Hva kan ødelegge forholdet mellom deg og barnet ditt?

[AnonymBruker]

Kan du se for deg at et av barna bryter med deg eller motsatt?

For meg er det helt utelukket, jeg kan ikke se for meg hva ungene skal kunne gjøre av idioti for å slå hånden av dem. Ikke blander jeg meg så veldig i deres privatliv at det kommer til å ekskludere meg fra deres liv heller, tror jeg.

Anonymkode: 5d59e...6bd

[AnonymBruker]

Selvsagt kan ingen forutse det. Men det kan skje alle. Heldigvis vet vi det ikke på forhånd. 

Anonymkode: c436f...b6d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selvsagt kan ingen forutse det. Men det kan skje alle. Heldigvis vet vi det ikke på forhånd. 

Anonymkode: c436f...b6d

Kan det virkelig skje alle?

Anonymkode: 5d59e...6bd

[AnonymBruker]

Dette skjer vel som regel dersom foreldrene har mishandlet barna og barna har opplevd omsorgssvikt. Så lenge du elsker dine barn, viser omsorg og behandler dem med respekt så vil ingen ønske å kutte foreldrene sine ut.

Anonymkode: c2187...7c1

[Tatja]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette skjer vel som regel dersom foreldrene har mishandlet barna og barna har opplevd omsorgssvikt. Så lenge du elsker dine barn, viser omsorg og behandler dem med respekt så vil ingen ønske å kutte foreldrene sine ut.

Anonymkode: c2187...7c1

Kan godt være sjalusi (på søsken) som får barn til å bryte med foreldrene, til tross for en god oppvekst. Har sett det med egne øyne (ikke opplevd det selv). 

 

[AnonymBruker]

Det eneste jeg kan tenke meg hadde vært hvis barnet mitt vokste opp til å bli en som misbrukte barn. Fatter ikke at f.eks. moren til Jan Helge Andersen i Baneheia-saken ikke slo hånden av ham. Men alt annet jeg kan forestille meg ville jeg kunne tilgi tror jeg.

Anonymkode: 2dc56...60d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tatja skrev:

Kan godt være sjalusi (på søsken) som får barn til å bryte med foreldrene, til tross for en god oppvekst. Har sett det med egne øyne (ikke opplevd det selv). 

 

Da er det rar de tar det ut på foreldrene?

Kan det være at det faktisk er noe de har gjort som har ført til denne sjalusien?

Jeg vet mine foreldre har oppdratt meg og min lillebror på to vidt forskjellige måter. Jeg måtte alltid gjøre som de sa, strenge straffer og ignorering i ukesvis hvis jeg gjorde noe de ikke likte, de var aldri på foreldremøter, fritidsaktiviteter eller noe annet som jeg var på/drev med. Jeg fikk sjeldent penger eller gaver utenom det vanlige bursdag/jul og ferier var kun hvis jeg fikk være med besteforeldrene på hytta.

Lillebroren min som er 7 år yngre har det totalt annerledes. De reiste på USA tur fordi han ville det når han var 12 år, og de drar til utlandet en eller flere ganger hvert år, han fikk en Mac til over 10 000 kroner en dag fordi pappa tenkte han hadde lyst på en, begge foreldrene mine er aktive på fritidsaktiviter, de er gjerne en eller begge i verv på skole/fritidsaktiviter og hvis min bror sier dem imot så blir de så vidt irriterte og ender alltid opp med å la han få gjøre det han vil alikevel og de strør om seg med penger når han spør. Han er student og drar på dyre utelandsturer hver sommer. Sponset av foreldrene våre..

Og dere tror kanskje de har endret seg på seks år, at de har fått bedre økonomi og ganske mer overskudd? Nei, min far har en dårligere betalt jobb nå og min mor har to jobber. 

Det er faktisk helt vilt stor forskjell... Og det er flere i familien som legger merke til det. Men jeg er ikke sjalu på broren min og vi har et veldig godt forhold.

Foreldrene mine har jeg kuttet ut, men det er for helt andre ting enn dette. Selv om det selvfølgelig ikke hjalp saken deres..

Anonymkode: 4e0ff...0e9

[AnonymBruker]

Drap og vold er to dødssynder i mine øyne, men man vet jo ikke før man er i situasjonen

Anonymkode: 0f8eb...870

[AnonymBruker]

Narkotika når det går for langt..

Anonymkode: 305cc...457

[AnonymBruker]

En ung jente jeg kjenner fortalte meg at faren hennes har fått en kjæreste han satser alt på, og hun føler seg utestengt hjemme hos seg selv. Hun lykkes ikke godt med å formidle følelsene sine til faren. Hun har sagt at han kan miste henne, og da har han svart at det kan være, og da er det sånn det blir.

Det er helt fjernt for meg, at et voksent menneske får snike seg foran en tenåring (sent i tenårene, er hun).

Anonymkode: 5d59e...6bd

[AnonymBruker]

Jeg brøt med moren min fordi hun ikke var en egnet morsfigur før hun ble omtrent 50 år og da var det forsent. Til den tiden hadde hun slått meg mange ganger, mobbet meg ( ja hennes eget barn) og mishandlet meg psykisk i mer eller mindre alvorlig grad. Hun var ung da hun fikk meg men det er uansett ikke en god nok unnskyldning for de psykiske skadene hun ga meg.
 

Så lenge man gir barna sine omsorg og kjærlighet og behandler de med respekt og verdighet som skal det mye til for at barnet ditt bryter med deg. 

Anonymkode: 74241...8ad

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Narkotika når det går for langt..

Anonymkode: 305cc...457

Skjønner tanken din. Men narkotika er noe som ødelegger seg selv, og ikke andre sånn sett. Da må du heller hjelpe barnet ditt enn å slå hånd av han. 

Nå har jeg skolebarn som er små enda, og kunne aldri falt meg inn å tenkt tanken på å slå hånden av barna mine. Tror det kommer an på hvordan du er som person, som mormor som menneske. Kommer aldri til å slå hånd av mine barn - aldri. 

Tror ikke de gjør det med meg heller. 

Anonymkode: dc1bd...7a4

[AnonymBruker]

Hvis jeg på et eller annet tidspunkt utbryter at h*n er lik faren sin - vil nok h*n kutte meg ut. Tror nok ingenting vil fremprovosere en slik reaksjon hos meg. 🤔 
 

Vurderer å, og har vel i mer eller mindre grad, kuttet ut min egen mor - da det er veldig forskjellsbehandling mtp. søsknene (5 stk) og hun og hele hennes familie er ufattelig nedlatende til absolutt alt. 

Anonymkode: dcf7f...2c7

[AnonymBruker]

Jeg er ikke mor selv enda, men tenker at ingenting kan få de fleste mødre til å slå hånden av barna, med mindre det er snakk om konstant terrorisering/vold helt uten noen som helst grunn mot familie... Eller drept sitt eget søsken f.eks. Men da er jo personen åpenbart veldig syk og bør på psykiatrisk.

Anonymkode: ea48c...77c

[AnonymBruker]

Det føles nok urealistisk når alt er fint og flott, men jeg tror det kan skje med de fleste. Det trenger nok ikke være så dramatisk og alvorlig ting heller. 

Ei jeg kjenner har kuttet alle bånd med sin mor fordi hun følte at hun var så negativ hele tiden. Hun sier hun hadde det dårlig med seg selv og ble en dårligere mor for sine barn når hun hadde kontakt med henne. Hun var negativt og rakker ned på henne konstant. Jeg har selvsagt bare hørt det fra henne. Ikke sikkert hennes mor ser det på samme måte og kanskje han sitter igjen i sjokk. 

Ser noen lengre opp skriver at en far lot sin nye dame komme foran datteren. Igjen, så er jo det datterens versjon. Kanskje hun hadde usannsynlig høye forventninger og tålte dårlig en ny kvinne i farens liv? Skal han være evig singel for å alltid kunne være der for datteren? 

Tror det ofte kan bli konflikter mellom barn og foreldre når foreldrene ikke er sammen og de finner seg nye partnere. Særlig om ungene er voksne når det skjer, siden man ikke kjenner den nye partnere slik som man vil om man ville om fikk de inn i livet når man er liten. 

Nei, med de rette personlighetene tror jeg mange kan bryte med foreldrene, kanskje ikke like ofte andre veien. 

I min familie er vi alle så konfliktsky at det skulle skjedd ganske alvorlig ting for at noen skulle brutt kontakten med noen av de andre. 

Anonymkode: 33bed...916

[Gjest Lasox]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du se for deg at et av barna bryter med deg eller motsatt?

For meg er det helt utelukket, jeg kan ikke se for meg hva ungene skal kunne gjøre av idioti for å slå hånden av dem. Ikke blander jeg meg så veldig i deres privatliv at det kommer til å ekskludere meg fra deres liv heller, tror jeg.

Anonymkode: 5d59e...6bd

Tro meg du kan ikke forutse det. Barna kan ha følt seg urettferdig behandlet av deg selv om du syns du har gjort alt riktig og krangel mellom barn og foreldre kan bli ekstremt stygge pga. misforståelser og at man kan ha husket ting feil osv. av og til så er det faktisk det aller beste å avslutte kontakten. Har sett flere episoder av det, dessverre der hvor man har rett og slett blitt nødt til å kutte kontakten med både barn har kuttet kontakt med foreldrene sine og foreldrene har kuttet kontakten med barna. Du lever åpenbart i drømmeverden. Forsett med det du! Skulle gjerne ha levd i den «bobla» der hvor alt var perfect.

Endret 29. desember 2019 av Lasox

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du se for deg at et av barna bryter med deg eller motsatt?

For meg er det helt utelukket, jeg kan ikke se for meg hva ungene skal kunne gjøre av idioti for å slå hånden av dem. Ikke blander jeg meg så veldig i deres privatliv at det kommer til å ekskludere meg fra deres liv heller, tror jeg.

Anonymkode: 5d59e...6bd

Det kan jo skje at faren etter hvert manipulerer barnet såpass at han er mer der og mindre her. Forhåpentligvis så innser barnet etter hvert at han har blitt lurt. Men ingenting vil få meg til å snu ryggen til mitt barn. 

Anonymkode: f313e...091

[AnonymBruker]

Incest og drap er vel igrunn 2 ting som ville satt forholdet på prøve mellom meg og mine barn..? Jeg elsker mine små, men voldtar de småunger og dreper folk blir det ikke like hyggelig rundt søndagskaffen.

jeg tror ikke blod er tjukkere enn vann.

Anonymkode: e5618...3c2

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

En ung jente jeg kjenner fortalte meg at faren hennes har fått en kjæreste han satser alt på, og hun føler seg utestengt hjemme hos seg selv. Hun lykkes ikke godt med å formidle følelsene sine til faren. Hun har sagt at han kan miste henne, og da har han svart at det kan være, og da er det sånn det blir.

Det er helt fjernt for meg, at et voksent menneske får snike seg foran en tenåring (sent i tenårene, er hun).

Anonymkode: 5d59e...6bd

Kanskje faren ikke liker at datteren stiller nærmest et ultimatum? Hva er hun egentlig ute etter, at faren dumper kjæresten sin? 

Anonymkode: 1a302...7c5

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

En ung jente jeg kjenner fortalte meg at faren hennes har fått en kjæreste han satser alt på, og hun føler seg utestengt hjemme hos seg selv. Hun lykkes ikke godt med å formidle følelsene sine til faren. Hun har sagt at han kan miste henne, og da har han svart at det kan være, og da er det sånn det blir.

Det er helt fjernt for meg, at et voksent menneske får snike seg foran en tenåring (sent i tenårene, er hun).

Anonymkode: 5d59e...6bd

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ser noen lengre opp skriver at en far lot sin nye dame komme foran datteren. Igjen, så er jo det datterens versjon. Kanskje hun hadde usannsynlig høye forventninger og tålte dårlig en ny kvinne i farens liv? Skal han være evig singel for å alltid kunne være der for datteren?  

Anonymkode: 33bed...916

 

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje faren ikke liker at datteren stiller nærmest et ultimatum? Hva er hun egentlig ute etter, at faren dumper kjæresten sin? 

Anonymkode: 1a302...7c5

 

Ikke sant. Her har vi allerede tre forskjellige teorier, og alle kan stemme eller være feil. Det er vel heller ikke usannsynlig at far og datter opplever denne situasjonen ganske forskjellig.

Jeg tror mye av konflikter handler om dette, at vi ser ting forskjellig fra vårt ståsted. I saker der foreldrene helt objektivt sett har feilet, mishandlet, neglisjert eller på andre måter ikke gjort jobben som foreldre, er det lett å skjønne at voksne barn ikke ønsker kontakt. Gråsonene er vanskeligere. For hvis Per, Pål og Espen hevder at mor og far ikke har gjort forskjell, men Lise er totalt uenig og føler seg sveket og forrådt... hvem har egentlig rett da? Hvordan forsvarer man seg mot anklager om at du liker X bedre enn Y? Og relatert til eksempelet over om faren med ny kjæreste, en nær venninne av meg opplevde at hennes mann mistet kontakten med sin sønn etter at vi ble sammen. Han prøvde i flere år, kjøpte egen leilighet til sønnen, godtok de hårreisende betingelsene satt av hans eks (vi i omgivelsene ristet på hodet), men til ingen nytte. Da sønnen etter flere år fremdeles nektet å omtale min venninne som noe annet enn "hore", ga han opp, og sønnen forteller alle at far er en dritt som droppet ham til fordel for ny dame. Det er sikkert sant, men bare i hans hode.

Relasjoner er ikke enkelt! Særlig når det er forskjellige versjoner av hva som skjedde for 20 år siden eller konfliktlinjer arves fra ledd til lett. Dessuten skal vi ikke glemme at det ikke er noe skarpt skille mellom psykisk frisk og psykisk syk. Mange av oss er ganske stødige, men har visse personlighetstrekk som kan være vanskelig for andre å forholde seg til. Noen personer er ekstremt vanskelige å ha gode forhold til, de tolker alt i verste mening, liker drama, er selvsentrerte og nekter å gi for å ta, eller de er altfor konfliktsky og unnvikende skaper problemer på den måten. Disse personene er alltid noens barn, og ofte noens foreldre og søsken. Ikke rart det oppstår problemer i familier fra tid til annen.

Anonymkode: 8c343...5cb