting og "klager" og "diskuterer", selv om det aldri egentlig er intensjonen min. Noen ganger kan han glemme å si noe vesentlig, som gjør meg sur hele dagen, også får jeg fullversjonen på kvelden. Kunne han ikke bare sagt det som det var, så jeg slapp å sitte å irritere meg i timesvis?

Jeg synes generelt kommunikasjonen vår er dårlig. Små ting er vanskelig å snakke om, fordi han alltid sitter forberedt på å forsvare seg og ta alt som en diskusjon, istedet for en samtale. Hvordan kan man bli bedre på dette? Har vært sammen i fem år, men de siste mnd'ene merker jeg at det påvirker all lyst og glede, over at helt enkle ting skal være så vanskelig.

Anonymkode: 6e805...c54

Vi har også stikk motsatte måter å kommunisere på. Men har lært å kunne akseptere hverandre mer og mer. Men det har vært en veldig krevende og hard reise, og den er aldri over. Men han har virkelig blitt bedre, tror det har kostet han mye mental styrke å klare det. Jeg har også jobbet masse med å bli snillere i kommunikasjonen slik at han forstår at det aldri er noen tvil om at mine følelser er mine følelser og aldri noen klandring eller beskyldninger. Men begge må jo ville det, da.

Anonymkode: aec67...5c7

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2019 den 14.13):

Jeg, som mange kvinner, har behov for å sette ord på følelser og meninger, og å snakke om hverdagslige ting, så partneren min skal føle seg informert og betydningsfull.

Mannen min, som mange andre menn, har ikke behov for å snakke så mye rundt ting, og blir ofte irritert når jeg tar opp ting, akkurat som 90% av det jeg sier, er unødvendig snakk.

Jeg er ikke en sånn dame som må sitte å snakke om følelser hver kveld, og jeg tar kun opp ting når det er noe jeg føler at må snakkes om. Men i en annen tråd så jeg en dame skrive at hun og partneren hadde "ulikt kjærlighetsspråk", og det fikk meg til å tenke litt. For vi alle har vel det, og kvinner og menn kan være så forskjellig når det kommer til hva de har behov for å dele. Men jeg merker at det begynner å tære på forholdet å være så ulike. Hvis ikke jeg får luftet ting, og må holde det inni meg / eller tar det opp og ikke blir møtt med forståelse, går det utover humøret mitt, sexlyst, generell glede. Jeg trenger å bli hørt og forstått, for at jeg skal kunne gi noe tilbake til han. Men det forstår han ikke..

Han derimot kan glemme å fortelle helt vesentlige ting. Jeg føler ikke at han inkluderer meg nok i livet sitt og han har aldri noe å klage på når det gjelder meg, med mindre jeg tar opp noe ang. han først.. Så da blir det jo automatisk til at jeg alltid er den som tar opp ting og "klager" og "diskuterer", selv om det aldri egentlig er intensjonen min. Noen ganger kan han glemme å si noe vesentlig, som gjør meg sur hele dagen, også får jeg fullversjonen på kvelden. Kunne han ikke bare sagt det som det var, så jeg slapp å sitte å irritere meg i timesvis?

Jeg synes generelt kommunikasjonen vår er dårlig. Små ting er vanskelig å snakke om, fordi han alltid sitter forberedt på å forsvare seg og ta alt som en diskusjon, istedet for en samtale. Hvordan kan man bli bedre på dette? Har vært sammen i fem år, men de siste mnd'ene merker jeg at det påvirker all lyst og glede, over at helt enkle ting skal være så vanskelig.

Anonymkode: 6e805...c54

Når du tar opp ting med han...

Passer du på at du kommuniserer i jeg form?

At du kommuniserer dine behov og ønsker?

Bruker du ofte du form? 

Forskjellen her er at den ene får ofte fram forsvarsmekanismene våre (du), mens den andre (jeg) uttrykker ønsker.

Andre ord man bør unngå er aldri/alltid.

For det stemmer ikke. Da er det følelsene som "snakker".

Sjeldent/ofte virker ikke så angripende og anklagende.

Nå vet ikke jeg hvordan dere kommuniserer siden jeg ikke er synsk eller tankeleser. 

Så du kan gjerne komme noen eksempler slik at det kan være lettere å gi deg råd.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2019 den 14.13):

Jeg, som mange kvinner, har behov for å sette ord på følelser og meninger, og å snakke om hverdagslige ting, så partneren min skal føle seg informert og betydningsfull.

Mannen min, som mange andre menn, har ikke behov for å snakke så mye rundt ting, og blir ofte irritert når jeg tar opp ting, akkurat som 90% av det jeg sier, er unødvendig snakk.

Jeg er ikke en sånn dame som må sitte å snakke om følelser hver kveld, og jeg tar kun opp ting når det er noe jeg føler at må snakkes om. Men i en annen tråd så jeg en dame skrive at hun og partneren hadde "ulikt kjærlighetsspråk", og det fikk meg til å tenke litt. For vi alle har vel det, og kvinner og menn kan være så forskjellig når det kommer til hva de har behov for å dele. Men jeg merker at det begynner å tære på forholdet å være så ulike. Hvis ikke jeg får luftet ting, og må holde det inni meg / eller tar det opp og ikke blir møtt med forståelse, går det utover humøret mitt, sexlyst, generell glede. Jeg trenger å bli hørt og forstått, for at jeg skal kunne gi noe tilbake til han. Men det forstår han ikke..

Han derimot kan glemme å fortelle helt vesentlige ting. Jeg føler ikke at han inkluderer meg nok i livet sitt og han har aldri noe å klage på når det gjelder meg, med mindre jeg tar opp noe ang. han først.. Så da blir det jo automatisk til at jeg alltid er den som tar opp ting og "klager" og "diskuterer", selv om det aldri egentlig er intensjonen min. Noen ganger kan han glemme å si noe vesentlig, som gjør meg sur hele dagen, også får jeg fullversjonen på kvelden. Kunne han ikke bare sagt det som det var, så jeg slapp å sitte å irritere meg i timesvis?

Jeg synes generelt kommunikasjonen vår er dårlig. Små ting er vanskelig å snakke om, fordi han alltid sitter forberedt på å forsvare seg og ta alt som en diskusjon, istedet for en samtale. Hvordan kan man bli bedre på dette? Har vært sammen i fem år, men de siste mnd'ene merker jeg at det påvirker all lyst og glede, over at helt enkle ting skal være så vanskelig.

Anonymkode: 6e805...c54

Uff, som å lese om mitt eget forhold😔 sammen i 4,5 år

Anonymkode: 1eb7b...df4

[AnonymBruker]

Vært sammen med mannen min i 15 år. Vi har barn med sykdom, så livet har ikke vært så lett. Dårlig råd og mye «stress». Han er nok sliten, på lik linje med at jeg er sliten. Men vi har slitt med kommunikasjon egentlig hele veien.

Aldri så ille at det ikke har vært verdt det, men han er av samme type som dere nevner, en som er kort og løsningsorientert, og som ofte går i forsvarsposisjon. Når han er «der» kommer jeg ofte igjennom med en full setning. Vi har hatt utallige samtaler i ettertid hvor han sier han burde ikke gått slik i forsvar osv. Han skal liksom ha siste ordet, før gikk han vekk fra samtalen med en gang. Det har han heldigvis sluttet med. Men han går rett forsvar, selv om jeg på forhånd forklarer rolig og fint at det ikke er et angrep og at jeg bare har behov for å fortelle hvordan jeg ser på ting/føler det. Vil si at det funker 30% av gangene, resten er det forsvar. 
 

Som nå i kveld, han sa han var sliten, jeg er sliten så vi avtalte å slappe av i kveld. Han snakket om at han var glad vi fikk i orden en avtale vi har jobbet lenge for (økonomisk ordning som gjør økonomien lettere for oss) og jeg var enig. Jeg spurte om han hadde husket å maile ang saken, og da sa han at han skulle gjøre det på mandag. Jeg sa at det er jo like greit å bare få det unnagjort slik at vi vet det er gjort og vi kan slappe av resten av helgen. Det likte han tydeligvis ikke, men istedetfor å si at nei, jeg er så sliten at jeg kan heller se på det i morgen, så velger han å gå i forsvarsposisjon! Jeg blir irritert, men prøver å holde meg rolig, men sier at han ikke trenger å bli sur for et enkelt spm. Og da var det gjort, han blir sur, kjempe urimelig, og sier at han aldri får slappe av og at jeg maser. Jeg prøver å få inn en setning, men får tilbake at han trenger ingen avhandling. Jeg prøver igjen å svare, blir avbrutt. 10 ganger avbryter han meg, og jeg prøver å si jeg får jo ikke svart deg på det du spør meg om fordi du avbryter meg! «Du kan svare ja eller nei. Du trenger ikke holde på med snakk hele kvelden for å svare på noe så enkelt! Kan du vær så snill å bare gå nå!»

og jeg gikk, for orker ikke sitte med en som snakker sånn til meg. Det var den kvelden, han på stua, jeg i kjelleren. Orker ikke snakke til han overhode mer i kveld. 
Dette blir neste døgn; jeg går for meg selv, gjør husarbeid og er for meg selv eller med barn. Han kommer til slutt og spør om noe helt random, f.eks.; har hunden fått mat?, og så skal alt gå av seg selv. Da er han blid, og forventer at jeg også burde være det. Han sier ofte unnskyld raskt etterpå, og vi kan ha en prat sammen hvor vi er enige i at vi er for dårlige til å kommunisere. Helt til neste gang.. 

han har blitt bedre enn før, men fortsatt en veldig lang vei å gå. Tro meg, jeg har vært innom alle mulige tanker om dette blir resten av livet eller om det er håp.. men han er typisk mann, en som ikke har behov for pratingen jeg har behov for. Når jeg må innom KG for å lette på trykket så sier jo det seg selv at jeg ikke får snakket med han om det som plager meg, i alle fall ikke på en vellykket måte… 

 

Anonymkode: eb606...d6d

[AnonymBruker]

Ja kommunikasjon er skills som læres. Det er tross alt to ulike personer som skal leve sammen og da er kommunikasjonen det som binder sammen i et fellesskap. Det finnes kurs i parkommunikasjon. Ellers er familiekontoret et lavterskeltilbud, trenger ikke ha svære problemer for noen timer der. Gratis mener jeg og det er.

Anonymkode: dd5f8...0e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vært sammen med mannen min i 15 år. Vi har barn med sykdom, så livet har ikke vært så lett. Dårlig råd og mye «stress». Han er nok sliten, på lik linje med at jeg er sliten. Men vi har slitt med kommunikasjon egentlig hele veien.

Aldri så ille at det ikke har vært verdt det, men han er av samme type som dere nevner, en som er kort og løsningsorientert, og som ofte går i forsvarsposisjon. Når han er «der» kommer jeg ofte igjennom med en full setning. Vi har hatt utallige samtaler i ettertid hvor han sier han burde ikke gått slik i forsvar osv. Han skal liksom ha siste ordet, før gikk han vekk fra samtalen med en gang. Det har han heldigvis sluttet med. Men han går rett forsvar, selv om jeg på forhånd forklarer rolig og fint at det ikke er et angrep og at jeg bare har behov for å fortelle hvordan jeg ser på ting/føler det. Vil si at det funker 30% av gangene, resten er det forsvar. 
 

Som nå i kveld, han sa han var sliten, jeg er sliten så vi avtalte å slappe av i kveld. Han snakket om at han var glad vi fikk i orden en avtale vi har jobbet lenge for (økonomisk ordning som gjør økonomien lettere for oss) og jeg var enig. Jeg spurte om han hadde husket å maile ang saken, og da sa han at han skulle gjøre det på mandag. Jeg sa at det er jo like greit å bare få det unnagjort slik at vi vet det er gjort og vi kan slappe av resten av helgen. Det likte han tydeligvis ikke, men istedetfor å si at nei, jeg er så sliten at jeg kan heller se på det i morgen, så velger han å gå i forsvarsposisjon! Jeg blir irritert, men prøver å holde meg rolig, men sier at han ikke trenger å bli sur for et enkelt spm. Og da var det gjort, han blir sur, kjempe urimelig, og sier at han aldri får slappe av og at jeg maser. Jeg prøver å få inn en setning, men får tilbake at han trenger ingen avhandling. Jeg prøver igjen å svare, blir avbrutt. 10 ganger avbryter han meg, og jeg prøver å si jeg får jo ikke svart deg på det du spør meg om fordi du avbryter meg! «Du kan svare ja eller nei. Du trenger ikke holde på med snakk hele kvelden for å svare på noe så enkelt! Kan du vær så snill å bare gå nå!»

og jeg gikk, for orker ikke sitte med en som snakker sånn til meg. Det var den kvelden, han på stua, jeg i kjelleren. Orker ikke snakke til han overhode mer i kveld. 
Dette blir neste døgn; jeg går for meg selv, gjør husarbeid og er for meg selv eller med barn. Han kommer til slutt og spør om noe helt random, f.eks.; har hunden fått mat?, og så skal alt gå av seg selv. Da er han blid, og forventer at jeg også burde være det. Han sier ofte unnskyld raskt etterpå, og vi kan ha en prat sammen hvor vi er enige i at vi er for dårlige til å kommunisere. Helt til neste gang.. 

han har blitt bedre enn før, men fortsatt en veldig lang vei å gå. Tro meg, jeg har vært innom alle mulige tanker om dette blir resten av livet eller om det er håp.. men han er typisk mann, en som ikke har behov for pratingen jeg har behov for. Når jeg må innom KG for å lette på trykket så sier jo det seg selv at jeg ikke får snakket med han om det som plager meg, i alle fall ikke på en vellykket måte… 

 

Anonymkode: eb606...d6d

Dette er som å lese om mannen min og meg. Samme også det med neste døgn, jeg surrer rundt, det er null kommunikasjon også begynner han plutselig å snakke om hel random ting og alt er liksom helt bra igjen.

Anonymkode: 085ba...40c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette er som å lese om mannen min og meg. Samme også det med neste døgn, jeg surrer rundt, det er null kommunikasjon også begynner han plutselig å snakke om hel random ting og alt er liksom helt bra igjen.

Anonymkode: 085ba...40c

Føler med deg, det er ikke lett å føle seg ensom i et forhold. Han er en fin mann, og heldigvis er det ikke daglig dette, for det hadde jeg ikke holdt ut. Men jeg håper han skal klare å kommunisere bedre med tiden, men tiden går jo. Men er små steg i riktig retning, kunne bare ønske det gikk raskere. 

Anonymkode: eb606...d6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Føler med deg, det er ikke lett å føle seg ensom i et forhold. Han er en fin mann, og heldigvis er det ikke daglig dette, for det hadde jeg ikke holdt ut. Men jeg håper han skal klare å kommunisere bedre med tiden, men tiden går jo. Men er små steg i riktig retning, kunne bare ønske det gikk raskere. 

Anonymkode: eb606...d6d

Takk, ja kan til tider føle meg veldig ensom i forholdet. 
Vi har det heller ikke slik alltid heldigvis, stort sett er ting bra. 
Men, tok opp med han i går at han trenger ikke si til søsteren ting jeg forteller han i fortrolighet, at hvis jeg vil hun skal vite det så kan jeg si det selv. 
Da blir det veldig dårlig stemning så i går kveld var det bare stille fra oss begge. Han er heldigvis gått på jobb i dag. 

Anonymkode: 085ba...40c

[AnonymBruker]

Helt likt her også. Men min mann har fått diagnosen HFA (høytfungerende autisme) eller asperger som går under det samme. Jeg sier ikke at din mann har det, absolutt ikke. 

Vi har fra dag en av hatt dårlig kommunikasjon. Men vært så uendelig gode på alt annet. Kommunikasjonen har likevel vært ett kjempe stort problem for oss. Hvor jeg føles nøyaktig det samme som deg TS. Jeg må ut med følelser for å samle meg igjen. Han er ikke den som lytter. Jeg kan prate men han hører ikke etter. Enten er det ett mmmh tilbake eller at han bare skifter tema til noe annet. Om han ikke finner en løsning på det jeg snakker med han om klarer han ikke å lytte. Han er veldig en som skal løse alle problemer, andre ting enn det er han ikke god på. Og han er myyye mer på i en samtale om samtalen dreier seg om han og seg selv og sine ting. 

Vi har gått mange ganger i parterapi og på kurs. Det hjelper en stund og så er det tilbake til det samme gamle. Jeg vet jeg ikke kan bruke han som en samtale person, ja det er sårt fordi han er partneren min, men jeg prater en del med venninner. Blir selfølgelig ikke det samme men det er bedre enn å prate til enn "vegg" hjemme å holde ting inni seg ihvertfall. 

Jeg føler skikkelig med deg. Mange gode klemmer til deg. 

Anonymkode: 90635...9e9