Er det så stas med barn?

[Gjest SøsterMolly]

Jeg er 28 år og venter på at den store lysten på barn skal komme, men dengang ei...

Kjennes ikke ut som det er så voldsomt viktig å få barn, + at jeg vet ikke om jeg tør rett og slett. Har sett venninner bli "borte" etter at de har fått barn, den berømmelige ammetåka ser ikke ut til å forsvinne etter at ammingen er over. Alt dreier seg om barn, barn, barn.

De blir fullstendig fastlåst i morsrollen. Man kan ikke gjøre noe sammen med venner lenger. Ei venninne av meg har ei datter på ett og et halvt år, og den ungen har aldri hatt barnevakt! Mor eller far er alltid sammen med barnet. Jeg blir helt matt av sånt. Det er jo et fengsel!!

Så damer, hvordan er det egentlig å bli mor? Er det så stas som folk sier? Hvordan har hverdagen din blitt etter at du fikk barn?

[Gjest gjest1]

Det å få barn virker som et fengsel for meg også. Pluss at jeg ikke vil bli en slik som synes det er søtt når egne unger skriker, søler etc... Noen mister alle sosiale antenner etter at de har presset ut en unge :-? (Merknad; dette gjelder selvsagt ikke alle)

Jeg tolker dette som at jeg ikke er klar til å få barn. En dag vil jeg sikkert tenke annerledes, men nå er jeg veldig fornøyd med min barnløse tilværelse. Høres ut som om du er det også..

Kjæresten min ler av meg og sier at livet ikke ender når man får barn. Men jeg vet ikke om jeg er helt enig

[Jens]

Jeg har aldri vært en barnegal person. Jeg fikk en sønn for tre uker siden, og har fortsatt mitt sosiale liv selv om vi nå har han. På 17. mai, var han 1,5 uke gammel, da var han med på to 17.mai frokoster. Og fest om kvelden. Om kveldene har vi ofte venner på besøk og drikker vin og koser oss, mens han sover. På fredag var han to uker og noen dager, og var med på Pool party med 20 mennesker. Han sov godt hele natten. Jeg ammer ham ikke, så jeg har frihet til å gjøre akkuratt hva jeg vil, og skal f.eks i helgen i utdrikkingslag. Min mann og jeg har allerede planlagt stor fest, med bestillt barne vakt til gutten vår om ikke lenge. Han har også hatt barne vakt 3 ganger alt(dog ikke om natten). Så, som du ser, er det hva du selv gjør det til. Jeg føler ikke livet mitt er noe særlig forandret, unntatt det att livet mitt er så mye rikere nå, pga vår fantastiske nydelige lille gutt.

[Klips]

Jeg hadde heller aldri tikkende eggledere eller sug etter barn, og har alltid syntes andres barn har vært middels interessante, MEN jeg skjønte jo at dette måtte være en spennende og morsom opplevelse som det var verdt å få med seg i livet.

Og det har vist seg å holde stikk.

Det er slitsomt, og du blir bundet på en måte som ingen barnevakt kan hjelpe med, fordi det er det evige ansvaret som er ditt og ingen andres. Den evige morsengstelsen, som nok aldri vil slippe taket igjen.

De 1000 spørsmålene man har og utfordringene man møter hele tiden. Psykologisk blir du ganske bundet, ja.

MEN det er så vannvittig morsomt. For eksempel tar det mye tid, men hva var det egentlig jeg brukte den tiden på før, som var så mye bedre? Jeg lo i hvert fall ikke hundrevis av ganger hver dag. Jeg følte ikke så sterkt, i alle ender av spekteret.

Hvordan man blir som mor er kanskje ikke så godt å si på forhånd, men det finnes like mange mammatyper som det finnes andre mennesketyper. Alle mister ikke all interesse for alt annet enn barn, jeg synes ikke det har skjedd med noen jeg kjenner.

Selv har jeg fremdeles både andre interesser og sosialt liv - de tingene man virkelig liker, de fortsetter man med - men såklart snakker jeg om ungen min, akkurat som mine nyforelskede venninner snakker om typen mye mer enn hva jeg kanskje er interessert i, eller de med ny jobb snakker om den til øra blir blå på alle som hører på.

[mockinbird]

Det er slitsomt, og du blir bundet på en måte som ingen barnevakt kan hjelpe med, fordi det er det evige ansvaret som er ditt og ingen andres. Den evige morsengstelsen, som nok aldri vil slippe taket igjen.

De 1000 spørsmålene man har og utfordringene man møter hele tiden. Psykologisk blir du ganske bundet, ja.

MEN det er så vannvittig morsomt. For eksempel tar det mye tid, men hva var det egentlig jeg brukte den tiden på før, som var så mye bedre? Jeg lo i hvert fall ikke hundrevis av ganger hver dag. Jeg følte ikke så sterkt, i alle ender av spekteret.

Hvordan man blir som mor er kanskje ikke så godt å si på forhånd, men det finnes like mange mammatyper som det finnes andre mennesketyper. Alle mister ikke all interesse for alt annet enn barn, jeg synes ikke det har skjedd med noen jeg kjenner.

Selv har jeg fremdeles både andre interesser og sosialt liv - de tingene man virkelig liker, de fortsetter man med - men såklart snakker jeg om ungen min, akkurat som mine nyforelskede venninner snakker om typen mye mer enn hva jeg kanskje er interessert i, eller de med ny jobb snakker om den til øra blir blå på alle som hører på.

Stiller meg bak denne, du sier akkurat det jeg føler.

[Gjest Violetta]

Jeg synes man kan unne dem som har fått barn å ha den gleden, uten at man nødvendigvis må klandre dem for at de snakker mye om og er opptatt av denne store omveltningen i livet. Når man ikke har barn selv så har man nok vanskelig for å skjønne at dette er så stort som det er, men det går jo faktisk an å respekteresine venner likevel.

Ting går seg gjerne mer til etter hvert. Men man blir aldri den samme etter at man har fått barn, det er i hvert fall min erfaring. Man får et nytt fokus, på en helt annen måte enn man får ved noen andre endringer man gjennomgår i livet.

Dersom man har gode venner bør man tåle og unne dem at de gjennomgår endringer i livet, som blant annet å få barn.

[Gjest Gulltopp]

Synes Jens sier mye fornuftig her! Og til susannes påstand om at enkelte later til å miste sine sosiale antenner etter å ha fått barn, kan jeg bare si meg helt enig. Selv om en mor er i sin fulle rett til å synes barnet er nusselig og deilig når det søler og er til plage for andre - ja, slike mødre finnes! - tyder det på liten sosial intelligens å tro at alle andre nødvendigvis synes det er like søtt.

[Gjest Embla s]

Jeg er 28 år og venter på at den store lysten på barn skal komme, men dengang ei...

Kjennes ikke ut som det er så voldsomt viktig å få barn, + at jeg vet ikke om jeg tør rett og slett. Har sett venninner bli "borte" etter at de har fått barn, den berømmelige ammetåka ser ikke ut til å forsvinne etter at ammingen er over. Alt dreier seg om barn, barn, barn.

De blir fullstendig fastlåst i morsrollen. Man kan ikke gjøre noe sammen med venner lenger. Ei venninne av meg har ei datter på ett og et halvt år, og den ungen har aldri hatt barnevakt! Mor eller far er alltid sammen med barnet. Jeg blir helt matt av sånt. Det er jo et fengsel!!

Så damer, hvordan er det egentlig å bli mor? Er det så stas som folk sier? Hvordan har hverdagen din blitt etter at du fikk barn?

Dette tror jeg er typiske tanker fra de som ikke har barn. De anser det å være mer hjemme om kveldene, og å være nødt til å forsake mange ting, som et fengsel.

De fleste jeg har snakket med er enig om at man rett og slett flytter perspektivet. Det å gå ut med venninner er ikke lenger så viktig. Det du skriver om vennene dine som ikke har hatt barnevakt på 6 mnd viser jo det. De har det helt sikkert helt topp og er superfornøyd med tingene slik de er. Det blir ikke som om du (i din barnløse situasjon) pluttselig skulle bli hindret fra å gå ut om kveldene i 6 mnd..

Også skal du huske på at det er slitsomt med barn. De krever mye, så overskuddet som før ble brukt til uteliv er heller fraværende i lenger/kortere periode.

Også kan du trøste deg med at de fleste foreldre sakte men sikkert begynner å leve litt voksenliv igjen. Ikke riktig som før de fikk barn, men allikevel.

Jeg har til dags dato enda ikke hørt om noen som virkelig ANGRET på at de fikk barn, eller som mener livet ble ødelagt. Men jeg kjenner mange som synes det er utrolig deilig med barnefri innimellom!

[amarq]

Jeg var 31 år,student og ble gravid med tvillinger. Det var litt av et sjokk. Vi hadde lyst på barn, så det var planlagt, men tvillinger!

Jeg har vært fri og frank og kunne gjort det jeg hadde lyst til bestandig. Plutselig gikk jeg rundt å bar på to skrikerunger som aldri ble fornøyd. Den lille jenta skrek halve natta og gutten våkna klokka seks om morgenen. Jeg fikk aldri gjort noe for meg selv.

Jeg husker en gang da jeg var blitt skikkelig hårete på leggene og ungene hadde akkurat sovna ute i vogna. Jeg benyttet anledningen til å putte på noe hårfjerningskrem på leggene som skulle sitte i åtte minutter. Etter to minutt skvatt jeg til; begge tvillingene hadde våknet og skrek så det hørtes i andre enden av fjorden. Så da var det bare å skjule seg i et håndkle og løpe ut med krem på leggene for å prøve å roe dem ned. (Jeg var sikkert et syn for guder der jeg sto. He, he) Da lurte jeg virkelig på hva jeg hadde begitt meg ut på og om jeg kom til å overleve:)

Tiden har gått, det har vært tøffe tak. Heldigvis har jeg hatt en mann som har engasjert seg mye han kan. Vi har enda lkke hatt barnevakt til ungene mer enn tre kvelder, og nå er de to år. To av dem var da jeg lå på fødeavdelinga for å føde nummer tre, ei jente som nå er seks måneder.

Dette høres kanskje ut som en fæl historie.

Jeg satt å tenkte over det her om dagen. Vi har masse glede og latter med tvillingene nå. Minstejenta har vært en eksemplarisk baby, slik jeg ikke trodde gikk ann etter å ha hatt to svært krevende babyer.

Jeg føler jeg har vært i dvale i to år. Men det jeg har følt i det siste er en oppvåkning, at jeg skal begynne å eksistere i verden igjen. Til høsten tar jeg opp igjen studiene.

Jeg er kjempeglad for å ha opplevd dette. Tre friske babyer, for meg helt perfekte. Jeg er så glad i dem og ville ikke vært dem foruten. Jeg syns jeg har vært veldig heldig.

Friheten som jeg før tviholdt på, den passet meg for fem år siden. Jeg trenger den ikke nå.

Disse tre ungene vil bli større å større. Gradvis vil friheten komme tilbake igjen.

Jeg håper jeg ikke kommer til å tviholde på barna mine når de blir voksne, slik jeg tviholdt på friheten for 5 år siden.

[Gjest mu]

Jeg har aldri vært en barnegal person. Jeg fikk en sønn for tre uker siden' date=' og har fortsatt mitt sosiale liv selv om vi nå har han. På 17. mai, var han 1,5 uke gammel, da var han med på to 17.mai frokoster. Og fest om kvelden. Om kveldene har vi ofte venner på besøk og drikker vin og koser oss, mens han sover. På fredag var han to uker og noen dager, og var med på Pool party med 20 mennesker. Han sov godt hele natten. [/quote']

Hva har en unge på en fest å gjøre? Og hva syns de andre på festen om at det er en unge der?

Vi har et vennepar som nettopp har fått en unge som ed drar med over alt til pest og plage for oss andre som ikke har barn: Ikke noe særlig å være på fest hvor man må ta hensyn til den ungen hele tiden: Være stille, røyke ute, ammeinnlegg og flasker innimellom maten på bordet og illeluktende bleier på badet, og, midt i det hele en unge som griner (og det kan jeg godt skjønne han gjør for en fest er ikke noe sted for en baby).

Greit nok å ta med ungen på middag hit eller dit og andre rolige greier, men skaff barnevakt hvis du skal på fest: Bedre for de som inviterer og alle som er på festen og bedre for ungen!

[Titti72]

Jeg har aldri vært en barnegal person. Jeg fikk en sønn for tre uker siden' date=' og har fortsatt mitt sosiale liv selv om vi nå har han. På 17. mai, var han 1,5 uke gammel, da var han med på to 17.mai frokoster. Og fest om kvelden. Om kveldene har vi ofte venner på besøk og drikker vin og koser oss, mens han sover. På fredag var han to uker og noen dager, og var med på Pool party med 20 mennesker. Han sov godt hele natten. Jeg ammer ham ikke, så jeg har frihet til å gjøre akkuratt hva jeg vil, og skal f.eks i helgen i utdrikkingslag. Min mann og jeg har allerede planlagt stor fest, med bestillt barne vakt til gutten vår om ikke lenge. Han har også hatt barne vakt 3 ganger alt(dog ikke om natten). Så, som du ser, er det hva du selv gjør det til. Jeg føler ikke livet mitt er noe særlig forandret, unntatt det att livet mitt er så mye rikere nå, pga vår fantastiske nydelige lille gutt.[/quote']

Jøje meg, høres nesten ikke ut som om du har tid til ungen. 3 uker gammelt barn og dere er allerede ute og fester. Og har selskap hjemme med tilhørende vindrikking + div. partyer? Dette var ikke min prioritering når mitt barn var nyfødt. 1 uke gammel og allerede med på fest?!?

[Gjest Madeline]

Enig. En så liten unge trenger ro og ikke bli dratt med på fest. Ut fra dette høres det ikke ut som Jens er klar for morsrollen. Når du får barn kan du ikke gjøre regning med å leve som du gjorde da du var fri og frank.

Til trådstarter vil jeg si at det å få barn ikke er som et fengsel. Det er tydelig en barnløs person som har skrevet det innlegget. Når en får barn så forandrer en mening om hva som er viktig. Jeg fikk barn tidlig og har aldri opplevd at jeg har gått glipp av noe. Heller tvert imot.

[Jens]

Herregud, noen måtte vell kommentere det jeg skrev. For å si det sånn. På festen vi var var det tre andre babyer. Barna lå inne på hvert sitt rom med baby call, og vi satt ute. Jeg regner med sønnen min ville sagt ifra om han mistrivdes!!Han fikk mat da vi kom og sovnet etterpå. Babyer kan nemlig si ifra. Det att jeg ikke har tid til ungen min er ganske sterkt å si. Jeg er sammen med ham hele dagen og natten. Han legger på seg nærmere 5 kilo i uken, skriker sjelden, og sover mye. Når han er våken smiler han, og koser med meg og pappaen.

Vi er kanskje heldige som har en slik uproblematisk gutt???

Det er vell sånne som dere som måtte slenge kommentarer som trådstarter snakker om!

Har dere den holdningen, skjønner jeg att det kan være pes å få barn og att livet deres blir totalt forandret........

[Titti72]

Jeg syns ikke det var pes å få barn. Ei heller at mitt liv ble totalt forandret.

Jeg var sosial men følte ikke at jeg måtte være med på alt for ikke å gå glipp av noe. Syns at å dra på fest med en unge på 1 uke er vel tidlig.

Men jeg mener også at unger og alkohol ikke hører sammen.

[Gjest Bhsiltsk]

Jeg erkjenner med en gang at jeg ikke har greie på unger, men mener du virkelig at ungen din legger på seg fem kilo i uken? Og den er tre uker nå? Altså nærmere 20 kg?!?!?! En tre uker gammel unge??

[Titti72]

he he... er nok 0,5 kg i uka. Trykkleifer kommer inn over alt.

[Gjest Anonymous]

Jeg kan godt innrømme at hele min verden ble snudd på hodet da jeg fikk barn. Etter 2 mnd i ammetåke, fikk jeg en liten nedtur. Oppdaget at selv om jeg hadde fått verdens skjønneste baby, savnet jeg sterkt mitt gamle liv. Jeg har alltid vært veldig sosial, gått mye ut, vært mye på kafè, kino, turer osv. Satt nå plutselig inne og ammet hele tiden.

Da Lillegull var 4 mnd, gikk jeg på byen, kom jeg strålende fornøyd hjem om natta, og innrømte for meg selv at: borte bra, hjemme best

Selv om vi hadde baby, var vi mye på besøk hos venner, Lillegull sov fint i bærebagen. Da hun var 7 mnd fikk vi barnevakt som satt der enkelte kvelder, foreldrene våre stilte også mye opp. Det var deilig å kunne gå ut å bare være oss selv, og være kjærester - og ikke kun Mamma og Pappa.

[Hermula]

Folk takler det å få barn forskjellig. Selv har beundret et vennepar av meg fordi di har vært med på så mye selv om de har fått unger.

Selv kjenner jeg at jeg kjører en litt roligere stil. Kjenner at det er godt å være endel hjemme med nykommlingen, men også at det er godt å være ute å treffe andre. Vi har vært i middagsselskaper, dratt på langweekend til Trøndelag for å beøke slekt og delta i barnedåp. Vi har hatt middagsbesøk - mest med den nærmeste familien.

Kjenner det er godt å ta det med ro innimellom. Som mor er jeg nok ikke helt restituert etter fødselen. Lillemor er 10 uker i morgen.

Vi er forskjellige! Men, må innrømme at jeg har måttet svelge noen av kommentarene jeg hadde til mine veninner i årene før jeg selv ble mor. Insinkter kan man ikke planlegge bort!

Lykke til dersom du finner ut at du skal sette barn til verden. Men, ... det går godt an å ha et rikt og meningsfylt liv uten barn, så valget er ditt.

[Fibonacci]

Morsrollen forandrer en, det er helt sikkert. Jeg forstår min egen mor mye bedre nå enn jeg gjorde før!

Synes tilværelsen har fått en ny og veldig fin dimensjon jeg. Før var jeg også mye ute på kafe, kino osv., men nå som vi har barn liker jeg å ta det mer med ro. Såklart er det deilig å komme seg litt ut innimellom, og vi drar på kino av og til, besøker venner og har et sosialt liv, men det er klart mindre av det. Og det passer oss egentlig helt fint.

Jeg stortrives med å være mor, og har det vært en slitsom natt er det fort glemt når lillegutt lyser opp og smiler fra øre til øre når han ser meg, eller slår armene sine om halsen min og gir meg en stor (våt) kos!

[Gjest Snart Mamma til 2]

Jeg er 28 år og venter på at den store lysten på barn skal komme, men dengang ei...    

Kjennes ikke ut som det er så voldsomt viktig å få barn, + at jeg vet ikke om jeg tør rett og slett. Har sett venninner bli "borte" etter at de har fått barn, den berømmelige ammetåka ser ikke ut til å forsvinne etter at ammingen er over. Alt dreier seg om barn, barn, barn.      

De blir fullstendig fastlåst i morsrollen. Man kan ikke gjøre noe sammen med venner lenger. Ei venninne av meg har ei datter på ett og et halvt år, og den ungen har aldri hatt barnevakt! Mor eller far er alltid sammen med barnet. Jeg blir helt matt av sånt. Det er jo et fengsel!!  

Så damer, hvordan er det egentlig å bli mor? Er det så stas som folk sier? Hvordan har hverdagen din blitt etter at du fikk barn?

måtte bare kommentere dette. Jeg er ei jente på 22 år, har en sønn på snart 5 år fra før, og venter en liten tass i August. Livet mitt har blitt MYE bedre etter at jeg har fått barn. Kunne ikke tenkt meg et liv uten barn nå. Det beste som finnes er når gutten min på 5 legger armene rundt halsen min og sier: "Mamma jeg er gla i deg"

Jeg var bare 17 1/2 da gullet kom, og har fått levd livet alikevel. Selvom jeg har barn. Utdannelse har jeg oxo fått (er utdanna Markedsfører, og skal fra neste høst av studere reklame. )

Så jeg føler iallefall ikke at jeg lever i noe fengsel.