Er DU den følelsespolitiet leter etter?

[Gjest Linjalen]

Lar du deg irritere over at noen som kanskje ikke kjente vedkommende veldig godt blir veldig lei seg i en begravelse? Synes du det er upassende om en kvinne poster et bilde av at hun smiler på tur rett etter at mannen hennes døde av kreft? Synes DU at det er hyklersk å bli lei seg når en en aldri har møtt dør?

Kort og godt: er du en som jobber utrettelig, dag etter dag, for at alle menneskers reaksjonsmønstre skal bli identisk til ditt eget?

Grunnet stadig økende arbeidsmengde ved større åpenhet om personlige problemer samt ulike kjendisers bortgang søker nå reaksjons- sorg- og følelsespolitiet en ny kollega i vår Internett-enhet. 

Du er energisk, proaktiv og uten grenser. Du vil ikke la deg stoppe av bagatellmessige innvendinger som at “mennesker er forskjellige”, men kjemper på for det eneste riktige og viktige i enhver sammenheng med sterke menneskelige følelser, nemlig å redusere det hele til en metadebatt om å sørge på feil og riktig måte.

Vi vil vurdere aktuelle kandidater på bakgrunn av poster på internettfora om upassende sorgreaksjoner ved kjendisers bortgang, usømmelig oppførsel på bakgrunn av personlige omstendigheter og andre relevante kilder. 

Vi er spente på å møte deg og husk - det er aldri for sent å gi verden meningene dine om andres følelser.

[Gjest Inverto]

Nei, og jeg tviler på at der finnes folk som er slik du beskriver her.
Jeg tror vi trygt kan si at du er veldig hyperbolsk her

Endret 28. desember 2019 av Inverto

[Kniv & gaffel]

Jeg er så langt i fra den dere søker etter som det er mulig å komme. Det er imidlertid fint at du TS gjør meg oppmerksom på virksomheten deres. Jeg visste ikke at dere fantes, men skjønner nå at jeg har møtt flere representanter for Følelsespolitiet i sivil drakt. Det er mest sannsynlig flere av dem i familien min. 

[Gjest Linjalen]

2 hours ago, Inverto said:

Nei, og jeg tviler på at der finnes folk som er slik du beskriver her.
Jeg tror vi trygt kan si at du er veldig hyperbolsk her

Hvis du ønsker ta stilling til noe som er større enn deg selv og dine egne erfaringer, så kan du jo for eksempel lese hvordan kjæresten til Dale Oen opplevde norsk offentlighet etter han døde.

det er også hundrevis av eksempler her inne på forumet

https://www.anjajohansen.no/2016/01/18/dama-til/ 

[AnonymBruker]

Jeg var så uheldig å møte på dem da jeg var på mitt mest sårbare. Da min biologiske far tok livet av seg hadde jeg til tross for at jeg var 16 år gammel ikke møtt ham. Min mor følte seg så sveket av ham og familien hans da hun valgte å ikke ta abort at hun flyttet langt unna med meg. De på sin side gjorde ingenting for å holde kontakt, så derfor ble det som det ble. Da jeg fikk beskjed om at han hadde dødd gjorde jeg opprør mot både min mors og fars familie og reiste i begravelsen. Jeg var 16 år og alene og jeg fikk en sterk reaksjon i kirken. Det var tydelig at mange av min fars slektninger ikke syntes jeg hadde rett til å gråte og at de syntes jeg var patetisk. Min mors familie på sin side syntes jeg var en sviker som sørget over han de hatet.

Det ingen skjønte var at sorgen min var både ekte og stor. Jeg sørget alt som kunne ha vært og alt som aldri ville bli noe av. Jeg sørget håpet jeg innså alltid hadde vært der. Det om pappaen som en dag skulle komme og vise sitt sanne jeg. Han som skulle angre seg og elske meg. Jeg sørget fordi jeg aldri ville få svarene på alle hvorfor jeg bar på. Jeg sørget på grunn av en tanke om at jeg kanskje, kanskje kunne gjort en forskjell hvis han hadde kjent meg. Jeg sørget at han ikke ønsket å kjenne meg og jeg sørget alle mulighetene som nå var borte. Jeg sørget over min fars familie som jeg der og da forstod at aldri ville ta imot meg. Jeg sørget over forholdet til min mors familie som jeg skjønte aldri ville bli som før, og jeg sørget over min barndom som jeg skjønte at definitivt var over. 

Man vet ikke hva som skjer inne i andre mennesker og derfor skal man være forsiktig med å dømme og mene for mye om måten de sørger. Sorg er på mange måter en ensom ting.

Anonymkode: 75dfb...bd5

[Frøkensina]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var så uheldig å møte på dem da jeg var på mitt mest sårbare. Da min biologiske far tok livet av seg hadde jeg til tross for at jeg var 16 år gammel ikke møtt ham. Min mor følte seg så sveket av ham og familien hans da hun valgte å ikke ta abort at hun flyttet langt unna med meg. De på sin side gjorde ingenting for å holde kontakt, så derfor ble det som det ble. Da jeg fikk beskjed om at han hadde dødd gjorde jeg opprør mot både min mors og fars familie og reiste i begravelsen. Jeg var 16 år og alene og jeg fikk en sterk reaksjon i kirken. Det var tydelig at mange av min fars slektninger ikke syntes jeg hadde rett til å gråte og at de syntes jeg var patetisk. Min mors familie på sin side syntes jeg var en sviker som sørget over han de hatet.

Det ingen skjønte var at sorgen min var både ekte og stor. Jeg sørget alt som kunne ha vært og alt som aldri ville bli noe av. Jeg sørget håpet jeg innså alltid hadde vært der. Det om pappaen som en dag skulle komme og vise sitt sanne jeg. Han som skulle angre seg og elske meg. Jeg sørget fordi jeg aldri ville få svarene på alle hvorfor jeg bar på. Jeg sørget på grunn av en tanke om at jeg kanskje, kanskje kunne gjort en forskjell hvis han hadde kjent meg. Jeg sørget at han ikke ønsket å kjenne meg og jeg sørget alle mulighetene som nå var borte. Jeg sørget over min fars familie som jeg der og da forstod at aldri ville ta imot meg. Jeg sørget over forholdet til min mors familie som jeg skjønte aldri ville bli som før, og jeg sørget over min barndom som jeg skjønte at definitivt var over. 

Man vet ikke hva som skjer inne i andre mennesker og derfor skal man være forsiktig med å dømme og mene for mye om måten de sørger. Sorg er på mange måter en ensom ting.

Anonymkode: 75dfb...bd5

Dette er mer enn tøft nok uten å få forståelse for sorgen din! ❤️ Jeg synes den var lett å forstå, men selv når man ikke forstår burde da folk ha et minimum av ydmykhet og aksept for andres følelser. 

Endret 28. desember 2019 av Frøkensina
Ydmykhet ikke ydmykelse :p

[Gjest Linjalen]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg var så uheldig å møte på dem da jeg var på mitt mest sårbare. Da min biologiske far tok livet av seg hadde jeg til tross for at jeg var 16 år gammel ikke møtt ham. Min mor følte seg så sveket av ham og familien hans da hun valgte å ikke ta abort at hun flyttet langt unna med meg. De på sin side gjorde ingenting for å holde kontakt, så derfor ble det som det ble. Da jeg fikk beskjed om at han hadde dødd gjorde jeg opprør mot både min mors og fars familie og reiste i begravelsen. Jeg var 16 år og alene og jeg fikk en sterk reaksjon i kirken. Det var tydelig at mange av min fars slektninger ikke syntes jeg hadde rett til å gråte og at de syntes jeg var patetisk. Min mors familie på sin side syntes jeg var en sviker som sørget over han de hatet.

Det ingen skjønte var at sorgen min var både ekte og stor. Jeg sørget alt som kunne ha vært og alt som aldri ville bli noe av. Jeg sørget håpet jeg innså alltid hadde vært der. Det om pappaen som en dag skulle komme og vise sitt sanne jeg. Han som skulle angre seg og elske meg. Jeg sørget fordi jeg aldri ville få svarene på alle hvorfor jeg bar på. Jeg sørget på grunn av en tanke om at jeg kanskje, kanskje kunne gjort en forskjell hvis han hadde kjent meg. Jeg sørget at han ikke ønsket å kjenne meg og jeg sørget alle mulighetene som nå var borte. Jeg sørget over min fars familie som jeg der og da forstod at aldri ville ta imot meg. Jeg sørget over forholdet til min mors familie som jeg skjønte aldri ville bli som før, og jeg sørget over min barndom som jeg skjønte at definitivt var over. 

Man vet ikke hva som skjer inne i andre mennesker og derfor skal man være forsiktig med å dømme og mene for mye om måten de sørger. Sorg er på mange måter en ensom ting.

Anonymkode: 75dfb...bd5

Dette er fælt å lese og jeg er lei meg for at du opplevde dette. Sorg er jo ikke noe som brukes opp av andre, det må være lov å være lei seg. Håper du vet at du ikke gjorde noe feil!

[Kniv & gaffel]

Jeg har en person i familien som ville passet ypperlig i jobben. Vedkommende har så lenge jeg kan huske prøvd å passe på at jeg viser følelser på den riktige måten. I voksen alder prøve jeg mest mulig å holde en høflig avstand til personen.