Alene i verden- tips?

[AnonymBruker]

Kvinne midt i 30-åra. Jeg ble nylig skilt, eksmann har allerede flyttet sammen med ny dame, de ble sammen 3-4 mnd etter vårt brudd. Vi har to barn sammen, som er tidlig i skoleårene. Vi bor nå i en by som ikke er min hjemby. 

Begge foreldrene mine er døde. Da de levde hadde jeg og mine søsken et svært dårlig forhold til dem- faren vår var alkoholiker og var dessuten fysisk voldelig mot både oss og mor. I tillegg var han veldig oppfarende og uberegnelig. De skilte seg da vi var 8-10 år, og far giftet seg på nytt. Da han døde ble det et grusomt arveoppgjør, og vi har ikke kontakt med kona lenger (vi hadde ikke mye kontakt med henne før han døde heller). 

Mor var veldig preget av å ha hatt for mye ansvar som alenemor for oss 3 søsken, samt at hun selv var utslitt og preget av å ha bodd med en voldelig og alkoholisert ektemann. Nå som voksen ser jeg at vi nok ikke skulle bodd med mor. 

Allerede i barneårene tror jeg forutsetningene for oss søsken å utvikle  gode relasjoner til hverandre var veldig dårlige. Vi snakker nesten ikke sammen, og arveoppgjøret etter far var ganske ødeleggende for den skjøre relasjonen vi hadde. 

Nå har jeg de siste mnd begynt å se veldig mørkt på livet. Det har vært mye konflikter med min eks, som følger samme mønster; han krever et eller annet av meg som jeg syns er urimelig/utenfor samværsavtalen etc og avslår, og jeg blir da beskyldt for å være mange stygge ting. Dette er nytt, det var aldri sånn mellom oss de årene vi var sammen. Jeg trodde helt ærlig vi skulle klare å ha et godt samarbeid etter bruddet, men det har vært vondt å erkjenne at vi ikke greier å samarbeide. I det siste har han også begynt å spille på barna, og går til dem for å få deres mening om noe jeg trodde vi hadde avklart på voksen-nivå. 

Jeg føler meg så alene i verden! Jeg har ingen jeg føler er noe støtte for meg. Alle voksne jeg kjenner og har kontakt med, er foreldre til venner av våre barn og å ventilere til dem om vanskene med eksmannen får jeg meg ikke til å gjøre. I tillegg er alle veldig opptatt med sitt, alle har travle liv med barn og fulle jobber. Jeg har sånn behov for å snakke med noen som kan gi meg en klem, invitere meg på besøk eller en tur, eller hva som helst- en relasjon hvor jeg føler jeg er betydningsfull og at mitt ve og vel betyr noe. 

Jeg inviterer selv altså, men får ofte avslag. Jeg tror det er fordi... tidsklemma, jeg har ikke følelsen av at noen av vennene mine oppriktig syns jeg er slitsom. Men jeg har heller ikke følelsen av at det er noen der for meg når jeg trenger det. Og jeg er redd det går ut over evnen min til å være mamma, jeg har hatt så kort lunte i høst og vært så mye sint på ungene. Uten at jeg vil det. 

Noen som har noe støttende å si..? 

Anonymkode: a05f2...cd5

[AnonymBruker]

Har du noen gamle venninner? Eller andre slektninger? Noen du kan bli mer kjent med som har litt mer tid? Vanskelig situasjon du er i da. Antar at du ikke har noe særlig kontakt med søsknene dine heller?

Anonymkode: d8f2b...2c0

[AnonymBruker]

Jeg har en del bekjente uten barn, men ingen jeg har nær, trygg relasjon med. Det er veldig vanskelig å finne nære venner i voksen alder, men jeg prøver. Er dessuten redd for at venner ikke skal tåle meg/takle at jeg har det vanskelig. Det har vært en del sånne bekjentskap opp gjennom årene. Kanskje er jeg for forsiktig der. 

Har nærmest ingen kontakt med søsknene mine nei.

Anonymkode: a05f2...cd5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en del bekjente uten barn, men ingen jeg har nær, trygg relasjon med. Det er veldig vanskelig å finne nære venner i voksen alder, men jeg prøver. Er dessuten redd for at venner ikke skal tåle meg/takle at jeg har det vanskelig. Det har vært en del sånne bekjentskap opp gjennom årene. Kanskje er jeg for forsiktig der. 

Har nærmest ingen kontakt med søsknene mine nei.

Anonymkode: a05f2...cd5

Hvis du skal få nye vennskap (og det finne platformer for det f.eks på facebook, Hey girl!) Så ville jeg ikke lagt så mye ut om alle problemene dine, men heller prøvd å lage meningsfylte relasjoner ved felles interesser og å ha det hyggelig sammen. Det er vel det du trenger uansett. Da blir du ikke en slitsom person, men en som de kan ha det hyggelig med. Jeg skjønner du har det vanskelig men jeg mener at man ikke alltid bare skal lempe all bagasjen og problemene sine over på andre, 

Anonymkode: aa319...80e

[AnonymBruker]

Har dessverre ikke noen råd, men jeg har det slik selv også, om det hjelper... er i 20-åra og barnløs da men.

Anonymkode: 6cd61...05c

[Whistler]

På 27.12.2019 den 23.46, AnonymBruker skrev:

Kvinne midt i 30-åra. Jeg ble nylig skilt, eksmann har allerede flyttet sammen med ny dame, de ble sammen 3-4 mnd etter vårt brudd. Vi har to barn sammen, som er tidlig i skoleårene. Vi bor nå i en by som ikke er min hjemby. 

........................

Jeg føler meg så alene i verden! Jeg har ingen jeg føler er noe støtte for meg. Alle voksne jeg kjenner og har kontakt med, er foreldre til venner av våre barn og å ventilere til dem om vanskene med eksmannen får jeg meg ikke til å gjøre. ..........

Jeg inviterer selv altså, men får ofte avslag. Jeg tror det er fordi... tidsklemma, jeg har ikke følelsen av at noen av vennene mine oppriktig syns jeg er slitsom. .............

Noen som har noe støttende å si..? 

Anonymkode: a05f2...cd5

Det er mye pes med en skilsmisse, og selv om det er slitsomt å komme til erkjennelsen og prosessen det er å stå i det kommer mye av slitet etterpå.
Det vanlige er at en av partene "stikker av" med vennekretsen.  Sannsynligvis fordi den er bygget rundt dennes venner.  Du må bruke de vennene du har for det de er verdt.

Så til sosialisering.  Som nyskilt er man i fokus fordi de fleste vet at man har behov for litt ekstra i en periode.  De som trår støttende til får tilfredsstilt nysgjerrigheten sin og får noe å snakke om.  (Vi er tross alt bare mennesker i det hele.)

Etter at den første "vonde" tida er over, og når du får igjen pusten, er det to varianter.  Den ene er at man sier nei til invitasjoner de første gangene fordi det passer dårlig med barnehelger og "hvadetnåmåttevære".  Etter de to første gangene man har gitt avslag blir man aldri mer bedt.  Den andre varianten er at man som singel et hår i suppa i de sosiale kretsene som handler om par.  De ber ikke single damer eller menn fordi det uvergelig fører til mer drama enn det man ønsker.  En hver singel og tilgjengelig person er en trussel mot par og da lar man heller være å invitere.

Forsett å inviter selv.  Ikke gi opp! 

[AnonymBruker]

Vondt å høre, TS. Hva med å prøve å reparere forholdet til dine søsken? Opprette gruppechat, eller gjøre noe som bringer dere tettere sammen? Blod er tykkere enn vann. Kanskje dine søken savner dette like mye som deg. 

Anonymkode: 6498c...809

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vondt å høre, TS. Hva med å prøve å reparere forholdet til dine søsken? Opprette gruppechat, eller gjøre noe som bringer dere tettere sammen? Blod er tykkere enn vann. Kanskje dine søken savner dette like mye som deg. 

Anonymkode: 6498c...809

Les mer om opprinnelsen til uttrykket blod er tykkere enn vann før du bruker det neste gang.

TS vet best selv om forholdet til søsknene kan repareres, og om hun ønsker det. Det trenger ikke vi andre å overkjøre henne på.

TS, er det mulig å skille behovet ditt for støtte på alle de vanskelige tingene og behovet for å være sosial? Og da mener jeg om det er mulig å finne en profesjonell part, psykolog eller prest, å snakke med om det virkelig tunge samtidig som du finner en arena å møte andre mennesker på uten at de nødvendigvis fyller de emosjonelle behovene dine? I hvert fall som en start ut av dette.

Anonymkode: cda86...02d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Les mer om opprinnelsen til uttrykket blod er tykkere enn vann før du bruker det neste gang.

TS vet best selv om forholdet til søsknene kan repareres, og om hun ønsker det. Det trenger ikke vi andre å overkjøre henne på.

TS, er det mulig å skille behovet ditt for støtte på alle de vanskelige tingene og behovet for å være sosial? Og da mener jeg om det er mulig å finne en profesjonell part, psykolog eller prest, å snakke med om det virkelig tunge samtidig som du finner en arena å møte andre mennesker på uten at de nødvendigvis fyller de emosjonelle behovene dine? I hvert fall som en start ut av dette.

Anonymkode: cda86...02d

Selvsagt, men det er sårt med et dårlig forhold til søsken. Kan det repareres er det verdt å prøve. Men det er selvsagt ikke alle forhold som lar seg reparere. Men det er kanskje lettere å starte der enn med å finne helt nye venner. Man trenger ikke være sammen med søsken, men med feks en gruppechat har man en slags tilhørighet som kan gi en god følelse. 

Anonymkode: 6498c...809

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt, men det er sårt med et dårlig forhold til søsken. Kan det repareres er det verdt å prøve. Men det er selvsagt ikke alle forhold som lar seg reparere. Men det er kanskje lettere å starte der enn med å finne helt nye venner. Man trenger ikke være sammen med søsken, men med feks en gruppechat har man en slags tilhørighet som kan gi en god følelse. 

Anonymkode: 6498c...809

Jeg har redusert kontakten med et søsken så mye som er mulig. Det er fordi det er vondt å forholde seg til personen. Det er ikke vondt å ikke forholde seg til personen.

I min erfaring kommer din type velmente påstand om at det er sårt å ikke ha et forhold til søsken fra venner som har en noenlunde funksjonell familie med mindre alvorlige relasjonsproblemer.

Hvis TS hadde ment at livet hennes ble bedre av søsknene så hadde hun gjort noe med det.

Anonymkode: cda86...02d

[AnonymBruker]

Du må fokusere på hva du har i livet, dine 2 barn er jo klippen din. Som du lever for, dette vil gi deg mye glede og mening.

Så må du få deg selvtillig og selvsikkerhet, bygge opp deg selv som menneske. Bli selvstendig, ikke vær avhengig av noen for å leve eller å ha det bra. Bekjentskap er fint å ha, men ikke forvent en venn du kan støtte deg på. Det er ikke lett å finne i dagens samfunn.

Selv er jeg vokst opp med lite nære relasjoner tross 2 søsken og foreldre, vi var bare ikke slik. I dag har vi liten kontakt, orker heller ikke møte de så ofte pga negativ innstilling de har til alt i verden.

Så trives godt med å leve mitt eget liv, der jeg styrer og bestemmer selv! 🙂 Lykken i livet er friheten.

Anonymkode: 72dd7...f21

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er viktig for både deg og barna at du avklarer forholdet til far. Da tenker jeg på avtalene dere har rundt barna. Her bør du ta kontakt med fvk for å få en ny gjennomgang. Kun du og eksmannen. Ingen ny kone skal med. Ha planen klar for hva du skal si når du kommer dit. F.eks er det ikke aktuelt å bruke barna mot deg. Og tidligere avtaler skal holdes. Få en forklaring på hvorfor ting har endret seg. Se om du er villig til å endre noe, ellers står det opprinnelige ved lag.

Du kan også se deg om etter foreninger, grupper eller lignende som du kunne tenke deg å være en del av. Kor, røde kors, DNT er fine steder å starte. Du kan ikke forvente det helt store i starten, relasjoner må tross alt bygges over tid. Men fortsett å ta initiativ. 

Anonymkode: 8b79c...4b4