Dårlig venninne eller er jeg bare svak?

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne, vi har vært sammen i tykt og tynt siden ungdomsskolen (er i 30-årene). 
men hun er veldig opptatt av å være sterk mentalt, noe som jo er bra!

vi har begge vært i psykiske og fysiske voldelige forhold og fått barn med voldsutøver. 
vi har støtter hverandre i traumer og det å være alene med barn. 
så går det noen år og min helse skranter. Jeg har kompleks PTSD og somatiske problemer. 
det siste året har jeg aktivt fått behandling. Jeg forsøker å ikke nevne for mye for ho, da hun er veldig fokusert på å være sterk og ikke nevne det. 
 

så problemet:
Jeg snakket med ho om det, og at Jeg har endt opp på AAP pga senskader. Og forklarer at jeg får god hjelp, så regner med at jeg kommer meg tilbake til arbeidslivet. 
hun ser meg så opp og ned, og spør meg hvorfor JEG sliter så mye. For hun opplevde jo værre ting enn meg. Hun har 2 jobber og studerer og klarer likevel å være sterk. Hvorfor tåler ikke jeg det jeg har vært igjennom??

dette fikk jeg da slengt i fjeset. Jeg snublet frem noen ord om at jeg kanskje var psykisk svak da. Visste faen ikke hva jeg skulle si. Nå har vi ikke gått i alle detaljer om hva vi begge opplevde, men det er alvorlig for begge. Jeg har jo ikke kompleks PTSD fordi noen bare var «litt» dumme mot meg.  Men skal det liksom være en konkurranse? Eller er jeg helt dust og er bare svak? 
jeg fikk jo lyst til å fortelle om alt det vonde, men jeg skylder jo ikke ho en forklaring på min situasjon. 
 

så nå kverner jeg på dette da. Det ødela det samholdet jeg følte. 

Anonymkode: dd182...25c

[AnonymBruker]

Hun er nok bare litt korttenkt. Folk kan selvsagt oppleve akkurat det samme, der én person klarer seg uten varige mén og den andre går helt under. Alle er forskjellig og det er ulike ting vi er sårbare for. Dessuten kan hun også være sterkt preget av det hun har opplevd bare på en helt annen måte enn deg. Mange som føler mindre, forsvarer seg hardere, blir mer agressive som reaksjoner også, så selv om hun tror at hun takler det så mye bedre enn deg, så spørs det om det egentlig har rot i virkeligheten..

Gjør det du må gjøre for deg. Om andre ser det som psykisk svakt, så la dem.

Anonymkode: 1fc1c...b96

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er nok bare litt korttenkt. Folk kan selvsagt oppleve akkurat det samme, der én person klarer seg uten varige mén og den andre går helt under. Alle er forskjellig og det er ulike ting vi er sårbare for. Dessuten kan hun også være sterkt preget av det hun har opplevd bare på en helt annen måte enn deg. Mange som føler mindre, forsvarer seg hardere, blir mer agressive som reaksjoner også, så selv om hun tror at hun takler det så mye bedre enn deg, så spørs det om det egentlig har rot i virkeligheten..

Gjør det du må gjøre for deg. Om andre ser det som psykisk svakt, så la dem.

Anonymkode: 1fc1c...b96

Ts her. 
jeg mistenker at det er som du sier, hun forsvarer seg og sitt hardt. Sikkert fordi hun innerst inne har det vondt. 
jeg ønsker Evt å rekke ut en hånd, men vil ikke bli sett på som «svak» fordi jeg har senskader og må ordne opp i det. 

Anonymkode: dd182...25c

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at din venninne prøver hardt å fortrenge hva hun var gjennom, og vil overbevise seg selv om hvor sterk hun er mentalt. Når du viser sårbarhet er hun redd for at dette skal bli et faktum for henne også, at fortiden kommer å biter henne i ræva. Skremmende!! Hun jobber og studerer og overbeviser seg selv om at hun fikser livet. Kanskje bedre enn de fleste. Mulig gjør hun det? Mulig sliter hun uten å vite det selv. 

Var min tanke 

Anonymkode: 2d2a7...b8a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her tenker jeg at din venninne prøver hardt å fortrenge hva hun var gjennom, og vil overbevise seg selv om hvor sterk hun er mentalt. Når du viser sårbarhet er hun redd for at dette skal bli et faktum for henne også, at fortiden kommer å biter henne i ræva. Skremmende!! Hun jobber og studerer og overbeviser seg selv om at hun fikser livet. Kanskje bedre enn de fleste. Mulig gjør hun det? Mulig sliter hun uten å vite det selv. 

Var min tanke 

Anonymkode: 2d2a7...b8a

Veldig fin tanke. 
jeg tror hun sliter, innerst inne. Men jeg ønsker ikke å presse på om hun ikke vil åpne seg. Men jeg har alltid stått klar. Mulig ho bruker alle krefter på å holde seg samlet. 
 

-ts

Anonymkode: dd182...25c

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne, vi har vært sammen i tykt og tynt siden ungdomsskolen (er i 30-årene). 
men hun er veldig opptatt av å være sterk mentalt, noe som jo er bra!

vi har begge vært i psykiske og fysiske voldelige forhold og fått barn med voldsutøver. 
vi har støtter hverandre i traumer og det å være alene med barn. 
så går det noen år og min helse skranter. Jeg har kompleks PTSD og somatiske problemer. 
det siste året har jeg aktivt fått behandling. Jeg forsøker å ikke nevne for mye for ho, da hun er veldig fokusert på å være sterk og ikke nevne det. 
 

så problemet:
Jeg snakket med ho om det, og at Jeg har endt opp på AAP pga senskader. Og forklarer at jeg får god hjelp, så regner med at jeg kommer meg tilbake til arbeidslivet. 
hun ser meg så opp og ned, og spør meg hvorfor JEG sliter så mye. For hun opplevde jo værre ting enn meg. Hun har 2 jobber og studerer og klarer likevel å være sterk. Hvorfor tåler ikke jeg det jeg har vært igjennom??

dette fikk jeg da slengt i fjeset. Jeg snublet frem noen ord om at jeg kanskje var psykisk svak da. Visste faen ikke hva jeg skulle si. Nå har vi ikke gått i alle detaljer om hva vi begge opplevde, men det er alvorlig for begge. Jeg har jo ikke kompleks PTSD fordi noen bare var «litt» dumme mot meg.  Men skal det liksom være en konkurranse? Eller er jeg helt dust og er bare svak? 
jeg fikk jo lyst til å fortelle om alt det vonde, men jeg skylder jo ikke ho en forklaring på min situasjon. 
 

så nå kverner jeg på dette da. Det ødela det samholdet jeg følte. 

Anonymkode: dd182...25c

Venninnen din er dømmende og egentlig dum vil jeg si. Hun tror hun er bedre enn andre, så synd for henne at hun er så korttenkt. Alle opplever ting ulikt i verden.
Du er ikke svak men du trenger en annen måte å bearbeide ting på og annen måte å lege dine sår på. Ignorer henne du. Hadde ikke villet ha en slik venninne for å si det si det slik.

Eventuelt kan du i ettertid skrive til henne, om hun tar kontakt at hun er frekk, og at hun dømmer uten egentlig å tenke over at andre også kn ha det vanskelig på sin måte. Og at hun er ikke bedre enn andre.

Anonymkode: 9ecfc...a9d

[Gjest Chroma]

Det handler kanskje ikke om annet enn at mennesker er forskjellige og både takler og bearbeider ting forskjellig. Det betyr ikke at den ene er svakere enn den andre. 
 

Forresten viser det, i mine øy e iallfall, mer styrke å be om hjelp for å faktisk få det bedre, enn å fortrenge ting til man evt går på en jævlig smell. Det er ingenting svakt ved å vise sårbarhet og be om hjelp. 
 

Så etter min mening, hvis det er slik at hun fortrenger og fornekter, er det du som er den sterke av dere to. 

[Gjest Huttetuen]

Folk bearbeider på forskjellige måter, det har veldig mye å si hvordan man blir møtt

[AnonymBruker]

Virker som venninnen din er opphengt i å være sterk mentalt. Noe som kan igjen være en skjult betydning om at hun egentlig er helt motsatt. Kanskje hun egentlig er på sitt svakeste og vil ikke at noen skal rive ned hennes vegger og tanker. Forsvarsmetode det der. Forstår deter vanskelig for deg å ikke ta det personlig, for det er nettopp ingen konkurranse og hun mener nok ikke å såre deg, men oppe i hennes hode skal ingen klage på livet sitt "for hun har opplevd verst, verre enn deg"  og hun vil ikke at noen skal kunne ta fra henne det.

Virker som dette er noe hun virkelig må ta opp med en psykolog, for hvis hun skal bruke det mot alle andre som tar opp sine egne "simple" problemer  så har hun et stort problem og traumer som må deales med profesjonelt. Ikke sunn tankegang i hele tatt. 

Anonymkode: 86137...d89

[AnonymBruker]

Folk takler ting forskjellig. Hun ser bare seg selv. Du har kanskje hørt om løvetann barn og orkidébarn? Dette er litt i samme gate. 

Jeg tenker at det er smart av deg å fokusere på deg selv når det gjelder de skadene du har fått. Det er ikke sunt av dere som venninner å konkurrere om hvem som er tøffest eller svakest. Om du fortsatt ønsker å omgås henne bør dere gjøre ting sammen som er hyggelig for begge. Hvis ikke er det jo ikke noe vennskap. La fortiden ligge når det gjelder samtaleemne i denne relasjonen.

Anonymkode: 72097...7df

[AnonymBruker]

Hun var nok bare korttenkt. Det er nok ikke du som er svak, men hun som er beinsterke. Noen av oss er løvetannbarn. Vet ikke helt hvorfor det er sånn, men noen av oss klarer å gå igjennom det verste å omtrent komme uskadet ut på andre siden. Det vil ikke si at du overreagerer. 

Prøv å fokuset på deg selv og dine følelser, og ikke prøv å sammenligne det med henne. Dere ser ikke verden igjennom samme øyne. 

Anonymkode: 744f5...aee

[GulSitron]

To personer kan oppleve de samme traumene og reagere helt ulikt senere. Det er veldig individuelt og har ingenting med hvor sterk du er psykisk å gjøre. 

To kreftpasienter med samme type kreft i samme stadiet, samme behandling og kan begge bli erklært friske, men det er ikke sikkert at begge får ettervirkninger av behandlingen. Noen fungerer fint i jobb etterpå mens andre kanskje ikke klarer å jobbe mer enn 50% fordi kroppen jobber litt imot og de brått blir dårlige. 

Synes uansett det er bra du får den hjelpen du trenger når du trenger det! For alt du vet kan hun møte veggen når hun er ferdig med studier og bli uføretrygdet resten av livet. Ingen vet. 

Det krever enorm styrke å skaffe hjelp også ❤️

[Gjest Blondie65]

Det eneste jeg synes er dumt her er at hun gjør dette om til en konkurranse. "Jeg har det verre enn deg, edda bedda. Men jeg klarer meg jeg altså, da må du også". Det blir helt feil.

Det kan være mange grunner til at hun reagerer sånn - en redsel for å synke eller vise frem at hun faktisk er svak kan det være. Det kan også være at hun er litt grunn og faktisk mener disse ordene. Det er vanskelig å vite

Men jeg synes det er vondt å lese at du tar deg nær av det. Du er ikke svak fordi om du har fått utfordringer grunnet voldelig forhold. Tvert i mot så viser det styrke at du er kommet levende fra det.

Men egentlig liker jeg ikke ordene sterk og svak i denne sammenhengen fordi det har slike negative assosiasjoner. Jeg har ofte fått høre selv at jeg er sterk og jeg HATER det fordi det fratar meg muligheten til å være svak. Ja, jeg har arbeidet meg gjennom tøffe ting og søkt hjelp for konsekvensene når jeg måtte. Men jeg er ikke spesielt sterk, jeg er bare meg og gjør det jeg må gjøre for ikke å bukke under. Jeg har lært meg teknikker for å overleve, og det er jeg glad for.

Du er ikke svak, TS. Du er tøff og modig som kan sette ord på følelsene dine og snakke om problemene. Det er krevende men det er ingenting som er så modig som det!

[AnonymBruker]

Hei, ts her!

takk for gode ord. Det virker kanskje litt tullete at jeg tar meg nær av det, men det mulig fordi jeg legger mye stolthet i å endelig jobbe med meg selv. Jeg forsøker å heller se at det muligens ikke var gjennomtenkt sagt av ho. 

jeg har riktignok hatt en lignende opplevelse med hun før, det er et par år siden. Jeg hjalp henne masse i flere mnd. Sånn både økonomisk, bosted og med barna. Jeg hadde 0 krav tilbake, det var jo krisetilstand for ho. Men en stund etter ønsket jeg en liten tjeneste tilbake, altså få kjørt hjem en ting som var glemt hos ho. men ho ville ikke. Jeg forsøkte å forklare at jeg trenger det pga en rettssak jeg hadde veldig tidlig en dag uka etter, og den tingen ville hjulpet meg med at levering i BHG gikk fortere. 
 Og forklarte henne at jeg drukner med studier og jobb, og rekker derfor ikke å hente denne tingen selv, som var hjemme hos ho. Ho svarer så at ho er også er opptatt, men da med 2 jobber. Og hvis det var en konkurranse om hvem som hadde mest så ville ho ha vunnet. 
 

Jeg svarte ikke videre og unngikk samtaler for en periode. Jeg trengte ikke det der da.
 

Jeg syntes jo det var litt dumt svart av henne. Og dette nå minnet meg på det, får følelsen av at ho ser på det som en konkurranse om å være traumatisert, men likevel være uberørt. Jeg er dessverre ikke uberørt og ønsker ikke noen konkurranse, for det er bare trist. Men man reagerer jo forskjellig på traumatiske hendelser. 
Mulig ho tenker at jeg er for følsom eller noe. 

Anonymkode: dd182...25c

[Gjest Blondie65]

Du må vurdere om denne venninnen er sunn for deg i det lange løp. Vennskap der den ene hjelper den andre for så å få nei når de trenger hjelp selv er å sammenligne med energi sugende svarte hull. 

Jeg har kuttet ut venner som ikke var villig til å gjengjelde vennetjenester rett og slett fordi de da blir dårlige venner. Og la meg da si at det ikke handler om den ene gangen de sa nei. Jeg tenker også at når du spør en venn om hjelp med noe ala det du spurte om så bør man kunne greie å finne løsninger sammen. Mulig at det er for langt for henne å kjøre tingen hjem til deg men den kan leveres til XXX slik at du kan hente den der, f.eks. 

Når noen har gjort meg en tjeneste eller to rydder jeg kalenderen når denne personen spør om hjelp. Det skulle bare mangle.

[Othilie231]

Når det kommer til hvorfor du sliter mer enn henne, så har dere helt klart hatt forskjellige forutsetninger i livet. Både individ, arv og miljø spiller inn. Disse faktorene påvirker også hverandre.

Har din venninne også har hatt utfordringer i oppveksten? I så fall kan du lese litt faglitteratur om "Løvetannbarna" og få noen forklaringer. Ulik tilknytningsstil til omsorgspersonene deres? Dette vil dere dra med dere inn i voksenlivet.

Kanskje får du noen svar om du leser denne artikkelen http://www.forebygging.no/artikler/2014-2012/resiliens---hvorfor-klarer-noen-barn-seg-pa-tross-av-risiko/ .

Din venninne kan heller ikke vite om hun har opplevd verre ting enn deg. Hun vil aldri kunne sette seg fullt inn i dine opplevelser. Det kan hende du har blitt utsatt for langt høyere traumatisk stress enn henne i realiteten. Dere har nok fått ulik støtte og hjelp av andre til å håndtere det dere har vært gjennom også.

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med lignende. Jeg kan ikke helt vite om dette gjelder venninnen din også. 

Jeg har store deler av mitt liv vært slik som venninnen din oppfører seg. Jeg har hatt en barndom full av traumer, aldri hatt en trygg person i oppveksten og alltid måtte klare meg selv. De venninne jeg står nærmest har jeg kommet meg lengst når det kommer til utdanning, jobb, stifte familie og fått hus. 

For min del har jeg vært veldig dømmende ovenfor vennene mine og meg selv. Men for de rundt meg synes det best og stikker dypest at jeg dømmer de såklart. Dette har helt klart vært en overlevelse strategi for meg og eneste måten jeg har klart å komme meg dit jeg er i dag. Jeg har søkt meg utover, altså bekreftelse igjennom utdannelse, jobb, materielle ting osv, i stede for å søke meg innover mot andre mennesker, følelse osv. Jeg hatet å snakke om følelser, da mistet jeg kontrollen og var livredd for å knekke sammen. Så hver gang en venninne søkte innover mot meg, avviste jeg det med liten eller ingen forståelse og fikk peilet samtalen over på noe annet. Jeg sutret ikke, så ingen andre skulle få lov med (mindre de hadde opplevd verre ting) , for da var det en slags påminnelse på at ting ikke var så bra som det var. 

Jeg har alltid vært knallsterk, sta og en kjemper. Mine følelser har alltid blitt avvist, så dette er måten jeg har overlevd på. Men dette har også gjort meg kald og lite forståelsefull ovenfor andre og meg selv, og følelser snakket jeg ikke om. Jeg ble faktisk irritert hvis noen sutret over småting, hvis ikke andre tok hensyn til meg, at de ikke klarte å ta tak i livet sitt osv. Jeg levde i en boble jeg hadde lagd meg selv, for å overleve og fungere. Det var mine regler som gjaldt. Mine venner hadde akseptert meg slik jeg var, men de var også flinke på å si i fra til meg hvis ting ble for ille. 

Denne boblen sprakk nå for ett år siden. Alt datt sammen og jeg har ikke klart å komme meg tilbake i jobb. Følelser har jeg vært nødt til å prate om og da har mye av overlevelsestrategien min falt bort, jeg har fått en bedre forståelse for meg selv og andre, mine venner har stått ved min side og hjulpet meg og jeg har bedt om unnskyldning for oppførselen min. Jeg går nå i behandling to ganger i uken og har fått haugevis av diagnoser. Jeg har enda ikke knekt helt, men er ikke langt unna. Ingen av behandleren mine tror jeg klarer å komme tilbake til jobb igjen. 

I dag kan jeg si at jeg har vært en kjemper, men jeg har ikke vært sterkere enn andre eller klart meg bedre enn andre. Jeg har unngått det som er vondt og prøvd å overleve. 

Jeg vet ikke helt om dette kan relateres til venninnen din eller om det i det hele tatt var forståelig da jeg ikke er så flink til å forklare 🙈, men følte jeg kjente meg godt igjen i det. Jeg synes ikke du på noen måter er svakere eller klarer deg dårligere enn venninnen din. Dere har bare utviklet ulike overlevelsestrategier. Om venninnen din er bra for deg eller ikke må du kjenne på selv. Kanskje ta det opp med henne hvordan det får deg til å føle deg?

Anonymkode: 47018...b36

[AnonymBruker]

Hei ts her! 
takk for fine svar! 
Godt det er fornuftige mennesker der ute, som kan svare en lei sjel 🙈

vi begge har hatt 99% av de samme traumene fra barndom til voksen alder. Det var nok slik vi fant hverandre, vi var to som var litt skadet og vi håndterte traumene på samme måte.. Men vi endret oss etter vi var med våre ekser. Hun fikk den holdningen hun har nå. Men jeg knakk etter 1år. 
Når jeg ser tilbake på det så var det også forskjeller i rettssakene og anmeldelsene våre, som kan også ha avgjort f.eks min knekk. Hun fikk støtte og vant igjennom alt pga vitner til en hendelse. Det støttet opp hennes side. 

jeg kom ingen vei pga ingen så noe, derfor ingen vitner eller bevis. Eller bevisene var ikke sterke nok til å utelukke en hver tvil.. men nok til at jeg fikk erstatning.  Det gjorde nok at jeg f.eks knakk og måtte derfor ta tak i meg seg via terapi. 
mens hun «står støtt». Og skillet vårt startet vel der egentlig. Hun er veldig opptatt av å være sterk osv, og det er kjempe bra. Men for meg som jobber med meg selv, så føler jeg meg jo sterk fordi jeg ber om hjelp. I stedet for å vasse alene i dritten. Hvorfor annses man Som sterk hvis man bare tviholder på ting? Neida alle ser det nok ikke sånn, men jeg synes det er en smule urettferdig når noen gjør det. 
 

uansett.. hun tok kontakt nylig og ville snakke litt. Det var ikke mye, men litt om at hun tror ho sliter mer enn ho vil innse. Og snakket om det vi har opplevd som gjør at vi ikke fungerer normalt med enkelte ting og situasjoner. 

Samtalen gikk fort over til noe annet, men jeg sa til henne at jeg lytter om hun trenger det. og veileder gjerne hvis ho trenger hjelp til å finne videre hjelp. Og jeg nevnte ikke det at jeg satte meg selv i tvil pga kommentaren hennes fra sist. Jeg følte hun bare trengte ubetinget kjærlighet, uten noe mer om og men. Jeg tok til meg deg dere skrev, det kan ha vært en slags overlevelsesstrategi når hun reagerte slik. 
jeg husket et ordtak jeg leste et sted (husker ikke hvor) «elsk meg når jeg fortjener det minst». Ikke at ho ikke fortjener det, men dere skjønner hva jeg mener  

men skal si at hvis det kommer en ny hendelse så blir jeg nok lei. Og må si klart ifra. (Leser Og skriver dette med stemmen til Kjell-Simen fra Parterapi i hodet mitt) 😂

Anonymkode: dd182...25c

[AnonymBruker]

På 28.12.2019 den 2.20, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne, vi har vært sammen i tykt og tynt siden ungdomsskolen (er i 30-årene). 
men hun er veldig opptatt av å være sterk mentalt, noe som jo er bra!

vi har begge vært i psykiske og fysiske voldelige forhold og fått barn med voldsutøver. 
vi har støtter hverandre i traumer og det å være alene med barn. 
så går det noen år og min helse skranter. Jeg har kompleks PTSD og somatiske problemer. 
det siste året har jeg aktivt fått behandling. Jeg forsøker å ikke nevne for mye for ho, da hun er veldig fokusert på å være sterk og ikke nevne det. 
 

så problemet:
Jeg snakket med ho om det, og at Jeg har endt opp på AAP pga senskader. Og forklarer at jeg får god hjelp, så regner med at jeg kommer meg tilbake til arbeidslivet. 
hun ser meg så opp og ned, og spør meg hvorfor JEG sliter så mye. For hun opplevde jo værre ting enn meg. Hun har 2 jobber og studerer og klarer likevel å være sterk. Hvorfor tåler ikke jeg det jeg har vært igjennom??

dette fikk jeg da slengt i fjeset. Jeg snublet frem noen ord om at jeg kanskje var psykisk svak da. Visste faen ikke hva jeg skulle si. Nå har vi ikke gått i alle detaljer om hva vi begge opplevde, men det er alvorlig for begge. Jeg har jo ikke kompleks PTSD fordi noen bare var «litt» dumme mot meg.  Men skal det liksom være en konkurranse? Eller er jeg helt dust og er bare svak? 
jeg fikk jo lyst til å fortelle om alt det vonde, men jeg skylder jo ikke ho en forklaring på min situasjon. 
 

så nå kverner jeg på dette da. Det ødela det samholdet jeg følte. 

Anonymkode: dd182...25c

Det er ikke *sterkt* å ikke spørre om hjelp når man har ptsd, det er svakt å ture på uten å orke å gå inn i problemene og fikse det. Hun er ikke sterk når hun er negativ til at du skal få behandlig og greie deg bra. Det er svakt å ikke være stødig nok i seg selv og si at ja så bra, det var flott å høre. Empati er sterkt. Hat og bitterhet er tegn på svake mennesker.

Anonymkode: 891f1...36e