Nærtakende og konfliktsky mann

[AnonymBruker]

Samboeren min er så konfliktsky og nærtakende. Han tar aldri opp problemer med mindre han må, og han blir dypt såret hvis jeg gjør det. Før jul hadde vi en diskusjon han fremdeles er furten over. Han innrømmer ikke at det er det han er, men han er reservert, spydig og fraværende. Diskusjonen vår handlet om et helt praktisk problem, at jeg ønsker at han skal bidra mer hjemme enn han gjør, men i hans hode har det visst blitt til at jeg mener han aldri gjør noe hjemme (noe jeg ikke har sagt eller mener) og at jeg er slem som sa det. Selv ville han ikke sagt noe så grusomt til meg, «selv om det er ikke sånn at jeg ikke har ting jeg irriterer meg over, jeg er bare ikke en sånn som gjør slikt». Jeg oppfordrer ham til å si hva han irriterer seg over, for sånt plager ikke meg. Antydninger og taushet plager meg mye mer. 

Jeg gir opp å ta opp problemer. Jeg vet at enten kan jeg bare leve med dem, eller så kan jeg leve med dem og langvarig stillhet i tillegg, mens han går rundt med et såret uttrykk i ansiktet. Jeg tror han helt reelt er lei seg. Men jeg klarer ikke å forstå det, fordi det skal så lite til. Jeg er ganske forsiktig i måten jeg uttrykker meg på, og har aldri opplevd at andre har reagert på denne måten når jeg har tatt opp problemer.

Vi har vært i terapi, men det hjelper lite fordi vi er grunnleggende uenige om premissene. Han mener for eksempel selv at han ikke er konfliktsky. Han mener han tåler en diskusjon. Han vil kanskje være slik? Men i praksis er han det ikke. Nå er jeg forsiktigere med hva jeg sier, og redd for at han kan finne noe ille med det jeg sa som jeg ikke har sett selv. Det har tatt av helt. Han er som sagt fremdeles lei seg for den forrige diskusjonen, og lett å terge. I dag snakket vi om en ting vi er uenige om, av typen «Jeg synes film A er bra, mens film B er dårlig». Jeg ble nysgjerrig og ba ham utdype, men da sa han at «det skal du sikkert bruke mot meg». Jeg fatter ikke hvordan han kan si det. Det er da virkelig ikke viktig for meg hva han synes om den ene eller andre filmen, jeg trodde dette var en helt vanlig ting å snakke om som det var umulig å lese noe negativt inn i.

Men nå er jeg sint. Jeg føler han vrir og vrenger på det jeg sier og framstiller meg verst mulig. Så nå har jeg blitt skvetten også. Nå er det plutselig jeg som leter etter negative meldinger i alt. Og jeg begynner å tvile og tenke at jeg er jo ikke noe bedre. Kanskje jeg faktisk er slem, da, som sier slemme ting og blir sint når han furter, for så å bli like usikker og nærtakende selv? Hva er dette for noe?

Samboeren min og jeg har vært sammen i ti år og har et barn sammen. Vi har ikke alltid hatt det sånn som dette, men det blir verre og verre.

Anonymkode: 56308...ef1

[AnonymBruker]

Det er synd med barn inne i bildet, men dette er ikke liv laga. 

Anonymkode: 63bbc...664

[SPOCA]

Spør deg selv: Orker du virkelig dette i lengden? Er det egentlig så bra for deres barn der man må vekte sine ord i gull for å ikke trigge far?

Jeg tror jeg ikke hadde orket det. Og det er jo umulig å få gjort noe så lenge han ikke mener han har et problem. Hvilket han åpenbart har, hvis han ikke takler de mest enkle tilbakemeldinger uten å bli såret eller sint.

Jeg hadde satt meg ned med han, tatt en alvorsprat og sagt det som det er; "hvis du skjerper deg er det lenger ikke oss to".

Men det er meg. Du må finne ut hva du faktisk vil for både din egen del og barnets del.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, SPOCA skrev:

Spør deg selv: Orker du virkelig dette i lengden? Er det egentlig så bra for deres barn der man må vekte sine ord i gull for å ikke trigge far?

Jeg tror jeg ikke hadde orket det. Og det er jo umulig å få gjort noe så lenge han ikke mener han har et problem. Hvilket han åpenbart har, hvis han ikke takler de mest enkle tilbakemeldinger uten å bli såret eller sint.

Jeg hadde satt meg ned med han, tatt en alvorsprat og sagt det som det er; "hvis du skjerper deg er det lenger ikke oss to".

Men det er meg. Du må finne ut hva du faktisk vil for både din egen del og barnets del.

Jeg har prøvd å gjøre så mye med måten jeg snakker på. Jeg blir redd for at han har rett. Kan det være at det er jeg som er slem eller formulerer meg på en dårlig måte slik at det er naturlig at han reagerer sånn? Jeg er også forvirret fordi han (eller jeg?) ikke alltid har hatt dette problemet, uten at jeg klarer å se når og hvorfor det begynte.

Jeg klarer ikke å forestille meg et liv som er sånn alltid, men heller ikke et liv uten barnet mitt med meg hele tiden.

Anonymkode: 56308...ef1

[AnonymBruker]

Eksen min ble også sånn. Kunne ikke ha meninger om noe, selv ikke trivielle ting. Da mente han at jeg var slem mot ham. 

Anonymkode: 669c2...23b

[AnonymBruker]

Har du lest boken Omgitt av idioter? Den er ikke så veldig vitenskapelig akkurat, men den tar en del ting på kornet. Jeg fikk meg noen aha-opplevelser etter å ha lest den. Den omhandler ulike typer mennesker, og hvordan man skal takle konflikter/kritikk i forhold til disse. 

Anonymkode: 39e34...da4

[AnonymBruker]

Ooops, jeg tror du har å gjøre med en som

1) har litt vel høye/idealiserte tanker om seg selv,

2) har trøbbel med å takle skamfølelse

og som pga dette har lært seg noen uhensiktsmessige strategier som du beskriver; retter beskyldninger mot deg i stedet, blåser opp beskyldningene han opplever mot seg, idealiserer seg selv. 

Dette er narcissistiske trekk (som ikke er det samme som narcissistisk personlighetsforstyrrelse, og nei KG hylekor, det er heller ikke diagnostisering), og det er slett ikke uvanlig at disse trekkene kommer tydeligere frem godt inn i samlivet. Typisk også etter stressorer som barn, dødsfall i familien, heftige arveoppgjør etc. Mindre, forbigående stressende situasjoner som større selskap og ferier o.l. kan også få fram disse trekkene. 

De oppstår fordi man i barne- og ungdomsår har hatt for lite trening i å håndtere følelser, spesielt ubehagelige følelser. Som gutt/mann er det dessverre veldig vanlig å ikke ha "fått lov til" å uttrykke ubehagelige følelser som sinne, sjalusi, sorg, savn og skam- f.eks skal ikke gutter/menn gråte i følge mange familier, og de skal "heve seg over det" og "ikke bry seg" når de opplever seg urettferdig behandlet, føler sjalusi etc. I utgangspunktet ikke helt gærne råd, men hvis det ikke følges opp med noe annet, ingenting som kommuniserer aksept av at han har disse følelsene, så utvikler man strategier for å dempe ubehaget fra følelsene heller enn å utvikle gode reguleringsmekanismer. Mange av strategiene er veldig uhensiktsmessige, og det jeg kjenner igjen i det du beskriver er altså typiske uhensiktsmessige strategier ved skam. 

Jeg anbefaler en bok som handler om emosjonsfokusert terapi, den heter "Kunsten å elske" av Dimitrij Kielland Samoilow. Det handler om å lære å gjenkjenne både egne og den andres følelser (emosjoner) i typiske krangelsituasjoner. Om du kan gjenkjenne hans skamfølelse når du tar opp noe som plager deg, og også anerkjenne den, kan han lære at den skamfølelsen slett ikke trenger å være så vond. Når han opplever aksept fra deg ("jeg skjønner at dette ikke var noe du likte å høre, at du nok opplever det som kritikk og at du kanskje tilogmed føler deg mindreverdig. Og det er greit. Jeg vil du skal vite at jeg ikke mener å kritisere deg, at jeg tar det opp handler om at jeg trenger at du hjelper meg med dette") er det lettere å holde ut den ubehagelige følelsen, og det blir ikke like påtrengende for ham å "rette opp maktubalansen" ved å kritisere deg tilbake. 

Hør om familievernkontoret dere sogner til tilbyr emosjonsfokusert parterapi. Det er en investering! 

Om dere fortsetter i dette sporet blir det nesten garantert samlivsbrudd. Les John Gottmans teori om de 4 horsemen, f.eks kan du se en kort intro på youtube her: 

 

Og nettavisens artikkel her: https://www.nettavisen.no/livsstil/i-lopet-av-fem-minutter-vet-de-om-du-vil-skilles-eller-ikke/3422787003.html. 

Å utsette hverandre for disse destruktive strategiene skaper mye usikkerhet og påvirker selvfølelsen negativt. Ta en skikkelig prat om dette ganske snart. Lykke til! 

Anonymkode: 3d21f...96f

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ooops, jeg tror du har å gjøre med en som

1) har litt vel høye/idealiserte tanker om seg selv,

2) har trøbbel med å takle skamfølelse

og som pga dette har lært seg noen uhensiktsmessige strategier som du beskriver; retter beskyldninger mot deg i stedet, blåser opp beskyldningene han opplever mot seg, idealiserer seg selv. 

Dette er narcissistiske trekk (som ikke er det samme som narcissistisk personlighetsforstyrrelse, og nei KG hylekor, det er heller ikke diagnostisering), og det er slett ikke uvanlig at disse trekkene kommer tydeligere frem godt inn i samlivet. Typisk også etter stressorer som barn, dødsfall i familien, heftige arveoppgjør etc. Mindre, forbigående stressende situasjoner som større selskap og ferier o.l. kan også få fram disse trekkene. 

De oppstår fordi man i barne- og ungdomsår har hatt for lite trening i å håndtere følelser, spesielt ubehagelige følelser. Som gutt/mann er det dessverre veldig vanlig å ikke ha "fått lov til" å uttrykke ubehagelige følelser som sinne, sjalusi, sorg, savn og skam- f.eks skal ikke gutter/menn gråte i følge mange familier, og de skal "heve seg over det" og "ikke bry seg" når de opplever seg urettferdig behandlet, føler sjalusi etc. I utgangspunktet ikke helt gærne råd, men hvis det ikke følges opp med noe annet, ingenting som kommuniserer aksept av at han har disse følelsene, så utvikler man strategier for å dempe ubehaget fra følelsene heller enn å utvikle gode reguleringsmekanismer. Mange av strategiene er veldig uhensiktsmessige, og det jeg kjenner igjen i det du beskriver er altså typiske uhensiktsmessige strategier ved skam. 

Jeg anbefaler en bok som handler om emosjonsfokusert terapi, den heter "Kunsten å elske" av Dimitrij Kielland Samoilow. Det handler om å lære å gjenkjenne både egne og den andres følelser (emosjoner) i typiske krangelsituasjoner. Om du kan gjenkjenne hans skamfølelse når du tar opp noe som plager deg, og også anerkjenne den, kan han lære at den skamfølelsen slett ikke trenger å være så vond. Når han opplever aksept fra deg ("jeg skjønner at dette ikke var noe du likte å høre, at du nok opplever det som kritikk og at du kanskje tilogmed føler deg mindreverdig. Og det er greit. Jeg vil du skal vite at jeg ikke mener å kritisere deg, at jeg tar det opp handler om at jeg trenger at du hjelper meg med dette") er det lettere å holde ut den ubehagelige følelsen, og det blir ikke like påtrengende for ham å "rette opp maktubalansen" ved å kritisere deg tilbake. 

Hør om familievernkontoret dere sogner til tilbyr emosjonsfokusert parterapi. Det er en investering! 

Om dere fortsetter i dette sporet blir det nesten garantert samlivsbrudd. Les John Gottmans teori om de 4 horsemen, f.eks kan du se en kort intro på youtube her: 

 

Og nettavisens artikkel her: https://www.nettavisen.no/livsstil/i-lopet-av-fem-minutter-vet-de-om-du-vil-skilles-eller-ikke/3422787003.html. 

Å utsette hverandre for disse destruktive strategiene skaper mye usikkerhet og påvirker selvfølelsen negativt. Ta en skikkelig prat om dette ganske snart. Lykke til! 

Anonymkode: 3d21f...96f

Tusen takk! Skal lese alt dette og tenke her. Er du psykolog?

Anonymkode: 56308...ef1

[AnonymBruker]

Hei Ts, har lest flere lignende tråder om dette da jeg har en lignende mann selv. Vi har vært sammen i 13 år og har to barn. Ikke lett alltid 😅

jeg har svelget mange kameler oppgjennom årene, og jeg ska vel svelge flere. Jeg vet at mange kommer til å råde deg til å gå, som de ville gjort med meg om de visste alle de tåplelige tingene min mann kan være sur for i flere dager.

jeg har dog tatt ett valg om å bli. Jeg er forberedt på at mannen min ikke kommer til å endre seg, og det bør nok ikke du heller.

jeg anbefaler deg å skrive ned ting. Datoer for perioder over når han er ekstra «sår» og hva som utløser det. 
ta en avgjørelse på om du vil bli eller ikke i en god periode, jeg vet at alt kan føles veldig svart når han er som han er nå. Men det går nok over 😊

jeg vet f.eks at slike ting oppstår på sommeren og rundt jul. Gjerne en utblåsning/utfrysning på høst og vår også, men det er spesielt når det er mye forandringer at min mann går i det moduset og ikke tåler like mye. Håper det var forklarende, og sist men ikke minst: husk at det er han som har ett problem med emosjoner, ikke du

Anonymkode: e46fd...129

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei Ts, har lest flere lignende tråder om dette da jeg har en lignende mann selv. Vi har vært sammen i 13 år og har to barn. Ikke lett alltid 😅

jeg har svelget mange kameler oppgjennom årene, og jeg ska vel svelge flere. Jeg vet at mange kommer til å råde deg til å gå, som de ville gjort med meg om de visste alle de tåplelige tingene min mann kan være sur for i flere dager.

jeg har dog tatt ett valg om å bli. Jeg er forberedt på at mannen min ikke kommer til å endre seg, og det bør nok ikke du heller.

jeg anbefaler deg å skrive ned ting. Datoer for perioder over når han er ekstra «sår» og hva som utløser det. 
ta en avgjørelse på om du vil bli eller ikke i en god periode, jeg vet at alt kan føles veldig svart når han er som han er nå. Men det går nok over 😊

jeg vet f.eks at slike ting oppstår på sommeren og rundt jul. Gjerne en utblåsning/utfrysning på høst og vår også, men det er spesielt når det er mye forandringer at min mann går i det moduset og ikke tåler like mye. Håper det var forklarende, og sist men ikke minst: husk at det er han som har ett problem med emosjoner, ikke du

Anonymkode: e46fd...129

Takk. Interessant å høre fra en med lik erfaring. 

Hvordan lever du med dette? Jeg blir sint og lei meg og kjenner at følelsene kjølner. Jeg tviler på at han egentlig vil meg vel når han kan behandle meg på denne måten. Hvordan klarer du å beholde kjærligheten?

Anonymkode: 56308...ef1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Interessant å høre fra en med lik erfaring. 

Hvordan lever du med dette? Jeg blir sint og lei meg og kjenner at følelsene kjølner. Jeg tviler på at han egentlig vil meg vel når han kan behandle meg på denne måten. Hvordan klarer du å beholde kjærligheten?

Anonymkode: 56308...ef1

Hans gode kvaliteter overvinner de dårlige! Jeg lot det gå mye inn på meg før, tenkte mye over hva jeg hadde gjort, ba om unnskyldning osv. Nå bryr jeg meg mindre igrunn. Vet med meg selv at det er han som har ett problem. Kjenner han også godt nok til å vite hva den egentlige grunnen for at han er sur er. Vi klarer oss fint i hverdagen stort sett, lever ett fint familieliv. Så kommer det noen perioder med silent treatment innimellom. Jeg lever greit med det.

han er sur nå da, som han ofte er i julen. Da tar jeg ungene med på noe morsomt, lar han Sture hjemme alene. Svarer med samme mynt, stillhet. Så kommer han som regel etter ett par dager og vil snakke om det

Anonymkode: e46fd...129