Tenåringer som ikke gidder å ha faste samværhos den andre forelderen.

[AnonymBruker]

Jeg vet om flere tenåringer som så og si slutter å ha samvær hos den andre forelderen når de blir 15-17 år. Jeg kan forstå at det er stress for de å bo to steder i løpet av en måned, særlig hvis mor og far ikke bor i nærheten av hverandre. Det jeg ikke helt forstår er at de slutter å komme på besøk til den andre forelderen når de har kun et bosted, selv med begge foreldrene boende i samme nabolag. Hvis de er vant til å se faren/moren sin annenhver uke i hele sin oppvekst,hvorfor er de da ikke interessert i å stikke innom iallfall en gang per måned? Savner de ikke den andre forelderen? (Jeg tenker ikke på de forholdene der det er vold, rus eller dårlig forhold til forelderen.) 

Anonymkode: 02898...429

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet om flere tenåringer som så og si slutter å ha samvær hos den andre forelderen når de blir 15-17 år. Jeg kan forstå at det er stress for de å bo to steder i løpet av en måned, særlig hvis mor og far ikke bor i nærheten av hverandre. Det jeg ikke helt forstår er at de slutter å komme på besøk til den andre forelderen når de har kun et bosted, selv med begge foreldrene boende i samme nabolag. Hvis de er vant til å se faren/moren sin annenhver uke i hele sin oppvekst,hvorfor er de da ikke interessert i å stikke innom iallfall en gang per måned? Savner de ikke den andre forelderen? (Jeg tenker ikke på de forholdene der det er vold, rus eller dårlig forhold til forelderen.) 

Anonymkode: 02898...429

Faren til eksen hadde rammer og regler, noe eksen aldri har tålt. Så da lot han være å reise dit. For min del ble foreldrene skilt da jeg var 16, jeg valgte å flytte for meg selv. Anså meg selv for å være for gammel til å bo annen hver uke. 

Anonymkode: 7eda2...f05

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke noen ekspert på dette, men er det ikke slik at når man er i den alderen så kan man bestemme selv om de vil ha samvær ?

Anonymkode: e1b79...632

[AnonymBruker]

Har aldri hatt behov for å se foreldrene mine månedlig. Savner verken foreldre eller søsken hvis det går måneder mellom hver gang jeg ser de. Har et godt forhold. Har bare ikke det behovet. 

Anonymkode: 91356...33a

[AnonymBruker]

Da er det neppe et spesielt nært forhold i utgangspunktet.

Anonymkode: b049e...20d

[AnonymBruker]

De blir vel der de har mest venner eller fordeler. Personlig hadde jeg valgt å bo der jeg fikk mest goder. Heldigvis har jeg aldri trengt å ta det valget.

Anonymkode: 6b5de...465

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å invitere barnet ditt til middag eller til å gjøre andre morsomme aktiviteter sammen med deg? Vil tro det er enklere å holde kontakten med en opptatt tenåring hvis han/hun har konkrete datoer og klokkeslett å forholde seg til. Husk på hvor opptatte tenåringer er med skole, lekser, trening, jobb og venner, så det kan sikkert være fint om du legger til rette for enkle aktiviter som f.eks. en lett gåtur i nabolaget, filmkveld eller kanskje bare hente han/henne etter trening og kjøre hjem. Vil også tro at barnet ditt vil sette pris på tid alene sammen med deg, og slippe å kjempe med søsken og steforeldre om oppmerksomhet. 

Anonymkode: 556a1...7d9

[AnonymBruker]

Tenåringer er vel generelt ikke veldig mye med foreldrene, enten de bor sammen eller ikke. Det er venner som gjelder. Vil tro de velger bosted utfra hvor de enklest kan leve livet sitt med venner og fritidssysler. Er kkke nødvendigvis så mye mer sammen med den foreldren de bor hos

Anonymkode: 138dc...920

[abc123detvardet]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg ikke noen ekspert på dette, men er det ikke slik at når man er i den alderen så kan man bestemme selv om de vil ha samvær ?

Anonymkode: e1b79...632

Når man blir 12 år skal man være med å bestemme hvor man skal bo.

[Snowbrigade]

I akkurat den alderen er jo venner alt og foreldre gjerne teite. Det kan også være at det blir for mye mas rundt det.

Jeg har veldig nært forhold til mine foreldre, men de tar også veldig mye kontakt, noe som gjør at jeg som voksen trekker meg litt unna.

Kanskje mange også føler det sånn, hvis forelderen de ikke bor hos ringer nesten daglig skjønner jo jeg at man ikke gidder komme innom i tillegg. 

Selv hvis det ikke er mye mas, så kan en gang i måneden virke mye for en ungdom. I den alderen var jeg nesten aldri hjemme uten å ha med venner eller kjærester. Den tida jeg ikke brukte på dem gikk med til hobbyer og kanskje litt lekser hvis jeg fikk tid 😛

De kommer til å prioritere familie igjen om noen år. Men midt i løsrivelsesalderen er det ikke meningen at foreldre skal bli høyt prioritert, selv om det er vondt

Endret 28. desember 2019 av Snowbrigade
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Skjønner ungdommen godt. I den alderen er ikke foreldrene de som betyr mest. Det er venner, hobbyer og tid til gaming. De har behov for å finne seg selv, ha alenetid og bestemme selv. 

Å bli sendt fram og tilbake mellom mor og far i årevis er slitsomt.. la ungdommen få bestemme selv. Ikke press deg på. Men inviter til en hyggelig aktivitet, bowling eller en middag, kino. Dette er en periode, og den går over

Anonymkode: ea862...c96

[AnonymBruker]

For min del når jeg ble gammel nok til å tørre å si nei, var det fordi jeg ikke trivdes hos den andre forelderen. Steforelderen min var fæl og direkte stygg med meg, huset vi bodde i var råttent og kaldt og reglene varierte fra uke til uke. Min kontakt med den andre forelderen har blitt mye bedre etter at steforelderen var ute av bildet. 

Anonymkode: 9d0d9...3b1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet om flere tenåringer som så og si slutter å ha samvær hos den andre forelderen når de blir 15-17 år. Jeg kan forstå at det er stress for de å bo to steder i løpet av en måned, særlig hvis mor og far ikke bor i nærheten av hverandre. Det jeg ikke helt forstår er at de slutter å komme på besøk til den andre forelderen når de har kun et bosted, selv med begge foreldrene boende i samme nabolag. Hvis de er vant til å se faren/moren sin annenhver uke i hele sin oppvekst,hvorfor er de da ikke interessert i å stikke innom iallfall en gang per måned? Savner de ikke den andre forelderen? (Jeg tenker ikke på de forholdene der det er vold, rus eller dårlig forhold til forelderen.) 

Anonymkode: 02898...429

Den eneste skriker fellesnevner man har med sine slektninger er, dessverre, genetikk.

Man kan synes sine søsken, foreldre, tanter og onkler er helt supre mennesker uten å noen som helst slags glede av å omgåes dem, fordi de ikke er din type folk. Dette er moderne logikk, som samfunnet Norge har brukt flere generasjoner på å etablere som en sannhet - familie er uten betydning. 

Før var familien aldersheim, sykehus, barnehage, sosialkontor og arbeidsgiver. Da måtte man holde seg inne med dem, koste hva det koste ville. 

Nå er familie kun glede. Om den ikke er det? Ja, da er den intet. Da er ens far eller mor en person som valgte få barn, og det barnet deg. Og det er deres valg, du skylder dem intet. Har tenåringen ingen glede av forelder nr 2 annenhver uke? Ja, da er flyttet verdiløst. 

Og misforstå meg rett: det moderne samfunns pulverisering av familien er det beste som har skjedd oss siden hjulet ble oppfunnet.

Anonymkode: 605fa...002

[AnonymBruker]

Tenåringer bryr seg langt mer om venner i den alderen. De kommer tilbake til foreldrene i 20-årene som oftest. 

det gjelder da for begge foreldrene å holde oppe kommunikasjonslinjene og være tilgjengelige. 
 

Var kun hjemme for å spise og sove selv i de årene.

Anonymkode: a5b6e...c60

[AnonymBruker]

Om de stakkars barna har måttet leve med 50-50 løsning for foreldrenes skyld hele oppveksten og ikke fått ha et fast hjem, er det jo ikke rart om de ikke orker mer kreksing frem og tilbake når de kan bestemme selv.

Anonymkode: b9097...21f

[AnonymBruker]

Mange tenåringer vil heller være på rommet sitt enn med foreldrene. Den forelderen som bor i et annet hjem enn de har rommet sitt, sliter. Jeg har erfart det selv. Heldigvis endte det med deling av tiden, da hjemmet ungen bodde i var uten faren store deler av tiden. Nå er sekstenåringen halve tiden hos meg og halve tiden hos far - selv om han kan bo her hele tiden, siden jeg ikke bor andre steder deler av tiden.

Anonymkode: 927da...5f8

[AnonymBruker]

Jeg sluttet også med nesten alt samvær med far på den tiden. Ikke fordi jeg ikke hadde det bra der, men jeg hadde null behov for mine foreldre og trengte fred. Når det er sagt så var jeg ikke mentalt tilstede hos mor heller, de så meg like lite. De har alltid ringt mye så behovet for å tilbringe tid sammen var ikke-eksisterende. 

Anonymkode: 7fa86...b40

[Gjest theTitanic]

I løsrivelsesfasen er foreldre lite verd og det er mest attraktivt der tenåringen kan få mye og yte lite, og som er nærmest vennene. Det hjelper ikke å mase eller " minne" dem på mangelen på besøk. Tilby å gjøre ting sammen som kino etc innimellom uten å kreve noe tilbake så kommer det en tid (om noen år) der de har dette i minne og innsatsen gir avkastning i form av bedre kontakt.