Null glede i å være sammen med min far.

[AnonymBruker]

I oppveksten har jeg hatt en litt vanskelig oppvekst med min far der han alltid har vært en dominerende og aggressiv fyr. Det har alltid vært problemer i forholdet mellom han og min mor, og han har skapt mye krangling og uro på en usunn og lite konstruktiv måte i familien.

Han har aldri vært tilstede på en god måte i oppveksten min, aldri tatt seg tid til meg eller hjulpet meg med hobbyene mine. Han har aldri vært slik at jeg kan snakke med ham om følelser, utfordringer og andre ting. Det har alltid vært min mor som har vært den omsorgsfulle forelderen. Min far har bare kjeftet når noe er galt, og i enkelte perioder vært skikkelig stygg med meg. Stadig rakket mye ned på datainteressen min, ansett meg som en tulling som ikke kan noe (praktisk), og kalt meg lat og holdt et helvete med meg i en periode der jeg hadde det vanskelig. For noen år siden ble det slutt mellom han og min mor mens jeg fortsatt bodde hjemme. Kort tid etter måtte jeg også flytte fordi jeg ikke klarte å bo der. Da jeg flyttet var det liksom og litt sånn "du er ikke velkommen tilbake her"-stemning over det hele. Når jeg hadde fått bort alle tingene mine, gikk flere måneder der jeg ikke snakket med ham.

Etterhvert har kontakten tatt seg opp igjen, og i dag er vi sånn sett "venner". Vi hjelper hverandre av og til med noen praktiske ting. Men that's it. For utover dette synes jeg at vi ikke har noen verdens ting til felles. Verken av interesser eller intellektuelt, eller noen felles mål å jobbe mot. Og jeg klarer ikke å glede meg over noe som helst når jeg er med ham, eller å dele noe som helst personlig. Hvis han stiller et spørsmål som "hvordan går det?" "Var det kjekt på trening i dag?" "Synes du maten var god?" "Har du sovet godt i natt?" "Liker du denne sangen eller?"... så merker jeg bare en eller annen form for sperre eller avsky for å snakke om noe som helst som angår meg. Hvis han sier noe morsomt, så klarer jeg ikke å vise noe genuint smil eller noe som helst. Så jeg svarer så enkelt som jeg kan. "bra, ja, helt grei, jada"

Han har veldig lyst til at vi skal reise på hytten og overnatte der sammen (jeg har hjulpet han med vedlikehold ganske nylig). Hytten er veldig liten uten egne soverom, det er kun en stor åpen stue med kjøkkenkrok og senger i et hjørne, og et lite baderom. Ingen privacy. Jeg merker bare av å være der alene med ham for å spise en fjordland når vi har arbeidet, at jeg ikke klarer å senke skuldrene og være meg selv, men må holde høye skuldre og skjoldet oppe. Og da har vi jo en konkret ting vi skal gjøre der inne. Da gidder jeg ikke engang å tenke på liksom skulle overnatte der med ham, og å "kose oss en helg sammen". For hele relasjonen er så ødelagt og overfladisk. Vi kan gjøre en praktisk oppgave sammen og kommunisere om dette, men så snart det kommer over på ting som skal være "kjekt", så stenges alt av hos meg.

Er det noen som vet hva dette "er" eller kan sette ord på hva det er man føler når en relasjon er blitt slik? Altså, hvis jeg skulle søkt etter en artikkel som beskriver fenomenet og årsak, hva ville en psykolog ha kalt denne situasjonen?

Anonymkode: 8fa78...fa4

[AnonymBruker]

Prøv emosjonell omsorgssvikt eller emotional neglect.

Anonymkode: 60dd7...bd6

[AnonymBruker]

Min teori blir jo at du har opplevd så mye negativt med faren din at du ikke stoler på han og derfor ikke klarer å slappe av med han. Derfor blir samvær med han anstrengt for deg og derfor slitsomt. Det er ikke rart med tanke på de opplevelsene og erfaringene du har hatt med han gjennom oppveksten. Så det er ikke din skyld, men faren din som har vært den voksne i relasjonen uten å ha klart å få en god relasjon til deg. Det å bygge opp denne relasjonen nå som du er voksen er ikke lett, og det krever jo at han kan endre seg og oppføre seg annerledes mot deg. Vet ikke om du har noen tro på at det er mulig? Du kan lese om emosjonell omsorgssvikt og om destruktive foreldrerelasjoner. Faren din har nok mange problemer med seg selv dessverre, men han er kanskje ikke klar over hvordan dette har påvirket deg og ditt forhold til han. Mulig du kan snakke med han om dette, men jeg tror det er lurt av deg å lese litt om det først og eventuelt om du ønsker det å oppsøke en psykolog for å snakke med en fagperson om relasjonen til faren din. Det kan være mye hjelp i det for din egen del, også uavhengig av om du og faren din kan utvikle en bedre relasjon nå eller ikke. 

Anonymkode: a33eb...072

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt, TS. Har det på samme måte selv. Jeg vet jeg hadde fått det bedre av å kutte kontakten, men vil aldri få meg til det. Jeg vet han er glad i meg på sitt vis... Jeg piner meg heller igjennom de (så få jeg kan) treffene vi har. 

Anonymkode: 3ffa5...4a6

[Gjest Huttetuen]

Ja fyfaen skjønner deg veldig godt!

Akkurat sånn var det med min far også.

Jeg ble ALLTID skadet nesten når han passet på meg, brannskader, strøm, fikk på meg kjemikalier, angrepet av hund, andre mennesker, fikk minimal kontakt med farmor, bøllet med av broren min, forårsaket nesten en ulykke på en motorvei med at han konsekvent dekket for sidespeilet(og nektet å høre etter, kunne jo ikke stoppe heller)

Han passet på at jeg ble mobbet nesten daglig, enten av nabobarn eller på skolen.

Fikk gå knapt 1 år i barnehagen(ellers måtte jeg være for meg selv)

Fikk ikke gå på SFO, ble manipulert til hvilken skole jeg burde gå på.

Bruk av pressmidler i form av penger,trusler,ødelegger tingene mine/går igjennom tingene mine,holdt mot min vilje i voksen alder.

Konsekvent har på seg mindre klær når mamma ikke er der, låser ikke dodøra.

Sjekker dosøpla på badet mitt osv

Har truet meg med å bruke syre på meg(som han benekter foran mamma)

Nå er det mest verbale trusler han kommer med, men man vet nesten ikke med han lenger.

+ at han driver og tester meg i form av lojalitet, spør meg om jeg synes han er en dårlig far osv. Noe jeg føler er en indirekte trussel.

Og at han setter oss søsknene opp mot hverandre OG barna deres.

Og kommer med trusler om at han har kontakter osv når jeg sier jeg skal flytte.

Og at han sitter og venter på meg osv

Oppfører seg som en diktator, lærer aldri(kun hvis det er snakk om makt)

Nekter å respektere at jeg MÅ bo på hemmelig adresse pga vold fra andre parter, da snakker han som bare det.

Tror han er syk, eller at han ikke får den hjelpen han trenger.

[AnonymBruker]

På 28.12.2019 den 13.39, AnonymBruker skrev:

Prøv emosjonell omsorgssvikt eller emotional neglect.

Anonymkode: 60dd7...bd6

Det er sikkert noe slikt. Det er ikke slik at jeg sliter så mye nå i dag som jeg ikke har med ham å gjøre i dagliglivet (og jeg hadde jo min mor som var den omsorgsfulle den gang). Men jeg tenker mer på hvordan relasjonen er nå i voksen alder, og om det er normalt å føle det slik at en relasjon blir så slitsom at man ikke får noe glede utav det lengre. Til og med med ting som burde vært kjekt. Jeg har ikke noe bedre ord enn at "relasjonen har gått seg sur".

Noe av det han gjør er kanskje velment som andre gjerne ville satt pris på. For enkelte utenforstående vil det kanskje se ut som at jeg er den som saboterer relasjonen ved å ha en negativ holdning til alt han gjør. Men jeg er bare så fed up av den kontakten og skulle egentlig bare ønsket en lang pause. Jeg gidder heller ikke å prøve å endre til en positiv holdning for å redde dette, for han har så liten selvinnsikt og jeg gidder ikke å stadig være den voksne og imøtekommende parten når det er han som er den "giftige" parten og ikke evner å se seg selv. Jeg ønsker ikke å bryte kontakten fullstendig, men siden vi er to forskjellige generasjoner, så ønsker jeg å minimere kontakten og fokusere på mitt eget liv. Han vil nærmest at vi skal være bestevenner som henger sammen og besøker hverandre for middag.

Et annet problem er at han har så lite å fylle dagene sine med at han ringer eller sender meldinger om uvesentligheter som er bagateller i mine øyne. For disse småtingene blir jo "det store" som opptar ham i hverdagen, og det går med hakk i platen. Eller hvis jeg gir et bittelite hint om noe jeg skal, så melker han det for alt det er verdt for å ha noe å snakke om. Har jeg tenkt å rydde, så må han sende melding senere "fikk du ryddet idag? - Ja" "Ble det fint etter ryddingen da? - Jada" "Brukte du støvklut eller våt klut da?" "Oppå TV benken også?"

Eller hvis jeg sier jeg er forkjølet så må han ta kontakt hver dag for å høre om jeg har det bedre/verre. For min del er ikke det tema jeg gidder å bruke tid på å snakke om, ihvertfall ikke med ham. "Hoster du da? Tett i nesen? Vondt i halsen? Har du tatt hostesaft da? Er det slitsomt å ha det sånn? Vanskelig å sove om natten da?"

Det er også slik at selv om jeg er forkjølet eller syk så prøver jeg å gjøre det beste utav det. Ikke sitte og kjenne etter på alle symptomene og krisemaksimere dem slik han gjør, for deretter å klage rundt til alle over den grusomme forkjølelsen.

Anonymkode: 8fa78...fa4

[AnonymBruker]

Du kan jo la være å tilbringe tid med din far. Det er jo en mulighet.

Fra egen erfaring vet jeg at hvis jeg ikke liker noe så lar jeg være å gjøre det. En gang fikk jeg tulbud om å spise en levende slange. Jeg likte ikke tanken, så jeg lot være.

En annen gang hadde det snødd om natten før jeg fikk lagt om til vinterdekk. Jeg vurderte å kjøre med sommerdekk, men likte ikke tanken på risikoen. Så jeg lot være.

Generelt lar jeg være å gjøre ting jeg ikke liker eller om ikke vil gagne meg. Jeg trodde det var slik for andre også. Men verden fungerer åpenbart ikke sånn. Jeg er vel blant de heldige som kan velge hva jeg skal gjøre og ikke.

Anonymkode: f4e82...51e

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo la være å tilbringe tid med din far. Det er jo en mulighet.

Fra egen erfaring vet jeg at hvis jeg ikke liker noe så lar jeg være å gjøre det. En gang fikk jeg tulbud om å spise en levende slange. Jeg likte ikke tanken, så jeg lot være.

En annen gang hadde det snødd om natten før jeg fikk lagt om til vinterdekk. Jeg vurderte å kjøre med sommerdekk, men likte ikke tanken på risikoen. Så jeg lot være.

Generelt lar jeg være å gjøre ting jeg ikke liker eller om ikke vil gagne meg. Jeg trodde det var slik for andre også. Men verden fungerer åpenbart ikke sånn. Jeg er vel blant de heldige som kan velge hva jeg skal gjøre og ikke.

Anonymkode: f4e82...51e

Valg tar man hele tiden, men når det er en tett relasjon og man er et empatisk menneske, så er det ofte ikke så lett som å bare kutte kontakten. Hadde det vært det, så hadde det nok ikke vært så mange tråder om problematiske relasjoner her på KG.

Anonymkode: 8fa78...fa4

[AnonymBruker]

Til både TS og andre i denne tråden: Jeg håper dere vet at det går an å bryte kontakten helt med faren deres, som på en eller annen måte ikke er noe bra for dere. Det går an å leve uten han. Det går an å få det BEDRE uten en slik giftig forelder. Noen skulle faktisk aldri blitt foreldre. Man velger jo ikke sin egen familie. Det er ikke deres skyld at dere ble behandlet slik. Og man må ikke alltid tilgi, om personen ikke fortjener det. Noen relasjoner er ikke ment å være.

Jeg håper dere finner mot til å stå opp for dere selv, kutte kontakten (spesielt du som blir truet med å bli kastet syre på, dette burde anmeldes). 

Hilsen ei som kuttet kontakt med far da jeg var 17 år. - Og ja, livet mitt ble mye bedre etter jeg tok mot til meg for å gjøre det.

Anonymkode: 9806a...6c2

[exictence]

Jeg tror du har rett i at han er syk. På mange måter med de spørsmålene, høres han bekymret for deg, og han vil prøve å vise interesse. 

Han er nok veldig stolt og glad i deg, sin sønn. Uansett unnskylder ikke det hans dårlige oppførsel. Kanskje han selv oppvokste med den slags omsorgssvikt?

Normalt tenker man at hvis man er oppvokst med det selv, så burde man lære. Dessverre er det som oftest ikke sånn. Man "lærer" å være i en rolle, og man lærer å ta etter og arver adferdsmønstre.

Jeg kjenner meg igjen i følelsen du har mot din far, som jeg har også følt. Så ble min mor alvorlig psykisk syk, så det ble tydelig for alle, og hun måtte ha hjelp. Vi trodde hun ble borte for godt.

Da ble det mye følelseskaos i meg. Jeg merket at en kjærlighets spire (hvis vi kan kalle det det) vokste i meg. Det var utrolig godt. Jeg hadde bært på hat, og det var vondt.

Nå viste det seg at det stabiliserte seg etter lang tid. Hun går på medisiner, og fungerer ganske fint. Men hun fortsetter å såre, men jeg tror at det er ubevisst på en måte. Jeg orker ikke å ha tett kontakt, men jeg velger å tenke at hun er nok glad i meg, men evner ikke, pga blant annet sin veldig vanskelige oppvekst med omsorgssvikt og ulike mennesker å forholde seg til.

Før hadde jeg det som deg da min mor spurte om "hyggelige" ting. Jeg smilte og svarte kort, men inni meg følte jeg et slags hat. Det er vondt. Det er så mye bedre følelse å være glad i.

Når han spør om du opplever ham som god far, klarer du å svare at du sliter med at du har opplevd ham som aggressiv, og mot din mor, hans kone?  Kan du fortelle ham at det gjør vondt?

Har han vært voldelig også, eller er han sånn som holder seg til brøling, nedrakking og truende? Uff, det er slett ikke greit.

Du beskriver dine følelser veldig reelt som det er når man vokser opp og er sammen med en person som trakker deg ned. Man mister gleden av å være sammen, også når personen viser seg grei.

Stå på ditt og si at du trenger litt avstand. Si du må være for deg selv. Husk at du nå som voksen har full rett til å si om du vil ha avstand. Pass på deg selv. Du er verdifull.

 

Endret 31. desember 2019 av exictence

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor mye han bryr seg fra hjertet. På en måte tror jeg nesten at han håper på at jeg skal gå på et nederlag ved at jeg for eksempel mister inntekten og får problemer, slik at han da kan "stille opp". Enten fordi han føler en trang for å bety noe for noen, eller fordi han da kan "hjelpe" på sine premisser og holde denne hjelpen som gissel.

Anonymkode: 8fa78...fa4

[AnonymBruker]

På 29.12.2019 den 18.07, Huttetuen skrev:

Ja fyfaen skjønner deg veldig godt!

Akkurat sånn var det med min far også.

Jeg ble ALLTID skadet nesten når han passet på meg, brannskader, strøm, fikk på meg kjemikalier, angrepet av hund, andre mennesker, fikk minimal kontakt med farmor, bøllet med av broren min, forårsaket nesten en ulykke på en motorvei med at han konsekvent dekket for sidespeilet(og nektet å høre etter, kunne jo ikke stoppe heller)

Han passet på at jeg ble mobbet nesten daglig, enten av nabobarn eller på skolen.

Fikk gå knapt 1 år i barnehagen(ellers måtte jeg være for meg selv)

Fikk ikke gå på SFO, ble manipulert til hvilken skole jeg burde gå på.

Bruk av pressmidler i form av penger,trusler,ødelegger tingene mine/går igjennom tingene mine,holdt mot min vilje i voksen alder.

Konsekvent har på seg mindre klær når mamma ikke er der, låser ikke dodøra.

Sjekker dosøpla på badet mitt osv

Har truet meg med å bruke syre på meg(som han benekter foran mamma)

Nå er det mest verbale trusler han kommer med, men man vet nesten ikke med han lenger.

+ at han driver og tester meg i form av lojalitet, spør meg om jeg synes han er en dårlig far osv. Noe jeg føler er en indirekte trussel.

Og at han setter oss søsknene opp mot hverandre OG barna deres.

Og kommer med trusler om at han har kontakter osv når jeg sier jeg skal flytte.

Og at han sitter og venter på meg osv

Oppfører seg som en diktator, lærer aldri(kun hvis det er snakk om makt)

Nekter å respektere at jeg MÅ bo på hemmelig adresse pga vold fra andre parter, da snakker han som bare det.

Tror han er syk, eller at han ikke får den hjelpen han trenger.

Herregud, dette er skadelig for deg! Han bør du bryte kontakten med, og flytte! Jeg synes du skal kontakte politiet om de truslene, han kan bare ikke true ungene sine med å kaste syre på dem.

Anonymkode: 576a1...2bd

[AnonymBruker]

På 28.12.2019 den 13.33, AnonymBruker skrev:

I oppveksten har jeg hatt en litt vanskelig oppvekst med min far der han alltid har vært en dominerende og aggressiv fyr. Det har alltid vært problemer i forholdet mellom han og min mor, og han har skapt mye krangling og uro på en usunn og lite konstruktiv måte i familien.

Han har aldri vært tilstede på en god måte i oppveksten min, aldri tatt seg tid til meg eller hjulpet meg med hobbyene mine. Han har aldri vært slik at jeg kan snakke med ham om følelser, utfordringer og andre ting. Det har alltid vært min mor som har vært den omsorgsfulle forelderen. Min far har bare kjeftet når noe er galt, og i enkelte perioder vært skikkelig stygg med meg. Stadig rakket mye ned på datainteressen min, ansett meg som en tulling som ikke kan noe (praktisk), og kalt meg lat og holdt et helvete med meg i en periode der jeg hadde det vanskelig. For noen år siden ble det slutt mellom han og min mor mens jeg fortsatt bodde hjemme. Kort tid etter måtte jeg også flytte fordi jeg ikke klarte å bo der. Da jeg flyttet var det liksom og litt sånn "du er ikke velkommen tilbake her"-stemning over det hele. Når jeg hadde fått bort alle tingene mine, gikk flere måneder der jeg ikke snakket med ham.

Etterhvert har kontakten tatt seg opp igjen, og i dag er vi sånn sett "venner". Vi hjelper hverandre av og til med noen praktiske ting. Men that's it. For utover dette synes jeg at vi ikke har noen verdens ting til felles. Verken av interesser eller intellektuelt, eller noen felles mål å jobbe mot. Og jeg klarer ikke å glede meg over noe som helst når jeg er med ham, eller å dele noe som helst personlig. Hvis han stiller et spørsmål som "hvordan går det?" "Var det kjekt på trening i dag?" "Synes du maten var god?" "Har du sovet godt i natt?" "Liker du denne sangen eller?"... så merker jeg bare en eller annen form for sperre eller avsky for å snakke om noe som helst som angår meg. Hvis han sier noe morsomt, så klarer jeg ikke å vise noe genuint smil eller noe som helst. Så jeg svarer så enkelt som jeg kan. "bra, ja, helt grei, jada"

Han har veldig lyst til at vi skal reise på hytten og overnatte der sammen (jeg har hjulpet han med vedlikehold ganske nylig). Hytten er veldig liten uten egne soverom, det er kun en stor åpen stue med kjøkkenkrok og senger i et hjørne, og et lite baderom. Ingen privacy. Jeg merker bare av å være der alene med ham for å spise en fjordland når vi har arbeidet, at jeg ikke klarer å senke skuldrene og være meg selv, men må holde høye skuldre og skjoldet oppe. Og da har vi jo en konkret ting vi skal gjøre der inne. Da gidder jeg ikke engang å tenke på liksom skulle overnatte der med ham, og å "kose oss en helg sammen". For hele relasjonen er så ødelagt og overfladisk. Vi kan gjøre en praktisk oppgave sammen og kommunisere om dette, men så snart det kommer over på ting som skal være "kjekt", så stenges alt av hos meg.

Er det noen som vet hva dette "er" eller kan sette ord på hva det er man føler når en relasjon er blitt slik? Altså, hvis jeg skulle søkt etter en artikkel som beskriver fenomenet og årsak, hva ville en psykolog ha kalt denne situasjonen?

Anonymkode: 8fa78...fa4

Hva vil du egentlig nå ?

Hvis du kan tilgi og hvis du vil ha ok forhold med faren din så fortell ham det du skrev her ! Fortell ham ting som plager deg ,ikke hold det inne.

 

Hvis du vil ikke ha noe med ham å gjøre så ,ja kutt kontakt da.

 

 

Anonymkode: c8046...d48